Hele verden er en scene

Bidrar den pedantiske presisjonen i kartografien til å vise kompleksiteten i et territorium? Svaret er åpenbart nei, fordi her som andre steder viser det beste seg som det godes fiende. Forfatteren Jorge Luis Borges viser dette i sin korte parabel. Med viljen til å belyse alt, går kartografen over i det absurde: en selvbekreftende geografi, en skisse i størrelsesorden 1:1, en «redusert modell» som fullstendig sammenfaller med den virkelige verdenens umåtelige størrelse. Kort fortalt skaper kartografen her en enkel reproduksjon, en kopi som bakenfor den materielle utføringen (som selvfølgelig er umulig å gjennomføre), mangler vitenskapelighet. Den mangler det vesentlige: fortolkningen av virkeligheten. Når den beste modellen av et fenomen er fenomenet selv, viser vitenskapen sin impotens, og dens inngripen viser seg å være overflødig.

Et kinesisk ordtak sier at «Gud oppfant katten for at menneskene skulle kunne klappe en tiger». Med en parafrasering kunne man si at «Fornuften oppfant det geografiske kartet for at mennesket skulle kunne holde verden mellom hendene» – som et slags flatt bonsaitre av universet. Kartet ble ikke lagd kun for å tilfredsstille alle former for stormannsgale drømmer om makt og dominans, slik Hitler inkarneres av Charlie Chaplin i Moderne tider, men også for å gi kunnskap og viten. For å gjøre slutt på labyrintene i en ukjent verden.

Historikerne hevder de første forsøkene på kartografiske skisser, laget for å bevare en trase gjennom faste landemerker, ble gjort før skriften ble oppfunnet. På British Museum i London finnes det leirtavler fra 3 000 før vår tid. Dette beviser at man allerede da lette etter redskaper som kunne innfange den geografiske kunnskapen, med to hovedformål som har vært der siden: handel og krig.

Etter de store sjøekspedisjonene, som i løpet av 30 år – fra 1492 til 1522 – førte til Christopher Colombus’ «oppdagelse» av Den nye verden, og Magellans og Elcanos jordomseiling, ble de geografiske dataene fullstendig omveltet. Nye representasjonssystemer måtte utarbeides. Dette var den klassiske kartografiens gullalder. Termen «kosmografi» ble byttet ut med «teater». Overalt i det 19. århundre – i Frankrike, England, Tyskland, Russland – tok militærvesenet til seg den «geografiske vitenskapen» for sammen med ingeniørkorpsene å lage «kart for øverstkommanderende» og «militærkampanjeplaner» eller «krigsteatre». Disse kartene bekreftet kartets politiske funksjon: «Å gi kongen en gjengivelse av territoriet han hadde makt og myndighet over, territorier han skulle forsvare og administrere.» (2)


NYE PARADIGMER

Likevel tjente kartografien – i likhet med geografien – til mer enn krigføring. Den streber fortsatt i dag etter å synliggjøre visse realiteter ved samtidens verden – flere enn man skulle tro, som ikke umiddelbart oppfattes. Paradoksalt nok lever vi i en verden som vi i det store og hele vet lite om, på tross av eksplosjonen i informasjon og informasjonskilder. Verden er stort sett ukjent for oss, men ukjent i en annen forstand enn for fortidens oppdagelsesreisende. Verden er ukjent, fordi vi ikke alltid oppfatter forbindelsene og overlappingen av fenomener i forskjellige sfærer – for eksempel mellom økonomi og økologi, handel og militæraksjoner, mellom miljøvern og sosiale bevegelser eller historie og sammenstøt mellom mennesker.

Slutten av den kalde krigen (1947-1991) framhevet følelsen av å befinne seg i en ny verden. Denne nye verden erfares som mer truende. Dette fordi den er mindre kjent og fordi vi var blitt fortrolige med grensene og paradigmene som kjennetegnet den forsvunne epoken (som i prinsippet var like farlig, blant annet på grunn av atomtrusselen).

Dermed er det nødvendig å ha tilgjengelig en mengde uunnværlig informasjon på alle områder – økonomi, samfunn, politikk, kultur, ideologi, militær, miljø – for å kunne sette seg inn i den ofte usynlige virkeligheten i folkeslagenes og nasjonenes liv. Med tanke på denne enorme mengden informasjon har alle – studenter, lærere, journalister, politikere og aktivister – behov for et sammenfattende verk. Et verk som tar kompleksiteten på alvor, samtidig som det forsøker å gjøre denne informasjonen tilgjengelig. Verken dagspressen, radio- eller tv-kanalene, eller internett – selv om disse mediene har et ærlig ønske om å forhindre manipulasjon av alle slag – har muligheten til å tilby dette.

Le Monde diplomatiques styrke og originalitet ligger i at vi kan tilby dette. Vi har alltid gitt kartografien – en undervurdert journalistsjanger – en stor og viktig plass. Dette er også en av grunnene til at vi i dag tilbyr våre lesere dette nye Globaliseringens atlas (3) som tar bestemte tilnærminger så langt som mulig. Vi har oppfordret de fremste spesialistene innen alle feltene til å lage et detaljert fortolkningsarbeid og bruke teksten. Men også kartenes rikdom, som har blitt skapt ut ifra en omfattende kollektiv refleksjon i avisen og blant våre samarbeidspartnere. Formålet er at dette nye verdensteatret skal kunne avkodes slik at alle kan spille en rolle.

1 «Om vitenskapelig presisjon». Finnes på engelsk (Borges, Collected Fictions, Penguin, New York 1998, s. 325) og fransk (Borges, ?uvres complètes, t. 2, Gallimard (Pleiade), Paris, 1995, s. 57).

2 Se Philippe Rekacewicz, «La cartograhie, entre science, art et manipulation» (Kartografi ? mellom vitenskap, kunst og manipulasjon), Le Monde diplomatique, februar 2006.

3 Le Monde diplomatiques første Globaliseringens atlas kom ut i Frankrike i 2003 og ble en enorm suksess. Det ble oversatt til åtte språk og har solgt mer enn 400 000 eksemplarer.