Når Wehrmacht og Den røde arme sidestilles

Hvordan kan man glemme Maidan, uavhengighetsplassen i Kiev? Mot slutten av 2004 gjorde «oransjerevolusjonen» denne plassen kjent på fjernsynsapparater over hele verden. Nå tilbyr den nok en gang et spektakulært skue, men med en annen farge. Denne gangen kler den seg i rødt, stemplet med hammer og sigd. Denne 9. mai 2007 var «seieren over fascismen» 62 år.1 Og Ukraina minnes. I hovedgaten Kresjatik like ved uavhengighetsplassen, strømmer de medaljenedlessede veteranene fra Den røde arme og partisanene til. Fra en høytaler lyder den berømte hymnen fra 1941-oppstanden: «Rank står det enorme folket opp mot fascismens mørke, det går i folkets krig, den hellige krig.»

Selv om dette er et svært sovjetisk ritual, er det unge ukrainske demokratiet godt representert: Den oransje opposisjonen (nå i mindretall) med dens leder, den ukrainske presidenten og lederen for partiet Vårt Ukraina, Viktor Jusjtsjenko, «inspiratoren» Julia Timosjenko, som leder valgsammenslutningen som bærer hennes navn, det gule og blå nasjonalflagget og hæren. Er dette en måte å avlede hyllesten av Sovjetunionens bragder? På ingen måte: Tradisjonen er simpelthen dypt forankret. På toppen av kaken venter et bittert kirsebær på presidenten: Bak den offisielle paraden trenger et demonstrasjonstog seg fram. Røde kommunistflagg, rosa sosialistflagg, samt de blå og hvite flaggene til statsminister Viktor Janukovitsjs stadig mektigere Regionpartiet (statsministeren selv er fraværende av medisinske årsaker) stikker fram. Dette er den stigende bølgen til Radas flertallskoalisjon, nasjonalforsamlingen som ble ledet av sosialisten Olexandr Moroz, og som statslederen oppløste 2. april.

Presidenten forsvinner raskt. Demonstrantene går oppover høydene mot den nøkterne og høytidlige Evig Ære-parken, hvor de dekker krigsheltenes graver med blomster. Deretter fortsetter de videre oppover høydene til det pompøse Minnemuseet for «Den store patriotiske krigen»,2 der (små) festmåltider, diskusjoner og musikk venter dem. Tusener strømmer gjennom gatene og parkene for å gå på festen, lokket av musikk fra svunne tider: Veier av støv og tåke, Katjuka, Dystre netter, Ildspåsettelsen av Khata3, Planeten brenner og blir gal og andre sanger og valser som minner om krigstider, frykt og frelse.


DEN UINNVIDDE fra Vesten er hjelpeløs selv om han snakker flytende kyrillisk. Han kjenner lite til betydningen av nazi-okkupasjonen i Øst. Hvem har fortalt ham om massemordene mellom 1941 og 1943, om landsbyene som ble brent sammen med innbyggerne, eller om de mer enn tre millioner sovjetiske fangene som ble utryddet? Hva vet han om partisankrigen, om rollen til Den røde arme? Dette er en historie som er i ferd med viskes ut i Vest. Den slaviske begeistringen med sin blanding av oppriktige følelser og svulstige ord – denne store sammensmeltende lidelsesmyten arvet fra Sovjetunionen – er ham nødvendigvis fremmed.

På disse dagene sender de ukrainske og russiske tv-kanalene filmer, dokumentarer og debatter om de ærerike slagene – om gledene og seirene, men også om de generasjonsoverskridende traumene, «de forsvunne» som det fortsatt letes etter, voksne som har vokst opp uten foreldre eller hos foreldre som selv var foreldreløse. Det mangler ikke på tabuemner fra Sovjettiden: Skjebnen til de sovjetiske krigsfangene som rømte fra Tyskland og ble sendt som «mistenkte til Gulag», den væpnede kollaborasjonen, deportasjonen av befolkningsgrupper som «straff» for forræderi mot minoriteter. 17. mai holdes det en offisiell «sørgemesse» i Kiev til minne om tartarene som ble fordrevet fra Krim i 1944.4 Det var også i Ukraina at «Yiddishland» ble utslettet: I Lviv, Baby Yar (se egen tekst), Berezjany, Rawa-Russka, Kamianets-Podilskyi, Odessa og andre byer, der jødemordet ble gjennomført med kuler, «den endelige løsnings» fremste middel.
I 2002 fikk de ukrainske nasjonalistene offentlig anerkjennelse på tross av spredte protester


9. MAI I ÅR, sørget president Jusjtsjenko for et «bittert kirsebær» på Seierskaken. Jusjtsjenko brukte anledningen til å lansere, foran de sovjetiske krigsveteranene, at de de kjempet mot skulle rehabiliteres: Altså organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) og dens militære gren Den ukrainske opprørsarmé (UPA). I 2002 fikk disse organisasjonene – i likhet med den gresk-katolske kirken som var tett knyttet til dem – offentlig anerkjennelse på tross av spredte russiske, polske og jødiske protester. For statssjefen dreier det som om å få fortgang i den «nasjonale forsoningen» for dermed å overskride fortidens splittelser.

Blant «motstandsheltene» Jusjtsjenko nevnte, var ikke lederen for de røde partisanene, Sidor Kovpak, men tvert i mot UPA-kommandant Roman Sjutsjevitsj, som man 17. juli med stor pomp og prakt feiret hundreårsjubileet for i flere byer. Man så bort fra det faktum at Sjutsjevitsj i perioden 1941-1942 var en av lederne i Wehrmachts Nacthigall-bataljon og leder av det nazistiske frivillige politikorpset. En annen personlighet som fikk æren gjenopprettet var Simon Petliura, den anti-bolsjevikske nasjonalistlederen som i februar 1918 knuste arbeideropprøret i Kievs våpenfabrikk. Denne beryktede pogromisten ble drept av en «jødisk terrorist» i mai 1926.5 Den første steinen på hans framtidige statue ble lagt ned 25. mai i fødebyen Poltova.

I nasjonalismens vugge og bastion Galicia, går man enda hardere til verks. Galicia-divisjonen, som man vet tilhørte Heinrich Himmlers SS – men som man mer velvillig kaller «første divisjon i Ukrainas nasjonalhær», som var dens siste navn i 1944 – mottar nå hyllest. Divisjonens veteraner får i denne regionen samme krigspensjoner som de i Den røde arme og UPA. En parade med tidligere SS-soldater og -sympatisører som skulle finne sted 28. april i Kiev, ble forbudt av regjeringen. Kiev er riktignok ikke Riga…

Historieomskrivningen sjenerer ikke det nye regimet. Man framstiller nå den legendariske Stepan Banderas OUN/UPA som en «motstandsbevegelse med tre fronter»: Mot nazistene, Sovjetunionen og Polen. En forsvarer av bevegelsen innrømmer at den i begynnelsen allierte seg med Det tredje riket, men kun i håp om å vinne selvstendighet. Han henviser til Kroatia, Slovakia og Vichy-Frankrike: Det er bedre å være et tysk protektorat enn et okkupert territorium. «I dagens Frankrike har man revurdert dommen over marskalk Petain, som tidligere enstemmig ble betraktet som en forræder mot det franske folket. Man har innsett at han ønsket å sikre litt selvstendighet for den delen av befolkningen som ikke kunne sloss: Kvinner, barn og eldre.»6
Det er likevel ikke lett å få gjennomslag for temaet «nasjonal forsoning» mellom gårdagens fiender. Den siste UPA-kommandanten som er i live, Vassili Kouk, holdt en forsonende tale 9. mai: «Dette er dagen for seieren over fascismen. Hitlerismen var grusom. Hele Europa kjempet mot ham, ikke bare Den røde arme.» Han legger likevel til denne forunderlig setningen: «Krigsveteranene fra UPA har svært gode forbindelser med veteranene fra Den røde arme, som støttet ideen om selvstendighet for Ukraina.» Han slenger ut noen enda mer sjokkerende ord: «UPA sloss aldri mot det ukrainske folket eller Den røde arme. […] Den røde armes kommandanter og våre lot som vi ikke omgikk hverandre. Vi sloss mot troppene til NKVD7 […] og de invaderende fascistene.» Historikerne får nøste opp flokene. Kommandant Kouk var anti-sovjetisk partisan fram til 1954, og ble satt i fengsel til 1960. Siden har han jobbet under KGBs oppsyn på Historisk institutt ved Vitenskapsakademiet i Ukraina, hvor han ble kastet ut i 1972. Som respektert pensjonist skriver han for tiden sine memoarer.


OM JUSJTSJENKO LATER som om han balanserer mellom fordømmelse av nazismen og kommunismen, har han problemer med vektskålen. I 2006 vedtok Rada, i strid med rådet fra flertallet av de folkevalgte i øst, at hungersnøden i 1932-1933 var et «folkemord på det ukrainske folket» (Holodomor). Kontroversen mellom historikerne fortsetter, men de folkevalgte har skjært igjennom.8 Motstanderne blir sett på som «historiefornektere». Mot slutten av april 2007 fordømte statslederen det «totalitære kommunistregimet» under en minnemarkering for Vistule-operasjonen, der Polen i 1947 fordrev 150 000 ukrainere. I Warszawa, på den andre siden, anklages UPA for å ha utryddet polakker i 1943.
Titalls millioner ofre for sovjetiske henrettelser er begravd i Bykivnya-skogen like utenfor Kiev. 20. mai 2007 ble det holdt en hyllest til «ofrene for kommunistterroren» i 1937-1938, på initiativ fra Minneforeningen i Kiev, som har grunnlagt et Institutt for nasjonalminne og et Museum for den sovjetiske okkupasjonen. Sistnevnte er svært kontroversielt og oppfattes som «fornærmende og provoserende» av Moskva. Siden juni har det blitt forsvart av ungdomspartiet til presidentens parti. I 2006 erklærte Jusjtsjenko: «Man må minnes tragedien i Bykivnya slik man minnes Auschwitz, Buchenwald og folkemordet på jødene.» Men det er et langt stykke herfra til å sidestille den stalinistiske undertrykkingen med holocaust. Om et brydd Vesten knapt reagerte på denne sammenblandingen, raste Israel mot to viktige aspekter ved denne avsporingen: Parallellen mellom Holodomor og Shoah, men også mot den antisemittiske aktivismen som omkranser denne kampanjen – noen understreker nemlig at Lazare Kaganovitsj, som hadde hovedansvaret for kollektiviseringen og dermed hungersnøden i Ukraina, var jøde…
Tilbake til Maiden, der bodene med «ukrainsk litteratur og symbolikk» tilbyr (siden 1986 forsikrere selgerne) velskrevne produkter: Sions vises protokoller, verk av naziteoretikeren Alfred Rosenberg og historikeren Matvei Chapovals Jødene i Ukraina, pamfletter som fordømmer gårsdagens «jødiske diktatur» i Sovjetunionen og dagens i Ukraina. Noen brosjyrer har til og med hakekors. Disse brutale og utilslørte naziuttrykkene ligger – tilfeldig? – ved siden av propaganda fra OUN-UPA. Sjokk-antisemittismen har dessuten sitt hovedkvarter i Kiev, i Akademiet for personalledelse (MAUP) ledet av Georgij Sjtsjekin, et universitets- og privatskolenettverk som har 57 000 studenter i 32 regioner. MAUP gir ut jødefiendtlige pamfletter, men har en offisiell lisens for sin «undervisning».

Strømmen fra Estland til Polen og Ungarn, kampanjen mot monumentene over sovjetiske soldater som frigjorde landene fra nazismen, har siden begynnelsen av mai nådd de vestlige delene av Ukraina. Startskuddet gikk i Lviv.9 Flere organisasjoner krever her rivning av minnesmerket over et par hundre soldater, de fleste ukrainere, som falt i frigjøringen av hovedstaden i Galicia: For eksempel Svoboda (Frihet, det tidligere nasjonalsosialistiske partiet), med lederen Oleg Tiagnibog, som er berømt for sine oppfordringer til væpnet kamp «mot moskali (moskovittene) og jødene»; det nye Ukrainske nasjonalistiske arbeiderpartiet, der symbolet er bokstaven N (for nasjon), krysset av en hammer, som ligner på en svastika; Kongressen av ukrainske nasjonalister (KUN), som fordømmer opptøyene i slutten av april i Tallinn mot flyttingen av monumentet over Den røde arme som en «barbarisk pogrom utført av etniske russere». Natt til 13. mai ble et monument over falne soldater i Lviv skadet. Våren 2007 har flere jødiske gravsteder og en synagoge blitt vandalisert.10
Og «revisjonistene» har vunnet fram: Flere kommunestyrer, deriblant i Lviv, har annonsert at de skal fjerne sovjetiske monumenter. «Hele Ukraina må renses,» krever de mest radikale. Det må påpekes at KUN, for eksempel, er bedrøvet over at velgerne i det franske parlamentsvalget kun hadde valget mellom «sionisten Sarkozy og sosialisten Royal», at de manglet en «representant for det ekte Frankrike».11 Valeri Bobrovitsj, leder for UNA-UNSO,12 den mest kjente radikale og væpnede organisasjonen, er engstelig for at russiske stridsvogner skal slå kloa i hele regionen øst for Dnepr på to dager, og enda verre, faren for borgerkrig i Ukraina. Hennes organisasjon hevder den er beredt: Den har allerede vært i væpnede kamper i Georgia, Tsjetsjenia og Transdniestria.13

De radikale bevegelsene er i mindretall og splittede, men likevel ikke isolerte. Tesene ernæres i stor grad av de nasjonaldemokratiske, liberale og miljøfokuserte høyresidene, som støtter rehabilitering av OUN-UPA. Sosialnasjonalisten Oleg Tiagnibog var med på å lede «oransjerevolusjonen». Aktivisten Andryi Skhil fra UNA-UNSO, folkevalgt for Julia Timosjenkos valgsammenslutning i oransjeopposisjonen, kom i likhet med patriarken i dissidentbevegelsen under Leonid Bresjnev, Levko Lukasjenko, med antisemittiske utsagn under valgene i 2006.14 Riktignok kan verdiene «orden» og «tradisjon» som høyresiden holder kjær framstå uforenlig med vestlig liberalisme, men man har andre steder sett at konvergens er mulig.


FORTSATT PÅ MAIDAN. Her finner vi Piotr Simonenkos Ukrainas kommunistparti, et moderat, om ikke reformistisk, parlamentarisk parti. Dag inn og dag holder Kommunistpartiet, Sosialistpartiet og Regionspartiet folkemøte «for grunnlovsforankrede rettigheter», som i deres øyne er blitt brutt av presidenten. Talernes glød står i skarp kontrast til tilskuernes taushet. Denne våren har termometeret klatrer helt opp til 30 grader. Tilskuerne kjøler ned føttene i vannfontene. Under brosteinen finnes stranden.15 Det naive sosialistiske billedspråket plasker bekymringsløst.

Et stykke unna denne «agitasjonen», i skyggen av kastanjetrærne på Kresjatik, skynder en lettsindig sommerflokk seg til arbeid. Samtalene viser at den politiske krisen vekker mer oppgitthet enn interesse. Det må påpekes at krisen har inntruffet i en periode av økonomisk stagnasjon: «Elitene i begge leirene slåss for å dele industriene og markedene seg i mellom,» sier en mann på gata. Uten å glemme det amerikanske presset for å stue Ukraina inn i NATO.16 I presidentkampanjen i 2007, er det forsvarsministeren Anatoliy Hrytsenko, kandidaten for Vårt Ukraina, som vaier med atlanterhavsflagget. Den russiske marinebasen i Sevastopol vil bli truet, på et Krim USA ønsker å bruke som utgangspunkt for å sikre seg kontroll over Svartehavet, som er viktig for hele Stor-Midtøsten. Estland og Canada er også klar til å finansiere den lingvistiske ukrainiseringen av Krim.

Det er velkjent at de politiske konfliktene i dette området endrer det regionale og kulturelle mangfoldet. Alle drømmer om liberalisering og om Europa. Men for noen, russisktalende og «blandede», er det ingen motsetning mellom ukrainsk patriotisme og tilhørighet til den russiske verdenen, i økonomisk og kulturell forstand. Andre ønsker en etnisk identitet og sterkere bånd til Polen og USA. Og i stedet for minnet om antifascismen – som er for sterkt forbundet med Russland – foretrekker de båndene som, på grunn av den kalde krigen, er blitt knyttet til OUN etter 1945, særlig innenfor World Anti-Communist League (WACL)17 og Anti-Bolshevik Bloc of Nations, som ble grunnlagt i 1943 i det okkuperte Ukraina. Mange organisasjoner har «resirkulert» en rekke tidligere nazister.

I spredningen av det etnisk-nasjonale budskapet, er den ukrainske utvandringen til den andre siden av Atlanteren en viktig drivkraft. Disse emigrantene fra Galicia, som i sin tid flyktet fra «de røde» fra 1943-1944, dro til Canada, USA og Australia. Som medlemmer av OUN, holdt deres barn liv i flammen helt til Sovjetunionens fall, som var en anledning til å dra tilbake for å spre det glade budskap for fødelandet. Disse ukrainerne i utlandet har forsøkt å få oppslutning om «den frie verden», men uten å gi opp tradisjonen med en «helhetlig nasjonalisme». Disse Ukrainerne var tidligere innflytelsesrike innenfor komplekset «Free Europe-Libery».18 I dag har arvtakerne deres, med støtte av amerikanske og canadiske foreninger, via medier og internett okkupert og kommersialisert den ideologiske sfæren som ble stående tom etter at sovjetbyråkratene forsvant.


HISTORIEN KAN, ifølge CIA, kokes ned til én konsis setning: «I de to verdenskrigene har de tyske og sovjetiske hærene forårsaket mer enn syv til åtte millioner døde.»19 Det finnes altså ikke lenger forskjeller mellom nazistenes angrep og folkemord og motstandskampen som ble ført av Sovjetunionen (og som flertallet av Ukrainerne var en del av)… hånd i hånd med USA, Storbritannia, det gaullistiske Frankrike og motstandfolk over hele Europa.

En demokratisk ukrainsk journalist fortviler over denne nye tendensen til å betegne de som frigjorde landet som «okkupanter», og kun å gi æren for seieren til amerikanerne og engelskmennene. «Ettermælet vil gi plass til nye klisjeer om sammenstøtet mellom to totalitære regimer», frykter Irina Tsjutbatenko. «Men et regimes forbrytelser, rettferdiggjør ikke det andres. For å utvide sitt lebensraum, drepte det for fote. Min farfar deltok i krigen. Han satt i fengsel både i tyske og russiske leire. Han kjente betingelsene til begge regimene. Men for ham var ikke spørsmålet om hvem som var fienden det viktigste.»20


Fotnoter:
1 På grunn av tidsforskjellen, kapitulerte Nazi-Tyskland 9. (og ikke 8. mai) 1945 i Sovjetunionen.

2 Sovjetunionens krig mot nazistene 1941-1945.

3 Khata er et tradisjonelt ukrainsk hus.

4 Tartarene ble, i likhet med andre minoriteter, deportert til sentral-Asia. Etter å ha fått oppreisning i 1956, kom mange tilbake på 80-og 90-tallet. På Krim ble nesten alle jødene utryddet av nazistene og deres lokale støttespillere.

5 www.france-ukraine.com 24 mai 2007. Simon Petliura er anklaget for jødeforfølgelser som ble utført av hæren hans. Hans forsvarere hevder at hans personlige engasjement ikke er avklart.

6 Rouslan Tchastii, Stephen Bandera, Folio, Kharkiv, 2006.

7 Innenriksdepartementet, senere MVD.

8 233 stemmer mot, 1 for. Regionspartiet og Kommunistpartiet foretrakk begrepet «tragedie» og avsto fra stemmingen i protest mot lovforslaget.

9 Lviv er et nytt navn. Under de første polske århundrene het byen Lwov, deretter Lemberg i over hundre år, i den østerrikske perioden. Deretter ble den igjen kalt Lwov mellom 1921 og 1939 under den restaurerte polske republikken, før den i den sovjetiske perioden fikk navnet Lvov.

10 Graver i Tchernovsty, monumenter til minne om folkemordet i Khmeltnitsky og Ivano-Fankivs (i vest), en synagoge i Dnieroetrovsk (i øst).

11 Natsiia i Derjava (KUN), Kiev, 8. mai 2007.

12 UNO: Nasjonal ukrainsk forening. UNSO: Nasjonalt ukrainsk selvforsvar (væpnet organisasjon).

13 I midten av mai ble det holdt en «anti-imperialistisk kongress» med nasjonalistiske representanter fra de Baltikum, Nord-Kaukasus og særlig Tsjetsjenia.

14 Medlem av Brejnevs Helsinki-komité, «samvittighetsfange» ifølge Amnesty International, en av oppstarterne bak det høyreekstreme Det republikanske parti.

15 Fransk slagord fra mai 68. O.a.

16 Ifølge spørreundersøkelser ønsker 70 prosent av Ukrainere ikke å være medlem av NATO.

17 Les multiples pièces de l?échiquier ukranien», franske Le Monde diplomatique, januar 2005.

18 Se http://rightweb.irc-online.org

19 Hatts://www.cia.gov/cia/publications/factbook

20 Gazeta po-kievskii, 10. mai 2007.