Krigføring med legemidler

Nye framskritt innen nevrovitenskapene åpner opp for en ny type krigføring med kombinasjoner av kjemiske og biologisk våpen som raskt kan uskadeliggjøre fiender.

Den britiske legeforeningen BMA (British Medical Association) har nettopp lansert en ny rapport som omhandler «Bruk av Medisiner som Våpen».1 Dette er den tredje BMA-utgivelsen som advarer mot en militarisering av medisiner og muligheten for å bruke legemidler i en ny form for krigføring mot menneskers sinn. Hvor bekymret bør vi være for denne veksten innenfor taktisk legemiddelutvikling?

Temaet har vært aktuelt i minst førti år. Julian Perry Robinson, kjemisk og biologisk våpenekspert ved Harvard-Sussex-prosjektet har ført en kronologisk rapport over regjeringers utprøvning på mennesker av hallusinogene midler som er ment å sette fiender ut av spill: eksperimenter med LSD og BZ; bruk av CS gass på slagmarken i Vietnam; et russisk forskningsprosjekt med kodenavn BONFIRE med hensikt å militarisere menneskelige regulerende peptider; kjemikalier til bruk under forhør; et uoversiktlig antall psyko-kjemikalier, lammelsesstoff som bryter ned kommunikasjon mellom nerveimpulser og smerteframkallende og irriterende stoffer basert på kjemiske forbindelser hentet fra forskjellige kilder som giftig eføy (urushinol) og den alminnelige padden (bufotenine).2

Denne type forskning ligger på et høyt teknisk nivå, av den grunn har derfor debatten til nå vært begrenset til organisasjoner som ønsker å skape åpenhet rundt nye, ukonvensjonelle våpen. Det dreier seg om organisasjoner som Den Internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), Geneva Forum3, Harvard-Sussex-programmet for kjemiske og biologiske våpen og Pugwash-bevegelsen4. Mens denne debatten har pågått har det vist seg en voksende interesse fra militært hold for biologiske våpen som kan sette en fiende ute av spill uten tap av liv, som følge av at kunnskapsrevolusjonen innen helsevitenskapen åpnet for uante muligheter. Denne forskningen har skutt fart etter angrepene på World Trade Center. Nye midler har blitt gitt for å utvikle teknologi og våpen som kan møte de nye utfordringene asymmetrisk konflikter der venn og fiende ikke er vanskelig å skjelne fra hverandre.

DEN PÅGÅENDE REVOLUSJONEN innenfor nevrovitenskapen har en spesiell relevans for BMA-rapporten. Genom-prosjektet og systembiologien5 er i ferd med å bryte ned barrierene der det en gang var klare skillelinjer mellom kjemiske og biologiske prosesser. I dag kan man konstruere molekyler som regulerer biologiske prosesser, inkludert nevrologiske funksjoner og hjerte- og karsystemet. Før var dette en tidkrevende og eksperimentell prosess, men nå kan mye av arbeidet gjøres av datamaskiner slik at de mest lovende bio-aktive stoffene og virkningene av disse automatisk kan identifiseres i en forrykende hastighet. Nye stoffer kan skreddersys til å fungere som bærere for andre stoffer, som i seg selv ikke forårsaker sykdom. De kan produseres raskt og nye varianter kan framstilles gjennom kombinasjonskjemi som gjør det mulig å forske på tusenvis av potensielle bindingsstoffer. Gjennom genom-biologi, microarray-teknologi og kunstig intelligens gir mulighet til å forutsi giftighet, genutvikling, proteomikk, bio-informatikk og datamodellering av reseptorstrukturer i hjernen.
Det er ingen som vil forby farmasi- og helseindustriene å forske på disse områdene, fordi de representerer et fantastisk potensial til å helbrede sykdom og forlenge våre aktive livsløp. Men denne revolusjonen innen nevrovitenskapen truer også med å føre til en militarisering av biologien med redselsfulle konsekvenser i form av ny midler til å påføre lammelser, framskredne teknikker for undertrykkelse, massetortur, smerte og frykt.
Denne ondartede bruken av nevrovitenskap vil heller ikke nødvendigvis begrense seg til bruk mot statsapparatets fiender. I Irak så man USA og dets allierte bruke medikamenter for å øke årvåkenheten. Ifølge forskerne Wheelis og Dando er det på kort sikt mulig at vi vil se soldater som går i krig med kjemisk økt aggresjon, så vel som nedsatt frykt, høyere smerteterskel og utholdenhet.6 Vi vil til og med kunne være vitne til militær-farmasøytisk forskning med målsetting om å fjerne uønskede minner fra traumatiserte soldater. Det økonomiske argumentet er at soldater kjemisk fri for skyldfølelse vil spare militæret for en formue i medisinske utgifter, siden det for øyeblikket finnes fem ganger så mange soldater som lider av mentale krigsskader enn det er soldater som lider av fysiske skader.

BMA-RAPPORTEN ADVARER at på tross av forbudene mot biologiske og kjemiske våpen viser regjeringene en «betydelig interesse for mulighetene innen bruk av medikamenter som våpen». En del av dette teknologiske presset har kommet i form av et ubesvart etterspørsel etter såkalte «ikke-dødelige våpen» (se egen tekst). Noe av denne holdningsendringen skyldes også byråkratisk infiltrering, forskyvning av militære målsettinger og angst som følge av begivenhetene i etterkant av 11. september 2001. Før 11. September etterlyste Den europeiske parlamentskomiteen for utenrikspolitikk, sikkerhet og forsvarspolitikk «et verdensomspennende forbud mot all forskning og utvikling, både militær og sivil, som ønsker å benytte kunnskaper om kjemiske, elektriske, lydfrekvensmessige eller andre menneskelige hjernefunksjoner til utvikling av våpen som ville kunne muliggjøre en hvilken som helst form for manipulering av mennesker, inkludert et forbud mot en hvilken som helst faktisk eller potensiell utplassering av slike systemer».7
Etter 11. September har granskingen og kritikken av uønskede framskritt innen statssikkerhetsteknologi i EU blitt taus. Det finnes mye mindre politisk press for å stille sikkerhetsindustrikomplekset til ansvar innenfor demokratiske rammer, og i mange tilfeller er det nå dette komplekset som setter den politiske dagsordenen.8 Selvfølgelig skjer ikke denne utviklingen bare i USA og Europa. BMA advarer også mot kinesernes forskning på rollen moderne bioteknologi kan spille i produksjonen av framtidens våpen.

FOR BMA BRINGER BRUKEN av medisiner en rekke avgjørende etiske problemstillinger på banen, fordi konseptet «ganske enkelt ikke er gjennomførbart uten å forårsake en betydelig dødsrate blant målgruppen. […] Et stoff som kan sette mennesker ut av spill uten å risikere dødsfall i en taktisk situasjon eksisterer simpelthen ikke, og det er usannsynlig at dette vil foreligge i overskuelig framtid».

Bekymringene deres er mangslungne og strekker seg langt utover Storbritannias grenser mot alt helsepersonell over alt. Bekymringene gjelder særlig:

– involvering av helsepersonell i planlegging og utførelse av et angrep med medisiner som våpen;

– innsamling av data angående effekten av nevnte våpen.

– den medisinske rollen, inkludert medisinsk kunnskap, i våpenutvikling.

– legers tosidige rolle, på den ene siden å ikke forvolde skade, og på den andre siden å støtte opp om nasjonal sikkerhet.

– helsepersonells ansvar for å opprettholde internasjonale lover.

Relevansen av disse bekymringene ble tydeliggjort da russiske spesialstyrker brukte et fentanyl-lignende bedøvelsesmiddel for å befri gislene under beleiringen av Dubrovka-teateret i Moskva 23. oktober 2002. Mer enn 130 av de 912 gislene døde – en dødsrate på 1 av 7. Det såkalte ikke-dødelige våpenet viste seg å være dødelig – faktisk mer dødelig enn ved bruk av konvensjonelle våpen, der den forventede dødsraten er 1 av 16. Dette er et viktig eksempel, siden funksjonen legene har i en slik militæroperasjon bringer på banen etiske spørsmål angående hvilken rolle de bør ha og hvor vidt det er mulig å planlegge mot et slikt scenario. Det var innlysende i etterkant at de medisinske konsekvensene var dårlig gjennomtenkt.

Myndighetene, som fremdeles nekter å bekrefte hvilket stoff som ble brukt, har også blitt beskyldt for å endre dødssertifikater for å støtte opp om sin versjon om at stoffet var harmløst. Et aspekt ved beleiringen som er blitt mye mindre diskutert er antall permanent uføre som følge av operasjonen. Støttegrupper i Moskva har rapportert over 174 dødsfall, så vel som permanent uføre blant de som overlevde aksjonen.9 Disse gruppene har også rettet oppmerksomhet mot likvideringen av alle de mistenkte tsjetsjenske terroristene, noe som forsterker ICRCs syn på at slike stoffer kan gjøre det lettere å foreta henrettelser på stedet før lovlig rettergang får finne sted.

LEGER OPERERER MED en høy standard når det gjelder kvaliteten på medikamenter som brukes og hva slags testing som er tillatt på pasienter. BMA rapporten belyser en potensiell framtidig situasjon der våpenprodusentene er avhengige av at farmasøytiske selskaper firer på disse kravene. Det gjenspeiler en advarsel gjort i Le Monde Diplomatique i 2003 av professor Chantal Bismuth og oberst Patrick Barriot om at morgendagens kjemiske våpen vil kunne finnes i medisinske leksikon.10

BMA siterer en forskningsrapport fra Senter for anvendt forskning ved Medisinsk fakultet ved Penn State University, som ber den farmasøytiske industrien vurderer tusenvis av medikamenter som har man har sluttet å utvikle på grunn av uønskede bivirkninger.11

Den samme forskningsrapporten identifiserer en rekke «foreldreløse» farmasøytiske stoffer, inkludert ni forskjellige typer systemer for nevrotransmittorer og -reseptorer og andre typer kjemiske bestanddeler, inkludert spasmeframkallende stoffer. Hva vil skje hvis visse land bestemmer seg for at slike kjemiske våpen ikke trenger å gjennomgå kliniske forsøk? Og hvis slike forsøk noensinne fant sted, hvordan kunne testing på gamle, syke eller barn bli tillatt av en medisinsk etikkomité? En stor bekymring er at slik forskning kan bli utflagget til land der penger og politisk kapital er viktigere enn medisinsk etikk.

Dette er et viktig poeng. Så snart motvilligheten mot å bruke slike farlige biokjemiske våpen for å bekjempe terrorisme eller opprør, kan vi forvente en rask utvikling av nye varianter med et vidt spekter av sedative og smerteforvoldende virkninger. Marerittscenarioet med våpen som har selektive virkninger på forskjellige raser, har allerede blitt varslet av BMA. De har satt oss i høy alarmberedskap: våpenkappløpet mellom menn i hvite frakker har begynt.12

Det vites med sikkerhet at militære forskere undersøker egenskapene til endothelin – en rekke på 21 aminosyrer – som kan sammenlignes med molekylærstrukturen til visse slangegifter, og en helt ny klassifisering av bioregulatorer med potensielle bivirkninger på blodomløpet. Andre stoffer som undersøkes inkluderer «substans P» (et tachykinin-stoff som kan forårsake «intenst pustebesvær»). Andre risikofaktorer som diskuteres er biokjemikalier som kan forårsake forsinkede sykdomsforløp, som for eksempel leverkreft. På denne måten kan et folkemord iverksettes på et gitt tidspunkt, hvor utfallet lar vente på seg i opp til tjue år.
Like viktig i denne debatten er ikke bare det faktum at det forskes på medikamenter som våpen, men at det også forskes på våpen som kan bære medikamentene fram til målet, inkludert flygende sprøyter, bombekastere som kan spre store mengder kjemikalier, modifiserte malingkulepistoler, mikrokapsler som slipper ut stoff når de trås på og ubemannede luftfartøy (Unmanned Aerial Vechiles – UAV). Så snart en transportmodus er tilgjengelig til å frakte såkalte ikke-dødelige våpen som Metal Storm UAV eller bombekastere kan andre, ikke-dødelige våpen også monteres. Et eksempel på dette er avtalen mellom elektrosjokkbedriften Taser og iRobot, som går ut på å installere Taser-våpen på iRobots kjøretøy, Packbot Explorer.13 Det er kun et spørsmål om tid før kjemiske våpen installeres. Slike våpen utrustes allerede med autonome algoritmer for slikt bruk. Hvis de overøser noen med for mye gass, hvem skal da granskningskommisjonen stille ansvarlig? Roboten vil i hvert fall ikke snakke…

BMA SETTER MED rette søkelyset på rettslige anliggender av tre årsaker:

– De internasjonale rettslige konvensjonene som beskytter menneskeheten mot gift og overlagt spredning av sykdom som har blitt stadfestet gjennom tiår med forhandlinger risikerer å bli undergravet.

– Vidstrakt men ansvarlig bruk av medikamenter som våpen vil utvilsomt føre til at de havner i hendene på stater eller ikke-statlige organisasjoner hvor dødelighet blant målgruppen ikke er et problem. Dette vil simpelthen være kjemisk krigføring med medisinsk fortegn.

– Bruk av eksisterende medikamenter som våpen er det samme som å bevisst styre mot kanten av et «farlig stup», der bunnen er en «militarisering» av biologien; dette kan innebære overlagt manipulering av menneskers følelser, minner, immunforsvar eller til og med forplantingsdyktighet.

Og det ender ikke der. Det amerikanske Sunshine-prosjektet har funnet dokumentasjon på forskning i USA med formål å forandre menns seksuelle legning som taktikk på slagmarken.14 Men hvordan vil verden reagere hvis en militærstat bestemmer seg for å forandre kvinners hjernekjemi for å gjøre sivilbefolkningen mer medgjørlige for militære massevoldtekter?

Den gjengse oppfatningen er at alle kjemiske og biologiske våpen er forbudt ved internasjonal lov, så hva er problemet? Dessverre finnes det et smutthull. Konvensjonen for kjemiske våpen (Chemical Weapons Convention – CWC), artikkel II(9)d, gjør unntak for politibruk innenriks, deriblant kontroll av opptøyer. Dette unntaket ble blant annet tolket som tillatelse til å fortsette med bruken av kjemiske politivåpen for å kontrollere store folkemengder og lovlige henrettelser med giftsprøyter. Konvensjonen tillater ikke bruk av kjemiske stoffer til å kontrollere av opptøyer i en krigssituasjon. Men politistyrkene har ikke blitt definert og bruk av sedative midler som anti-terrorvåpen har åpnet et betydelig smutthull. Noen av forskerne som forsker på kjemiske og biologiske våpen argumenterer for at tradisjonell kontroll av opptøyer er det eneste tillatte formålet. Andre forskere, som David Fiddler, har tatt et mer tøyelig standpunkt, der spørsmålet er hvilke typer og hva slags stoff som er tillatt, om enn bare vanlig tåregass, i for eksempel fredsbevarende operasjoner. Problemet er at slike begrepsutvidelser kan undergrave konvensjonen for kjemiske våpen.15

Per dags dato er stater kun pålagt å dokumentere hva de sitter på i form av kjemikalier til kontroll av opptøyer, som et ledd i CWC. Professor Malcolm Dando ved Bradford-universitetets Fredsforskningsfakultet sier følgende:

«Den beste løsningen på problemet med artikkel II(9)d om politistyrker ville vært om de involverte statene ble enige om at det ikke finnes andre ’kjemikalier til politibruk’ enn de vanlige stoffene for kontroll av opptøyer. Hvis det ikke er mulig burde partene bli pålagt å rapportere regelmessig hvilke kjemikalier til politibruk de har, i tillegg til hvor mye som lagres og hvilke spredningsmekanismer de er har.»

Konvensjonen for kjemiske våpen skal opp til vurdering i 2008. BMA-rapporten vil ha gjort jobben sin hvis våpenkontrollørenes møte i Genève neste år tar advarselen på alvor og foretar de nødvendige grepene før det er for sent.

Oversatt av R.J.A.
Fotnoter:
1 The Use of Drugs As Weapons: The concerns and responsibilities of healthcare professionals, British Medical Association, 2007. Kan lastes ned fra følgende nettsted: http://www.bma.org.uk/ap.nsf/Content/drugsasweapons

2 Robinson, JP, «Disabling Chemical Weapons: A Documentary Chronology of Events, 1945-2003», ikke-publisert arbeidsnotat, Harvard-Sussex Programme, 1. november 2003.

3 Fredsforskningssamarbeid mellom Kvekernes FN-kontor (QUNO), FNs institutt for nedrustningsforskning (UNIDIR) og programmet for strategiske og internasjonale sikkerhetsstudier (PSIS). Overs. anm.

4 The Pugwash Conferences on Science and World Affairs, internasjonal, privat organisasjon til fredelig løsning av mellomfolkelige konflikter, stiftet av Bertrand Russell og Albert Einstein i 1955. Overs. anm.

5 Systembiologi, også kalt funksjonell genomikk, utforsker dynamiske endringer i funksjon og regulering av gener (og proteiner) for å bygge modeller som beskriver hvordan levende celler fungerer. Overs. anm.

6 For en videre diskusjon av temaet, se Wheelis, M. og Dando, M., «Neurobiology: A case study of the imminent militarisation of biology» i International Review of the Red Cross, Bind 87, Nr. 859, 2005, s. 553-571 http://www.icrc.org/Web/Eng/siteeng0.nsf/html/review-859-p553

7 Det europeiske parlament, komité for utenrikspolitikk, sikkerhet og forsvarspolitikk, «Rapport om miljø, sikkerhet og utenrikspolitikk» (Rapportleder Maj Britt Theorin), PE 227.710/fin, 14. januar 1999, s. 10. http://www.envirosecurity.org/ges/TheorinReport14Jan1999.pdf

8 For en glimrende analyse av denne trenden, se Hayes, B., «Arming Big Brother: The EU?s Security Research Programme», TNI/Statewatch, Amsterdam, april (2006). http://www.statewatch.org/news/2006/apr/bigbrother.pdf

9 Burban, L., Gubareva, S., Karpova, T., Karpov, N., Kurbatov, V., Milovidov, D., Finogenov, P., Nord-Ost ? «Uferdig etterforskning», Regional offentlig støtteorganisasjon for ofre for terroristangrep, Moskva, 26. April 2006. Tilgjengelig på russisk via http://www.pravdabeslana.ru/nordost/doklad.zip. Det finnes også en kortere, engelsk versjon (uten tilleggsnoter) via: http://www.pravdabeslana.ru/nordost/dokleng.doc eller http://pravdabeslana.ru/english.htm

10 Bismuth, C. og Barriot, P., «De destruction massive ou convenionelles, les armes tuent les civils» (Masseødeleggelsesvåpen eller konvensjonelle våpen ? de dreper sivile, Le Monde Diplomatique, mai 2003.