Ingen vil bestride det faktum at det blåser en ny vind i israelsk film siden inngangen til det 21. århundre. Etter en ti år lang inkubasjonsperiode hvor vår nasjonale filmkunst gradvis frigjorde seg fra den klassiske sionistiske diskursen og det litterære formspråket som preget den, har mer «normale» filmer begynt å dukke opp. Man er langt unna de store mytene, her snakkes det hebraisk som i gata, på kontoret eller i Knesset (nasjonalforsamlingen, hvor den mest folkelige sjargongen kommer til uttrykk, noe alle israelere vet).
I løpet av de siste fire–fem årene har også antall produksjoner økt kraftig. Selv om filmskaperne regelmessig beklager seg over den skrikende mangelen på offentlige eller private midler, har filmstøtten økt betydelig. I tillegg kommer stigende finansiering fra EU-land til ulike samproduksjoner. Dette har fått flere unge regissører til å gi seg i kast med prosjekter i den lokale filmindustrien. Riktignok er denne industrien liten, men ambisjonene er høye og engasjementet stort. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
