Hvem tjener samfunnsforskerne?

I dag møter man sjelden samfunnsvitenskapelige eller humanistiske forskere som vil etablere forbindelser mellom tanke og handling i perspektiver hinsides kapitalismen. Samfunnsforskernes rolle blir stadig tydeligere: de brukes til å legitimere det rådende samfunnsregimet.

«Siden demokratiet i dag er vår eneste forventningshorisont, er det på sin plass å trekke konklusjonene av dette,» uttaler historikeren Gérard Noiriel.1 Han kunne likevel gjort det klart at det er «markedsdemokratiet» det dreier seg om, for å bruke den sedvanlige selvmotsigende formuleringen. Uansett er den første konklusjonen hans å bryte med tilhengerne av den radikale samfunnskritikken, ettersom disse er «drevet av håpet om at bruddet de ønsket å innføre i kunnskapens orden også skulle snu opp ned på verdensordenen».2 På det samfunnsvitenskapelige området har dette imidlertid skjedd for lenge siden. Fra begynnelsen av 80-tallet – om ikke allerede fra slutten av tiåret før, altså lenge før Berlinmurens fall – ble det en sjeldenhet å treffe på forskere innen fag der man på en eller annen måte skulle redegjøre for utviklingen i verden, som fremdeles ville etablere en forbindelse mellom tanke og handling i perspektiver hinsides kapitalismen.

« […] at det som ligger til hinder for forståelsen, kanskje særlig når det gjelder sosiale fenomener, ikke så mye er evnen til å forstå som viljen til å forstå, som Wittgenstein bemerker.»
Pierre Bourdieu3

Når det kommer til stykket var dette bare en tilbakevending til det som har vært humanvitenskapenes primære oppgave i studiet av samtidige samfunn: Å rasjonalisere herredømmet i ordets tekniske og ideologiske forstand. Det vil si å gjøre det mer effektivt ved å legitimere det, om enn det så måtte være ved å late som om herredømmet ikke fantes.

Denne tilbakevendingen reiser imidlertid to spørsmål. Et er tilbakeskuende: For en periode, riktignok ganske kort (syv eller åtte år), kunne sosiologer, antropologer, geografer, historikere og økonomer, for ikke å snakke om filosofer, vende sin vitenskaplige virksomhet vekk fra dette oppdraget som var gitt dem. Eller idet minste trodde de at de kunne det. Hvordan var dette mulig? Det andre spørsmålet handler om samtiden, og enda mer om framtiden. Ved inngangen til «det 21. århundre» – eller «det tredje årtusen» om man vil – skulle «de nye paradigmene» svare på de nye «utfordringene» samfunnsvitenskapene står overfor og andre «ting som står på spill». Men er det sikkert at disse virkelig er egnet til å gi et bilde av den sosiale verden som er mindre misvisende – selv for alle dem som gjerne vil se den fortsette i sin nåværende form – enn den visjonen som ble forkastet for med urette å ha blandet vitenskapelig forskning og politisk engasjement?

DEN KRITISKE VENDINGEN i samfunnsvitenskapene, eller i noen av dem, fant sted mellom 1968 og 1975-76. Den var først resultat av det uventede møtet som fant sted i Frankrike og noen av nabolandene mellom et tilbud fra en radikalisert venstreintelligentsia og en etterspørsel fra de opplyste representantene for et borgerskap som var blitt brakt ut av fatning av problemene som kjennetegner enhver overgangsperiode. Med visse tidsforskyvninger og sosiale særegenheter i hvert enkelt land, kom hele etterkrigstidens Sør-Europa til å befinne seg i den samme paradoksale situasjonen: På det demografiske, økonomiske og kulturelle plan hadde klassen som nå var på vei opp som følge av kapitalismens utvikling og modernisering, det intellektuelle småborgerskapet (ingeniører, teknikere, lærere, forskere…), økende betydning sett i forhold til den minimale, eller ikke-eksisterende plassen, den hadde fått tildelt i det politiske feltet.

I Frankrike i 1958, ved begynnelsen av den femte republikk, hadde ennå ikke kapitalkonsentrasjonen utradert de gamle middelklassene (små handelsmenn, håndverkere og bønder.) Den ledende klassens dynamiske og modernistiske sektorer var selv fremdeles i mindretall innenfor denne klassen. Også det tradisjonelle småborgerskapet som var på vei ned, sto sentralt i maktblokken som borgerskapets allierte framfor noen. Dermed det lov til å tvinge sine konservative, for ikke å si reaksjonære, verdier på hele samfunnet. Samtidig fikk samfunnsutviklingen dem til å framstå som stadig mer anakronistiske. Hos representantene for et nytt småborgerskap som var skoleflinkt men politisk sett marginalisert og kulturelt sett kvalt, skapte dette frustrasjoner og i neste omgang ambisjoner. Disse ambisjonene skulle lede de mest «opponerende» blant dem – særlig på universitetene, i vitenskapen og i kunsten – til å ville avskaffe ikke bare regjeringen, men også styreformen, og selv kapitalismen.

De herskende på sin side, måtte hanskes med uroen fra smågrupper på ytterste venstre fløy og framveksten av «nye sosiale bevegelser» på de mest forskjellige fronter (økologi, feminisme, utdanning, innvandring). Disse hadde sluttet seg til en arbeiderbevegelse som var fristet av masseulydighet, alt i en nasjonal sammenheng av økonomisk krise og oppløsning av hevdvunne verdier. Dessuten hadde de mest opplyste politiske lederne og høyere embetsmennene mistet troen på den teknokratiske planleggingens evne til å kontrollere en «sosial endring» der orienteringen – og her må ordet forstås i begge sine betydninger – unnslapp dem. Samfunnets problemer var blitt både åsted for og det som sto på spill i åpent politiske konflikter. Man kunne ikke lenger nærme seg «samfunnsproblemene» på en «objektiv» og «nøytral» måte – det vil si «apolitisk» slik man hadde gjort tidligere.

For å hjelpe de offentlige og private «beslutningstakerne» med å forstå «systemets funksjonsforstyrrelser» og med å «regulere» forholdet mellom Staten og «det sivile samfunn», kalte de byråkratiske instansene som styrte den samfunnsvitenskaplige forskningen på en ny generasjon forskere. Denne generasjonen besto nettopp av dem som hadde studert ved universitet da det ble rystet av studentopptøyene i mai 1968. Den «framskredne liberalismen» – som var varemerket til Valéry Giscard d’Estaings presidentperiode (1974-1981) – stilte seg ikke fremmed overfor denne ideologiske åpningen. Dette ble bevist av den raske forfremmelsen av de mest framtredende «universitetsrevolusjonære» til nøkkelposisjoner i undervisningen ved universitetene og i kulturen. Men sansen for den marxistiske tenkningen og andre former for kritisk avkoding av den sosiale verden hos de statlige forskningsfinansieringsinstitusjonene, sprang først og fremst ut av behovet for å gi de styrende den kunnskapen de trengte for å gjenopprette ro og orden i gatene, og ikke minst i sinnene.4

SLIK BLE BEVILGNINGER styrt til å finansiere studier som plukker fra hverandre «romproduksjonens kapitalistiske mekanismer» eller «statsapparatets innretninger for sosial kontroll». I forskningsrapportene opptrådte nå begreper man var vant til å se blomstre på venstresidens løpesedler som nøkler for å belyse «motsigelsene» – ordet vil betegnende nok for en tid erstatte «funksjonsfeil» – i stedet for å omgå dem: «sosiale klasser», «utbytting», «deprivasjon», «underkastelse», «normalisering»
Likevel varte ikke «dette overraskende ekteskapet mellom en vitenskap som foraktet makten og et teknokrati opprådd for sannheter»5 lenger enn den helt spesielle samfunnspolitiske historiske situasjonen det oppsto i. I denne historiske situasjonen måtte det intellektuelle borgerskapet – som forskerne, lærerne og deres studenter tilhørte – belage seg på å gå fra å ha status som den herskende delen av de herskende klassene til å bli den beherskede delen av de herskende klassene. Med den ideologiske omvendelsen som en slik forvandling innebar.

De samme som hadde prediket «klassekamp i teorien» skyndte seg med å proklamere «slutten på de store fortellingene» (underforstått: den kollektive frigjøringen) og «de globale teoriene» (med marxismen i spissen), som skulle ha vist seg utilstrekkelige. Disse måtte vike plassen for «lokale paradigmer», for «teorier med middels rekkevidde». Disse tilnærmingene – som ofte er importert fra USA – har den fordelen at de oppfordrer dem som slutter seg til dem, til å fortolke verden gjennom nøkkelhull. Alt mens de transnasjonale selskapene og de internasjonale institusjonene som disse har underkastet seg, får full frihet til å forandre verden etter eget forgodtbefinnende.

«KOMPLEKSITETSPARADIGMET» som ble satt i vitenskaplig omløp av Edgar Morin, gjør det mulig for ekspertlauget å innhylle i mysteriets stråleglans – og forbeholde seg retten til eventuelt å avsløre – fenomener eller prosesser som er så enkle at man nesten ikke ser dem. Fenomener som, hvis de ble gjengitt slik de er, kunne komme til å utløse følelsesmessige reaksjoner i de brede lag av folket som det ville være vanskelige å holde nede. Når det gjelder skeptikerne som her kanskje ser en utspekulert måte å utmatte herredømmet på, er man ikke sein om å vende deres egne ord mot dem: «Det er ikke så enkelt» eller «det er mer sammensatt enn som så», og de risikerer å bli beskyldt for «manikeisme» (svart-hvitt-tenking) eller «reduksjonisme», hvis de ikke bøyer seg for ydmykelsen.
For å finansiere arbeidene sine må forskerne i samfunnsvitenskapene svare på utlysninger om tilbud eller etterspørsel etter ekspertise. Disse fremsetter spørsmålene som forskerne skal løse, i et språk som tilhører institusjonene. Fra vitenskapens side går man selvfølgelig hardt inn for å «problematisere», det vil si å oversette dem til «vitenskaplige spørsmål». Ikke desto mindre – og tross en høytravende sjargong som ofte er vanskelig å forstå og myntet på å imponere de uinnvidde – er det institusjonene som bestemmer selve termene problemene skal formuleres i.

Den tid er forbi da en forsker kunne bli møtt med et visst forbehold om han åpent tjente den styrende eliten som ekspert, rådgiver, ideolog eller rett og slett spyttslikker. Han ville stå i fare for, i sine likemenns øyne, å ikke lenger kunne gjøre krav på å være selvstendig og virkelig framragende. I dag vil ikke en økonom, en geograf, en historiker, en antropolog eller en sosiolog, om enn aldri så velrenommert, nøle et øyeblikk med «å tilby» sine tjenester til en minister eller en borgermester i en viktig by, eller til ledelsen i en stor privat eller offentlig bedrift. Og han vil skaffe seg ære ved det, overlykkelig over å kunne fortelle sine kolleger at de mektige lytter til ham.
Et eksempel blant så mange: Økonomen Yann Moulier-Boutang kunne så vidt skimtes i venstresidens stjernetåke, da han i Frankrike spredde den italienske filosofen Toni Negris teser om «arbeiderautonomi» overfor fagforeninger og venstrepartier som «underkaster seg den borgerlige staten». Siden har denne gamle sluggeren i «klassekrigen» spedd på sin månedslønn ved å leke ekspert for internasjonalistiske organisasjoner som OECD, eller som innleder for et seminar om «de sosiale bevegelsene og terrorismen» ved eliteskolen Ecole nationale d’administration (ENA). For å sette kronen på verket var han som konsulent for Moderniseringskomiteen til Sammenslutningen av marokkanske bedrifter. Her holdt han et innlegg på en dag der temaet var en fullstendig plan for samfunnsmessig frigjøring: «Ledelse av den marokkanske bedriften – realiteter og utfordringer».
Disse forskerne innehar vanligvis innflytelsesrike stillinger høyt oppe i forsknings- og undervisningsapparatet. Selv om de fortsatt bekjenner seg «til venstresiden» kan de, uten frykt for å bli motsagt, framstille sin status som Fyrstens rådgivere som et tegn på anerkjennelse av deres høye kompetanse. For å kunne holde et godkjent vitenskapelig innlegg i dag om «utestengning», «krisen i politikken», «spaltingen av det sosiale bånd», «den urbane volden» eller et annet beslektet emne, må man først gjøre myndighetene til lags. Oppskriften er enkel, den enkelte må tilberede en passende teoretisk saus. Det er tilstrekkelig at «markedsøkonomien» – den eufemistiske betegnelsen på kapitalismen etter dens seier over Ondskapens Imperium – på forhånd frifinnes for ethvert større ansvar for forekomsten av de negative fenomener som studeres.

I DET VITENSKAPLIGE så vel som i det politiske feltet, er debatten ikke lenger del av en kamp. Den skriver seg nå inn i rammen av en konsensus der mangfold – eller selv motsatte synspunkter – forutsetter en stilltiende enighet om politiske grenser som ikke skal overskrides. Å så tvil om at våre samfunn er demokratiske, for eksempel, eller om bærekraften deres er forenlig med det kapitalistiske produksjonsregimet, vil si det samme som å forlate det vitenskaplige området for «å bidra til polemikken». Å hjelpe til med å «administrere» verdens elendighet for å skåne den verden som skaper elendigheten, er når det kommer til stykket selve eksistensberettigelsen til en stor del av samfunnsvitenskapene i den nåværende historiske situasjonen.

«Nå dreide det seg ikke lenger om det ene eller det andre teoremet var sant eller ikke, men om det var nyttig eller skadelig for kapitalen, om det var bekvemt eller ubekvemt, om det var tillatt av politiet eller ikke. I stedet for uegennyttig forskning, trådte den betalte disputersjuken, i stedet for fordomsfrie vitenskapelige undersøkelser, trådte apologetikkens dårlige samvittighet og slette hensikter.»6 Bemerkningen er 150 år gammel, men den kan i våre dager utmerket godt brukes på alle de som i det evinnelige gjentar – utvilsomt av denne og andre grunner – at han som skrev den er «utdatert».

Oversatt av K.E.V.