Ingmar Bergman er ikke lenger

Ingmar Bergman er død. Han ble 89 år. Hans bortgang ble annonsert 30. juli. Han døde på Fårö, øya som ikke bare var hans bosted og tilfluktssted, ikke bare var bakgrunnen for en rekke av hans filmer i 40 år, men også et slags personlig univers, der han gjenskapte i miniatyr verden slik han så den – eller for å si det på en bedre måte, den virkelige verden slik han forvandlet den for at vi skulle kunne oppdage den. En virkelig fysisk, følelsesmessig, urolig og ofte grotesk verden, som han satt sammen for å gjøre hver og ens indre mer påtakelig, deres frykt, begjær, innerste tilknytninger. Alle og åpenbart først og fremst han selv. Bergman: oppfinneren av strengt filmiske midler for å iaktta den menneskelige sjelen, i dens dypeste avgrunner så vel som i dens mest særegne detaljer, og for å dele denne søkenen.

Cahiers du Cinéma sitt forhold til Bergmans verk er langvarig og omfattende. Foruten et tiårlangt ustoppelig kritisk arbeid, er det supplert med to viktige bøker hos Editions des Cahiers, intervjusamlingen av Olivier Assayas og Stig Björkman (Entretiens avec Bergman, 1990) og verket til Jacques Aumont (Ingmar Bergman) som kom ut i 2003.¹ En universelt anerkjent og hyllet filmskaper – Cannes opprettet til og med «Palmenes palme» for ham, som han fram til i dag er den eneste som har blitt tildelt. Bergman var alltid på sporet, selv i forkant, av en rekke undersøkelser innenfor arbeidet til Cahiers. Den «primitive scenen» er i denne forstand den forsinkede erkjennelsen av lynnedslaget Sommeren med Monika (1953), som utvilsomt er den første store tenåringsfilmen i filmhistorien – før James Dean, før Nouvelle vague og de andre «nybølgene». Ikke bare Harriet Anderssons «kamerablikk», som førte med seg flodbølger av teoretisk blekk, men hele den amoralske energien til det – filmiske og sosiale – bruddet i de to unge menneskenes eskapade på øyene, og deres tilbakevending til byen.

Vi skal ikke her oppsummere, heller ikke gå gjennom hele dette verket (50 filmer), Cahiers kommer tilbake til det i septembernummeret. Et ord må likevel sies om de siste årene, om han siste filmer, to mesterverk som ikke har fått tilstrekkelig anerkjennelse: I klovnens nærvær (1997) og Sarabande (2003). De tar opp med letthet, humor, ondskap og enkelhet alle de store temaene i hans verk. For så å ende med å distansere seg med å åpne opp den store døren til en ung jente, heltinnen i Sarabande, og gi henne gleden å skape sitt eget liv – i stedet for å følge storebrødrenes befalinger, om enn de var genier, som en viss Ingmar B.