Fra Vedaene til Kamasutra

«Kathasaritsagara» (Eventyr-årenes hav) omfatter nesten 100 000 vers og 350 eventyr. Det berømte «Kamasutra» betyr bokstavelig talt «Aforismer om begjær».

Opprinnelig var indisk litteratur utelukkende av religiøs karakter. Panteistiske dikter-prester, som dyrket morgenrødens, fjellenes og elvenes gudeskikkelser, kan vi takke for de første litterære skriftene, nemlig Vedaene. Forfatterne av disse levde for 3500 år siden i den nordvestlige delen av subkontinentet, befolket av indoeuropeiske stammefolk som hadde lagt under seg hele omlandet rundt Indusdeltaet.

Som arkiv over den hinduiske sivilisasjonens første etappe og litterært storverk på en og samme gang, blir Vedaene delt inn i fire samlinger av hymner og salmer (Rig Veda, Yajur Veda, Sama Veda og Atharva Veda) som framføres til ulike beskyttende gudeskikkelser. Veda betyr bokstavelig talt «kunnskap» – på sanskrit. Kunnskap av hovedsakelig mytisk og åndelig art. Derav hinduenes tro på at Veda-samlingene ikke er skapt av menneskets fantasi, men har kommet rett fra skaperguden Brahmas munn. Tekstene ble skrevet ned, og kunne naturligvis bare uttrykkes på sanskrit, gudenes eget språk!

Under den vediske epoken som varte i nesten tusen år, ble sanskrit landets lingua franca, og satt i system i 4. århundre før Kristus av grammatikeren Panini. Men selv på denne tiden var landet flerspråklig, og når diktere og skalder valgte å uttrykke seg på det ene eller andre språk, hadde dette store sosiale og religiøse konsekvenser. Slik forkynte for eksempel Buddha, som dukker opp i det 5. århundre f. Kr., og hvis lære brøt med bramanenes elitisme, på dialekter som pali og prakrit, som ble benyttet av folk flest. Jataka-fortellingene, som regnes som en av verdens litterære skatter, og som forteller om Buddhas tidligere liv (enkelte av disse ble fortalt av mesteren personlig), ble skrevet på pali, språket som ble benyttet i protest mot hinduismens strenge krav og mot kastesystemet.

Protester til tross, sanskrit får stadig stigende anseelse som kulturspråk i perioden 4.–6. århundre e. Kr. I dette tidsrommet ble også de største verkene i den post-vediske litteraturen til. Heltediktene var de første på banen. Ramayana og Mahabharata dukket opp ved inngangen til kristen tid, og i likhet med Homers epos forteller de om krig og fred i tidlige tider. Med utgangspunkt i historiske hendelser fra de første århundrene med indoeuropeisk bosetting på det indiske subkontinent, blander de to heltediktene myter og historisk sannhet, det virkelige og det eventyrlige, for å skildre den evige konflikten mellom gode og onde krefter.

 

RAMAYANA, SOM TILSKRIVES den legendariske dikteren Valmiki, betyr «Ranas vandring». Det forteller om en prins i det nordlige India som overvinner geografiske og militære hindringer – og lykkes i å frigjøre sin hustru som demonen Ravana har bortført og holdt innesperret på sin festningsøy, utenfor kysten sør i landet. Fortellingen er sannsynligvis inspirert av heltesanger til minne om felttogene da ariske stammer befolket det sørlige India.

«Forteller du denne historien til en gammel stokk, vil det vokse ut nye blader og røtter på den!»
Henri Michaux

Mahabharata bygger også på en beretning om krig, men denne gang en krig mellom brødre, nemlig to klaner av den samme ariske stammen, Bharata. De fem Pandava-brødrene fører en apokalyptisk krig mot sine fem fettere fra Kaurava-klanen. Eposet, som man kunne stifte bekjentskap med under teaterfestivalen i Avignon i 1985, i en oppsetning av Peter Brook og Jean-Claude Carrière, er kjent som et av verdenslitteraturens største verk. Det omfatter 400 000 vers, fordelt på 18 avdelinger. I tillegg til den krigerske hovedfortellingen kommer tusenvis av forgreininger i form av mindre episoder, uavhengige fortellinger, dikt-innenfor-diktet. Denne myldrende fortellingen skal ha fått Henri Michaux til å bemerke: «Forteller du denne historien til en gammel stokk, vil det vokse ut nye blader og røtter på den!»

 

FRA OG MED 4. århundre f. Kr. går India inn i de store imperienes tidsalder, som skal vare i over tusen år. De påfølgende dynastiene (Maurya, Kushana, Gupta) sentraliserer landet og etablerer politiske og sosiale forhold som blir grunnlaget for utvikling av en strålende sivilisasjon. Den er sofistikert og urban, og sammenlignes ofte med Aten på Perikles’ tid eller Firenze under Medici-familien. Det er ved hoffet til imperiets herskere og vasaller at en profan litteratur nå vokser fram. Samtidig som den henter inspirasjon fra de viktigste hellige skriftene (Vedaene) innen den bramanske sivilisasjon, heltedikt eller Purana-tekstene [«fortellinger fra gammel tid», på sanskrit, o.a.], forteller denne litteraturen også om kjærlighetslivet, festene, gledene og viderverdighetene til de høyere samfunnslag.

Natyashashtra
(«Om scenekunsten»), som tilskrives en viss Bharata, er det eldste retoriske verket (fra 1. århundre f. Kr.) som utreder de grunnleggende ideene for dikterkunsten og da spesielt den berømte teorien om de ni «rasa» – følelsene (ømhet, heltemot, patos, kampglød, redsel, avsky, komikk, eventyrlyst og fred) som poesien skal vekke hos den enkelte. Dikteren skal vurderes utfra sine verbale ferdigheter snarere enn det originale ved temaene, som likevel er hentet fra tradisjonell mytologi og allerede er kjent av leserne.
Den viktigste litterære skikkelsen fra denne tiden er utvilsomt Kalidasa, som ofte omtales som det antikke Indias Shakespeare. Kalidasa var både dramaforfatter og poet, og skrev det berømte Sakuntala. Dette dramaet i sju akter som forteller om hvordan uskyldigheten seirer, ble beundret av Goethe som her fant utspringet til den romantiske idé som han skulle bli en av de viktigste fanebærere for i Europa. Ifølge tradisjonen skrev Kalidasa tre teaterstykker, samt flere dikt. Det mest originale av disse er uten tvil Meghaduta, en fortelling på vers om eksilets sorger. En yaksha (et medlem av hoffet til velstandens gud) ber her skyene føre med seg en beskjed til hans hjertenskjær som ble igjen i hjemlandet.

Narrativ litteratur fantes også i form av eventyr- og fabelsamlinger. Den første man vet om og den mest kjente, er Panchatantra, fra det 5. århundre. Totalt i hele verden fins det omlag to hundre versjoner oversatt til over femti språk. I det 11. århundre ga den lærde Somadeva fra Kashmir eventyrene deres endelige form idet han samlet dem i det mesterlige verket Kathasaritsagara (Eventyr-årenes hav), som omfatter nesten 100 000 vers og 350 eventyr. Det berømte Kamasutra, som bokstavelig talt betyr «Aforismer om begjær», ble også skrevet i løpet av den klassiske perioden. Hensikten var både å tilfredsstille unge aristokraters nysgjerrighet og utvilsomt også å etablere en veiledning for følelsesliv og erotisk utfoldelse i samtiden. Det er kanskje interessant å merke seg at verkets forfatter, Vatsyayana, som levde en gang mellom 4. og 6. århundre, var asket (og dermed levde i sølibat).

 

PARALLELT MED EPOSET og den klassiske poesien på sanskrit utviklet det seg i sør, fra og med inngangen til kristen tid, en litteratur på tamil. Den er preget av høye moralske og humanistiske verdier. Denne litteraturen dannet grunnlaget til en type hengivelse som ble kjent som bhakti. Bhakti er en religiøs læresetning som går på kjærlighetsbåndene som knyttes mellom den troende og guden. Milevis unna utøvelsen av den bramanske hinduismen med dens kompliserte seremonier, ble bhakti svært populær i området Tamil Nadu i det sørlige India fra om med det 6. århundre. Her dannet denne retningen inspirasjonsgrunnlaget for en stor mengde poesi som priset Shiva og Vishnu.

Denne bevegelsen, som også berørte områder i det vestlige og nordlige India, fikk fra og med 12. århundre sine viktigste talsmenn i poeter som Jayadev, Vidyapati, Surdas, Kabir, Mirabai, Tukaram og Namdev. De var ofte fra samme marginaliserte samfunnslag og skulle tilføre poesien grunnleggende omveltninger ved å benytte temaer som begjær, kjærlighet og mystikk (inngå fusjon med guden, her særlig Krishna). Og dessuten ved å skrive på lokale språk som braj, hindi og marathi for å nå ut til et størst mulig publikum. Ved inngangen til det andre årtusen kommer framveksten av lokale språk. I løpet av tidsrommet 12. – 17. århundre – takket være skriveferdigheten og den lingvistiske og metaforiske oppfinnsomheten til bhakti-bevegelsens diktere – skulle disse framstå som egne litterære språk.

Oversatt av M.B.