Vi går ikke lenger i søvne

Løperne har med seg godteri og peanøtter som de kaster til de barføtte barna. Mosambik er i dag rangert som nummer 168 av 177 land i FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI). Nesten halve statsbudsjettet (2,5 milliarder kroner) kommer fra internasjonal bistand. Selv om Mosambik gir uttrykk for å ha et flerpartisystem, er det i praksis kontrollert av et oligarki innen regjeringspartiet som kjøper støtte gjennom pengegaver. Mosambik er et digert land, fra nord til sør strekker det seg like langt som avstanden mellom Dublin og Moskva.

Jenta springer nedover den støvete stien med julenissehatt på hodet og fløyte i munnen. Foran henne løper Maputos «apolitiske» eksilsamfunn gjennom fattigkvarteret mens de roper til hverandre. «Er du? Sjekker, sjekker.» Og så triumferende «Videre videre!» Lokalbefolkningen kommer ut av husene, som er laget av bølgeblikk eller soltørket leirstein for å se paraden av hvite mennesker som hovmodig stiller til skue sin hvite hud i trange treningsdrakter idet de suser forbi. Løperne har med seg godteri og peanøtter som de kaster til de barføtte barna som stopper opp for å se på mens de roper ut «Azungo!»

Admiras barn bader i en stor sølepytt ved veikanten mens hun vasker klærne deres. Hvordan er forholdene her, spør jeg:

– Det finnes ikke vann. Det er heller ingen vei. Det er vanskelig å frakte mennesker til sykehuset.

Har hun merket forbedringer?

– Litt. Flommene i 2000 ødela alt. Nå er vi ’så som så’ igjen. Hun sier dette avvisende mens hun peker på klesvasken og sine tre barn i det brune vannet.

Foran oss har løperne tatt av stien og er på vei inn på en privat golfbane i henhold til løypen som ble satt tidligere. Jeg lar Admira forsette klesvasken og springer for å ta dem igjen:

– Azungoer er alltid hvite mennesker, din farge, sier Vitorinho Gusinho. – Alle mennesker av denne fargen som kommer fra Europa kaller vi azungoer. En hvit mann født i Mosambik er mosambiker, men vi kaller ham likevel azungo. Noen ganger, hvis en svart mann er rik, hvis han omgås mennesker med makt, som forretningsfolk, setter vi ham i samme bås som azungoene. Fordi afrikanere ofte er underernærte. Mange av oss spiser sjelden regelmessig. Hvis en av oss får i seg både lunsj og middag, ja da er han virkelig en azungo. Han ler hjertelig.

– Jeg trenger mini-disker til opptaksutstyret mitt. Jeg finner dem hos Tiger Video, et tre-etasjers elektrosupermarked på hjørnet av gatene Karl Marx og Ho Chi Min. Tiger selger også 50-tommers plasmafjernsyn, til 50.000 kroner. De selger rundt ett i måneden, sier betjenten. Kreditt er uaktuellt.

PAUL FAUVET KOM til Mosambik som journalist i 1980 for å observere «sosialismen». I stedet så den nye staten seg tvunget til å kjempe en krig mot opprørsstyrker fostret og finansiert av apartheidregimet i Sør Afrika. Fauvet ble værende og tok seg jobb hos regjeringens pressebyrå. Hjemreisen til Storbritannia led samme skjebne som det sosialistiske prosjektet: «Utsatt», sa han tørt:

– Den internasjonale situasjonen i dag er fiendtlig instillt til slike prosjekter. Vi er inne i en periode av global kapitalisme, i en periode der det har blitt ekstremt vanskelig å utfordre visse konvensjoner. Og selvfølgelig har vi ikke lenger det folk pleide å kalle vår «betryggende baktropp»: Vi har ikke lenger Sovjetunionen å falle tilbake på.
Mosambiks infrastruktur ble knust under krigen. Dette skjedde etter at økonomien allerede sto i kne på grunn av portugisernes hastige tilbaketrekning (de utgjorde flesteparten av de profesjonelle og merkantile klassene) etter uavhengighetserklæringen i 1975. Kampen for å gjenoppbygge landet led flere nederlag. I 1995 satt Verdensbanken som premiss for et lån på 2,5 milliarder kroner at landet stoppet proteksjonismen overfor foredlingsindustrien for cashew-nøtter, som da var en av nøkkelindustriene blant urbefolkningen. Industrien kollapset. I 2000 og 2001 ble deler av landet rammet av forferdelige oversvømmelser (flomfaren er alltid tilstedeværende og mindre kriser inntreffer årlig).

Mosambik er i dag rangert som nummer 168 av 177 land i FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI) som sammenligner land på grunnlag av fattigdoms- og helsestatistikker. På ti år har de kun beveget seg opp tre plasser, og har med nebb og klør kjempet seg forbi Chad, Den sentralafrikanske republikk og Guinea-Bissau.

Likevel er Paul Fauvet «relativt optimistisk». Han viser til statistikk fra husholdningsspørreundersøkelser i 1997 om at 69 prosent av befolkningen levde under fattigdomsgrensen. Innen 2003 hadde tallet falt til 54 prosent. Nesten halve statsbudsjettet (2,5 milliarder kroner) kommer fra internasjonal bistand, men økonomien har hatt en stødig vekstrate på 8 prosent i året. Turistindustrien er i kraftig vekst og det er flere «kjempeprosjekter» på vei eller allerede i gang: en stor aluminiumsfabrikk rett utenfor Maputo, naturgassutvinning, rehabilitering av sukkerindustrien og en ny demning i Zambezielven.

«DEN KRIGEN var ikke som noen annen krig de hadde hørt om før», skrev den mosambikiske forfatteren Mia Couto i Sleepwalking Land (Søvngjengerlandet). «Det fantes intet annet kaos som kunne sammenlignes med det som rådet der, selv ikke de gamle slagene hvor slaver ble stjålet for å selges ved kysten.»

På en oppslagstavle i Concerns kontor i Quelimane, 97 mil nord for Maputo henger et håndtegnet «problemtre» for levebrødsprogrammet. Problemene er som følger:

Dårlige eierskapsforhold

Dårlig tilgang på informasjon

Dårlige kunnskaper om egne rettigheter

Dårlig forberedt til å gjøre foretninger

Dårlig forhandlingskraft

Dårlig sosial kapital

Begrenset utsyn

Begrenset kontakt med innflytelsesrike mennesker

Begrenset selvtillit

Sosial marginalisering

Lav status

– FOR OVER TJUE år siden så vi traktorer spredd over hele Afrika. Den gang trodde man følgende: du setter inn en traktor, du pløyer mer mark, du produserer mer mat, som betyr at færre mennesker sulter. Men så ser du, over tjue år senere, at alle traktorene har brutt sammen over hele Afrika på grunn av manglende vedlikehold. Tom Wright er landdirektør i Maputo for den veldedige organisasjonen Concern Worldwide, og tidligere diplomat:

– Håndpumper også. Det er så forbannet enkelt. Jeg har sett håndpumper over hele Afrika som ikke virker, ikke fordi de mangler pakninger eller ventiler, men fordi lokalbefolkningen ikke eier skiftenøkkelen til å skru den på. Skiftenøkkelen finnes i butikken i den nærmeste byen, men lokalsamfunnet har ikke skrapt sammen pengene som trengs. Hvis du går tilbake til distriktet og sier «men vi ble enige om at det skulle være et vedlikeholdsfond for slike ting», vel da har den ansvarlige personen for dette reist fra stedet…

– Jeg antar det er som med barn som vokser opp og lærer nye ting: det er gjennom kontinuerlig repetisjon du faktisk lærer noe. Det samme gjelder lokalsamfunn: det er ikke nok å gå dit kun én gang for å hjelpe dem å installere en håndpumpe og lære dem opp i vedlikehold: du må gå tilbake igjen, ofte flere ganger.

– Vi gjør fremdeles feil, men vi blir bedre i utviklingsarbeidet vårt. Men utviklingsarbeid er en vanskelig affære. Du må ha tålmodighet, du må jobbe i lokalsamfunnets tempo, og du vil ikke kunne tvinge fram forandringer. Hvis du snakker om å gi mennesker selvstendighet, hvis du snakker om å gi dem selvtillit, da må du gjøre det i deres eget tempo.

SKOLESTYRETS MØTE finner sted i en stor lagerbygning, et gammelt katolsk kirkebygg bestående av fire falleferdige vegger og med fri sikt opp i skyene fordi bølgeblikktaket kun strekker seg over en tredjedel av bygget. Dette er administrasjonskontoret til den lokale skolen. Klasserommene er et hyttetun utenfor, med vegger laget av grener fra kokosnøttrær, tak av sammenflettede palmeblader fra de samme trærne og støttebjelker fra trestammene som holder hele strukturen på plass. Skolemateriellet befinner seg i den enden av lagerbygningen der de fremdeles har tak: en haug frynsete skolebøker, noen nye krittavler, en samling keramikk laget av barn i formingstimene, noen bord og stoler, en stiftemaskin, kalkulator og klokke, en plakat som viser blodsystemet og noen gressmatter.

Styremedlemmene sitter på en lang benk. I løpet av møtet, i takt med solens vandring over himmelen reiser de seg og flytter benken inn i skyggen igjen. Sr Mwinga, styrets øverste medlem, holder en lang og alvorlig men vennlig tale:

– Før hadde ikke foreldrene mye å si når deg gjaldt skolens drift. Lærerne hadde mest å si. Nå er det omvendt. Skolestyret orienterer, dirigerer og styrer skolen.

– Concern Worldwide kommer for å lære bort, ikke bare for å gi, sier han.

Deretter bemerker han fasilitetene rundt seg: dette er «moderskolen», grunnlagt av italienske capuchinmunker som kom hit rundt midten av 1940-tallet og spredde seg herfra til de omkringliggende distriktene. Likevel holdes dette møtet i et bygg hvor bare en tredjedel er dekket av tak og klasserommene består av hytter. Hvorfor ikke bygge en ny skole?

Et eldre styremedlem legger til: – I andre distrikter finnes nye skoler finansiert av Concern, men her, hvor det hele begynte, har vi fremdeles ingen ny skole. Det ser ut som vi ikke har oppnådd uavhengighet riktig enda, sier han.

I ET AV NABODISTRIKTENE står en ny skolebygning snart ferdig. Surayas hus har utsikt mot skolen. Det er en god ting, synes hun – hun sluttet på skolen i åttende klasse, da hun var 16 år gammel, fordi hun giftet seg og fikk barn. Men nå er mannen hennes blitt alkoholiker og hun har lyst til å gå tilbake og gjøre seg ferdig med videregående.
Suraya ler når jeg spør henne om hun har elektrisitet

Huset hennes er laget av soltørket leire, uten vinduer og med tak av flettet siv. Det har en stue som leder inn til en liten gang med to soverom i enden. Huset er sparsommelig møblert: et bord, en batteridrevet radio, en lommelerke, noen spann, en gryte med vann, en matte, to levende høner; en plakat som forteller Mosambiks Historie, en eske med klær, to senger laget av istykkerrevne myggnettinger, en håndholdt hakke. Vann hentes fra en brønn i nærheten men Suraya klager over at det ofte er for mange mennesker der som også skal ha vann. Hun ler når jeg spør henne om hun har elektrisitet. Jeg spør henne om landets tilstand:

– Det går bra med Mosambik, sier hun. – Mange ting dukker opp som vi aldri har sett før. Gode ting… Skoler, sykehus, distriktskontorer. Før hadde vi ingenting.

Hva håper hun barna får oppleve i fremtiden?

– Vi får se. Gud vet. I disse dager er det mange som dør. Jeg vet ikke om de vil vokse opp eller ikke. Hvis de vokser opp vil jeg gjerne de skal ha en god fremtid.

BINDA TREFFER MEG med revisorhatten på: han arbeider for en av ambassadene. Under hatten ser jeg et hav av rastafletter og hans alter ego, Jah Bee, en respektert mosambikisk musiker:

– Utvikling, slik jeg ser det, er fred og det daglige brød for alle. «Brød» trenger ikke nødvendigvis være brødet i seg selv, men det som måtte fremkalle en spirituell følelse blant mennesker… Fred og muligheten til å høste, å jobbe i åkeren, å produsere ting slik at de kan skaffe mat og dekke de mest grunnleggende menneskelige behov. Disse er alle faktorer som hjelper menn å gå oppreist med æren i behold, å kjenne sin egen kultur og integritet, å være stolt over å være seg selv, og å ikke være avhengig av bistand fra noen som helst.

Klokken to om morgenen er den smale gaten i Maputos Baixa («lav») distrikt stappfull av folk. Den første baren er en strippeklubb som også er stappfull. Den andre er nesten tom – en gjeng som spiller biljard, noen horer som står og kjeder seg og en Pierce Brosnan film på storskjermen. Den tredje, Central, er midt i blinken: ingen strippere, ingen eksilhorer, kun unge, lokale mennesker som har det morsomt. Jeg byr en lokal jente opp til dans, hun er vennlig, blyg. Etter dansen takker hun unnskyldende for seg. John, derimot, er fortsatt opptatt i et hjørne av lokalet:

– De er til salgs alle sammen, sier han senere idet vi forlater stedet. – Det er bare et spill. Hun kjører «snill jente» opplegget. Utenfor forklarer dørvakten hvordan systemet fungerer: Det er en dør bakerst i lokalet hvor du kan ta med jenta, mannen bak døren lar deg gå inn på et rom i etasjen over for $20. – Hvem som helst av jentene der inne? spør John. – Hvem som helst, sier dørvakten.

Kvinnene i Maputo kaller det «vårt nattlige brød». Det er et ordspill på ordene i Fader Vår, den katolske bønnen som ber: «Gi oss i dag vårt daglige brød…»

EN STRATEGISK KONFLIKTANALYSE av Mosambik, bestilt av den britiske regjeringens bistandsdepartement, DFID, sa følgende i april i fjor:

«Selv om Mosambik gir uttrykk for å ha et flerpartisystem, er det i praksis kontrollert av et oligarki innen regjeringspartiet som kjøper støtte gjennom pengegaver, og mange av disse pengene kommer fra bistand… Dilemmaet er at hvis støtten plutselig reduseres eller trekkes tilbake kan det føre til at konflikter blusser opp, men å holde strømmen av bistand ukritisk ved like vil bare føre til en forverring av de underliggende regjeringsproblemene… Et av problemene er at Mosambik har blitt kategorisert som en «suksess»… Med så mange skuffelser i Afrika og med økende bistandsbudsjetter er Mosambik forventet å absorbere enda flere midler, og det er fare for at disse midlene vil øke uansett kapasiteten til å ta imot… Bistand kan føre til større krav om pengegaver i et større og mer overdådig omfang, økning av konkurransen mellom «grådige » elementer og økt mistillit blant de fattige. På mange måter er Mosambik fremdeles en «skrøpelig stat».

– Den er ikke skrøpelig, den er sterk, den er på bedringens vei. Tom Wright ser rapporten fra et «glasset er halvfullt» perspektiv:

– Selvfølgelig kan du sette fingeren på ting regjeringen gjør feil – men husk at du har ikke kapasiteten her som du ville hatt selv i mange andre afrikanske land. Det er en relativt ny stat som ikke har opplevd mer enn 14 år uten borgerkrig… Mosambik er et digert land, fra nord til sør strekker det seg like langt som avstanden mellom Dublin og Moskva… Mosambik kommer seg ikke ut av fattigdommen helt uten videre.

– Noen ganger er det veldig vanskelig å bedømme arbeidet vårt fordi det er vanskelig eller umulig å se virkningen… Vi prøver ikke bare å overføre kunnskaper. Vi prøver å bygge selvtillit blant lokale befolkningsgrupper og individer. Vi prøver å gjøre mennesker selvstendige og det er det vanskelig å måle resultatene av.
– Dess lengre tid jeg har tilbrakt i Mosambik, dess mer bevisst har jeg blitt på å ha vokst opp vest i Irland, hvor vi hadde reell fattigdom for 35-40 år siden. Vi manglet innlagt vann og svært få hus hadde elektrisitet. Som skolebarn måtte du gjøre unna arbeidet på gården før du fikk gå til skolen.

– Selv for dem som ikke opplevde hungersnøden. Det ligger liksom innbakt i kulturen vår å aldri være helt sikre på hvor det neste måltidet vil komme fra. Vi har fremdeles den holdningen i Irland. Vi forstår, disse tingene ligger i røttene våre, fattigdommen, hungersnøden. Vi forstår dem bedre enn andre kulturer.
Gil Vicente er en romslig, moderne bar i Maputo kjent for å spille levende musikk. Bandet har pause idet vi ankommer og en prosjektørskjerm virrer ned fra taket. Og plutselig står Bono der, over baren.

«Dette er ikke bare en amerikansk drøm. Eller en europeisk drøm. Eller en asiatisk drøm. Det er også en afrikansk drøm…» Bak ham kommer et bilde av det afrikanske kontinentet til syne, så Røde Kors, så flaggene til de afrikanske nasjonene, de glir over en vegg av lys mens Bono synger, «I want to run, I want to hide, I want to tear down the walls that hold me inside…» En kvinne iført hodetørkle og korte hvite stillongs som ser fiolette ut i neonlyset løfter armen og svinger den i været. – Jeg tror jeg foretrekker Asia, sier en av kollegaene mine.

© norske LMD