De intellektuelles nye ansvar

For å gjøre dette kan vi ta utgangspunkt i en generell kjensgjerning: Mennesker kan ikke leve sammen med mindre de deler visse symbolske systemer. Disse systemene er for eksempel talespråk, skriftspråk, kunnskapsdisipliner, tekniske og profesjonelle tradisjoner, estetiske konvensjoner, politiske institusjoner, religiøse og juridiske normer og så videre. Det er «kulturen» som ligger i disse symbolske systemene som skiller menneskene fra andre sosiale dyrearter. De intellektuelles fremste rolle er å studere de symbolske systemene som gjør at menneskene klarer å leve sammen, passe på at de kommer til uttrykk, at de fungerer og at de stadig utbedres. Dette ansvaret er mer presserende enn noensinne i den nye verdensomspennende kulturen den kollektive intelligensen innebærer. Dagens intellektuelle rekrutteres særlig i tre kategorier som i stadig større grad må samarbeide: forskere innen humaniora og samfunnsfag, forskere innen IKT og de som er ansvarlige for videreføringen av de forskjellige samfunnenes kulturarv.

I begynnelsen av det 21. århundre konfronteres de intellektuelle med omfattende kulturelle endringer. Størstedelen av menneskehetens symbolske produkter representeres av digitale dokumenter som er tilgjengelige på internett i form av tekster, bilder, lyder og musikk. Det finnes i tillegg et utall programvarer som kan filtrere, tolke og endre disse dokumentene. Den digitale kulturarven og programvarene øker i størrelse i et universelt kommunikasjonsnettverk: kyberrommet. Så snart informasjon legges ut et sted i nettverket, blir den tilgjengelig i alle nettverkets kriker og kroker. De digitale dokumentene er virtuelt sett en del av et verdensomspennende dynamisk «hyperdokument» som næres, konsulteres og endres av alle institusjonene og individene som deltar i kyberrommet. Dersom vi slår sammen programvarenes styrke og samarbeidsevne med kyberrommets enorme utbredelse og mellomforbindelse, får vi en uovertruffen behandlingskapasitet av den felles digitale kulturarven.

ETT AV PROBLEMENE det 21. århundres intellektuelle står ovenfor er å finne den best mulige måten å utnytte denne nye kapasiteten til den kollektive intelligensens beste. Dette er en helt ny utfordring. Ingen annen generasjon har noensinne stått ovenfor den. Det finnes imidlertid mange omfattende hindre som gjør det vanskelig for den menneskelige kollektive intelligensen å utnytte disse nye potensialene til det fulle.

Disse hindrene kan deles inn i to uavhengige undergrupper. Den første angår mangfoldet og begrensningen av de symbolske systemene:

– mangfoldet av naturlige språk, gjensidig utelukkende og lite tilpasningsdyktige indekserings- og katalogiseringssystemer fra trykkerienes tid (som ikke ble konstruert for kyberrommets mellomforbindelser og beregningskraft).

– mangfoldet av og mangelen på samsvar mellom klassifiseringssystemene, ordlistene, terminologiene og ontologiene (som må knyttes til forskjeller i kulturer, tradisjoner, teorier og disipliner).

Den andre undergruppen angår vanskeligheter i forbindelse med informatikkens evne til å forstå betydningen av dokumentene ved hjelp av et generalisert system. Det største hinderet i denne sammenhengen er de kommersielle søkemotorenes manglende effektivitet så snart man gir dem en oppgave som er ørlite mer kompleks enn vanlig. Google og Yahoo søker kun i 10 til 20 prosent av nettets informasjonsmasse. Og disse søkemotorene er basert på tegnkjeder, og ikke på konsept. Når en bruker for eksempel skriver inn søkeordet «hund», så behandles dette søket som bokstavkjeden «h – u – n – d», og ikke som et konsept som kan uttrykkes på flere språk (dog, chien, perro, kelb, cane) og som tilhører underklassen «pattedyr» og «kjæledyr».

Men det er ikke bare søkemotorenes begrensninger som byr på problemer. Programvareprodusentene har i tillegg vanskelig for å fornye konseptene sine, og det mens bruken av kyberrommet bare blir større og mer omfattende. Etter en fase med stor kreativitet på slutten av 1900-tallet, virker det som om den kunstige intelligensen har mistet mye av futten. Det såkalte «semantiske» nettet, som styres av et konsortium av store selskap (Yahoo, Google, AOL, IBM, Microsoft), lansert for over ti år siden, har ikke ført til de forventede framskrittene, og det til tross for at teknologien bare er blitt bedre. Den kunstige intelligensen og det semantiske nettet lider av samme begrensede perspektiv: De holder seg til automatisering av logiske operasjoner for å få det beste ut av datamaskinene. Dette representerer imidlertid kun halvparten av arbeidet. Den andre halvparten, som fremdeles i stor grad er uutforsket, angår forbedring av de opprinnelige betydningsnoterende systemene, som er i stand til å utnytte de nye mulighetene for automatisk databehandling til det beste for den kollektive nettintelligensen.

For å oppsummere, kan vi si at informasjonen og den automatiske databehandlingen er i ferd med å forenes materielt sett i et virtuelt minne som deles av hele menneskeheten, men siden de semantiske barrierene, begrensningene og uoverenskomstene fremdeles består, så er den kollektive intelligensens vekst langt lavere enn det den kunne ha vært (selv om den er bemerkelsesverdig kraftig). Kommer dette som en overraskelse? Det store flertallet av tilgjengelige systemer for betydningsforståelse ble oppfunnet og forbedret før kyberrommets eksistens (som ikke har vært tilgjengelig for det store publikum i mer enn en generasjon). Den nye kulturelle matrisen er ufullendt. Det 21. århundres intellektuelle konfronteres derfor med følgende problem: De må finne opp, tilpasse og forbedre en ny generasjon symbolske systemer som er på høyde med de mulighetene for databehandling vi nå besitter.

DE INTELLEKTUELLE SOM ønsker å perfeksjonere den kollektive intelligensen må altså bygge videre på den ufullendte kulturelle matrisen. Ett av målene de må sette seg er å representere den menneskelige intelligensens symbolske natur i form at et kosmos med nærmest uendelig kvalitativt mangfold, men som samtidig er matematisk organisert, observerbart, utforskbart og overførbart til kyberrommet. Dette nye intellektuelle foretaket kunne innebære begynnelsen på en løsning av fragmenteringen av humanvitenskapene, og gjøre det mulig for nettsamfunnene å samarbeide på mer effektivt vis for å bedre den menneskelige utvikling. Eksempelet fra naturvitenskapene er oppklarende i denne sammenheng.

Fra 1500-tallet til 1900-tallet opererte naturvitenskapene innenfor et fysisk unikt og uendelig rom, med universelle forståelsessystem og måleenheter. De skapte et kosmos der endringene kunne beskrives matematisk. I dag er naturvitenskapenes observasjonsinstrumenter svært velutviklet og de forbedres hele tiden. Naturvitenskapenes metaspråk (det vil si symbolske og konseptuelle instrumenter som er uavhengige av naturspråkene) er i stor grad formalisert, koherent logisk sett og i utbredt bruk i naturvitenskapelige forskningsmiljø verden over. Matematikerne har sine formler, sine regler, sine tall og sine funksjoner. Fysikerne har masse, energi og partikler. Kjemikerne har grunnstoffer, molekyler og kjemiske reaksjoner. Biologene har biomolekyler, DNA og celleutvekslinger. Det finnes kanskje mange og forskjellige teorier, men metaspråket, forståelsessystemet og måleenhetene er de samme, og slik oppstår dialog, kontrollerte tester, og utbredt formidling av nye oppdagelser. Hva kunnskapsforvaltning angår har naturvitenskapene lyktes i å gjøre en stor del av deres viten eksplisitt. Den kan deles, behandles og berikes av alle involverte.

Humaniora og samfunnsvitenskapene derimot deler ikke et felles kulturelt univers, en noosfære (helheten av menneskelige symbolske aktiviteter) som er unik, uendelig, koordinert, målbar og beskrivbar matematisk. De vitenskapelige disiplinene er fragmenterte. Innad i disiplinene begrenser ofte paradigmekonfliktene en fruktbar dialog. Det er til og med fra tid til annen vanskelig å bli enig om hva man er uenig om. Observasjonsinstrumentene er lite utviklet. Det eneste matematiske innslaget er statistikk. Med unntak av noen svært formaliserte underdisipliner (visse deler av de lingvistiske og økonomiske vitenskapene), står beregninger, forutsigbarhet og teoritesting veldig svakt. Det alvorligste resultatet av denne situasjonen er at brorparten av den omfattende praktiske og teoretiske kunnskapen forskerne innen humaniora og samfunnsvitenskap sitter på forblir «implisitt», vanskelig å formidle i andre kontekster enn det miljøet den sprang ut fra. Og løsningen på problemene menneskeheten i dag står ovenfor forutsetter at kulturvitenskapene samarbeider.