Thomas Sankara – Afrikas verdighet

«Vår revolusjon blir kun verdifull dersom vi, når vi ser tilbake, når vi ser til siden og når vi ser framover, kan si til oss selv at burkinerne takket være den er blitt et lykkeligere folk. Fordi de har friskt vann å drikke. Fordi de har tilstrekkelig, ja rikelig med mat. Fordi de stråler av god helse. Fordi de har skolegang. Fordi de har skikkelige hus å bo i. Fordi de er bedre kledd, Fordi de har rett til fritid. Fordi de får gleden av å ha større frihet, mer demokrati, større verdighet. (…) Revolusjonen står for glede. Uten glede, kan vi ikke si at vi har lykkes.» Slik beskrev Thomas Sankara, Burkina Fasos president, meningen med hans handlinger. Tretten dager senere ble han myrdet — under statskuppet 15. oktober 1987.

Selv om Sankara er en nokså ukjent figur utenfor det afrikanske kontinentet, lever han videre i svært mange afrikaners minne. I manges øyne var han den som sa sannheten, som levde i nærhet til sitt folk, som kjempet mot korrupsjon, som ga håp om at Afrika en dag kunne få verdigheten tilbake. Men han var mer enn som så: En politisk strateg, en kreativ og energisk president som engasjerte seg og ofret seg til det ytterste, en stemme som talte høyt og tydelig om den tredje verdens krav.


SANKARA BLE FØDT 21. desember 1949 i det som den gang het Øvre Volta — en fransk koloni som ble uavhengig i 1960. På skolen blir Sankara kjent med nybyggernes barn, og oppdager hva urettferdighet er. Han er ministrant under messene, vurderer å gå inn i presteseminaret, men ombestemmer seg i siste liten. Paradoksalt nok er det på militærskolen i Kadiogo at han kommer til å få opp øynene for politikk. Her kommer han i kontakt med en marxistisk lærer, som er aktivist i det afrikanske frigjøringspartiet PAI. På den interafrikanske militærskolen i Anstirabé lærer den unge offiseren også fag som sosiologi, statsvitenskap, politisk økonomi, fransk og «landbruksvitenskap». På Madagaskar er han til stede under revolusjonen som i 1972 styrter det nykolonialistiske regimet til Philibert Tsiranana. Det er da hans tanker begynner å kretse rundt ideen om en «demokratisk folkerevolusjon».

Under krigen med Mali i 1974 gjør han seg bemerket ved en militær bragd. Senere oppretter han — sammen med noen offiserer (selv er han kaptein) — en hemmelig organisasjon. Han kommer i kontakt med venstreekstremistiske aktivister, leser mye om en mengde temaer, stiller spørsmål, fordyper seg, får smaken for politisk debatt. Øvre Volta er et lite land i Vest-Afrika med naboland på alle sider. Siden frigjøringen har unntaksperioder og perioder med parlamentarisk demokrati avløst hverandre. Det er i 1978 det eneste landet i området der en president, Sangoulé Lamizana, blir valgt i andre valgomgang. Lamizana styrer landet på en paternalistisk måte. Fra venstresiden er det bare historikeren Joseph Ki Zerbos parti, folkefronten FPV, som deltar i valgene. Og noen ganger også i styringen av landet, samtidig som de er tilstede i fagforeningene.

Politikerne koser seg med sine parlamentariske konfrontasjoner, men mister samtidig kontakten med landets virkelighet og levende krefter, ikke minst det svært politiserte urbane småborgerskapet. En serie finansskandaler bringer tjenestemenn i høyere maktstillinger i vanry. Innen hæren begynner en mer ambisiøs og moderniseringslysten yngre generasjon å motsette seg sine eldre, men mindre utdannede overordnede.

Etter en serie streiker over hele landet får et militært statskupp i november 1980 støtte fra den lovlige opposisjonen, deriblant FPV. Men det nye regimet, som riktignok var nokså populært, viser seg etter hvert å være undertrykkende. Fagforeningslederne må gå under jorden. Enkelte tjenestemenn er innblandet i skandaler. Sankara, som er statssekretær i informasjonsministeriet, går av, og fratredelsen blir direktesendt på tv. Det er her han lar følgende uforglemmelige kommentar falle: «Ulykke over dem som setter munnkurv på folket.»

En ny fraksjon av hæren mister ansikt denne gangen, og det samme gjør partiet til Ki Zerbo. Et nytt statskupp finner sted i november 1982. Et gap oppstår nå mellom de som ønsker å opprettholde de eksisterende institusjonene, og de revolusjonære offiserene med kaptein Sankara i sentrum. Sankara blir utnevnt til statsminister. Han benytter anledningen til å skjerpe motsetningene mellom partene på offentlige møter der han fordømmer «fiender av folket» og «imperialismen».

Sankara blir arrestert når François Mitterrands Afrika-rådgiver, Guy Penne, lander i hovedstaden Ouagadougou 17. mai 1983. De hemmelige venstreorganisasjonene, PAI og den kommunistiske foreningen ULC-R arrangerer en demonstrasjon for å få ham løslatt. Ikke uten anstrengelser har han klart å gjøre seg respektert i sivile organisasjoner, der mange er skeptiske til de militære. Samtidig er han også respektert blant de militære, som ser ham som en av sine egne — en soldat som er stolt over sin profesjon. Så snart Sankara blir løslatt, går alle disse kreftene sammen om å forberede hans maktovertagelse. Pos militære kommandotropper, under ledelse av kaptein Blaise Compaoré, ankommer hovedstaden 4. august 1983. De teleansatte kutter linjene. Sivile venter på soldatene for å lede dem inn i byen, som ganske raskt faller i de revolusjonæres hender.

Etter at han er blitt president, formulerer Sankara sin viktigste målsetning slik: «Å nekte å nøye oss med å overleve, løse opp spenninger, frigjøre våre kampanjer fra en middelaldersk immobilitet eller regresjon, åpne sinnene for en verden av kollektivt ansvar for å våge å finne opp framtiden. Bryte ned og gjenoppbygge administrasjonsapparatet gjennom en annen forståelse av byråkratiet, senke hæren ned i folket gjennom produktivt arbeid og ved stadig å minne dem om at uten patriotisk dannelse er en militær ikke annet enn en kriminell ved makten<.»I> Utfordringene er enorme. Øvre Volta er på denne tiden blant de fattigste landene i verden: Barnedødeligheten ligger anslagsvis på 180/1000, forventet levealder er kun 40 år, analfabetismen er på opp til 98 prosent, kun 16 prosent har skolegang, og landets bruttonasjonalprodukt per capita er på 53 356 francs CFA (i overkant av 72 euro).


SANKARA LEGGER IKKE skjul på den innflytelsen marxismen har på tankegangen hans. På den andre siden er de som omgir ham ofte langt fra å dele hans politiske referanser. Han søker framfor alt å samarbeide med mennesker som har kompetanse og motivasjon. Med seg i staben sin har han over 150 omhyggelig utvalgte samarbeidspartnere. Noen av dem er ideologer, men især dreier det seg om de beste landets beste ledere. Prosjektene braker løs, men samtidig setter han hele tiden tidsfrister for vurderingen av gjennomførbarheten som anses for å være… ugjennomførbare.

Revolusjonen er for Sankara ensbetydende med en konkret bedring av befolkningens levekår. Dette innebærer å bryte med det som har vært på alle områder: fornyelse av administrasjonen; omfordeling av rikdommen; kvinnefrigjøring; økt ansvarsbevissthet og mobilisering av de unge; å gå bort fra det tradisjonelle sjeferisystemet, som regnes som årsaken til den tilbakeliggende utviklingen i rurale områder; forsøk på å gjøre bøndene til en revolusjonær samfunnsklasse; omkalfatring av hæren for å stille den til tjeneste for folket ved å gi det produksjonsoppgaver («en militær uten dannelse er en morder ved makten»); desentralisering og forsøk på direkte demokrati gjennom revolusjonsforsvarskomiteene CDR som hadde ansvar for å iverksette demokratiet lokalt; nådeløs kamp mot korrupsjon. 4. august 1984 ble Øvre Volta symbolsk omdøpt til Burkina Faso — «det rettskafne folks land».>Det nasjonale revolusjonsrådet CNR lanserer den folkelige utviklingsplanen PPD: provinsene fastsetter sine mål, og må finne de nødvendige midlene for å nå dem. Sankara sammenfatter denne filosofien som følger: «Det viktigste, tror jeg, er at folket har fått mer tro på seg selv. Og mulighet til å forstå at når alt kommer til alt, kan de selv sette seg ned og skrive hvordan utviklingen deres skal være. De kan sette seg ned og skrive om sin egen lykke. De kan si det de ønsker. Og samtidig føle hva som er prisen å betale for en slik lykke.»

CNR har selvregulering som mål: driftsutgiftene går ned til fordel for investeringer, og midlene blir rasjonalisert. Men den folkelige investeringsanstrengelsen EPI fører til innhugg i lønningene på mellom 5 og 12 prosent, et tiltak som avdempes av gratis husleie i et år. En brakk industrisone blir renovert i Ouagadougou.

Målet er å fremme en selvstyrt økonomisk utvikling, for å slippe å være avhengig av bistand utenifra: «Denne matbistanden (…) som planter i våre sinn (…) denne hjelptrengende, tiggerske mentaliteten, vil vi virkelig ikke lenger ha noe mer av! Vi må produsere, produsere, produsere mer, for det er normalt at den som gir deg mat også ønsker å prakke på deg viljen sin.»

Et slagord dukker opp: «La oss produsere og konsumere burkinsk». Import av frukt og grønnsaker blir forbudt, for å oppfordre handelsstanden til å kjøpe produkter fra den sydøstlige delen av landet. Dette avsondrede området ble neglisjert til fordel for markedene på Elfenbenskysten, som var forbundet med Burkina med asfaltert vei. Et distribusjonsnett opprettes gjennom en nasjonal butikkjede. Gjennom CDR-komiteene kan de ansatte altså kjøpe nasjonale produkter på sitt arbeidssted. Funksjonærene blir oppfordret til å kle seg i Faso Dan Fani, den tradisjonelle burkinske klesdrakten, som lages av bomullsstrimler som veves sammen ved hjelp av tradisjonelt håndverk. Svært mange kvinner blir trukket med i den nye trenden. De setter seg til på gårdsplassene, og får slik en egeninntekt.

Sankara framstår som en foregangsperson når det kommer til forsvar av miljøet. Ikke bare holder han fram menneskenes ansvar for ørkenspredningen, men han tar også konsekvensene av det. Fra april 1985, lanserer CNR «tre kampsaker»: kampen mot overdreven avskoging, sammen med bevisstgjøringskampanjer på bruk av gass; kamp mot skogbrann; kamp mot frittgående dyr. Over alt bygger bøndene vannreservoarer, ofte med bare hendene, mens regjeringen stadig lanserer prosjekter for nye demninger. Sankara setter søkelyset på manglene ved den hjelpen som kommer fra Paris, som hovedsakelig gagner store firmaer i byggeindustrien.


SANKARA BLIR EN talsperson for den tredje verden. Han kritiserer det internasjonale systemet. Han belyser temaer som vi finner igjen i dagens alterglobalistiske bevegelse: urettferdigheten i globaliseringsprosessen og i det internasjonale finanssystemet, Verdensbankens og Det internasjonale pengefondets (IMF) allestedsnærværende rolle, den onde sirkelen som har sitt utspring i «forlokkende tilbud» fra «tekniske mordere» fra de internasjonale finansinstitusjonene. Den er blitt en metode for «nøye planlagt og organisert gjenerobring av Afrika, for at kontinentets vekst og utvikling skal underkaste seg planer og normer som er helt fremmede for oss». Burkina Faso bestemmer seg videre for ikke å inngå avtaler om lån fra IMF, som ville ha krevd en rekke betingelser. Sankara er en revolusjonsforkjemper, men utvikler likevel betraktninger rundt demokratiet og dets konkrete iverksettelse gjennom mobilisering av hele befolkningen. Hvilket impliserer frigjøring av folkemassene og av kvinnene. «Demokratiet er folket med alle dets potensialer og krefter,» uttaler han.«Stemmesedler og valgapparat betyr ikke i seg selv at det eksisterer et demokrati. De som fra tid til annen organiserer valg og ikke bryr seg om folket før valgdagen, har ikke noe demokratisk system (…) Vi kan ikke forstå demokratiet uten at alle former for myndighet blir lagt i folkets hender igjen; det gjelder de økonomiske, militære, politiske, sosiale og kulturelle myndighetene.»

CDR-komiteene, som ble opprettet like etter maktovertagelsen den 4. august 1983, har ansvar for å utøve den lokale myndigheten i folkets navn. De tar på seg en rekke ansvar, som absolutt ikke er begrenset til offentlige sikkerhetstiltak: politisk opplæring, sanering av bydelene, utvikling av produksjon og av forbruk av lokale produkter, deltagelse i budsjettettersyn i departementene. De avviser til og med — etter noen debatter — flere nasjonale prosjekter, blant annet «den nye skolen», som blir sett på som for radikal. Men CDR-komiteene står også bak en del misbruk og overdrevne krav. De fungerer som spydspiss mot fagforeninger som blir sett på som for farlige fordi de kontrolleres av organisasjoner som PAI og det revolusjonære kommunistiske partiet PCRV. Sankara er den første til å peke på CDR-komiteenes svakheter og utskeielser — som ofte skyldes stridigheter mellom de forskjellige organisasjonene som støtter revolusjonen.

Sankara var en president av en ny type, som i dag roses av alle for sin patriotisme og sin integritet, personlige og uselviske engasjement. Men i 1987 var han blitt for brysom. Hans stadig mer populære kamp mot nykolonialismen truet både makten til andre presidenter i Vest-Afrika som manglet hans mot, og Frankrikes plass på det afrikanske kontinent.

Komplottet blir gjennomført på upåklagelig vis. Nummer to i regimet, Burkina Fasos nåværende president Faso Blaise Compaoré, tar ansvaret for det hele, sannsynligvis med støtte fra Frankrike, Elfenbenskysten og Libya. Ifølge Jeune Afrique(2. juni 1998, en ukesavis som utpekes til arvtageren til Jacques Foccarts skrifter) var han «nummer to i en revolusjon han har mistet troen på. Og nærmet seg stadig merHouphouët[Boigny]. Takket være ham ble han kjent med sin framtidige kone. Det var på denne tiden han møtte sin franske makker [Jacques Chirac], som den gang var statsminister. Det skjedde via Elfenbenskystens president og Jacques Foccart, som introduserte ham for lederne for den franske høyresiden, ikke minst Charles Pasqua.»

For François Xavier Verschave hersker det ingen tvil: «[Muammar] Kadhafi og Françafrique hadde en mye til felles. De var styrket av antiamerikanismen. I tillegg hadde de selvfølgelig felles interesser. Å få fjernet Burkina Fasos president Thomas Sankara var utvilsomt et nødvendig offer. Foccart og Kadhafis omgivelser ble i 1987 enige om å fjerne en leder som var altfor frigjort og hadde altfor mye integritet, til fordel for Blaise Compaoré, som var uendelig mye mer egnet til å dele deres hensikter. Ivorianske Houphouë var delaktig i komplottet.»


15. OKTOBER 1987 blir Sankara myrdet. Compaoré overtar etter ham, og kommer til å bli en trofast tilhengere av liberalismens dogmer. Han overtar etter hvert etter Félix Houphouët Boigny som Frankrikes viktigste allierte i området. Hans strategiske rolle i Françafrique kommer tydelig fram i den nylige opprettelsen av den franske venneorganisasjonen mellom Frankrike og Burkina Faso, der Penne er formann. Der finner man også Michel Roussin, tidligere medlem av etterretningstjenesten, medlem av den franske arbeidsgiverorganisasjonen Medef, og nummer to i Bolloré-gruppen i Afrika. Han ble samarbeidsminister under Edouard Balladurs regjering i 1993, og er i selskap med sine etterfølgere i denne ministerposten: Jacques Godfrain, som i sin tid var en god venn av Foccart, Pierre-André Wiltzer, medlem av sentrumspartiet UDF, og sosialisten Charles Josselin.

Da Campoaré kom til makten i Burkina Faso i 1987, fikk det konsekvenser langt utover landets grenser. Alliansen som ser dagens lys gjennom Françafriques nettverk samler personligheter fra politikken, hæren og næringslivet, fra Elfenbenskysten, Frankrika, Libya og Burkina Faso. Den kommer til å holde Charles Taylor ansvarlig for de grusomme borgerkrigene som vil utspille seg i Libya, og senere i Sierra Leone, på et bakteppe av diamantsmugling og våpen. Etter å ha gitt beskyttelse til de ivorianske militære opprørerne, blir Compaoré i dag framstilt som en fredens mann. Siden han har stått som den høye beskytter for forsoningen mellom partene i konflikten.


MAN HAR GJORT alt for å forsøke å utviske Sankara fra landets hukommelse. Likevel er han fortsatt tilstede gjennom lyd (musikk og anekdoter), bilder (filmer, dvd’er), tekster (bøker og taler). Internet vil bare styrke dette nærværet. En ny generasjon blir født som søker informasjon, stiller spørsmål, lærer. Den mobiliserer seg med jevne mellomrom mot regimet etter mordet på journalisten Norbert Zongo — som ingen har blitt straffet for. Denne generasjonen er riktignok delvis lammet av mangelen på politiske perspektiver, ettersom opposisjonspartiene aldri slutter å klubbe hverandre ned (ofte takket være noen millioner som myndighetene er lure nok til å dele ut). Men de viderefører sitt lands tradisjonelle kampånd.

Nye lysninger er kanskje i sikte. Et revolusjonært eksperiment er på gang i Latin-Amerika. Venezuela viser en rekke initiativer overfor Afrika, og tar opp enkelte tråder fra den sankaristiske revolusjonen. Men med seg har de sine oljepenger. Håpet må vende tilbake. Det kunne bære enda flere frukter nå som man har tatt lærdom av suksessen og vanskelighetene Burkina Fasos revolusjon ble stilt overfor.

Oversatt av K.S.

1 Tenkodogo 2. oktober 1987. Se www.thomassankara.net/article.php3?id_article=0041

2 Tenkodogo 2. oktober 1987. Se www.thomassankara.net/article.php3?id_article=0041

3 Se Michel Galy, «Le Burkina faso à l?ombre de Sankara» (Burkina Faso i skyggen av Sankara), franske Le Monde diplomatique, desember 1996.

5 Tale i FN, 4. oktober 1984. Se egen tekst.

6 Tidligere Øvre Volta har ikke hatt noen stor framgang siden: Burkina Faso er rangert som nr. 171 av 173 på FNs utviklingsindeks (UNDP).

7 Tidligere Øvre Volta har ikke hatt noen stor framgang siden: Burkina Faso er rangert som nr. 171 av 173 på FNs utviklingsindeks (UNDP).

8 CNR har Sankara som sitt overhode. I CNRs første regjering sitter militære og aktivister fra PAI og l?ULC-R.

9 «Fratricide au Burkina, Sankara et la Françafrique» (Brodermord i Burkina, Sankara og Françafrique), dokumentar av Thuy Tien Hi og Didier Mauro, produsert av ICTV Solférino.

10 Den første nasjonale CDR-konferanse, 4. april 1986.

11 Tale i Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), juli 1987 http://www.thomassankara.net/article.php3?id_article=0008

12 Granma, Havana, august 1987, http://www.thomassankara.net/article.php3?id_article=0045

13 Se særlig talen holdt i 1986 for den første nasjonale CDR-konferansen som er å finne på http://www.thomassankara.net/article.php3?id_article=0036.

14 Jacques Koch-Foccart (1913-1997), kalt Jacques Foccart, var en fransk politisk rådgiver og generalsekretær ved Elysé-palasset for Afrika- og Madagaskar-saker mellom 1960 og 1974. Han er blitt et symbol på den «mørke siden» ved Frankrikes tilstedeværelse i Afrika.

15 François Xavier Verschave, Noir Silence (Svart stillhet), Les Arènes, Paris, 2000, s. 346-347.

16 Charles Taylor blir i 2007 stilt for Spesialdomstolen for Sierra Leone i Haag.

17«Le Burkina Faso ébranlé par l?affaire Zongo» (Burkina Faso rystes av Zongo-saken), franske Le Monde diplomatique, august 1999.

18«Le Burkina Faso ébranlé par l?affaire Zongo» (Burkina Faso rystes av Zongo-saken), franske Le Monde diplomatique, august 1999.