Forskjellen på høyre og venstre

Venstresidens katastrofale nederlag ved valgene i 2007 fjernet illusjonene som ble skapt av nei’et i folkeavstemningen om EUs grunnlov i 2005. Det avslørte krisen i den franske venstresiden, en krise som har opphav i at venstresidens mislyktes politisk da den kom til makten i 1981. Etter to år i regjering måtte venstresiden vende ryggen til sitt politiske program. Den klarte ikke å tilby en alternativ sosioøkonomisk politikk. I beste fall førte den en entusiasmeløs nyliberalistiske politikk, og dens diskurs gikk over til å bli utelukkende moralistisk. Foran seg skjøv venstresiden antirasistiske, feministiske og antifasistiske «verdier», som visstnok skulle skille venstre fra høyre.

På det konkrete planet var et av venstresidens få initiativer «å bygge opp EU». Det fremste resultatet av dette initiativet ble umuliggjøringen av ethvert alternativ til nyliberalismen. Ved å ivre for denne styrkingen av EU ut fra sine «verdier» – hovedsakelig antinasjonalisme – skapte Sosialistene og De grønne en institusjonell mekanisme som skulle verne dem mot deres egen dristighet, eller snarere mot deres velgerbaser. Ideen var å isolere den politiske prosessen fra folkelig innflytelse, ved å overlate flest mulig beslutninger til et ikke-valgt byråkrati, åpen for alle de private pressgruppene. Valg kan fortsatt finne sted, men de har liten innvirkning: Ingen seriøse politiske alternativ kan foreslås, ingen «New Deal», ingen «strukturreform», ingen «fellesprogram for venstresiden», ingen «italiensk vei mot sosialismen».

Det kommer ikke som noen overraskelse at det var den mest kompromissløse høyresiden som vant dette spillet. Høyresiden har sin egen diskurs om «verdier» – disiplin, orden, nasjonalitet – som er langt mer folkelig enn venstresidens minoritetsfokus. Når alt kommer til alt er som regel «verdidiskursenes» formål å gi dem som uttaler dem god samvittighet for en billig penge, uten å stille seg selv for mange spørsmål om verdens reelle maktrelasjoner. For folk flest er det lettere å si at man er en «god franskmann» enn en «god antirasist». For tiden er høyresidens økonomiske politikk i perfekt overensstemmelse med EU-strukturene venstresiden og De grønne innførte. Høyresiden har vunnet på to plan (EU og «verdiene»). Men det er i stor grad venstresiden som har valgt en slagmark den var dømt til å tape på.
Det sentrale spørsmålet er kontroll over økonomien

Alle suksessfulle politiske bevegelser tror på det de sier. På høyresiden er det ikke de «livredde» konservative – slik Thatcher kalte de som var mer eller mindre keynsianske – som har vunnet, men tilhengerne av en ren og hard høyreside. Når venstresiden kun forsvarer en moderat høyrepolitikk, har den ingen sjanse. For å forandre dette må man gå til roten av konflikten mellom høyre og venstre. Den dreier seg ikke om «verdier», og på ingen måte om feminisme eller antirasisme, som den moderne høyresiden er fullstendig klar til å akseptere.

DE LIBERALE TENKERNE på 1700-tallet så for seg et samfunn bestående av små, uavhengige produsenter. I den sammenhengen var ideen om et «fritt marked», så vel som en fiendtlig innstilling til føydalstaten og kirken, fullstendig forståelig. Men med utviklingen av store selskaper er produksjonen blitt stadig mer sosialisert, dermed har legitimeringen av den private karakteren til denne produksjonens produksjonsmidler mistet sitt grunnlag. Sosialismens grunnleggende idé er at fra og med det øyeblikk produksjonsprosessen er sosialisert, må også kontrollen over den bli det – i det minste hvis man vil realisere den klassiske liberalismens forhåpninger om frigjøring. Når produksjonsmidlene og – slik de har blitt på 1900-tallet – informasjonsmidlene er i hendene på noen få, har disse få en enorm makt over resten av befolkningen. Dette er en situasjon som er svært like føydaltidens maktfordeling. De klassiske liberalistenes virkelige arvtakere er dermed de som kjemper for sosialisme. De som kaller seg «liberale» i dagens Frankrike er kun tilhengere av en spesiell form for tyranni, arbeidsgivernes, og dessuten svært ofte av en voldelig type statsstyre, nemlig den amerikanske militære dominans over resten av verden.

Sosialisme er i denne forstand et særdeles naturlig svar på problemene knyttet til kapitalismen utvikling. Kjensgjerningen at sosialisme så å si ikke diskuteres eksplisitt lenger viser hvor effektivt det indoktrineringssystemet vi i våre samfunn kaller «utdannelse» og «informasjon» er.

Spørsmålet om sosialisme har ingenting å gjøre med kapitalismens (reelle eller potensielle) kriser eller naturødeleggelse, eller (den reelle eller potensielle) borgerliggjøringen av arbeiderklassen. Snarere tvert imot, ettersom kontroll over egen eksistens er en grunnleggende higen hos mennesket, vil ikke dette spørsmålet forsvinne med bedret livskvalitet. Det krever heller ingen katastrofe (som de to verdenskrigene) for å stilles. Dess mer våre biologiske behov (for å overleve) er tilfredsstilt, dess mer krever våre egentlige menneskelige behov om autonomi og frihet å bli det.

Det er feil å tro at ingen er interessert i sosialisme. Snarere tvert imot, hvis det er en posisjon på venstresiden som forblir populær, er det forsvaret av velferdsstaten og rettigheter for arbeidstakere, som i dag er de viktigste kampmidlene mot kapitalinnehavernes makt. Faktisk er hele det implisitte prosjektet til EU å ødelegge – samtidig som det bevarer et demokratisk skinn – det «sosialdemokratiske paradiset» (bestående av sosialtjenester, offentlige utdanning og offentlige helsevesen) som er en av sosialismens grunnleggende former og som er ekstremt populær.
Kjensgjerningen at det sosialistiske perspektivet i praksis har forsvunnet fra den politiske debatten endrer dessverre mye i de konkrete kampene. Det er stor forskjell på det å slåss, selv for «kortsiktige» mål, mot en arbeidsgivermakt som anses for å være grunnleggende illegitim og det å protestere mot «overtramp» utført av en makt man aksepterer som legitim. Dette er forskjellen mellom slaverireform og avskaffelse, mellom opplyst enevelde og folkestyre, mellom kolonier styrt av innfødte kollaboratører og nasjonal selvstendighet.

De «liberale» tenkerne avstår ikke fra å kritisere Marx med å påpeke at overgangen til sosialismen ikke skjedde som forutsett i de høytutviklede kapitalistiske landene. En del av svaret består i at vårt system ikke bare er kapitalistisk, men også imperialistisk. Europa utviklet seg kun takket være et enormt hinterland. La oss et forestille oss at Europa var planetens eneste landjord og at resten av verden – Afrika, Asia, Amerika – lå under vann. Europa ville hatt ikke slavehandel, ikke gull fra Latin-Amerika, ikke utvandring mot Nord-Amerika. Hva ville våre samfunn vært uten den konstante strømmen av råvarer, billig arbeidskraft i form av innvandring og arbeidsimport fra land med lave lønninger, uten hjerneflukten fra Sør mot Nord, som supplement til den akselererende oppsmuldringen av våre utdanningssystemer? Uten alt dette, måtte vi gått til drastisk energisparing, styrkeforholdet mellom arbeidstakerne og arbeidsgiverne ville vært radikalt forskjellig og «fritidssamfunnet» umulig.

OM SOSIALISMEN ikke ble virkeliggjort i det 20. århundret skyldes det i stor grad at de landene der kapitalismen ga opphav til en viss kulturell og økonomisk utvikling, der det eksisterte demokratiske elementer og der det av den grunn både var mulig og nødvendig å overskride kapitalismen, også var de dominerende landene i det imperialistiske systemet. Men imperialismen har en dobbel virkning. På den ene siden har den en økonomisk virkning, fordi den tillater de dominerende landene å overføre en del av vanskelighetene, som ville oppstått her hvis de ikke kunne gjøre det, til «periferien». På den andre siden medfører den en global splittelse mellom arbeidstakerne, fordi de vestlige arbeidstakerne – som fortsatt har mye bedre betingelser enn de som gjelder i landene i Sør – får en følelse av overlegenhet som har en tendens til å stabilisere systemet.
Av den grunn var avkolonialiseringen den store forandringen i det 20. århundret. For det første gjorde den det mulig for flere hundre millioner mennesker i Asia og Afrika å unnslippe en svært rasistisk form for dominans. Dessuten vil denne forandringen utvilsomt forlenge sine virkninger til det 21. århundret, og sette punktum for den historiske epoken som begynte med «oppdagelsen» av Amerika. Denne avslutningen vil også få viktige ringvirkninger for våre samfunn, som kommer til å måtte revurdere sin virkemåte når de blir avskåret fra fordelene de får fra deres privilegerte posisjoner i det imperialistiske systemet. For å si det brutalt, i dag må kineserne selge flere millioner skjorter for å kjøpe seg en Airbus. Men hva vil skje når de begynner å bygge egne fly?

Av den grunn må man forvente en opptrapping av konflikten mellom de som takket være deres kontroll over kapitalen har muligheten til å utbytte arbeidskraft i Asia og som er globaliseringens «vinnere», og den store majoriteten i den vestlige befolkningen som ikke har denne muligheten. Ettersom denne majoriteten bor i Europa, må den selge sin arbeidskraft til en pris som ikke lenger er konkurransedyktig på verdensmarkedet. Dette innebærer stadig flere «eksklusjoner», en voksende krise for velferdsstaten, men også en tilbakevending til klassekamp, om enn i en ny form.
Autonomiseringen i Sør fortsetter også på andre nivåer. USA har kjørt seg fast i Irak, i en krig landet ikke kan vinne, men som det heller ikke kan trekke seg ut av uten problemer – i det minste uten å avstå fra sine imperiale ambisjoner. I forhold til konflikten om det iranske atomprogrammet, må de vestlige landene vike eller kaste seg ut i en katastrofal krig. På et annet mer symbolsk, men like viktig plan, ble Israel i 2006 for andre gang slått militært av Hizbollah. Hamas’ politiske og militære seirer antyder at samarbeidet mellom visse palestinske eliter og Israel, innført gjennom Oslo-avtalen, har mislyktes fullstendig. Alle disse uforutsigbare hendelsene er med på å framprovosere en alvorlig tillitskrise i ledermiljøene på global skala.

Vår tids største problem i Europa, er hvordan vi skal tilpasse oss til nedgangen – ikke den imaginære nedgangen i forhold til USA, men den svært reelle nedgangen i forhold til landene i Sør. Den amerikanske lederklassen forsøker å holde fast på hegemoniet med våpenmakt, men deres nederlag vil bare framheve imperiets krise. Samtidig fortsetter den europeiske høyresiden å forestille seg at alle våre problemer vil løses hvis vi hermer etter USA. Det «radikale» venstre overser for det meste forfallsspørsmålet og forsvarer i praksis – bakenfor retorikken – en sosialdemokratisk politikk og en klassisk keynsianisme, som globaliseringen har gjort svært vanskelig å gjennomføre.

For øyeblikket er det viktigste å unngå for enhver pris at den vestlige befolkningen faller for de amerikansk-israelske fantasiene om «krig mot terror» eller «islamsk fascisme». Store deler av den feministiske, republikanske eller sekulære venstresiden i Frankrike (som innskriver eg i en lang tradisjon med manglende forståelse på venstresiden i forhold til kampene i periferien) har allerede gitt etter for disse fantasiforestillingene.

Men det er ofte herfra forandringene kommer. Oktoberrevolusjonen, så vel som Sovjetunionens seier over fascismen, hadde en enorm innvirkning på avkolonialiseringen og muligheten for å skape et «sosialdemokratisk paradis» her. Seieren til de kolonialiserte befolkningene var med på å skape en rekke progressive forandringer på 60-tallet i Europa. I dette perspektivet vil kanskje de pågående opprørene i Latin-Amerika og i Midtøsten tvinge de dominerende til å foreta nye smertelige omstillinger. Dette vil igjen kanskje føre til mindre tårevåte morgendager for de andre?

(…)