Politisk selvangivelse

Tvillingbrødrene Kaczynski i den polske regjeringen hadde neppe regnet med slik motbør. For første gang siden de kom til regjeringsmakten i 2005, sammen med det populistiske partiet Selvforsvar og det katolskkonservative Polske Familiers Forbund, møter de en organisert opinion mot seg. Velutdannede og taleføre polakker sier nei til Lov om lustrasjon av 18. oktober 2006. Loven åpner for et oppgjør med landets kommunistiske fortid og skal være brødrenes stolthet. Elitene roper varsku, de ser en trussel mot demokratiet, skriver åpne brev og klager loven inn for Grunnlovdomstolen:

Universitetsprofessorer, kjente jurister og ledende journalister står for første gang siden gjeninnføringen av demokratiet i 1989 side om side i kritikk av regjeringen. Lovteksten er skandaløst mangelfull, praktiseringen vil gå utover samfunnet, påpeker de. Mange nekter å undertegne erklæringen om «tidligere samarbeid/ikke samarbeid med sikkerhetstjenestene i tiden 1944-1990». Fristen er satt til 15. mai. Etter denne datoen vil alle svar bli sjekket mot sikkerhetspolitiets arkiver – etter sigende samlet i det statlige Institutt for Nasjonal Erindring, som etterforsker forbrytelser begått under nazismen og kommunismen.

Hva vil skje med den enkelte som omfattes av loven? Blir man tatt i løgn, noe som instituttet avgjør om har skjedd, mister man jobben. Det samme skjer dersom man lar være å levere skjemaet. De skyldiges navn vil legges ut på internett, med adresse og en kort historie om deres kollaborasjon.

LUSTRO BETYR Å belyse, å rense eller å kontrollere. Polsk språk har mange latinske ord, og lustracja betyr gjennomgang eller inspeksjon, mens lustro derimot betyr speil og gir flere assosiasjoner: Regjeringen tvinger alle til å se seg selv i speilet, om man selv vil, eller ei. Ikke noe galt i det, i og for seg, men statsministeren går for langt. Dette mener de fleste norske Le Monde diplomatique (LMD) snakket med i Warszawa i april. Det er en kjensgjerning at sikkerhetspolitiet ødela en god del av arkivene for å slette sporene, og trolig også forfalsket en rekke dokumenter. Det har dessuten vist seg at ikke alle dokumenter av interesse ligger i Instituttets hyller, men kan være spredt rundt omkring i landets arkiver.

HVEM OMFATTES av loven? En lang rekke yrkesgrupper i den diffust definerte offentlige sfæren, men ingen som er født etter 1972. Her listes opp bankenes og mediebedriftenes styremedlemmer, redaktører og journalister, dommere, advokater og juridiske rådgivere, skatterådgivere, universitetslektorer, professorer, og skolerektorer. Politikere i alle lag. Til sammen utgjør de mellom 700 000 og en million mennesker, ifølge polske medier.

Svarfristen nærmer seg. Opinionen koker, nasjonen er delt i to, eller, rettere sagt, tre: de som er imot, de som er for, og likegyldige unge. Folk ringer nervøst rundt, ber om råd. Det er vanskelig å underskrive på skjemaet og med verdighet,, selv når man ikke har noe å skjule. Det hele minner altfor mye om lojalitetserklæringer avkrevd da Solidaritet ble knust i desember 1981. Frykten for å bli arbeidsledig i voksen alder gnager også, og gjør ydmykelsen enda dypere. Gamle sår ripes opp, forfølgelsene fra kommunisttiden og uretten ved et uteblitt oppgjør, får ny næring. Vond fortid legges til offentlig skue. På avstand virker det som en heksejakt på kommunistenes medløpere og samfunnsparanoia. Men Polen er ikke et enkelt land å forholde seg til. Landet har en vanskelig og komplisert historie, med mye urett begått. Det er ingen heksejakt som pågår, nei, men ille nok for det, sier journalister LMD har truffet i Warszawa.

DET HØRER MED til historien at de internasjonalt og nasjonalt karikerte og utledde tvillingene, statsminister Jaroslaw og president Lech, vokste opp i en patriotisk, nasjonalt orientert familie. Faren var med i Hjemmefronten og i Warszawa-oppstanden. Mange polske krigshelter ble etter 1945 fengslet, torturert og drept av det polske sikkerhetspolitiet – styrt fra Stalins Moskva. Nå er sannhetens time kommet om hvem som var hvem fra 1944 til 1990, mener brødrene.

– For sent og for lite gjennomtenkt, sier de intellektuelle som har reist seg i protest. Folk skal ikke fratas jobb fordi de var svake og lot seg presse eller valgte å synke ned i moralsk elendighet. Man bør heller se på de skyhøye pensjonene som sikkerhetspolitiet og regimets tidligere ansatte sitter fortsatt med. Beløpene er seks ganger høyere enn det som er en vanlig pensjon i Polen. De ble ikke rørt i 1989, og heller ikke senere, da venstresiden regjerte og Aleksander Kwasniewski satt i presidentpalasset.

De unge bryr seg overhodet ikke. De var barn under Solidaritet, det var ikke deres bevegelse. Kommunismen husker de ikke. Det eneste de kjenner, er demokrati med alle sine svakheter: De er bekymret over lave lønninger. De tenker på jobbmuligheter i utlandet. Når de misliker de regjeringen, er det fordi den vil styre altfor mye i deres liv og regulere deres moral.

To unge drosjesjåfører og en erfaren journalist kommer, uavhengig av hverandre, med samme sjokkerende betegnelse: sosialisme med et nasjonalt fortegn. Nasjonalsosialisme, altså. Alle tre beskriver seg selv som liberale. En liberal polakk er kanskje ikke den som er spesielt forsiktig med ord, men ingen av de tre synes å leke med dem.

Jeg spør en redaktørvenn om han har ferske partimålinger. Jo, det har han, men tallene endrer seg veldig lite fra gang til gang. Det liberale partiet PO, som sa nei til koalisjon med brødrene Kaczynski for to år siden, har 32 prosent oppslutning. Tvillingenes parti Lov og rettferdighet har 23 prosent. Slik har det vært en lengre stund. Det er nesten ingen bevegelse på barometrene, og venstresiden er alvorlig svekket etter en rekke korrupsjonsskandaler.

– Kaczynski forsvinner om noen få år, sier redaktør Rafal Zakrzewski i landets største dagsavis Gazeta Wyborcza. Han leder avisens innenriksavdeling som dekker politikk:– Vi har gode sjanser for et regjeringsskifte om to år, men kun hvis de liberale viser mer engasjement. Utenlandske medier overdriver i sin svartmaling av situasjonen. Vi er ikke et bakvendt land eller en raring i europeisk sammenheng. Vi har fått demokratiet til å fungere, vi har stablet økonomien på bena. -

Uten spor av ironi eller bitterhet sier han at de unges journalistenes manglende interesse for kampen mot lustrasjon kan forklares med deres behov for et generasjonsskifte. De har trolig ikke noe imot å overta de mer attraktive jobbene. Han understreker at det ikke er sikkert at det er «faderdrap» som sitter i hodet på de unge, men LMD får bekreftet denne teorien hos enkelte andre observatører.
{{{«Den protesterende eliten er unik og oppsiktsvekkende»
Rafal Zakrzewski}}}

Den protesterende eliten er unik og oppsiktsvekkende, mener Zakrzewski:

– Noe slik har vi ikke sett ennå her i landet siden 1989(?) sier han, og lar oss møte avisens profilerte kommentator Ewa Milewicz. Det var hun som satte i gang journalistenes protest. Hun skrev en kommentar der hun tydelig og rolig erklærte at hun ikke hadde tenkt å skrifte til noen om noe, og særlig ikke om sin fortid. Trolig var det hun som inspirerte de akademiske miljøene til å reagere. En liten, vever kvinne i rullestol, med lang og modig forhistorie i den antikommunistiske opposisjonen – i likhet med Zakrzewski. Hun vil kun snakke på egne vegne, ikke uttale seg om kollegenes holdninger. Har hun noe å skjule? Noen har prøvd å hevde det. Selv stråler hun ut en dyp selvrespekt og en like dyp respekt for andre.

Gazeta Wybocza, som på folkemunne bare heter Gazeta (Avisen), har et opplag på rundt 400 000, og både sitt tekniske utspring og sin ideologiske base i Solidaritet. Den driver også kvalitetsradioen TOK FM, en informasjonsradio som byr på debatter og utdypende analyser:

– Den er den eneste radio jeg lytter til. Fordi den snakker til meg, og ikke forsøker å underholde. Den får meg til å tenke, sier medieviter Leszek Stafiej, grunnlegger av det populære, landsdekkende Radio Zet og opphavsmann til navnet – nå frittstående medieekspert og lektor i journalistikk. Han kan fortelle om ideologisk ubalanse i det polske mediemarkedet som bekymrer ham. Høyresiden har sine dagsaviser. Det er den tidligere norskeide Rzeczpospolita (Republikken), der regjeringen sitter inne med en stor aksjepost, og en Axel Springer nykommer, den dynamiske og mer lettvinte Dziennik (Dagsavisen), som slåss mot Gazeta både ideologisk og på markedet. Høyresiden kontrollerer allmennkringkasteren Polsk TV med to kanaler. Situasjonen reddes til en viss grad av to kommersielle fjernsynskanaler. TVN24 oppfattes av blant andre Ewa Milewicz som den riktige allmennkringkasteren, ut fra innhold og balansen å dømme. Leszek Stafiej kommenterer:

– Problemet er at den liberale siden ikke har noen medier. Til de liberale regner jeg også med en sosialdemokratisk venstreside. Gazeta er euroliberal, men altfor misjonerende og moraliserende. Den vil lede samfunnet i riktig retning. De er mer som en klubb, en gruppe kamerater, heller enn journalister. For all del, personlig er jeg enig i retningen de vil ha oss i, men jeg vil slippe misjonerende journalistikk, og heller ha vanlig, profesjonell informasjon og debatt i mediene på den liberale siden, sier Stafiej.

UNDER LEDELSE AV bl.a. dissidentlegenden Adam Michnik, er Gazeta i dag det mest kritiske mediet til Kaczynski brødrenes politikk:

– Vi blir oppfattet av regjeringen som deres direkte og verste fiende, og ikke som presse lenger. Vi blir åpenlyst boikottet av pressetalsmenn og politikere i de regjerende partiene, som aktivt legger ut hindre for informasjon. Det er vanskelig å drive politisk dekning, veldig vanskelig, sier Zakrzewski, som har vært i hardt vær før da han i gamle dager var redaktør i undergrunnspressen.
Avisen har vært kritisert for å ha støttet «den tykke strekens politikk», lansert av den første demokratiske regjeringen i 1989. De vant kampen om demokratiet, men ville ikke ta oppgjør med kommunistene. For et par uker siden forklarte Michnik meningen med «streken»: Den var ikke den gang ment som tilgivelse eller fortielse av kommunistenes synder, men som en avgrensning mellom to viktige områder: fortidens sår og nåtidens arbeidsoppgaver. Det var nødvendig å sette en strek, for å komme i gang med å bygge. Ikke alle har vært enige med Adam Michnik og vennene hans på dette punkt.

Men stadig flere synes å se poenget. Universitetsrektorene raser, og president Jaroslaw Kaczynski er nødt til å møte dem. Han velger å gjøre det i to grupper, hver for seg – de som er for, og de som er imot. En høyskolerektor i Warszawa uttaler offentlig: – Jeg har mistet nattesøvnen. Jeg er ekspert på skog og miljø, jeg vil ikke si opp folk. Presidenten erklærer at ikke alle som nekter å underskrive, har noe å skjule, slik det var blitt antydet før.

En kjemiprofessor i Bialystok finner en utvei han kan leve med. Han fyller ut skjema, undertegner det og skriver på tvers av arket: Kyss meg i r…, bajasene! Så sender han bildet av dette til avisen før han leverer erklæringen til rette vedkommende.

Loven er innklaget til Grunnlovsdomstolen. Avgjørelsen om hvae som må rettes, skrives om eller tilpasses i lovteksten, var opprinnelig bebudet til ut i juni. Tidspunktet er fremskyndet. Domstolen satser på å bli ferdig med saken før 15. mai.

© norske LMD