Avfortrylling, gjenfortrylling

Jean Baudrillard vil bli husket for hans forbløffende evne til å analysere samtidens begivenheter og transpolitiske figurer. Og hans måte å kombinere teori og forteling i en radikal kritikk av hverdagsliv og medier. Endeløs informasjon gjør oss alle til gisler av mediene ? men vi samtykker stilltiende. Nyhetene blir virtuelle hendelser.

Hva vil Jean Baudrillard bli husket for? Ikke minst hypotesene om samtid og nær fremtid, presentert i velregissert form. Teoriene blir fremsatt i en genre som overskrider akademisk diskurs – fabulatorisk, samtidig cool: «Hvis man vil tale om simulasjon, må språket selv bli simulatorisk. Hvis man vil tale om forførelse, må språket selv bli forførerisk.» En kombinasjon av teori og narrativ poesi, «théorie-fiction» eller, når det er snakk om å foregripe tegn i tiden: science fiction-teori. Tingenes tilstand er blitt ekstrem – ex terminis. En slik tilstand krever en exterminator.1

Den dramatiserte, para-sosiologiske tilnærmingen til aktualitetene startet for alvor med boken om de tause majoriteter fra 1978. Der ble massene fremstilt som et ’sort hull’ som ga ironiske tilbakemeldinger til politikerne. 70-tallets Baudrillard kjennetegnes av radikal kritikk av hverdagsliv og representasjon, fri for den hegelianske historiefilosofi som preget Guy Debords situasjonistiske bibel La Société du Spectacle (skuespillsamfunnet). Baudrillard la mer vekt på den symbolske og semiotiske dimensjon enn på kapitalens verdiformer, og han skulle komme til å lansere mange utfordrende termer, som hyperrealitet – «realitetens ekstatiske form».

I Les stratégies fatales2 viste han igjen en forbløffende evne til å analysere samtidens begivenheter og transpolitiske figurer, ikke minst de italienske terroristenes gisseltaking, som bare skulle demonstrere at utvekslingskoden ikke fantes. Noe lignende sa han om den obskøne opphevingen av scenen i det nye friteater: Baudrillard foretrakk det venetianske teaters absolutte sceniske illusjon der publikum fikk spille sin rolle som sådan.

På slutten av 80-tallet kom østblokkens hurtige kollaps, og Baudrillard var raskt ute med å avlese baksiden av Glasnost-medaljen. Allerede i 1989 så han tendenser til utvisking og ’hvitvasking’ av århundrets begivenheter: «Tingenes ironi går så vidt at det kanskje en dag vil bli vår oppgave å bevare det historiske minne om stalinismen, mens Øst-Europa vil glemme alt om den: Vi vil bli nødt til å bevare det nedfrosne minne om denne tyrannen som lot hele Historiens bevegelse nedfryse, fordi også denne istiden er en del av den universelle arv.»3

Så vil noen si at Baudrillard selv har bedrevet hvitvasking med sin famøse påstand om at Golfkrigen ikke fant sted. Hensikten var ikke å sette spørsmålstegn ved sivile tap, men heller ved bildet av krigens realitet, ikke minst hvordan krigen ble presentert i real time-dekning. I oppfølgingsskriftet «L’illusion de la guerre» (krigens illusjon) sier Baudrillard indirekte at han har bedrevet en slags kontrafaktisk historieskriving: Bare ved å sette parentes rundt krigen som innlysende faktum kan man gripe den Schwindel (svimmelhet og svindel, den gamle tysklærer fornekter seg ikke) som karakteriserer denne nye type krigføring.4


BEGIVENHETENE STREIKER, sa Baudrillard tidlig på 90-tallet, med en allusjon til Walter Benjamin: Begivenhetene har mistet sin aura. Hva er en begivenhet for Baudrillard? Det uforutsette. Vi får et mer utfyllende svar hvis vi spør: Hva er en ikke-begivenhet (non-événement)?

Ikke-begivenhet betyr ikke at ingenting skjer, men at ingenting finner sted – kun endeløse oppdateringer i real time. Nyhetene mister sin plass i et historisk kontinuum av begivenheter og blir i stedet virtuelle hendelser, sorte hull (en metafor han tidligere brukte på massene). Dette gjelder alle nyheter, likevel kan det virke som om enkelte typer nyheter uansett er ikke-nyheter for ham, f. eks. studentopprøret i 1995 sammenlignet med 1968: For Baudrillard fortsatte å betrakte 68 som en begivenhet, i motsetning til hegelianeren Kojève («Det fløt ikke blod, altså skjedde det ingenting.»).

Murens fall skjedde kanskje for raskt for Baudrillard, selv om han fikk tid til å analysere hendelsene. For gang på gang slår det meg at han – After the Orgy – savner de store fortellingene om frigjøring og omveltninger. Ikke akkurat et sikkert signalement på en «postmodernist»…

Det stunder mot presidentvalg i Frankrike, og i den forbindelse vil jeg trekke frem den siste av hans Le Pen-tekster fra Libération. «Au royaume des aveugles»5 ble skrevet etter presidentvalget i 2002, der Le Pen sjokkerte hele Frankrikes classe politique med å ta seg frem til 2. runde, hvorpå venstresiden måtte stemme på Chirac. Etablissementet prøvde å stenge Front National ute, men resultatet var at lepenismen spredde seg som et «virus». Å bekjempe Le Pen med utestengning har vist seg like effektivt som å rykke terrorismen opp med roten ved å bekjempe Taliban, bemerker Baudrillard syrlig.

Et siste, spektakulært eksempel: Dianas død.6 Her kommer han overraskende nok media til unnsetning når han skriver at prinsessen ikke var offer for «skuespillsamfunnet»,7 men at det dreide seg om en kompleks dramaturgi der Lady Di selv spilte et farlig spill med mediene. Og bak det hele: massenes lengsel etter en katastrofe. En vri på Stockholm-syndromet:8 Vi er alle gisler av mediene, men vi samtykker stilltiende, og begjærlig. Fire år senere lager han en enda større fortelling om kollektivt begjær med tekstene om Twin Towers-angrepet.


I MAI 2005 lot Le Mondes lørdagsbilag Baudrillard boltre seg over seks sider.9 Hva syntes han om resultatet av den ferske EU-grunnlovsavstemningen? Baudrillard var parat med en ironisk vri på Bush’ etterligner Douglas Feith: «Det Godes krefter – ja-kreftene – tok ikke hensyn til reverseffekten av å forespeile en innlysende ja-seier: De har villet ignorere det ubevisste klarsyn som sier at man aldri må gi dem rett som allerede har rett. Et bra eksempel på hvordan man skal svare det Godes hegemoni, det Godes krefter, Det Godes Akse.» Men Baudrillard anså ikke nei-seieren som en triumf for kritisk tenkning – den var rett og slett et ironisk svar til den politiske klassen, et svar som i neste omgang kan reverseres …

I stedet for ondskapens intelligens, en gjenganger hos den sene Baudrillard, vil jeg heller slutte med trolldom: Jean Baudrillard har bidratt avgjørende til «verdens avfortrylling» (Max Weber) gjennom sin skarpsindighet, men det er like ubestridelig at han har gjenfortryllet den teoretiske skrift.

© norske LMD
Fotnoter:
1 Se Chris Turners innledning til The Intelligence of Evil or the Lucidity Pact, Berg, Oxford / New York 2005, s. 9, og min egen «Exterminator!» i: Fransk åpning mot fornuften, Bergen 1988.

2 Dansk utgave: Det fatale. Skæbnestrategier, oversatt av Carsten Juhl, Gyldendal Kbh. 1987.

3 Décongélation de l?Est et fin de l?Histoire» (Opptining av østblokken og Historiens slutt), Libération 15. desember 1989, for øvrig gjenopptrykt i samlingen Écran total (full skjerm/totalbilde; écran betyr også kinolerret) Galilée 1997. Der kan man finne samtlige av Baudrillards Libération-kronikker fra juni 87 til mai 97, med unntak av de tre om Golfkrigen fra 1991. Etter 1997 har han skrevet en mengde aviskronikker, også mange av disse finnes i engelsk oversettelse, bl.a. i The Conspiracy of Art, Semiotext(e), New York / Los Angeles 2005.

4 I kapittel 4 av Baudrillard and the Media, Polity Press 2005, diskuterer William Merrin grundig alle tenkelige aspekter av denne debatten.

5 In the Kingdom of the Blind ?», The Conspiracy of Art s. 36?39.

6 Se L?Echange impossible (den umulige utveksling), 1999 og Le Pacte de Lucidité ou l?Intelligence du Mal (Klarsynets pakt eller Ondskapens intelligens), 2004, begge på Editions Galilée, og begge godt oversatt til engelsk av Chris Turner.

7 Baudrillard har fra begynnelsen av 90-tallet gjentatte ganger uttalt at Debords «spectacle"-begrep er passé. Jf. Mario Perniolas bidrag denne side

8 Stockholm-syndromet: psykologisk term knyttet til gisseldramaet på Norrmalmstorg i august 1973. Etter noen dager begynte flere av gislene mer eller mindre å ta parti for gisseltakerne.

9 L?évidence du oui a fabriqué le non» (Det innlysende ja resulterte i nei), Le Monde 2, 28. mai 2005. Min uthevning, AB.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Default thumbnail
Forrige sak

En politistat verdig

Default thumbnail
Neste sak

Baudrillard i Italia

Andre saker om Film

0 kr 0