Nord-Amerika

De siste oljereservene

OLJEINDUSTRI: Er de gode dagene slutt for gigantselskapene? I slutten av desember slo Statoil og Norsk Hydro sammen offshoreaktivitetene sine «for å imøtekomme oljeindustriens utfordringer». De står overfor fusjon. Internasjonalt forsøker Kina og India å koordinere sin ekspansjon for å finne nye jaktmarker for det svarte gull. I dag deler en håndfull aktører verdens olje- og gassreserver mellom seg. Ifølge PFC energy, et innflytelsesrikt internasjonalt konsulentfirma, tilhører 77 prosent av verdens olje og gass nasjonale selskaper, det vil si den offentlige sektor ? selv om de samarbeider med privat næringsliv gjennom produksjonsdelingsavtaler. Den nye nasjonaliseringsbølgen i oljesektoren til Caracas har spredd seg til Ecuador, Peru og Bolivia. Og i dag har russiske Gazprom en tredjedel av verdens naturgassreserver. Hva er fremtiden for olje- og gass-industrien?

Posted on

Den 4. desember 2006 tok Petrochina, Kinas største oljegigant, notert på Hong Kong-børsen, igjen Shell, og ble den 6. største børsverdien i verden. Petrochina er imidlertid bare en filial i et stort statlig selskap, China National Petroleum Corporation (CNPC), og to andre kinesiske selskaper følger hakk i hæl: China Petroleum & Chemical Corporation (SINOPEC) og Chinese National Off-Shore Company (CNOOC). I 1999 var disse selskapene aktive i Venezuela, Sudan, Azerbadjan, Kasakstan, Burma og Indonesia, og de er nå til stede i et førtitalls land.

Kina og India, som er de landene den store tilleggsetterspørselen etter energi de tre siste årene har kommet fra, forsøker å koordinere sin ekspansjon for å finne nye jaktmarker. Dette er bare ett av flere tegn på en pågående omveltning i den verdensomspennende olje- og gassindustrien som skjuler seg bak den evige berg- og dalbanekursen på svart gull som pirrer spekulanter, deprimerer bilister og forskrekker forbrukere i Nord som i Sør.

En håndfull aktører deler verdens olje- og gassreserver mellom seg, men en betydelig omstrukturering av kreftene er nå i gjære. På den ene siden finner vi Oljegigantene, gårsdagens dominerende selskaper, gjerne fra den engelsktalende verden, som nå er kun fem (Exxon, Shell, BP, Total og Chevron, se egen ramme) om å kontrollere knapt 9 prosent av oljefeltene. På den andre siden finner vi en stormakt av nyere dato – de nasjonale oljeselskapene i OPEC-landene [se egen ramme]. Ti av disse disponerer over halvparten av reservene (53 prosent), og de vet at man ikke lenger kommer utenom dem. Langt, langt etter ligger de andre nasjonale oljeselskapene, som råder over 16 prosent av reservene. Mange av dem er blitt uunnværlige støttespillere for land som Kina, India, Brasil eller Malaysia, hvor energibehovet øker i samme galopperende fart som den økonomiske veksten.

Til slutt har vi de uavhengige selskapene, som for det meste er private, og ofte men ikke alltid fra Vesten. Disse er som regel mindre enn de nasjonale oljeselskapene, og hersker over en femtedel av verdens olje- og gassreserver.


UTENOM DE TI OPEC-landene1 øser de tre andre aktørgruppene av reservene som tilhører dem, men som ubønnhørlig tømmes ut, i takt med at engstelsen for framtiden vokser. Gapet er spesielt bekymringsverdig for de uavhengige (34 prosent av verdensproduksjonen, men bare 22 prosent av reservene), men også for de nasjonale selskapene som ikke tilhører OPEC (25 prosent mot 16 prosent) og for gigantene (13 prosent mot 9 prosent).
Selskapenes aksjekurs kan komme til å synke enda raskere enn reservene

Tre av fire aktører befinner seg altså i en svært kinkig situasjon, ettersom de hver dag pumper opp mer olje og gass enn de erverver gjennom nye funn eller oppkjøp av kilder fra andre selskaper. På oljesektorens sjargong sier man at de går med «underskudd», siden de ikke kan gjenopprette reservene sine. Hvis de ikke får rask tilgang til nye forekomster, er det selve framtiden deres som står på spill. Særlig for de av dem som er børsnotert, ettersom disse selskapenes aksjekurs kan komme til å synke enda raskere enn reservene, noe som gjør at de til enhver tid gjøres til gjenstand for oppkjøpstilbud fra glupske konkurrenter. Derav «tabbene» i beregningen av hvor store reserver man besitter, hvor mange har en tendens til å overdrive. Royal Dutch Shell måtte i 2004 innrømme at de hadde «trikset» med sine beregninger (opp 20 prosent!) for å virke mer attraktive på sine aksjonærer.

Ifølge PFC energy, et innflytelsesrikt internasjonalt konsulentfirma, tilhører 77 prosent av verdens olje og gass nasjonale selskaper, det vil si den offentlige sektor. Geopolitisk sett, ligger brukerlandenes selskaper hovedsakelig i Nord og i Øst, mens oljefeltene hovedsakelig ligger i Sør. Dermed er det uunngåelig at de første, de internasjonale oljeselskapene, og regjeringene i eksportlandene, kommer i kontakt med hverandre. Imidlertid blir disse møtene stadig vanskeligere.


SIDEN 70-TALLET har den tradisjonelle konsesjonsmodellen hvor selskapene ble eiere av forekomstene forsvunnet, bortsett fra i USA og noen europeiske land som Storbritannia, Nederland eller Norge. Andre steder (Colombia, Tailand, Golfen …) har de siste konsesjonskontraktene som unnslapp den store nasjonaliseringsbølgen på 70-tallet gått ut, eller nesten gått ut. I Abu-Dhabi, for eksempel, hvor tre konsesjoner forfaller i 2014 og 2018, har myndighetene allerede opplyst gigantselskapene som pumper der om at ordningen ikke vil bli fornyet. Som erstatning for konsesjonen har en ny metode dukket opp etter annen verdenskrig: Produksjonsdelingsavtalene, eller «PSA-avtalene» ( Production Sharing Agreements). Prinsippet er enkelt: Staten allierer seg med et utenlandsk firma, en kontrakt fastsetter betingelsene for «leting, utbygging og produksjon av petroleum» over et gitt tidsrom og på et gitt sted, et minimumsbeløp til forskning og en skatteordning. Investoren betaler en adgangsavgift, tar sjansen på ikke å finne noe, men deler, dersom operasjonen er vellykket, produksjonsverdien med staten. Selskapet finansierer for egen regning letearbeidet og utbyggingen av feltet, og får utleggene refundert gjennom produksjonsandelen det har rett til.

PSA-avtaler er mer lønnsomt enn konsesjon, og har en politisk og juridisk fordel: naturressursene forblir nasjonal eiendom, slik en entydig offentlig opinion i oljelandene nå krever, fra venstre- til høyresiden, fra nasjonalister til islamister. Den siste bekreftelsen vi så på dette, var USAs feilberegninger i Irak – Washington har uten problemer kunnet skrive det okkuperte landets grunnlov etter eget forgodtbefinnende. Men alle forsøk på å oppheve nasjonaliseringsloven av 1972 og gå tilbake til konsesjonssystemet har så langt vært forgjeves …

PSA-avtalene har gjort det mulig for internasjonale oljeselskaper å få tilgang til land som lenge har vært lukket for dem, som Venezuela, Algerie, Burma (døpt om til Myanmar av diktaturet), Iran og den tidligere Sovjetunionen. Men denne tilbakekomsten fant sted på et tidspunkt da oljeprisen var lav – OPEC så ut til å være nær bristepunktet og eksportlandene hadde ikke penger å investere i oljesektoren. Det ligger i sakens natur at produksjonen reduseres med tiden. Hvis det ikke regelmessig bores ut nye brønner for å kompensere for denne uunngåelige nedgangen, synker produksjonen, og dermed også utbyttet.

Før i tiden gikk overskuddet til selskapene. Dette ga dem noen ganger utrolige økonomiske fordeler, som i Russland. På Sakhalin II, et enormt gassprosjekt i Øst-Sibir, klarte Shell i 1995, på et tidspunkt da den russiske statskassen var skrapt, å få utgiftene sine refundert. Rent konkret skulle 100 prosent av inntektene gå til Shell så lenge det britisk-nederlandske selskapet ikke hadde fått sine samlede investeringer tilbake. Som regel er ikke dette tallet høyere enn 50-60 prosent. Høsten 2006 måtte selskapet innrømme at utgiftene deres praktisk talt var blitt fordoblet i forhold til det som på forhånd var avtalt og kontraktfestet mellom de to partene! 22 milliarder dollar i stedet for 12. Moskva måtte ha ventet dobbelt så lenge, altså godt og vel ti år, innen de fikk se snurten av noen dollar. Dette ble for mye for Kremlin, som to måneder senere overtok Sakhalin II for en slikk og ingenting …


FRA OG MED 2000-årene vendte de høye oljeprisene tilbake. Dette førte til at man nesten over alt rettet søkelys mot oljeskatten operatørene betalte. Spørsmålet om størrelsen på «tilleggsavgiften» gjorde seg gjeldene. London gikk foran med et eksempel da selskapene i Nordsjøen fra 2002 ble pålagt en skatteøkning på 10 prosent. I 2005 var den oppe i 60 prosent, mot 30 prosent før 2002. I USA tok Senatets budsjettkommisjon, den gang det var republikansk flertall, til orde for en tilleggsavgift for disse selskapene for å redusere budsjettunderskuddet. Da demokratene i november 2006 vant flertallet, gjorde de oljeskatten til en av sine seks prioriteter som skulle iverksettes under deres «første 100 timer» ved makten. Med solide argumenter.

Amerikansk oljeskatt ligger på rundt 40 prosent, mot 60-65 prosent som er gjennomsnittet på verdensbasis. På den annen side ser det ikke ut til at statstilskuddene Bush-administrasjonen innførte for å fremme offshore-virksomheten, og som demokratene har til hensikt å avskaffe, har vært særlig effektive.

Produksjonslandene har naturligvis ikke forholdt seg passive. Ifølge beregninger utført av professor Jean-Marie Chevallier, medlem av Cambridge Energy Research Associates (CERA), et anerkjent analyseselskap, har disse landene med rette funnet at deres andel var for liten sammenlignet med den delen som kom statskassene, operatørene, bankene og andre finansielle mellomledd til gode. Mange selskaper bundet av PSA-avtaler har, som oftest velvillig, gått med på å reforhanle skatterammene i det stille. Nesten ingenting har sivet ut. En endring i «markedsforholdene» har også bidratt. Et enkelt regnestykke viser at å ta ut 25 prosent av et fat som er verdt 60 dollar er mer innbringende enn 33 prosent av et fat til 30 dollar.

Det eneste alvorlige sammenstøtet med hensyn til avgiftene oppsto i Venezuela, som i tillegg har hatt innsigelser mot kontraktene i seg selv. Og der går grensen for forståelsen. «I vårt yrke tar vi hele tiden en mengde sjanser. Derav betydningen av en kontrakt som knytter oss til vertsregjeringen. Det er dette vi baserer oss på når vi investerer milliarder av dollar for en periode på 25 år eller mer,» forklarer Patrick Pouyanné, direktør for Strategi, Utvikling og Forskning i avdelingen «Exploration & Production» hos Total. Hos ExxonMobil, den største av oljegigantene, med den største børsverdien i verden, snakkes det til og med om «hellige rettigheter» (sanctity of rights).

FRA DE STORE vestlige oljeselskapenes ståsted, konkurrerer Hugo Chávez og Vladimir Putin om plassen som fiende nummer en. Venezuelas nye president, som kom til makten i 1999 som følge av et uomstridt valg, overbeviste sine makkere i OPEC og Mexico om at de måtte redusere produksjonen for å få opp oljeprisen, som hadde sunket til mindre enn 10 dollar pr. fat – som følge av et strategisk feiltrinn fra Saudi-Arabias side. Og det virket. Oljekursen pekte oppover i mer enn fem år. I 2002 fikk Chávez bukt med en svært politisert og to måneder lang lockout i det nasjonale oljeselskapet (PVDSA). Halvparten av de 40 000 ansatte streiket, 18 000 mistet jobben da den mislyktes.

Den venezuelanske presidenten fulgte rådene til Bernard Mommer, en matematiker fra Oxford som var blitt en anerkjent oljeekspert. Chávez tvang de utenlandske selskapene – som etter den liberale åpningen på 90-tallet hadde inngått kontakter om tilbakebetaling av tjenester for nye oljefunn – til å gå inn i blandede selskap hvor staten satt igjen med minst 60 prosent av kapitalen. Alle avfant seg med dette, med unntak av italienske ENI og Total, som nektet å godta at PDVSAs andel gikk opp til 75 prosent, mens deres egen sank til henholdsvis 13 og 12 prosent.

Franskmennene frykter at dette skal få konsekvenser for deres store satsning, SINCOR I. Dette prosjektet er ti ganger større (2 milliarder dollar) og gjelder den ekstra tunge råoljen i Orinoco-beltet. Etter flere måneder med fruktesløse forhandlinger har Caracas begynt å true: nasjonaliseringen skal lovfestes. Den nye nasjonaliseringsbølgen i oljesektoren har spredd seg til Ecuador, hvor Occidental Petroleum rett og slett har blitt ekspropriert, og til Peru og Bolivia, hvor nasjonaliseringen av gassforekomster ble stadfestet seks måneder senere uten større motstand fra de utenlandske selskapene. Det viktigste var brasilianske Petrobras. Da høyre-opposisjonen bebreidet president Lula at han «lot seg undertrykke» av det lille nabolandet, svarte utenriksministeren: «Brasil kan ikke opptre som en statsmakt fra det 18. århundre.» Brasil har imidlertid ikke økt prisen på boliviansk gass, som landet fortsatt kjøper til spottpris.2


VLADIMIR PUTIN har vist seg enda mer brutal overfor gigantselskapene. Presidenten i Den Europeiske bank for gjenoppbygging og utvikling (EBRD), Jean Lemierre, som er svært aktiv i det tidligere sovjetunionen, forklarer hvorfor: «Russland har alltid sagt at energi var en strategisk sektor.» Putin, som gjerne vil være den russiske stats nye grunnlegger, trenger oljeinntekter for å finansiere budsjettet sitt, stabilisere sitt økonomiske forhold til utlandet og være til stede på den internasjonale diplomatiske arenaen.3 Det kom altså ikke på tale å se gjennom fingrene med at Russlands viktigste naturressurs blir utplyndret av en håndfull oligarker som forsynte seg uten å betale under Boris Jeltsin, og som man mistenker for å ville overdra hele eierskapet av feltene til gigantselskapene.
I en bok som nylig utkom om «piratiseringen av Russland»4 forteller Marshall I. Goldman, professor i russisk ved Harvard University, at president Putin, straks etter at han var kommet til makten, ble forarget over gapet mellom eksportprisen på russisk olje og gass, og den prisen kjøperne betalte. Hvor ble det av differansen? Litt etter litt har hans regjering vunnet kontrollen over sektoren tilbake. Først innen gass, gjennom Gazprom, det tidligere sovjetiske gassdepartementet som ble privatisert i 1992, og som den russiske regjeringen ti år senere kun mottok 38 prosent av kapitalen fra – det meste var fordelt på en liten klikk ledsaget av Boris Jeltsin og hans familie. Gazprom skal i gjennomsnitt ha «mistet» to milliarder dollar i året, som ble underslått av ledelsen, og 10 prosent av reservene.

Siden han ble president i juni 2000 har Putin utnevnt en av sine egne til formann for selskapet som sannsynligvis besitter en tredjedel av verdens naturgassreserver. Sakte, men sikkert fikk Gazprom, eller staten, sine verdier tilbake, og i desember 2005 hadde de aksjemajoriteten, (51 prosent av kapitalen). Dette skjedde dels ved fredfylt oppkjøp, dels ved brutal tvang, ved en listig kombinasjon av krav om tilbakebetaling av skyhøye avgifter, rekordbøter for «økologiske forbrytelser», ikke alltid imaginære, eller gjennom utspekulerte knep som var det tidligere KGB verdig.

Mikhail Khodorovsky og hans konsern Yukos’ spektakulære fall viser hvilken besluttsomhet Putin hadde på dette området, til tross for kraftig press fra USA. Beskrev kanskje ikke USAs visepresident Richard Cheney forrige sommer russisk petroleum som «et instrument for avskrekking og utpressing»? Washingtons nye allierte, som er rekruttert blant de tidlige sovjetiske republikkene eller satellittstatene, er ikke sene om å overta dette budskapet, og gi nytt liv til det den russiske forfatteren Viktor Erofeyev kaller «den nye kalde krigen» … den som handler om fremtoning.
De gode dagene er slutt for gigantselskapene, som rives mellom aksjonærene som stadig krever høyere avkastning og de store produksjonslandene, som stenger adgangen til de mest lovende forekomstene. Men paradoksalt nok inntreffer dette samtidig med en kapitalvekst uten sidestykke i historien. ExxonMobil, den mektigste av gigantene, skilter med en omsetning på 450 milliarder dollar, noe som overgår brutto nasjonalproduktet til 180 av de 195 medlemslandene i FN. Men denne overfloden er slett ikke noe tegn på sunnhet. Tvert imot vitner den om at de er ute av stand til å investere sine enorme overskudd på en effektiv måte, og at de ikke finner prosjekter som tilfredsstiller de kravene til lønnsomhet som deres ingeniører stiller.

British Petroleums ulykker den siste tiden kan tjene som et eksempel på dette paradokset: I 2005 eksploderte et av deres amerikanske raffinerier – to arbeidere ble drept, 170 skadet. I Alaska har de sett seg nødt til å stanse pumpingen på et av de største oljefeltene i Nord-Amerika, fordi oljerørledningene, som er overbelastet, lekker. En ekspertdelegasjon utnevnt av BP anklaget i sin rapport av januar 2007 konsernet for ikke å ha stilt nok penger og krefter til disposisjon for å sikre de amerikanske raffineriene. Det amerikanske rettsvesenet er nå i ferd med å undersøke om denne mangelen på investering var overlagt.


DERSOM DET I MORGEN skulle oppstå oljemangel i verden, vil det sannsynligvis snarere skyldes mangel på investeringer enn på forekomst. Et oljefunn krever installasjoner til en verdi av milliarder dollar for at produksjonen skal kunne settes i gang. De rikeste oljeoperatørene, gigantselskapene, er knapt ansvarlige for 20 prosent av det som investeres i letearbeid, utvinning og produksjon innen oljeoppstrøm. Likevel er det i disse selskapene at man finner de beste spesialistene, de som er best skikket til å finne nyskapende løsninger på problemene, og som kan lede an innen teknologi og forskning.
I stedet for å gjøre det, legger disse selskapene for dagen en dårlig skjult hang til børskannibalisme – som resulterer i at de spiser hverandre opp. Den siste oppkjøpsbølgen fant sted på slutten av 90-tallet, da Lord Brown opprettet den første supergiganten innen oljesektoren, ved å fusjonere BP og Arco. Med dette tvang han Exxon, Total og Chevron til å ta etter ham, for ikke å miste fotfestet. «Gjennom disse magre årene da oljefatet var nede i 10 dollar, gikk vi stille og rolig i gang med å omorganisere de «syv søstrene»5 fra gullalderen, ved å tilegne oss de «små» statsselskapene som var yngre enn oss, og ved å kvele OPEC,» forteller en veteran fra denne gigantiske børsstriden.

I dag er finansmarkedet gjennomsyret av rykter om nye sammenslåinger, hvor BP figurerer som det nye byttet, etter at sjefen i selskapet plutselig gikk av i begynnelsen av året. Hypotesen om en fusjon mellom det nest største selskapet, Shell, og det tredjestørste, BP er også satt i omløp. I slutten av desember slo Statoil og Norsk Hydro sammen offshoreaktivitetene sine «for å imøtekomme oljeindustriens utfordringer». Repsol, det store spanske selskapet, har vært til salgs i flere måneder. De har ikke hatt hellet med seg så langt; konsernet anses nemlig for å være så vidt involvert i Latin-Amerika at investorene frykter Chávez-effekten. Andre spekulerer over framtiden til det italienske konsernet ENI, grunnlagt av Enrico Mattei, og deres problemer med å forbli uavhengige.

Så langt har det vært fritt fram for spekulasjoner. Det har ikke, på verdensbasis, kommet noe betydningsfullt kollektivt svar på omkalfatringene som siden 2000 har funnet sted i oljeverdenen, snarere tvert imot. Regjeringene har, i rike land som i utviklingsland, særlig satset på å sikre tilgangen til oljefeltene sine ved å styrke forbindelsene til de siste tilgjengelige produksjonslandene.

Da Turkmenistans tyrann Saparmurat Niyazov ble begravet i slutten av desember, fikk man inntrykk av å være vitne til en karikert ugave av den generelle «redde det som reddes kan»-holdingen. Niyazov, «alle turkmeneres far», var – ifølge Transparacy Internasjonal – verdensmester i alle slags former for korrupsjon og vanstyre, og dette i en region, Sentral-Asia, hvor det er en del slike å velge mellom! De vestlige demokratiene, som utgir seg for å være de mest trofaste mot menneskerettighetene, hadde likevel ingen skrupler med å sende sine eksellenser og ministere, ettersom det enorme gassfeltet Iolotan Sør som nylig var oppdaget, åpenbart virket dempende på prinsippene.
Angola, Nigeria, Guineagolfen og hele Afrika sør for Sahara fascinerer dem like mye, eller nesten, som Sentral-Asia. Ifølge US National Intelligence Councils forventninger, vil USA kunne importere 25 prosent av oljen sin derfra i 2015, mot 15 prosent i dag, og dermed redusere sin avhengighet av Midt-Østen tilsvarende. Dette området har to klare fordeler: prisene på kontraktene er mer «fornuftige», og de nasjonale selskapene er, i motsetning til de i Midt-Østen, for fattige til å kjøpe ut gigantbedriftene i deres land. Men vil disse tilpasningene virkelig være nok til å gjøre opp for de forandringene som er i gjære?

Oversatt av K.S.


Fotnoter:
1 Etter at Angola i desember 2006 ble medlem av OPEC har organisasjonen nå tolv medlemsland. Statistikken som her er brukt gjelder imidlertid for ti medlemsland.

2 Slutterklæringen av 5.mai fra Igazu-toppmøtet, hvor presidentene Evo Morales (Bolivia), Nestor Kirchner (Argentina), Luiz Inacio Lula da Silva (Brasil) og Hugo Chávez (Venezuela) kom sammen, omtaler, med referanse til gassprisene som Bolivia ønsker å øke, «bilaterale dialoger for å løse de uavklarte spørsmålene». La Paz skal gå inn i denne dialogen sammen med Brasilia og Buenos Aires.

3 Les La «nouvelle Russie» de Vladimir Poutine, Le Monde diplomatique, februar 2007.

4 Marshall I. Goldman: The piratization of Russia: Russia reform goes awry, Routledge, London & New York, 2003.

5 De syv søstrene er de syv oljeselskapene som fullstendig dominerte industrien fra 1914 til det første oljesjokket i 1973. Tre av dem har overlevd (Exxon, Shell, BP), fire forsvant da de ble innlemmet i de andre (Texaco, Mobil, Social, Gulf). (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver