Dømt til å komme overens

Siden valget av føderal regjering 10. juni 2007, har verden sett med undring mot Belgia. Arbeidet med å danne en ny regjering trekker ut på grunn av uenighet om en ny institusjonsreform. Landet har allerede vært gjennom fem reformer siden 1970. Det kan derfor virke nærliggende å tenke at tvisten mellom nederlandsktalende og fransktalende er i ferd med å rive Belgia i stykker. Eller at belgierne er besatt av en form for institusjonell hyperaktivitet; tilsynelatende blir de aldri ferdige med å ville snu opp ned på måten landet deres er organisert på.

Virkeligheten er mer nyansert enn som så. Det har allerede vært fem reformer, ettersom Belgia forsiktig skritt for skritt har gått fra å være en enhetsstat til å bli en føderalstat, etter å ha brukt mer enn et århundre på å rydde opp i de språklige problemstillingene som oppsto da landet ble til.

Foruten to tyskspråklige regioner som ble annektert gjennom Versailles-traktaten, består Belgia av to store språklige grupper: På den ene siden de nederlandsktalende (eller flamlenderne), som for det meste er bosatt i regionen Flandern, som omfatter Belgias nordlige halvdel, men også i mindre grad i Brussel. På den annen side de fransktalende, hvorav flertallet er bosatt i den sørlige delen av landet, i Vallonia, selv om en ikke uvesentlig del av dem bor i Brussel. Flandern og Vallonia ligger altså nord og sør for en «språkgrense» som offisielt bare har eksistert i en kort periode, men som i praksis kan spores flere århundrer tilbake.

Imidlertid utstyrte den belgiske staten seg med sentraliserte institusjoner da den ble til i 1839. Og den anerkjente på dette tidspunktet bare ett språk som offisielt, nemlig fransk. Språklig sett ble den flamske halvdelen av Belgia dermed oversett av den nye staten. Dette gjorde det vanskelig for denne delen av befolkningen å forholde seg til administrasjonen, rettssystemet, hæren. Men ikke bare det: i enkelte flamske kretser snakket man faktisk fransk, men dette var språket til de politiske og sosiale elitene, de store landeierne, arbeidsgiverne. Dette ga den flamske nasjonalistbevegelsen, som oppsto rundt 1840, en dobbel beveggrunn: På den ene siden, et ønske om at nederlandsk skal anerkjennes og likestilles med fransk. På den annen side, et ønske om å befeste det flamske folkets identitet og verdighet i møtet med elitene og deres franske språk, som blir symbolet på et sosialt hegemoni.


DEN LANGSOMME prosessen for å få det nederlandske språket anerkjent, og usikkerheten rundt hvilken modell man burde følge, kan ikke utdypes her. Det kan likevel være nyttig å framheve tre sider av saken for å belyse det som i dag utspiller seg.

For det første, at det eksisterer en konflikt mellom den flamske bevegelsen og den fransktalende befolkningen, som lenge nektet å se de språklige problemene i øynene, og å innrømme at hvilken dominerende stilling de dermed hadde. For det andre, at det finnes en omvendt konflikt: en følelse har vokst fram i den fransktalende befolkningen av at flamlenderne ikke bare ønsker like rettigheter, men i tillegg har til hensikt å utrydde fransken i Flandern, og stanse språkets utbredelse i Brussel. I den forstand står det faktum at den franske delen av Det katolske universitetet i Leuven ble kastet ut av Flandern i 1968, igjen som et åpent sår. For det tredje, at både språkgrensen og den språklige homogeniteten i det flamske området for flamlenderne er blitt fastslåtte kjensgjerninger som veier tungt i forhold til hvilken status Brussel bør ha.

Men selv alt dette er ikke nok til å forklare hvordan Belgia er blitt en føderal stat, det vil si en stat der en del av den lovgivende og den utøvende makten er overlatt til føderale regioner som hver for seg fører sin egen politikk i en bestemt del av landet. Et av kjennetegnene til den belgiske føderalismen, er at systemet bygger på en intern oppsplitting (og ikke på en samling av opprinnelig uavhengige stater), som dessuten har utviklet seg etter en lang periode der man først løste de språklige problemstillingene. Overgangen til et føderalt system er hovedsakelig et svar på to krav. Fra flamlendernes side, et ønske om å få ha en selvstendig politikk innenfor områder knyttet til språk, både i Flandern og i Brussel: kultur, foreningsliv, undervisning, personlig bistand. På den vallonske siden, et ønske om å imøtekomme den nye situasjonen Vallonia har vært i siden 1960.

Inntil da hadde Vallonia vært den fremste industriregionen i landet (se artikkel under). Regionen mistet sin ledende stilling til fordel for Flandern på et tidspunkt da de språklige spenningene var mer tilspisset enn noensinne. I tillegg fikk flamske politikere på dette tidspunktet nasjonalt gjennombrudd for en serie økonomiske tiltak, som i mange valloneres øyne favoriserte Flandern. Dermed oppsto det et ønske blant den vallonske bevegelsen, som vokste fram i det 20. århundre, om at Vallonia måtte få uavhengige institusjoner, slik at regionen kunne føre sin egen økonomiske og sosiale politikk. Innenfor en av den vallonske bevegelsens fagforbund ble dette på denne tiden omtalt som strukturelle reformer.

Disse to kravene, som er forskjellige men komplementære, forklarer en av særegenhetene ved det belgiske føderalsystemet: I Belgia finnes det ikke en, men to typer føderale enheter, som hver for seg dekker hele landet, og som med føderal myndighet deler mellom seg den lovgivende makten og forlengelsene av den. På den ene siden er det tre språksamfunn – et flamsk, et fransk og et tyskspråklig – som har ansvaret for «immateriell» politikk: skole, kultur, idrett, språk, helse- og sosialpolitikk (foruten trygdesystemet). På den andre siden er det tre regioner – Flandern, Vallonia og Brussel – med ansvar for «materiell» politikk: økonomi, bolig, transport, landsplanlegging, miljø. Det spesielle ved dette er at i Brussel, som altså er en egen region, fører hver enkelt av de to store språksamfunnene sin egen politikk. De tilbyr skoler og offentlige tjenester på nederlandsk eller på fransk, mens bestemte institusjoner organiserer eller finansierer offentlige tjenester på begge språk.


DETTE INNFLØKTE SYSTEMET, som imøtekommer forventningene til begge parter, kunne ha vært stabilt dersom det ikke fantes forskjellige faktorer som presser behovet for mer dyptgripende endringer til overflaten. For det første er det Brussels status. Geografisk sett er Brussel en enklave i den sørlige delen av Flandern. Demografisk sett er Brussel en fransktalende by, der flamlenderne utgjør en åttendedel av befolkningen. Men det er først nokså nylig at de fransktalende i så stor grad har bosatt seg i Brussel og i kommunene som omgir byens historiske sentrum, og her ligger årsaken til en av den flamske bevegelsens kampsaker: Å forhindre at de nye kommunene som omgir Brussel offisielt får bli tospråklige i stedet for flamske, gjennom en prosess som omtales som «ringvirkningene».



Den flamske bevegelsen fikk gjennomslag for sin sak på slutten av 60-tallet, da de fikk fastsatt språkgrensen. Siden da har Brussel vært avgrenset til nitten små «kommuner» (bydeler). Byen er omgitt av kommuner som offisielt er flamske, med der en minoritet, eller ofte til og med en majoritet, er fransktalende. Mange av de fransktalende i Brussel og omegn beklager seg over den «tvangstrøyen» man har påført hovedstaden, mens de flamske politikerne på sin side bekjemper «forfranskningen» av Brussels flamske forsteder.

En av de mest kontroversielle sakene er det flamske kravet om å dele opp valgkretsen og rettskretsen som begge er tospråklige og dekker både Brussel og Halle-Vilvorde, som er en del av de flamske forstedene. Denne doble oppdelingen kunne opphevet noen av de valgrelaterte og rettslige rettighetene til de fransktalende i Halle-Vilvorde. Til gjengjeld krever de fransktalende partiene at regionen Brussel – som er tospråklig – blir utvidet, noe som er utelukket for de flamske partiene.

En annen kilde til uroligheter – antagelig den mest avgjørende – ligger i en annen av særegenhetene ved den belgiske føderalismen. Her dreier det seg ikke om skrevne regler, men om faktiske forhold. Vi tenker da på den splittelsen som siden 70-tallet har eksistert innad i alle de politiske partiene, og gjort dem til to uavhengige parter – en flamsk og en fransktalende. En modell som siden ble videreført av miljøaktivistene, som opprettet to forskjellige partier.

Ettersom partiene er organisert på denne måten, trenger de bare å stå til ansvar overfor halvparten av velgerne, og det er i stadig større grad vallonske eller flamske saker som får prioritet. Med andre ord, de har mer kontakt innad i det flamske eller fransktalende partimiljøet, enn de har kontakt med sine ideologiske partifeller hinsides landets språklige tosomhet. Dette fordi de fra dag til dag arbeider med flamsk eller vallonsk/franskspråklig politikk innenfor de tilsvarende føderale regionene.
De flamske og fransktalende partiene samarbeider riktignok på føderalt regjeringsnivå, men dette samarbeidet er mindre avslappet enn tidligere. For det politiske tyngdepunktet varierer fra side til side. Det ligger til høyre i Flandern og i sentrum-venstre i Vallonia. For eksempel er sosialistene og miljøpartiet dobbelt så sterke i Vallonia som i Flandern, mens det ytterliggående høyre er tre ganger så sterkt i Flandern som i Vallonia. En annen avstandsskapende faktor er at de to språksamfunnene ikke har samme institusjonelle målsetninger. I kjølvannet av reformen i 1993, som befestet statens føderale system og fornyet Regionenes og Språksamfunnenes kompetanseområder1, har de fransktalende partiene stort sett ønsket å la tingene forbli som de er. De flamske partiene har på sin side utarbeidet fem resolusjoner som gjelder institusjonene. Disse ble høytidelig vedtatt 3. mars 1999, og krever en omfattende utvidelse av de føderale regionenes myndighetsområder. Enkelte forslag har vært mer kontroversielle og har i mindre grad fått massiv stemmetilslutning. Blant disse kan splittelsen av de to grenene av trygdesystemet (helse og barnetrygd) nevnes, samt ønsket om at Brussel på noen områder skal bli styrt utenfra – det vil si fra Flandern eller Vallonia.

Disse flamske ønskene blusser i dag opp på grunn av en følelse av økonomisk overlegenhet. Det må dessuten sies at de tre belgiske regionene har svært forskjellige økonomier. Flamske politikere – som blir trukket i denne retningen av den flamske bevegelsen og noen arbeidsorganisasjoner – er bekymret for utfordringene Flandern står overfor. Ifølge dem er det ikke mulig å takle dem uten at økonomi-, finans- og sosialpolitikken knyttes nærmere opp til de flamske behovene.

Enten det dreier seg om et retorisk grep eller ei, er det helt klart at denne analysen spiller en sentral rolle i de kravene som i dag reises. Selv om intensiteten varierer fra sak til sak, forlanger de flamske partiene over hele linjen at Flandern skal få et betydelig myndighetsområde, både når det gjelder helse, barnetrygd, arbeidsledighetstrygd, beskatning av juridiske og fysiske personer, jernbanenett – det vil si en rekke felt som er avgjørende for Flanderns vekst. Som alternativ, eller som overgangsløsning, foreslår de at de føderale regionene skal delta i de føderale beslutningene på områder der de ikke har den uavhengige kompetansen de ønsker.
Disse kravene uroer den fransktalende befolkningen. Slik de ser det, vil de sette en stopper for den solidariske pengestrømmen dra nord til sør som finner sted i noen deler av trygdesystemet. Dessuten mener de at kravene svarer til Flanderns behov og midler (de kan finansiere jernbanenettet omkring havnen i Antwerpen eller senke skattenivået innen næringslivet), og ikke til Vallonias eller Brussels behov og midler, fordi befolkningen og de offentlige myndighetene i disse regionene er mindre velstående.

Den situasjonen som nå har oppstått er altså helt ny. Kravet om større uavhengighet til de føderale regionene kommer ikke lenger fra de forskjellige språksamfunnene, slik det har vært før, men utelukkende fra flamlenderne. Et viktig poeng er at overføringen av myndighet til Flandern ikke har støtte fra fagforeningene, som tolker dette som en måte å forberede en ultraliberal politikk på, for slik å skape en interregional rivalitet mellom arbeiderne. Også arbeidsgiverne yter, skjønt i mindre grad, motstand mot kravene, ettersom de store bedriftene gjerne vil unngå at de viktige bestemmelsene skal variere fra en region til en annen.


ARBEIDET MED DEN belgiske føderalismen tas med jevne mellomrom opp igjen, og i dag skjer det under helt spesielle forhold. De fransktalende vil gjerne ta seg tid til en forsiktig forhandlingsrunde, mens de flamske partiene – som frykter at deres institusjonelle prosjekter skal utsettes – ønsker å nedfelle omrisset av en statlig reform i den skriftlige avtalen som skal ligge til grunn for den nye føderale regjeringen. Samtidig har begge parter velgerne med seg. I det siste valget stemte 25 prosent av flamlenderne på partier som ønsker å gjøre slutt på Belgia. 30 prosent stemte på en koalisjon av partier som enten ønsker Flanderns uavhengighet, eller en svært stor selvstendighet innenfor nye belgiske rammer. I samme valg gikk de viktigste fransktalende partiene inn for et institusjonelt status quo – og velgerne sviktet dem ikke.

De to partene er imidlertid dømt til å komme overens. For den belgiske føderalstaten beskytter sine minoriteter – deriblant de fransktalende, som utgjør omtrent 40 prosent av befolkningen. Den føderale regjeringen må absolutt ha støtte fra en dobbel majoritet i representantshuset, både fra de fransktalende parlamentarikerne, og fra de flamske. Det finnes også andre mekanismer som forhindrer at en institusjonell reform blir vedtatt bare på grunnlag av et rent flamsk flertall. Enhver utvikling forutsetter dermed at begge de to store språksamfunnene samtykker, noe som forklarer hvorfor forhandlingsrundene blir så lange når forventningene spriker.

Muligheten for et brudd kan ikke utelukkes, ettersom det i forskjellige kretser arbeides for dette – hovedsakelig i Flandern, men også blant fransktalende som ønsker Vallonias uavhengighet eller en tilknytning til Frankrike. En lengre politisk krise, som for eksempel hvis Belgia ble umulig å regjere, kunne ført til at man konkluderte med at en separasjon var den beste løsningen. Men landet har allerede før vært igjennom lange perioder med spenninger, som ble etterfulgt av omfattende avtaler. Et av spørsmålene som i dag står åpent er hvorvidt en institusjonsreform for første gang også kan ha til hensikt å styrke myndigheten på føderalt nivå, og ikke bare i de føderale regionene.

Oversatt av K.S.

Fotnoter:
1 Les Florence Beaugé, «La Belgique en ses habits fédéraux» (Belgia i sin føderale påkledning), franske Le Monde diplomatique, februar 1994.