Uten politisk interesse for Norge?

Filmfondets dokumentarfilmkonsulent Bodil Cold-Ravnkile og Fritt Ords filmansvarlige Bente Roalsvig, er begge, men hver for seg, forundret og lettere fortvilet over filmskapernes manglende interesse for eget land.

Oppsiktsvekkende få av søknadene som fire ganger årlig strømmer inn til det statlige Filmfondet, gjelder dokumentarfilmer med kritisk blikk på norsk samtid. Det samme er situasjonen hos stiftelsen Fritt Ord, den andre store sponsoren av norsk dokumentarfilm. Politisk engasjerte filmskapere reiser heller til fjerne strøk for å dokumentere krig og lidelse, brudd på menneskerettighetene, fattigdom og kulturelle spenninger. Filmfondets dokumentarfilmkonsulent Bodil Cold-Ravnkile og Fritt Ords filmansvarlige Bente Roalsvig, er begge, men hver for seg, forundret og lettere fortvilet over filmskapernes manglende interesse for eget land.

Grenseoppgangene for hva som oppfattes som samfunnskritisk dokumentarfilm er ikke helt tydelige. Journalistisk reportasje er én type dokumentar, mens en annen er kritikk innbakt i mer kunstneriske former. Men trenden er tydelig. Filmfondet mottok 350 søknader i fjor. Rundt 100 prosjekter fikk støtte. I begge bunkene var det få søkere med politisk interesse for Norge. De kritiske prosjektene som slapp gjennom nåløyet, handler eksempelvis om forholdene i Iran, Russland, Rwanda, Uganda, om FNs sikkerhetsråd eller spenningen mellom Sør- og Nord-Korea.

Etter hva Le Monde diplomatique har fått innblikk i, av temaer som kommer, er de norske prosjektene først og fremst knyttet til innvandrerproblematikken – som kvinner fra Thailand, russiske innvandrere i Nord-Norge, asylsøkere som lever i skjul og norskmuslimske homofile. Et par prosjekt tar for seg skoleungdomskultur og nyere norsk historie – som «norske dødsmarker» i Karelen fra 2. verdenskrig (frontkjempernes graver), eller dykkerne i Nordsjøen.

Erling Borgens Slaver for Norge, som blir film nummer tre i hans avslørende trilogi om Norges internasjonale image, hører naturlig med i denne gruppen dokumentarfilm, selv om den blander norsk og internasjonal samfunnskritikk. Den tidligere tv-reporterens problemer med visning av Et lite stykke Norge og NRKs anklager om fredsaktivisme og manglende objektivitet, skapte mye uro i filmmiljøet i fjor. Det kan ha virket avskrekkende på mindre drevne filmskapere.

Både Borgens sammenstøt med NRK, og TV2s omstridte håndtering av Smaken av hund som nå vises på kino (omtalt både i september- og oktoberutgaven av Le Monde diplomatique i fjor, og på vårt seminar i november), førte til ny oppmerksomhet rundt dokumentarfilmens vilkår, debatter og nytenkning om politisk dokumentarfilm.

Den 27. januar i år gikk høringsfristen ut for det statlige Filmutvalgets innstilling. Utvalget vier dokumentarfilm et par avsnitt. Det skriver bl.a.:

«Dokumentarfilmen representerer et viktig supplement til det journalistiske og aktualitetsbaserte nyhetsbildet. Det er viktig å videreføre et særlig ansvar for den uavhengige dokumentarfilmen i Norge, spesielt den kritiske dokumentaren. For denne type film bør det videreføres at det ikke er et absolutt krav om visningsavtale med en norsk tv-kanal».


DOKUMENTARFILMKONSULENT I NORSK FILMFOND, Bodil Cold-Ravnkilde, bekrefter overfor Le Monde diplomatique at svært få av filmene det søkes støtte til, handler om norsk samtid. Hun kom til Filmfondet for ett år siden fra det danske Filminstitutt i København. Hun er forundret over at Norges store geografiske og kulturelle mangfold, samt den raske velstandsutviklingen som byr på en uendelighet av gode historier, ikke er en viktig idékilde for norske regissører:

– Påfallende mange filmer som lages i Norge, er portretter av store, «nordiske» nordmenn som er døde: Ibsen, Bjørnson, Edvard Grieg eller Thor Heyerdahl i alle avskygninger. I Danmark var det likedan for noen år siden, vi fikk portretter av forfattere som Karen Blixen eller Pia Taftrup. Nå er trenden snudd. Danskene lager nå flere politiske dokumentarer, sier Cold-Ravnkilde til Le Monde diplomatique.

Dømmer man ut fra søkerbunken, er norske dokumentarister mer nysgjerrige på menneskene i Afrika, Midtøsten eller Kina enn sitt eget samfunn: – Må man nødvendigvis til Himalaya for å fortelle en god historie? Skjer det ingenting i Florø eller Tromsø?, spør Cold-Ravnkilde halvt retorisk. Hun nevner gode filmforslag om Oslos narkomane og kampen om Barentshavet, men savner temaer som f.eks. miljøfølgene av oljeutvinningen.

Hvorfor det er slik, har hun ingen klar formening om: – Er det lettere å finne et drama så å si liggende på gaten ute i den fattige verden? Er det en slags sjenerthet overfor sitt eget land? Kanskje man er så tilfreds med livet i Norge at utfordringene på hjemmebane ikke synes? Derimot lager man gjerne filmer om nordmenns innsats som fredsmeglere, eller i Røde Kors og Amnesty International, påpeker hun.

Det er ikke journalistiske filmer i form av lange reportasjer hun er på jakt etter, det kan fjernsynskanalene selv ta seg av, synes hun. Filmfondet ønsker primært å støtte et individuelt uttrykk og markant billedspråk som forteller en god historie. De mjuke hendene av Margeth Olin er eksempelet som trekkes frem – en samfunnskritisk film med følsomt billedspråk og diskret kritikk, der budskapet er at gamle mennesker på institusjon har sin verdighet i behold, og at den må respekteres. [Se intervju.]
Norge bør utvikle en flerårig utdannelse i dokumentarfilm

Et annet positivt eksempel er Thaifjorden, en serie i åtte deler regissert av Tale Kristine Skeidsvoll – et oppgjør med nordmenns fordommer om såkalte «thai-damer». Produsenten Skofteland film har fått 1 060 000 kroner fra Filmfondet. En annen, som Cold-Ravnkilde er spesielt glad for at fondet har støttet, er Sannhetsjegeren: Dokumentaren som følger privatetterforsker Tore Sandbergs arbeid med Fritz Moen-saken, en av norsk histories største justismordsaker. Regissør Erlend E. Mo forventes å bli ferdig med filmen om ett år.

Bodil Cold-Ravnkilde mener at Norge bør utvikle en flerårig utdannelse i dokumentarfilm, på lik linje med det svenskene, danskene og finnene har, som ville kunne bidra til større profesjonalitet, talentutvikling og utrykksrikdom i norsk dokumentarfilm. Selv om grensene for hva som oppfattes som dokumentarfilm er uklare, er det en vanskelig sjanger som krever en egen kompetanse, understreker hun.


FRITT ORDS PROSJEKTLEDER BENTE ROALSVIG har ikke fjorårets statistikk klar ennå, men bekrefter at også hun får svært få søknader i den samfunnskritiske kategorien: – Det kan skyldes at det er lettere å lage politisk film om utlandet enn det er om norske forhold. Sistnevnte kan kreve en grundigere research og en god del mer refleksjon og distanse. I Norge ligger det kritikkverdige mer skjult, det krever et mangefasettert bilde, påpeker hun til Le Monde diplomatique.
Fritt Ord savner spesielt filmprosjekter knyttet til ytringsfriheten, slik som blasfemiparagrafen, rasismen eller religionens plass i samfunnet. Et annet sukk gjelder måten søknadene er utformet på. De mangler ofte en ordentlig beskrivelse av prosjektet. En pilotfilm er en sjeldenhet. Søkerne klarer ikke å redegjøre for budskapet:

– Men det er også en gledelig utvikling: De politiske filmene om utlandet, er av høy kvalitet. Eksempelvis Yodok, som forteller om en nordkoreansk flyktning i Sør-Korea, eller Prirechnoye, som viser samfunnsendringene på den russiske bygda. Og ikke minst USA mot Al-Arian, sier Roalsvig. Filmen fikk publikumsprisen på Tromsø Internasjonale Filmfestival nylig. Ingen av disse tre filmene hadde en visningsavtale på forhånd, understreker hun.


REDAKTØR KJETIL LISMOEN i filmtidsskriftet Rushprint synes at norske dokumentarister bør bli litt mer «rabbulistiske»: – Vi trenger flere filmer som Smaken av hund, sier han og roser Are Syversen og Jon Martin Frøland for «frekke» virkemidler i avsløringen av matindustrien. – Når en dokumentarregissør angripes av makten for «usaklig retorikk», er det bare komme med en motretorikk!, slår han fast.

Lismoen er enig i at norske dokumentarister er lite politisk kommenterende. Det kan oppfattes som latskap i forhold til egen virkelighet: – Hver eneste dag er avisene fulle av stoff som kunne ha vært et bra tema for dokumentarfilm. Sykehussystemet, for eksempel. Eller mobbing. Men det holder ikke å dra på en skole og lage en reportasje om mobbing blant elevene. Lismoen advarer også mot journalistisk dyrking av øyeblikkets kunst, som er i fare med å snike seg inn hos dokumentaristene: – Å fange inn et øyeblikk, gir ikke nødvendigvis slagkraftig samfunnskritikk, sier han.

Lismoen etterlyser større takhøyde og større respekt for sjangeren hos tv-kanalene: – De må slutte å dele lengre dokumentarfilmer i to, men våge å ta sjansen på at seerne blir sittende og se, mener han. Han varsler at det vil komme flere politiske dokumentarfilmer som ikke hører med til det venstreliberale kulturuttrykket. Det synes han er naturlig, mulighetene er store på internett: – Jeg tror neppe at en mulig høyresidens Michael Moore, ville hatt store sjanser for å vise sine filmer på fjernsynet, ler han.

© norske Diplo

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

EU-konstitusjon II

Default thumbnail
Neste sak

Ikoniske former

Andre saker om Media

Frihandel med kanon

Den økonomiske liberalismens globale talerør er imot statlig innblanding, men ikke når

Moskvas myke makt

«Propagandakanalen» RT forsøker å ta opp kampen mot de store vestlige nyhetskanalene.

0 kr 0