Hollywoods sanne venstreside

Zack Snyders saga om 300 selvoppofrende spartanske soldater har urettmessig blitt kritisert som fascistoid propaganda. Filmen har klare paralleller til dagens kriger, med disiplin og vilje som eneste våpen mot en høyteknologisk invasjonshær. Man finner en frihetstilstrebende kjerne i den ubarmhjertige, spartanske militærdisiplinen. Perserkongen Xerxes skildres ikke som en fanatisk, muslimsk fundamentalist, hoffet hans er snarere multikulturelt og dekadent. Bakgrunnens kunstige (digitale) karakter skaper en klaustrofobisk følelse, en «lukket verden». Den «ekte virkeligheten» mister sin uskyld, og blir er en perfekt allegorisk fremstilling av «Taliban», av vårt sosiale og ideologiske uføre.

Zack Snyders 300, sagaen om de 300 spartanske soldatene som ofret seg ved Thermopylene for å bremse Xerxes’ persiske invasjonshær, har fått kraftig kritikk for å være verste sort patriotisk militærpropaganda. Den har klare paralleller til det anspente forholdet til Iran og begivenhetene i Irak – men er tingene virkelig så opplagte? Filmen burde heller forsvares på det kraftigste mot disse påstandene.








Det er to poenger som kan trekkes frem: det første dreier seg om selve historien – en fortelling om et lite og fattig land (Hellas) som blir invadert av en hær fra en mye større stat (Persia), som på det tidspunktet var kommet mye lenger i utvikling og militærteknologi. Er ikke de persiske elefantene, kjempene og de lange brannpilene oldtidens versjon av en høyteknologisk militærmakt? De siste gjenlevende spartanerne, sammen med sin trofaste Kong Leonidas, møter til slutt døden i en skur av piler. Er ikke disse ofre for en intensiv bombekampanje påført av høyteknologiske soldater som anvender sofistikerte våpen på trygg avstand, på lik linje med dagens amerikanske soldater som trykker på rakettutskytningsknappene fra krigsskip trygt forankret i Persiabukta? Videre kan det sies at Xerxes’ ord, da han forsøker å overbevise Leonidas om å akseptere persisk dominans, absolutt ikke høres ut som noe som med rimelighet kunne legges i munnen på en fanatisk, muslimsk fundamentalist. Han prøver å forføre Leonidas til å underkaste seg ved å love ham fred og sensuelle nytelser hvis han slutter seg til Perserrikets globale dominans. Alt han ber om er en formell gest. Leonidas skal knele for ham, som anerkjennelse for Persias overherredømme. Dersom spartanerne gjør dette skal de få egenråderett over hele Hellas. Er ikke dette skremmende likt det President Reagan forlangte fra sandinistregjeringen i Nicaragua? Alt de behøvde å gjøre var å si «Hei onkel!» til USA. Er ikke Xerxes’ hoff skildret som et slags multikulturelt, alt-er-lov-livsstilparadis? Alle tar del i orgiene der: forskjellige raser, lesber og homser og krøplinger. Kan man ikke se på spartanerne, med sin disiplin og selvforsakelsesånd, som et allegorisk Taliban som forsvarer sitt Afghanistan mot USAs okkupasjon (eller, sett fra et annet synspunkt, som elitesoldatene i Irans revolusjonsgarde, parat til å ofre seg selv for å stå imot en eventuell amerikansk invasjon)? Grekernes hovedvåpen mot denne kolossale militære overmakten er disiplin og selvforsakelsesånd, slik filosofen Alain Badiou uttrykker det: «Vi trenger en folkelig disiplin. Jeg vil gå så langt som å si (…) at ’de som har intet har kun sin disiplin’. De fattige, de uten økonomiske eller militære midler, de maktesløse – alt de har er sin disiplin, sin evne til å handle som én. Denne disiplinen er allerede en form for organisasjon.» I disse hedenske tider, der alt er tillatt og ideologi er blitt et tomt begrep, er tiden snart moden for at venstresiden (igjen) tilegner seg verdier som disiplin og selvforsakelsesånd: det finnes ingenting iboende «fascistisk» ved disse verdiene.
Kan man ikke se spartanerne som et allegorisk Taliban?


SELV DENNE FUNDAMENTALISTISKE tolkningen av spartanerne er mer tvetydig enn man skulle tro. Et tilsynelatende programfestet utsagn mot slutten av filmen erklærer at grekernes hensikt er «en kamp mot mystiske makter og tyranniske regimer, et håp om en lys fremtid», nærmere forklart som et frihetens rike og fornuftens styre – det høres nesten ut som en innføring i opplysningstidens tekning, med kommunistiske undertoner! Man erindrer også begynnelsen av filmen hvor Leonidas uforbeholdent forkaster de korrupte «oraklenes» budskap om at gudene forbyr den militære mobiliseringen som skal stoppe perserne – senere blir det klart at «oraklene», som etter sigende kunne meddele guddommelige budskap mens de gikk inn i en ekstatisk transe, i virkeligheten var kjøpt og betalt av perserne. Dette kan til forveksling minne om det tibetanske «orakelet», som i 1959 leverte budskapet til Dalai Lama om å forlate Tibet, som det senere blitt bekreftet stod på CIAs lønningsliste!

Hva med den absurde tanken om at verdighet, frihet og fornuft holdes i hevd av ekstrem militærdisiplin, inkludert skikken å kvitte seg med de svakeste barna? Denne «absurde» tanken er ganske enkelt frihetens pris – frihet er ikke noe man får gratis, som det heter i filmen.1 Friheten er ikke gitt, den gjenerobres ved blodslit og kamp, hvor man skal være parat til å ofre alt. Den ubarmhjertige, spartanske militærdisiplinen kan ganske enkelt ikke kalles det athenske liberaldemokratiets eksterne motvekt, den er dets iboende eksistensgrunnlag. Den ene muliggjør den andre: det frie fornuftsmennesket kan kun fremskaffes gjennom en ubarmhjertig selvdisiplin. Sann frihet er ikke en valgfrihet hvor valget tas fra trygg avstand, som om man skulle velge mellom jordbærkake eller sjokoladekake. Sann frihet overlapper nødvendighet, man tar et virkelig fritt valg kun når valget man tar setter på spill hele ens eksistens – man gjør det man gjør fordi man rett og slett «ikke kan gjøre noe annet.» Når ens land er underlagt en fremmed okkupasjon, og man blir kallet på av motstandsbevegelsen for å bli med i kampen mot okkupasjonsmakten, stilles man ikke overfor utsagnet «du står fritt til å velge», man blir i stedet fortalt «ser du ikke at dette er det eneste du kan gjøre hvis du vil beholde din verdighet?» Det er ikke rart at alle de tidlige, moderne og egalitære radikalerne, fra Rousseau til Jacobins, beundret Sparta, og så for seg den franske republikken som et nytt Sparta. Man finner en frihetstilstrebende kjerne i den spartanske militærdisiplinen, som vedvarer selv etter man har trukket fra alle de historiske påhengene, som det spartanske klassesystemet, den hensynsløse utnyttelsen og behandlingen av slaver.


KANSKJE ENDA VIKTIGERE er filmens formelle aspekt. All filmingen foregikk i en lagerbygning i Montreal, mens hele bakgrunnen og mange av filmens mennesker og gjenstander ble digitalt konstruert. Den kunstige bakgrunnen virker som den gjør noe med de «ekte» skuespillerne, som ofte ser ut som levende skikkelser hentet rett ut fra tegneseriens verden (filmen er basert på Frank Millers tegneserieroman 300). Videre skaper bakgrunnens kunstige (digitale) karakter en klaustrofobisk følelse, som om historien ikke foregår i en «ekte» virkelighet, med dennes endeløse, åpne horisonter, men i en «lukket verden», en slags verden satt i relieff i et lukket rom. Estetisk sett er vi kommet langt siden «Star Wars» og «Lord of the Rings» filmseriene. Selv om man også her skapte mange bakgrunner og gjenstander digitalt, sitter man likevel igjen med inntrykket av å ha sett (ekte og) digitale skuespillere og gjenstander (elefanter, Yoda, orkene, palasser, osv.) satt i en «ekte» og åpen verden. I 300 på den andre siden er alle hovedskikkelsene «ekte» skuespillere satt i en kunstig bakgrunn, en kombinasjon som skaper en mye nifsere, «lukket» verden, en «kybernetisk» integrering av ekte mennesker inn i et kunstig univers. Det er kun i 300 at kombinasjonen av «ekte» skuespillere og gjenstander og digitale omgivelser kommer i nærheten av å skape et virkelig nytt, frittstående estetisk rom.

Det finnes en lang tradisjon i å blande forskjellige kunstformer, å innlemme én kunstform i en annen, spesielt med hensyn til film. Ta for eksempel mange av Hoppers portretter av en kvinne bak et åpent vindu med blikket festet til verden utenfor. De trekker tydelige paralleller til vår opplevelse av film (ved å gi oss et synspunkt uten dets filmatiske motstykke). Det som gjør at 300 skiller seg ut, er at i denne filmen (ikke for første gang, selvfølgelig, men på et vis som er kunstnerisk sett mye mer interessant enn for eksempel Warren Beattys «Dick Tracy»), ser vi et teknologisk avansert kunstuttrykk (digitalisert film) referere til en lavteknologisk kunstform (tegneserier). Konsekvensen blir da at den «ekte virkeligheten» mister sin uskyld, der den fremstår som en del av et lukket, kunstig univers, noe som er en perfekt allegorisk fremstilling av vårt sosio-ideologiske uføre.

De kritikerne som påsto at denne «syntesen» av de to kunstformene i 300 ble mislykket tar dermed feil av den enkle grunn at de har rett. Selvfølgelig er «syntesen» mislykket, selvfølgelig er det universet som skapes på lerretet gjennomsyret av dype motsetningsforhold og inkonsekvenser, men det er nettopp dette motsetningsforholdet som er en indikasjon på sannhet.

© norske LMD. Oversatt av R. A.
Fotnoter:
1 «Freedom is not free» [Overs. anm.] [http://300themovie.warnerbros.com/->http://300themovie.warnerbros.com/]