/

Svenske folkhemmet

Den svenske filmregissøren Jesper Ganslandt demoniserer hva han kaller «amerikanske dramaturgiske triks» med filmen Farvel Falkenberg. Men også Sverige viser en enestående evne til å perfeksjonere amerikanske mainstreamuttrykk, så kritikken kan derfor også rettes mot svensk film. Vår sukkersøta bror stikker her med denne eksistensielle slackerfilmen fingeren i skjærgårdssanden og pirker i dypet av sjelen.

«Hvis noen en eller annen gang skal lage en film om mitt liv, så la den for guds skyld være inkonsekvent», sier den debuterende svenske filmregissøren Jesper Ganslandt. Den nå norgesaktuelle filmen Farvel Falkenberg ble i september i fjor sluppet løs på svenske kinoer – og uttalelser i sammenheng med lanseringen vitner om et bevisst oppgjør med den strømlinjeformede dramaturgien som preger mainstreamfilmen på kinoer verden over.


Farvel Falkenberg er en film som har fått kritikere og kommentatorer til å bruke f-ordet i alt for stor grad. For selv om tematikken innimellom er beslektet, så er det ikke spesielt relevant å skule til Fucking Åmål i omtale av Ganslandts episodiske testamente over sin oppvekst og sine kamerater i feriebyen Falkenberg. Heller kunne man vel si at vi her har en eksistensiell slackerfilm der man kan få plass til både Kevin Smiths Clerks og bergmanske refleksjoner over fortidens jerngrep på det indre sjeleliv. Filmen er drevet av en slags absurd nostalgi der barndommen minnes i et rosenrødt vemod som videre lanserer en eksistensiell krise når det blir tydelig at alt er som før. Jesper og hans krets av unge menn lever sin barndom videre i feriemodus uten vilje til å bryte ut for å bli voksne.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0