«Homo sovjeticus»

Under Bergen Internasjonale Filmfestival i oktober, ble det rettet søkelys mot politiske dokumentarfilmer gjennom sideprogrammet Checkpoints 2007. Dette er en del av et samarbeidsprosjekt mellom Rafto-stiftelsen og BIFF, som skal gi et «utfordrende, rystende og gripende filmprogram». I programmet retter en rekke internasjonalt anerkjente filmer retter fokus mot menneskerettighetssaker verden over. Filmene på programmet skildrer et bredt spekter av konflikter i Asia, Sør-Amerika, Midtøsten og Øst-Europa. Det ble særlig lagt vekt på filmer om de ulike revolusjonene som har funnet sted i de sovjetrepublikkene. Bakgrunnen for ”roserevolusjonen” i Georgia (2003), ”oransjerevolusjonen” Ukraina (2004), ”tulipanrevolusjonen” i Kirgisistan (2005) og en mislykket ”blå revolusjon” i Hviterussland i 2006 blir belyst fra ulike synsvinkler i filmer som How to Plan a Revolution (2006) av Ivan O’Mahoney, A Lesson of Belorussian (2006) av Miroslaw Dembinski og Colour Me Free (2007) av Areta Lloyd.

Innenfor denne tematikken er også den norske dokumentaren Belarusian Waltz (2007), regissert av Andrzej Fidyk som har mer enn 40 dokumentarfilmer bak seg. Dette er den første han har produsert for selskapet Piraya Film, i samarbeid med Rafto-stiftelsen i Bergen. Belarusian Waltz er for øvrig den eneste norske blant ti andre europeiske dokumentarer som er nominert til prestisjefulle prisen European Film Academy Prix Arte.

I Belarusian Waltz møter vi revolusjonen kroppsliggjort i én person – den hviterussiske performancekunsteren Alexander Pushkin. Vi følger nært og personlig livet til Pushkin og hans familie i den lille landsbyen Bobr. Tilværelsen deres framstår som et Hviterussland i miniatyr, der utviklingen har stagnert i sovjetnostalgi, alkoholmisbruk, tillært hjelpeløshet og frykt for autoriteter. Europas siste tradisjonelle diktator, Alexander Lukasjenko, er allestedsnærværende i form av et lokalt politi som forhindrer alle tilløp til offentlig kritikk. Og landsbyens beboere overvåker og rapporterer hverandre. Men dette hindrer ikke filmens helt i å benytte sjansen til bruke kunsten som en rambukk mot diktaturet. Vi ser han dumpe en trillebår med møkk foran offentlige bygninger i protest, vandre rundt i gatene med protestbannere festet til kroppen, eller stille ut portretter av hviterussiske landssvikere på trappene utenfor det hviterussiske nasjonalmuseet i Minsk på selveste nasjonaldagen. Hver gang gjør han det helt alene og hver gang blir han arrestert og er nær ved å sitte lengre tid i fengsel. Pushkin er en ren naturkraft i ren trass og stahet når han henger det gamle hviterussiske flagget høyt på taket av huset sitt, eller maler fresker av Lukasjenko avbildet som synder i den lokale kirken. Pushkin drømmer både om å leve i et moderne demokratisk samfunn og å gjenopplive en hviterussisk nasjonal identitet.

Midt i tragedien viser Pushkin at det er mulig å ha et komisk blikk på undertrykkelsen. Det totalitære samfunnet framstilles som idiotisk og klossete. Menneskene som adlyder ordre omtales som «homo sovjeticus»: De har stivnet i en forestilling om at samfunnet kun kan fungere med en autoritær maktfigur. I motsetning til landsbybeboerne kjemper Pushkin til seg den frihet han mener han har krav på, og for det blir han belønnet med en status som kasteløs. Ut over historien om aktivisten som går mot strømmen, hadde det vært interessant om regissøren hadde forsøkt å granske hvorfor Pushkin bruker kunst som våpen. Er han i kontakt med andre opposisjonelle? Hvilket forhold han har til demokratibevegelsen? Hva er motpartens syn på hans handlinger? Hva med politiet som arresterte ham, eller den lokale presten?

Den narrative strukturen er heller ikke helt stødig. Særlig siste del av filmen falt sammen i overdreven dveling på Pushkins innfløkte familieliv, som er litt urelatert til hans politiske prosjekt. Dessuten har filmen en hang til å romantisere de hviterussiske bondetradisjonene. Men grepet med å la hovedpersonen være en slags moderne Don Quijote-skikkelse som går til kamp mot hva som kan fortone seg som en politisk tyngdelov, er svært effektivt. Filmen blir dessuten løftet av et rikt billedmateriale der landsbylivet, kunstnerens hjem, aktivismen og maktens tomme symboler trer fram i all sin diskrete sjarm eller heslighet. Et annet bærende element er en godt timet filmmusikk som skaper en sammenhengende puls mellom hendelsene. Filmen er alt i alt en innsiktsfull reise inn i verden til en usannsynlig helt, og et verdifullt vitnesbyrd på hvor mye motstand et enkeltmenneske kan mobilisere ved å stole på sine egne begreper om rett og galt.