Nord-Amerika

Oppkomlingene

Hvordan blir man foretningsmann? Er det ikke staten som i prinsippet skal «temme» den kapitalistiske jungelen, ved å introdusere et minimum av regler og reguleringer, for å skape en balanse i de sosiale relasjonene?

Posted on

Selv om jungelmetaforen er velbrukt gir den fortsatt en presis beskrivelse av den verden kapitalismen skaper i sitt bilde: Å underkaste alt og alle dens stadig mer drastiske krav om avkastning og, dermed, dens uhemmede konkurranseutsetting av økonomiske og sosiale aktiviteter. Jungelmetaforen har fått nytt liv i den virkelige globale utvidelsen av alles krig mot alle, som er konkurransen de nyliberale politikkene har gjort til det høyeste politiske imperativ. I denne jungelen streifer de fremste rovdyrene, de man vanligvis henviser til med eufemismen «foretningsmenn». Dette er i hvert fall disse ordene sosiologen Michel Villette og historikeren Cathrine Vuillermot har valgt til å beskrive den sistnevnte arten.1 Gjennom detaljerte analyser av 32 samtidige foretningsmenns livshistorier – spesielt detaljerte presentasjoner av et dusin av dem, der nesten alle har vært på forsidene av mediene de siste årene legger glasur på verket – forsøker de å svare på et spørsmål som er like naivt som uforskammede: hvordan blir man foretningsmann? Spørsmålet er først og fremst polemisk, i den grad det gir et kritisk blikk på de sukkersøte frasene som vanligvis innhyller temaet. I rak motsetning til den gylne myten Schumpeters lære smykker seg med, er disse moderne heltene på ingen måte innovatører. Eller mer presist: deres eneste virkelige innovasjon består i å fornye den eldgamle plyndringskunsten!

Michel Villette og Cathrine Vuillermot viser hvordan disse foretningsmennene uten unntak har anskaffet seg sine formuer med utgangspunkt i en god handel, der ingrediensene framfor alt er en blanding av markedets mangler (det kapitalistiske rovdyret er livredd for konkurranse), politiske hestehandler (det kapitalistiske rovdyret trenger solid støtte fra myndighetene) og den allmenne moralens tvetydigheter (i skurkens bilde er det kapitalistiske rovdyret forførende og manipulerende). Deretter er det avgjørende for disse oppkomlingene, som nå har blitt respektable samfunnsborgere og innbitte talsmenn for «verdier», å dekke over handlingene som lå til grunn for den «opprinnelige akkumulasjonen» av deres kapital. Som allerede Marx lærte oss, er «metodene under den opprinnelige akkumulasjonen alt annet enn idylliske».2 Likevel er den en slik idyll flesteparten av suksessfortellingen i storpressen og økonomimediene beretter om, medier som nettopp har fått oppgaven med å tildekke arvesynden så godt som mulig. Men rovdyrene ville ikke ha eksistert uten byttedyr av alle slag og størrelser – åpenbart med lønnsmottakere nederst på rangstigen som det mest beskjedne byttet.
{{{Deres forløpere ville ikke nølt med å kaste hundre tusener av dem på gata.}}}

DET ER LØNNSMOTTAKERE forfatteren Thierry Maricourt har valgt å gi ordet til i sitt siste verk.3 Det dreier seg om utslettingen i 2005 av industridelen til høyteknologiselskapet Alcatel i Illkrich-Graffenstaden i utkanten av Strasbourg.4 På initiativ fra en bibliotekar i personalkomiteen og fagforeningssekretæren i komiteen, ble Thierry Maricourt invitert til å utføre en undersøkelse blant de som mistet jobbene sine, hovedsakelig arbeidere og teknikere. Dette resulterte i et verk der de sistnevnte på tematisk vis ble gitt ordet tilbake, supplert med kommentarer fra forfatteren. Gjennom det de oppsagte forteller får vi innblikk i hvordan livet har vært for de ansatte i denne virksomheten, på arbeidsplassen så vel som utenfor. Vi får innblikk i deres gleder og sorger, håp og skuffelser, sjokket når de hørte om den kollektive oppsigelsen, den manglende evnen til å reagere i form av en kollektiv kamp, og hvor bittert det var å forlate en arbeidsplass der de hadde lagt igjen en ugjenkallelig del av seg selv. Beretningene er forstyrrende, ettersom selskapets passive medeiere ikke kjenner seg igjen. Er det ikke staten som i prinsippet skal «temme» den kapitalistiske jungelen, ved å introdusere et minimum av regler og reguleringer, for å skape en balanse i de sosiale relasjonene?


OM DETTE VAR slik i andre epoker, er det ikke lenger tilfellet i dag. For å la seg overbevise, er det tilstrekkelig å analysere måten staten behandler disse rene produktene av den kapitalistiske jungelen som deler av drabantbyene har blitt, reguleringsområder der de lavere klassene nærmest blir beordret til å bo. Det er dette sosiologen Sylvie Tissot har forsøkt å gjøre gjennom å analysere framveksten av kategorien «utsatte områder» mellom 1985 og 1995.5 Det er en heller tvilsom kategori for å analysere «sosiale problemer» (i første rekke massearbeidsledighet og lav inntekt), som særlig skrider til verks med å erstatte utbyttingsparadigmet med et utelukkingsparadigme. Begrepet «utsatte områder» er også blitt en kategori for politisk og administrativ handling. Begrepets suksess lar seg forklare av den tunge vekten territorialiseringen av sosialpolitikken har når den utvikles, særlig under dekke av byplanpolitikk («sosial utvikling av bydeler»). Sylvie Tissot viser at dette utrykket har blitt brukt for å legitimere nedleggelsen av den sosiale staten, der oppfordringer til «innbyggerdeltakelse», «beboermobiliseringen» og vektlegging av «nærhet» og «gjestfrihet» blir brukt som påskudd. I siste instans må man konstatere hvor maktesløse de lokale aktørene står for å løse globale problemer – som den sosiale staten har overlatt til dem ved å gjøre dem ansvarlige for middelmådigheten i de oppnådde resultatene. På denne måten har man klart å forvandle den sosiale staten til en straffestat som svarer på vedvarende «sosiale problemer» i repressive termer. Den skal temme jungelen, men deltar også i jakten på byttedyr.

Oversatt av R.N.
Fotnoter:
1 Portrait de l?homme d?affaires en prédatuer (Portrett av foretningsmannen som rovdyr), La Découvert, Paris, 2007.

2 Karl Marx, Kapitalen ? første bok, Oktober, Oslo, 2005, kap. 24.

3 Ils ont bossé? et puis aprés? (De har jobbet hardt.. men hva skjer etterpå?), Syllepse, Paris, 2006.

4 La minne på håpet Serge Tchuruk, administrerende direktør for Alcatel, utrykte under nedleggingen: «Vi ønsker snart å være et selskap uten fabrikker.»

5 L?Etat et les quartiers. Genèse d?une catégorie de l?action politique (Staten og bydelene ? opprinnelsen til en kategori for politisk handling), Le Seuil, Paris, 2007.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver