I India vokser naxalittgeriljaen

Det lille fortet Rani Bodli ligger bortgjemt i hjertet av den indiske delstaten Chhattisgarh. Det vender mot jungelens truende mørke med mitraljøsene rettet mot trærne. Om morgenen 15. mars angrep hundrevis av maoistiske geriljasoldater, som brått dukket fram fra denne vegetasjonen. 55 politimenn og ekstramannskaper ble drept ved drukning. Bare 12 mann overlevde, med skader. Forsterkningene brukte tre timer på de 8 kilometerne fram til de beleirede.

Noen uker etter nedslaktingen sitter lederen for Essaryado-seksjonen i skyggen under et mangotre med skulderen mot sitt kalasjnikovgevær. Det ser som han spørre seg selv hvilken nytte han gjør i disse områdene. Omkring ham har troppene hans det travelt. De består for det meste av ekstramannskaper, kalt SPO (Special Police Officer), som er svært unge og lite vant til krig. «Denne politiposten ble opprettet i 2005», forklarer underoffiseren. New Dehli bestrebet seg da på å gjenvinne kontrollen over disse jungelområdene, der kommunister har gått under jorden siden 80-tallet. Denne kontrollen er rent formell – politifolkene frykter bakholdsangrep og våger seg knapt ut av sin lille festning. «For å komme oss inn til byen tar vi buss som de sivile. Det er det tryggeste», sier Essaryado oppgitt.

I tilfelle nye angrep vil denne garnisonen utvilsomt lide den samme dystre skjebne som den forrige. I 2006 ble 749 personer drept i sammenstøtet mellom kommunistiske opprørere og den indiske republikken. 483 andre ble drept mellom januar og september 2007.1 Situasjonen ved Rani Bodli illustrerer hvor rådvill den indiske kjempen er i møte med det voksende opprøret.


NAXALITTGERILJAEN oppsto i mars 1967 da bøndene i landsbyen Naxalbari (Bengal) beslagla risen til en jordeier. Etter dette bondeopprøret etablerte ulike væpnede maoistgrupper sine skjulesteder i jungelen og på den avsidesliggende landsbygden. De var militært operative, men i stillstand som en brann uten surstoff. Først i september 2004 fikk de et friskt pust da de to viktigste bevegelsene – People’s War Group (PWG) som holdt til midt i landet, og Maoist Communist Center of India (MCCI) som opererte i Bihar – slo seg sammen for å danne det forbudte The Communist Parti of India (Maoist).2

Siden har naxalittene spredt sin virksomhet til først 14, og siden til 16 av de 28 indiske delstatene. I august opererte de i 192 av 602 distrikter og laget slik en virkelig flenge mellom grensen til Nepal og den sørvestlige kysten – en «rød korridor» på 92 000 kvadratkilometer.3 New Dehli frykter at geriljaen skal spre seg videre til delstatene Gujarat, Rajasthan, Himachal Pradesh, Jammu og Kashmir, og legger merke til opprørernes vilje til å operere i bysentrene (Kolkata, Mumbai, Ahmadabad).4

«Naxalismen er den største utfordringen for innenrikssikkerheten vårt land noen gang har måttet svare på», uttalte statsminister Manmohan Singh (Kongresspartiet) i april 2006 til delstatslederne. Til forskjell fra separatistene i Kashmir og delstatene i nordøst vil naxalittene erobre hele det indiske territoriet. Og en forhandlingsløsning virker usannsynlig, ettersom opprørernes mål er å gjennomføre en revolusjon.

La oss kalle ham Patel. Denne høytplasserte naxalitten tar imot oss i en indisk storby.5 For ham er Singhs påstander en innrømmelse av nederlag og panikk hos eliten. «Vårt mål: å kontrollere landsbygden, der staten er svak, og så gradvis strekke denne folkemakten til byene. Det er en langsiktig strategi. Men globaliseringen og konsekvensene av den – økningen i fattigdom og ulikheter – får denne prosessen til å skyte fart.»

Ajai Sahni er direktør for The Institute of conflict management (Instituttet for konflikthåndtering, IMC) i New Dehli og forklarer denne framgangsmåten nærmere: » I en gitt sone studerer maoistene samfunnssituasjonen. Gjennom sympatiserende organisasjoner mobiliserer de massene rundt krav og vekker deres politiske bevissthet. Så finner de de mest motiverte for å gjøre dem til soldater. Når volden bryter fram er det allerede for sent for staten å gripe inn.» Sahni forklarer at de hemmelige tjenestene lenge har forsømt å infiltrere disse dekkorganisasjonene. 7 av dem er likevel blitt forbudt i delstaten Orissa.

Ifølge beregninger har geriljaen en styrke på 10–20 000 soldater. I tillegg til disse finnes det 40 000 aktivister som tar seg av logistikken. Geriljaen har fått opplæring hos De tamilske tigrene på Sri Lanka (LTTE), særlig når det gjelder håndtering av eksplosiver.6 Selv om Patel benekter enhver hjelp fra de tamilske separatistene, bekrefter han likevel det New Dehli frykter: Et stort antall våpen er tatt fra drepte politifolk, men noe er også laget av håndverkere og små bedrifter. «Overalt i landet smir verksteder avtrekkere og geværkolber», smiler han. «Alt blir satt sammen på et trygt sted.»

I september 2006 oppdaget politiet i Andhra Pradesh et skjulested med 875 raketter, som var framstilt i hemmelige verksteder i delstaten Tamil Nadu.

På det økonomiske plan krever maoistene inn «revolusjonsskatten». De presser bedrifter og forretninger som ligger i nærheten av skjulestedene deres. «Hver eneste av dem må betale en skatt som beløper seg til 12 prosent av inntektene sine,» forklarer P. V. Ramana i New Dehli, som er forsker ved Observer Research Foundation (ORF).7 «De som nekter ser eiendelene sine gå opp i røyk, eller enda verre.» Selv om de nekter for det, betaler også de store industrigruppene sin del. «Noen ligger midt i en opprørssone. Merkelig nok blir de aldri angrepet,» avslører en journalist i Chhattisgarh. Ramana anslår årsbudsjettet til det maoistiske CPI til å være på 2,5 milliarder rupi (350 millioner kroner). «Dette er et minstemål hvis man tar partiets aktiviteter i betraktning.»


ER PATEL OG HANS menn på vei mot seieren? «Ingen hadde noen gang kunne forestille seg at maoistene skulle delta i regjeringen i Nepal,» understreker han. Sant nok, men India er det mest vidstrakte demokratiet i verden, og ikke et lite fjelland med en avskydd despot … Naxalittene er overbevist om at den væpnede kampen er velfundert og anerkjenner ikke institusjonene i New Dehli som legitime. På skriftlig forespørsel fra Patels mellommann, avslører det hemmelige partiets generalsekretær, Ganapathi, den indiske parlamentarismen: «De som kommer inn i parlamentet er bare nikkedukker i lobbyenes hender. Kan man snakke om demokrati, når velgerne blir kjøpt med penger eller alkohol, når de folkevalgte lovpriser så vel etnisk og religiøs tilhørighet som kastetilhørighet?»

Stemmekjøp er vanlig i India, og det er sant at politikerne puster liv i sosiale spenninger for å befeste sin makt. Eksempelvis var delstatslederen i Gujarat, Narendra Modi fra det hindunasjonalistiske Bharatiya Janata Party (Det indiske folkepartiet, BJP), delvis ansvarlig for de antimuslimske pogromene i februar 2002. Og han ble gjenvalgt som følge av sin islamofobi. Dessuten har kastespørsmålet fortsatt tragiske dimensjoner. I desember 2006 var 46 personer anklaget for å ha brent sju kasteløse levende i landsbyen Kambalapalli i delstaten Karnataka. De ble alle frikjent. Naxalittene ber landets 125 millionene dalit’er8 om å slutte seg til deres rekker.

Dessuten styrker framgangsmåtene til venstrepartier som sitter med makten, opprørernes overbevisning om at parlamentarismen korrumperer de revolusjonære. 14. mars demonstrerte bønder i Nandigram (øst-Bengal), mot at jorden deres ble beslaglagt for å opprette en «økonomisk spesialsone» (frihandelssone). Demonstrasjonen ble slått hardt ned og fjorten mennesker ble drept. Ordensstyrkene fikk hjelp til oppgaven av væpnede aktivister fra Kommunistpartiet som har styrt denne delstaten de siste tre tiårene. Ganapathi peker også på grensene for Indias suksess i globaliseringen (landet kan i år skilte med 9,4 prosent økonomisk vekst): «Mange av gårsdagens luksusprodukter er i dag blitt nødvendigheter. Og listen over disse nødvendighetene vokser med spredningen av forbruksgoder og med markedets reklame for forbrukerideologien! Herav følger en voksende frustrasjon.»

Byene fylles opp med kjøpesentre, bilparken vokser og overalt ringer mobiltelefonene. Men India stanger fremdeles i taket som nummer 126 av 186 på Indeksen for menneskelig utvikling (HDI) – Kina er nummer 81. 400 millioner indere overlever på én dollar dagen og annethvert barn får ikke spise seg mett.9
Chhattisgarh ligger midt inne i «den røde korridoren». Tre tusen opprørere kontrollerer der 25 000 km2. I sør er delstaten befolket med 80 prosent adivasi,10 fattige stammefolk som for det meste er analfabeter. Ettersom delstatsmyndighetene aldri ga seg til kjenne annet enn gjennom tilfeldige, korrupte funksjonærer, fylte naxalittene et tomrom: «Adivasienes fortvilte situasjon, utnyttede og fratatt eiendom, var et klassisk utgangspunkt for en kommunistisk revolusjon,» understreker Det asiatiske senteret for menneskerettigheter (ACHR) i en rapport fra 17. mars 2006 om situasjonen i Chhattisgarh. Adivasiske bønder, jegere og samlere som ble utpresset av politiet, skogvoktere og ågerkarler, satte pris på at geriljaen jaget eller straffet plageåndene. Naxalittene har også oppnådd at adivasiene får bedre priser for avlingene sine av blader til bidi-sigarettene. «Delstaten har aldri gjort noe for oss», forteller landsbyfolk som står geriljaen nær. «Før naxalittene kom, plyndret politiet oss.»
Geriljakolonnene er svært mobile. De kommer og går. En avdeling stoppet til og med her i forgårs og «inviterte» innbyggerne til et møte. En lærer forteller at 20 til 30 prosent av ungdommene slutter seg til opprørerne, «enten frivillig eller under tvang». Her ligger skolen og de få offisielle bygningen i ruiner. Geriljaen har sprengt dem for å hindre at de blir brukt som kaserner. Naxalittene har først og fremst sine militære mål for øye, og ser ut til å blåse i de umiddelbare behovene til dem som de skal representere: «De fikk utdannet en ung jente i medisin, men hun kunne ikke bli her for å ta seg av oss,» forteller landsbyfolkene. «Hun måtte bli med dem i jungelen.» Enten de vil eller ikke, så må adivasiene tilpasse seg maoistene. I 1993 ble 70 av dem drept av geriljaen som represalier etter et opprør.


CHHATTISGARH HAR i to år opplevd en omfattende politikk lik den Washington førte under Vietnamkrigen: Utvikling av antigeriljamilitser og tvungen samling av sivile i «strategiske små landsbyer». Landsbygden tømmes og forsyner ikke lenger opprørerne og dermed ligger veien åpen for kommandooperasjonene. Mao Zedong sa at geriljaen må være blant folket som en fisk i vannet. En høyt gradert politimann i Chhattisgarh innrømmer at for å tilintetgjøre skjulestedene må man «tømme bassenget for å kvele fisken». En gammel klassiker i alle operasjoner for å slå ned opprør, enten de foregår i Latin-Amerika eller Asia. Som en konsekvens av denne strategien samler Chhattisgarh alene halvparten av ofrene for konflikten. Ti tusener av mennesker er blitt flyktninger og bruddene på menneskerettighetene er hyppige, mens delstat og opprørere slåss om kontrollen over befolkningen …

I juni 2005 oppsto militsen Salwa Judum. Myndighetene i Chhattisgarh presenterer bevegelsen som en «spontan reaksjon» fra landsbyfolkene som er trøtte av å måtte fø på opprørerne og derfor vil jage dem bort. Naxalittene karakteriserer den som en paramilitær milits, anført av BJP og opposisjonslederen Mahendra Karma (Kongresspartiet). Navnet Salwa Judum er i seg selv opphav til forvirring: I språket gondi kan det oversettes med «kampanje for fred» eller «utrensende jakt». Det eneste som er sikkert er at Salwa Judum faktisk er blitt et instrument for statlig terror.

Administrasjonssjefen i distriktet Dantewada (sør i Chhattisgarh), K.R. Pisda, utlegger situasjonen med støtte i tall: «Distriktet teller 700 000 mennesker fordelt på 1 153 landsbyer. 644 landsbyer er i dag tomme og de 53 000 innbyggerne er samlet i 27 leire. Før opprettelsen av Salwa Judum støttet mange naxalittene. I dag støtter de styresmaktene. Når de ikke lenger har befolkningens støtte viser opprørerne seg mye lettere å slå.»

Disse strategiske små landsbyene er innringet i piggtråd og mitraljøsereir. En nødvendighet ettersom naxalittene bruker dem som skyteskiver for å tvinge befolkningen til å bli værende i landsbyene sine. I juli 2006 angrep de Errabore-leiren og drepte 31 mennesker, og herav mange sivile. Faktum er at det ikke er noe provisorisk med leirene. Husene er bygget i solid materiale, et tegn på at regjeringen går inn for å holde befolkningen der – for godt. Bak smilene på utsiden kommer et usunt politisk klima til syne: samtaler og blikk oser av en altomfattende mistro. Flyktningene blir tause eller endrer samtaleemne ettersom den ene eller den andre personen dukker opp.

Under er tre i Dornapal-leiren sitter landsbyfolkene fra Korapad med det triste og oppgitte blikket til de som er revet opp med roten. Et barn med oppblåst mage av feilernæring gjør K.R. Pisdas uttalelser om «forbedringen i levekårene i leirene» relative. Disse har lenge vært beskrevet som «elendige» av lokale og internasjonale ikke-statlige organisasjoner. «Noen familier i landsbyen hørte til Salwa Judum,» forklarer en gamling. Geriljasoldatene besøkte bosetningen fra 1980-tallet av og ser ikke ut til å ha etterlatt et alt for dårlig minne. Holdningen deres endret seg etter at militsen dukket opp: «Opprørerne beskyldte oss alle for å støtte Salwa Judum og vi ble nødt til å flykte. Alt vi eide ble igjen. Her har vi ingenting. Andre flyktninger har fått 12 000 rupi (1700 kroner) fra styresmaktene for å bygge seg et hus. Men da vi kom sa de at det var alt for seint, at det ikke fantes mer penger.»

Uten noe å gjøre, langt borte fra sin jord og sine skoger, brolegger disse mennene veier for tilsvarende 8 kroner dagen.
Mellom to flyktningleire, ødeleggelser, øde landsbyer – noen av dem er nedbrent, marker som ligger brakk, husdyrkadavre. Veikantene er renset for buskas for å begrense mulighetene for bakholdsangrep. I en bygd som ligger i aske, ligger en gammel mann for døden, alene, forlatt av alle. En mann som er kommet tilbake for å hente noen saker peker på de brente husene: «Vi ville ikke dra til leiren, og derfor beskyldte Salwa Judum oss for å være maoister og så tente de på.»


LENGRE SØR LIGGER Errabore-leiren. Soyam Bhima er en framtredende person og lokal leder av Salwa Judum. Han forklarer hvorfor landsbyfolkene ikke kan dra hjem igjen: «Opprørerne kommer til å drepe dem.» Bak ham, en skremmende livvakt, utstyrt med svarte briller og et enormt gevær. En gate lenger unna stiller en jente i arbeidsklær seg på ordre øyeblikkelig i giv akt. Jave insisterer på at hun er tjue år, men kan knapt være mer enn femten. Hun er SPO med månedslønn på 1500 rupi (210 kroner). Jentungen har ennå ikke hatt sin ilddåp, men kan nesten ikke vente med å dra «for å bekjempe terroristene».
På to år har myndighetene rekruttert om lag 4000 ekstramannskaper blant de fordrevne. Som kanonføde med liten trening og mangel på utstyr, har en SPO ingen sjanse i møte med en krigsvant opprører. Det viste også tragedien i Rani Bodli. Ekstramannskapene tiltrekkes av løfter om arbeid og er uvitende om farene. Ikke-statlige organisasjoner har fastslått at mange av dem er mindreårige, noen ganger bare 13 år, men de lyver på alderen. India bruker altså barnesoldater.11 På spørsmål som saken vifter politisjefen i distriktet vekk argumentet: «Fødselsattestene deres beviser at de er minst 18 år gamle.» Politimannen later som han ikke vet at et falskt papir bare koster en håndfull rupi. Naxalittene innrullerer geriljasoldater som er «minst 16 år». Det asiatiske senteret for menneskerettigheter har funnet dramatiske tilfeller på «tosidig tvungen rekruttering» – i den samme søskenflokken er et barn geriljasoldat, et annet SPO.

Å bevæpne sivile for at disse skal fordrive «opprørerne» er for opprettholdelsen av ro og orden det samme som lynsjingen er for rettsvesenet. I landsbyen Bijalpur svarer unge SPO-er oppriktig at de har «drept folk», på spørsmål om sine væpnede bedrifter. «Geriljaen har medsammensvorne i byen». Hvordan gjenkjenner man disse? «De oppfører seg mistenkelig. Vi arresterer dem og avhører dem.»
I Santoshpur, like i nærheten ble likene av sju menn gravd opp i mai. De var blitt beskyldt for å være naxalitter og ble drept av ordensstyrkene og Salwa Judum. Vitner til massakren forteller: «Vi ville ikke flytte til leirene. Da tok de disse mennene og slo dem i hjel med øks.» Handlingen bekreftes av obduksjonene. «Salwa Judum bestemmer hva som gjelder i leirene. Mistenker de oss for å være for naxalitter får vi ingen hjelp.» Amnesty International avslører dessuten trakasseringen som forsvarere av menneskerettigheten blir utsatt for fordi de mistenkes for å stå i ledtog med naxalittene. I 2005 ble «Chhattisgarh Special Public Security Bill» vedtatt. Denne loven har til hensikt å bringe kritikerne til taushet, uten hensyn til artikkel 19 i den indiske grunnloven som garanterer ytringsfriheten. Tross den alvorlige uretten brer det paramilitære alternativet om seg: I nabodelstatene Jharkland og Andrha Pradesh er det kommet signaler om at man planlegger militser etter modell av Salwa Judum.


FLERE OBSERVATØRER og lokale journalister mener at ledelsen i Chhattisgarh har andre hensikter med å tømme landsbygden på denne måten enn å bekjempe naxalittene, nemlig å etablere industriprosjekter … For selv om befolkningen i delstaten er fattig, så flommer undergrunnen over av rikdom: En femtedel av landets jernreserver skjuler seg der. Men adivasi’ene vet av erfaring at industrialiseringen ikke tjener dem. Gruvegiganten Bailadilla – med 1,2 milliarder tonn mineraler – ansetter dem ikke fordi de ikke betrakter dem som kvalifiserte nok. Siden uavhengigheten har millioner av «stammefolk» blitt flyttet under dekke av en utvikling de ikke har fått noe utbytte av.

I Kalinga Nagar, i nabodelstaten til Orissa, blokkerte adivasi’er en vei i et helt år for å hindre at jorden deres ble solgt til den indiske industrigruppen Tata. 2. januar 2006 ble 13 av dem drept av politiet i et sammenstøt. «Vi har gjort denne udyrkede marken fruktbar,» forteller Ravinda Jarekar, talsmann for demonstrantene. «Ingen kompensasjon kan gi oss den tilbake, og vi vet at Tata ikke kommer til å ansette oss.» 30 milliarder dollar i investeringer er ventet i industrialiseringen av Chhattisgarh, Orissa og Jharkland, men overalt nekter bøndene å oppgi jordstykkene sine.

I juni 2005 – samtidig som Salwa Judum oppsto og tvangsflyttingskampanjen ble satt i gang – underskrev Chhattisgarh avtaler med industrigruppene Tata og Essar for å opprette gruver og stålverk. Dermed bekreftet de sitt engasjement for å gjøre jorden «disponibel». Avtalen inneholder en klausul om hemmelighold som styresmaktene har nektet å avsløre for de folkevalgte i opposisjonen, noe som strider med indisk lov. Et annet problematisk sammentreff: I september 2006 måtte landsbyfolket i Dhurli oppgi jorden sin til Essar mot en liten kompensasjon, under trusler fra politiet og i nærvær av … Mahendra Karma, lederen for Salwa Judum.

Disse industrielle motivene skulle forklare myndighetenes hastverk med å investere i kostbare flyktningeleire, som er i ferd med å bli virkelige byer. Adivasi’ene i Chhattisgarh skal altså utsettes for en tvangsflukt. Når de i dette varig provisoriske har funnet sine holdepunkter, gjennom nye økonomiske muligheter og gjenopprettede sosiale bånd, er det ingen tvil om at de kommer til å være mer innstilt på å gi opp sine «terroristbefengte» jordlapper som brakk.


VEKSTEN I DEN indiske økonomien som konsentrerer seg om servicenæringer, bremses av en svekket landsbygd, og den har et tvingende behov for industrialisering. Det siste er ofte ensbetydende med vilkårlighet, noe som skremmer befolkningen. Men uretten gir næring til naxalismen, slik også statsministeren selv innrømmer.12 Det beste tilsvaret på opprøret ligger sikkert mer i rettsstatens effektivitet enn i en frihetskrenkende og tvetydig antiopprørsstrategi.

Oversatt av K.E.V.

Fotnoter:
1 Institute for conflict management, New Dehli, 27. september 2007.

2 Må ikke forveksles med The Communist Party of India som ble opprettet på 1920-tallet, og The Communist Party of India (Marxist) som har sitt utspring i det forrige. Overs. anm.

3 Institute for conflict management, New Dehli, august 2007.

4 Left wing extremism in India», Institute for conflict management, New Dehli, oktober 2006.

5 Vi fikk ikke lov til å bli med til et av skjulestedene i jungelen. Geriljaen fryktet at vi skulle være skygget av sikkerhetsstyrkene og at dette derfor kunne medføre et angrep.

6 Se Eric Paul Meyer, «Meklingsforsøkenes havari», norske Le Monde diplomatique, april 2007.

7 Indisk tenketank stiftet og støttet av et tverrsnitt av ledende intellektuelle, akademikere, offentlige personer, samfunnsaktivister, forretningsledere og høyere læresteder. Stiftet 5. september 1990 som en non-profitt-tenketank for offentlig politikk. Forsyner politikken og beslutningstakere i regjeringen, samt landets politiske og forretningslederskap med informasjon. Overs. anm.

8 Dalit betegner de rundt 167 millioner mennesker som i det indiske kastesystemet er stemplet som «urene«, «kasteløse« eller «urørbare«. Dalit betyr «de undertrykte». Overs. anm.

9 Ifølge Unicef lider 47 prosent av indiske barn under fem år av moderat eller alvorlig undervekt (1996-2005). «The State of the World’s Children 2006», Unicef. www.unicef.org/sowc06/

10 Indias 60?70 millioner adivasi («urinnvånere») er vedens største urbefolkning. Disse lever ofte av det skogen gir og de er blant Indias aller fattigste. Som alle minoritetene i landet mottar de kvoter forbeholdt de lavere kastene. Se «Kaste eller klasse?», norske Le Monde diplomatique, mai 2007.

11 Unicef definerer enhver stridende under 18 år som barnesoldat.

12 Utnytting, lave lønninger, urimelige sosiale og politiske vilkår?Alt dette bidrar betraktelig til økningen i naxalittbevegelsen.» Manmohan Singh, 13. april 2006, i en samtale med delstatslederne.