Dagens Pakistan

Den ble lansert i september 2006, midt mellom FNs generalforsamling og møtet med George W. Bush i Det hvite hus: General Pervez Musharrafs selvbiografi, In the line of fire er en salgssuksess.¹ Den er delt inn i 32 korte kapitler, og begynner som en thriller, med attentatforsøket mot ham den 14. desember 2003. Et nytt angrep fulgte 11 dager senere. Settingen er allerede klar: general-presidenten, mål for terroristene …

Lille Pervez, født i 1943 i Delhi, forlot India sammen med familien sin i 1947, da landet ble delt. Han tilbragte en del av barndommen i Tyrkia, hvor faren arbeidet ved den pakistanske ambassaden. Ataturk skulle bli en viktig figur for ham. Den lille villstyringen ble til slutt tatt opp i hæren, hvor hans dristighet i kampen mot India veide opp for hans måtelige sans for hierarkiet. Musharraf bruker dette til sin fordel, og siterer en av sine overordnede, som vurderer ham slik: «En utmerket sjef, men også en frittalende offiser med manglende disiplin.» En viss selvdyrkelse, ispedd (falsk?) beskjedenhet, og Guds velvilje fører den tidligere offiseren til toppunktet i sin karriere: I 1998 blir han utnevnt til leder for landets militære styrker.

Med dette begynner den politiske biografien, som tar sikte på å legitimere hans inntog i historien: Kargil-krigen i 1999, som gjorde Kashmir-striden til et internasjonalt anliggende. «Motstatskuppet» utført av de militære styrkene han var leder for, mot tidligere statsminister Nawaz Sharif, som på sin side avsatte Musharraf uten å varsle ham og ville hindre passasjerflyet han kom med fra utlandet i å lande. Det mislykkede toppmøtet i Agra i 2001 om Kashmir, et resultat han holder lederne for Bharatiya Janaty Party (BJP, hinduistisk nasjonalistparti) ansvarlig for, ettersom de prakket viljen sin på den indiske statsministeren Atal Bihari Vajpayee, som var rede til å skrive under på en felleserklæring. Deretter 11. september, og beslutningen om å svikte talibanerne for å redde Pakistan fra amerikanernes okkupasjoner.

Ikke uventet kritiserer Musharraf – akkurat som sine forgjengere Ayub Khan og Zia ul Haq, som også tok makten gjennom statskupp – skjødesløsheten hos de sivile politikerne som regjerte forut for ham, og gir sine oppskrifter på hvordan man «får systemet på beina». Han skryter av den «stille revolusjonen» i forbindelse med de lokale valgene i 2000, tar til orde for et «ekte demokrati», snakker om kvinners status, og forsøker å renvaske hæren fra mistanken om å ha medvirket til atomspredning til Iran eller Nord-Korea. Han gjør idealet om et «islamsk, moderat og progressivt» Pakistan, som innehar sin rettmessige plass blant andre nasjoner, til sitt eget.

MAN HAR IKKE unnlatt å nedlegge innsigelser mot verket, verken i India, Pakistan, eller for den saks skyld USA, hvor Richard Armitage, som var nestleder for det amerikanske utenriksdepartementet, har benektet at han noensinne har truet med å føre Pakistan «tilbake til steinalderen» hvis den pakistanske presidenten traff den gale avgjørelsen etter 11. September.

Biografien er, i det store og det hele, skrevet i forfatterens bilde. Den har noe gåtefullt over seg. Musharraf, som aldri har innført krigsretten, er ikke noen Zia ul Haq (den tidligere diktatoren), og enda mindre en Augusto Pinochet. Han er «en kompetent taktiker med god forstand på strategi», som drar nytte av sin militære erfaring både i den pakistanske innenrikspolitikken og i møtet med presset utenfra. Noen av hans kritikere sår tvil om strategien. Andre anderkjenner den, men frykter at de taktiske manøvrene skal virke mot sin hensikt. I den forstand fungerer både Musharrafs selvbiografi og hans politikk som et utmerket bilde på dagens Pakistan.

J.-L. R. Oversatt av K.S.
Fotnoter:1 Pervez Musharraf: In the Line of Fire. A Memoir, Simon & Schuster, London 2006.