Begjæret etter selvstyre

Fra Valenciennes i Nord-Frankrike strekker riksvei 60 seg gjennom de vestlige delene av Vallonia før den kaster seg mot Flandern, mot Oudenaarde og Gent. Riksveien er en reise i samtidens Belgia. Fra Peruwelz til Saint-Saveur, på den vallonske siden, er landskapet landlig. Det er lenge siden tekstilfabrikkene ble lagt ned. De har ikke blitt erstattet av særlig mye annet. «Industriparkene» har bredt om seg i dette hjørnet av provinsen Hainaut. Men de er for det meste befolket av skur eller lite inntekstbringende bedrifter. Potetvareprodusenten Lutosa er en av de få større arbeidsgiverne i regionen. Noen kilometer lenger inn i landet, endrer omgivelsene seg. Hovedveien utvider seg. Det ene industribygget følger etter det andre – tegn på en reell økonomisk livskraft. Vi har ankommet Flandern.


FLANDERN VAR I 2007 blant de 30 rikeste regionene i EU. Regionens bruttonasjonalinntekt (BNI) per innbygger er for tiden 23 prosent over det europeiske gjennomsnittet. Arbeidsledigheten er på knappe 6,5 prosent.1 Kontrasten til Vallonia er brutal. På den andre siden av språkgrensen er BNI per innbygger 10 prosent under gjennomsnittet til de 27 EU-landene, og arbeidsledigheten har vært i overkant av 15 prosent de siste 25 årene.2 Én av to arbeidssøkere har ikke hatt arbeid de siste 24 månedene. Arbeidsledigheten blant de under 25 år nærmer seg 30 prosent.

Vallonia har ikke klart å fordøye 60- og 70-tallets omfattende industrikrise. Riktignok har den vallonske økonomien vist tegn til å røre på seg de siste årene. Regionens eksport har økt, i likhet med antallet nye bedrifter. Likevel virker det som gjenreisningen tar lang tid – på tross av viktige EU-midler, og programmer som Framtidskontrakten.3 Den vallonske regjeringen investerer for tiden 1,5 millioner euro over fire år i forskning, innovasjon og utdannelse, men dette programmet vil ikke få noen innvirkning før om to eller tre år.

Den flamske folkeopinionen har gått lei av løfter om økonomisk gjenreisning og mistet tålmodigheten. Den mener den vedvarende vallonske bakevja er for dyr. Den mer produktive flamske regionen bidrar med mer penger enn naboen til den føderale statskassen. Og de sosiale utgiftene er mindre i Flandern. Kort fortalt, utgjør den flamske bistanden til Vallonia 3,3 prosent av landets BNI.4

«Det er som om hver flamlender hver dag kjøpte et glass øl til en valloner,» sier den flamske økonomen og filosofen Rudy Aernoudt for å illustrere forholdet.5 «Dette er på ingen måte urimelig sammenlignet med andre overføringer i Europa.» I snitt er overføringene fra Flandern til Vallonia i samme størrelsesorden som beløpet de rikeste franske regionene gir til den fattige regionen Languedoc-Roussillon. Og beløpet er langt mindre enn det Stockholm-regionen overfører til Lappland.

Flandern bryr seg imidlertid ikke lenger om disse sammenligningene. Problemet er ikke utelukkende knyttet til overføringene. Den politiske klassen i Flandern er skuffet av de stadig dårlige nyhetene i visse strategiske sektorer. I september annonserte legemiddelgruppen Janssen – som med sin plassering i den flamske provinsen Limburg virket usårlig – at de kommer til å kutte 688 stillinger. Samtidig kvittet kjemigiganten Bayer langs elva Schelde seg med 300 stillinger.6 Og diamanthandlerne i Antwerpen merker konkurransen fra Dubai. Den belgiske bilproduksjonens juvel, Audis fabrikk i Brussel (som flamlenderne betrakter som en del av Flandern), virker på ny å være truet ett år etter dens siste omstrukturering.


DE FLAMSKE BEDRIFTENE føler at deres konkurransedyktighet er truet. Dermed har det oppstått enighet om en drastisk oppmykning av de økonomiske rammebetingelsene. De flamske lederne vil ha liberale reformer og er overbeviste om at de ikke vil få gjennomslag for dette hos de folkevalgte fra den franskspråklige delen. Foruten en kulturkløft, er de to samfunnene også skilt fra hverandre av en ideologisk dal. Den fransktalende politiske klassen domineres av Sosialistpartiet (PS), som under de to siste føderale valgperiodene har bremset tiltak for å øke fleksibiliteten i arbeidslivet eller å gi betydelig skattelette for bedrifter. De flamske folkevalgte irriterer seg over det de betrakter som fransktalende sinker, og ønsker å få tilbake handlefriheten. De krever dermed at regionene får utvidede myndigheter (ikke bare over sysselsetting, bedriftsskatt, arbeidslover, men også barnetrygd).

Skjebnens ironi gjorde at PS etter to tiår ved makten 10. juni 2007 tapte valgene til lovgivende forsamling i Vallonia og Brussel. Dette kom likevel for sent. På den flamske siden har konføderasjonslogikken nå begynt å rulle, og ingenting synes å kunne stoppe den. De aktuelle hendelsene følger en løsrivingstenkning som ble født for mer enn 25 år siden. Selvstendighetsiveren – som føyer seg til et ønske om en definitiv kulturell og geografisk homogenitet – lar seg ikke kue, ettersom den henter sin kraft fra det nåværende Flanderns bragder.
I løpet av de første halvdelen av Belgias eksistens fikk Flandern verken kulturell eller økonomisk anerkjennelse. Flandern kunne riktignok skryte av en storslagen fortid: Brugge, Gent og Antwerpen hadde vært lystårn i Europa i århundrer. Men ved inngangen til 1900-tallet befant de store fabrikkene seg hovedsakelig i Vallonia. Ingeniører fra Charleroi eller Liège ble eksportert til Russland og Australia, mens de flamske arbeiderne emigrerte til Vallonia. Vallonerne gikk dermed for å være de meste foretaksomme på kontinentet mot slutten av 1800-tallet – med oppsvinget til Empain-gruppen, kjemigruppen Solvay og enda mer voksende styrken til stålselskapet Cockerill. Men de ignorerte det nederlandske språket – deres landsmenns språk – som det så på som en folkelig dialekt.

Frustrasjonen til befolkningen og elitene i nord ga næring til den flamske bevegelsen. For å gjenvinne sin plass måtte Flandern bli rikt igjen. Etter første verdenskrig ble dette målet nærmest en besettelse for de flamske beslutningstakerne. I 1926 grunnla de foreningen Vlaams Economisch Verbond. En spesifikt flamsk bankinstitusjon, Kredietbank, så dagslys noen år senere. Denne kom til å finansiere og ledsage hundrevis av små og mellomstore bedrifter mot eksportmarkedet. Økningen i handel, blant annet med Kongo, stimulerte trafikken i Antwerpens havn.
Denne gode spiralen ble forsterket på begynnelsen av 50-tallet. Utenlandske investorer, særlig amerikanske, stimlet seg sammen i Flandern for å trekke veksler på billige tomter, god lokalisering og de sjenerøse økonomiske tilskuddene den belgiske staten øste ut. De flamske politikerne brukte sin demografiske tyngde til å styre beslutningene innenfor staten Belgia i deres retning.7 Staten på sin side nedsyltet seg i gjeld for å finansiere byggingen av en kolossal infrastruktur i Flandern. Med disse midlene fosset havnen Zeebrugge fram på nordsjøkysten, mens Antwerpens havneområde ble utvidet. Litt etter litt gled det belgiske næringslivet mot nord og mot kysten. Den flamske klikkens sjansespill ble en suksess. Arbeidsledigheten – som mot slutten av 1940-tallet var 19 prosent i nord mot 8 prosent i sør8 – begynte å jevne seg ut. I 1967 nådde Flandern samme BNI per innbygger som Vallonia. Dominansforholdet ble varig snudd på hodet.9

I virkeligheten skyldes denne omveltningen like mye den langsiktige politikken som ble førte på lang sikt i Flandern, som manglende reaksjonsevne hos de vallonske beslutningstakerne i løpet av disse årene. Industrien i Vallonia ble i mindre grad rammet av ødeleggelse under andre verdenskrig og gjenopptok produksjonen raskere enn andre land. Baksiden av medaljen var at utstyret forble foreldet og aksjonærene reinvesterte ikke fort nok. Sakte, men sikkert spiste konkurrentene seg inn på markedet. Først stengte kullgruvene, så stålverkene. Dette skapte en flodbølge av oppsigelser på 60-tallet.

Staten fristilte betydelige midler for å dempe disse rystelsene. Eksempelvis åpnet det offentlige dørene på vidt gap for å ta imot denne arbeidsløse arbeidskraften. Men de offentlige myndighetene gjorde en dårlig jobb med å omstille disse områdene fulle av gammel industri – særlig ved å nasjonalisere (med store utgifter) bedrifter som på forhånd var dømt til å gå under.


STYRINGEN AV DET sosiale kaoset i Vallonia, i tillegg til finansieringen av Flanderns økonomisk frammarsj, overskred Belgias evner. På begynnelsen av 80-tallet nærmet den offentlige gjelden seg 100 prosent av BNI. Den nasjonale regjeringen måtte devaluere franc’en for å unngå bankerott.

I samme periode begynte politikerne med de første myndighetsregionaliseringene. Med de institusjonelle reformene i 1980, 1988 og 1993 ble Belgia en føderal stat. Fra da av har regionene – Vallonia, Flandern og Brussel – selv styrt sine økonomiske politikker.

I løpet av de 20 årene som fulgte, fortsatte Flandern å trekke seg ut i tide. På den andre siden ble Brussel og Vallonia ofre for interne splittelser og tjente ikke på deres regionale selvstyre. Vallonia har opplevd en ujevn økonomisk utvikling. Områder som Arlon, Mouscron og provinsen Vallonsk Brabant utviklet seg på 90-tallet. Men tendensen strakk seg ikke til resten av regionen. Og i 2007 viser de viktigste indikatorene for Vallonia fortsatt ingen grunn til optimisme.

Flandern nyter en historisk revansj.10 Men ingen vet hva som vil bli siste ordet i denne veien mot løsrivning som har sådd så mange frukter. Med tendensene mot desentralisering av myndighet i Spania, Frankrike og Storbritannia, vil uavhengighet for Flandern skape en storm på kontinentet. Derfor gransker hele Europa nøye Flanderns holdning. Og de flamske politikerne vet det. Hvis de går for langt innebærer det sannsynligvis døden for Brussel som EU-hovedstad, med katastrofale økonomiske konsekvenser også for Flandern.

Vil likevel en del av flamlenderne mene at begjæret etter selvstyre eller uavhengighet ikke er tilfredsstilt? Ingen vet på dette stadiet i hvilken retning balansen vil helle.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Evolutie van de Werkloosheid in Vlaanderen (Arbeidsledighetsutviklingen i Flandern), VDAB, september 2007.

2 Eurostat, Brussel, 19. februar 2007.

3 Framtidskontrakten (Contrat d?avenir) ble lansert av den vallonske regjeringen i 1999. Den utgjør den første ledet i en regional omstillingsstrategi for den vallonske økonomien, og retter seg særlig mot små og mellomstore bedrifter og forskning. Den ble oppdatert i 2002 og siden i 2004, men Framtidskontrakten har likevel ikke nådd sitt mål. Den økonomiske nedgangen er stoppet opp, men veksten er for svak til å snakke om en virkelig ny dynamikk.

4 Benoît Bayenet, Henri Capron, Philippe Liégeois, Xavier Mabille, L?Espace Wallonie-Bruxelles. Voyage au bout de la Belgique (Rommet Vallonia-Brussel. En reise til endes i Belgia/Belgias ende), Collection Economie, Société, Région, De Boeck, 2007

5 Forfatter av Wallonie-Flandre : Je t?aime moi non plus. Anti-manifeste sur les relations entre les Flamands et les Wallons (Vallonia-Flandern: Jeg elsker deg, ikke jeg heller. Anti-manifest om relasjonene mellom flamlenderne og vallonerne), Roularta Books, Roeselare, 2006.

6 Se De Standaard, Groot-Bijgaarden, 18. og 26 september 2007.

7 I 1961 utgjorde flamlenderne 55 prosent av den belgiske befolkningen, idag utgjør de 57 prosent.

8 L?Espace Wallonie-Bruxelles, se over.

9 Se Sergio Carrozzo, «Wallonie et Flandre, le chaud et le froid» (Vallonia og Flandern, varmt og kaldt), franske Le Monde diplomatique, januar 2004.

10 Se Adrien Gonthier, Michel Mintiens, «Le triomphalisme de l?économie» (Økonomiens triumfalisme), franske Le Monde diplomatique, april 2001.