Ingen «safranrevolusjon» i Burma

Først besluttet det burmesiske militærregimet å skru prisen på bensin og naturgass voldsomt opp. På denne måten utløste de en sosial og økonomisk krise de neppe forutså konsekvensene av. En tilsvarende økning av prisen på oljeprodukter i oktober 2005 førte nemlig ikke til noen protestbølge av den typen som rystet Rangoon og noen andre store byer i september som var. Gatedemonstrasjonene ble igangsatt av noen få aksjonister og videreført av det buddhistiske munkefellesskapet (Sangha). Noen virkelig omfattende bevegelse har det likevel ikke vært snakk om.

Økningen i oljeprisen fikk direkte konsekvenser for befolkningens dagligliv, ikke minst i byene. Kollektivtrafikken ble nesten dobbelt så dyr, prisen for bruk av generatorene som dekker fortauene og gjør opp for svakhetene i strømnettverket skjøt i været, i likhet med prisen på basisvarer. Først ute med å fordømme de katastrofale bivirkningene av dette siste tilfellet av arbitrære beslutninger fra de militære myndighetene var de få demokratiske aksjonistene som ennå er frie. De fleste av disse tilhører «88-generasjonen» – en uformell gruppe av tidligere studenter som deltok i det store opprøret sommeren 1988. Et opprør som ble brutalt nedkjempet og førte til at tre tusen mennesker (aksjonister, studenter og munker) mistet livet.

På tross av regjeringens forbud, ble noen demonstrasjoner altså stablet på bena i Rangoon, foran rådhuset og hovedkvarteret til Det nasjonale forbundet for demokrati (NLD), det største opposisjonspartiet. Paritets generalsekretær Aung San Suu Kyi, som fikk Nobels fredspris i 1991, har sittet i husarrest i mer enn 4 år, og har knapt vært i frihet de siste 18 årene. Demonstrasjonene samlet 300-400 hundre aksjonister. Politiet fikk imidlertid raskt satt en stopper for dem: Etter et klassisk og målrettet nedkjempingsmønster ble de fleste ledere arrestert. Den første til å bli anholdt var Min Ko Niang, til tross for at han i 2004 ble frigitt etter 15 år i fengsel.

På et tidspunkt virket det som om denne svært marginale protestbevegelsen var i ferd med å slukne, slik tilfellet har vært for de fleste krampetrekningene de siste tjue årene. Det var da de første tegnene på protest fra buddhistmunkenes fellesskap ble synlige. Sanghaen er en av bærebjelkene i det burmesiske samfunnet. Det er en høyt aktet institusjon. De fleste burmesere har tilbrakt noen år av sitt liv som munker eller nonner. Én direkte konsekvens av prisøkningene i august var at det ble det tyngre for folk å betale de daglige gavene til munkene. Munkene overtok dermed rådvillheten til et folk som har stadig større problemer med å gi den daglige almissen. Fra slutten av august av organiserte noen unge noviser fredlige opptog. Disse demonstrasjonene var begrenset til enkelt klostre der de eldre munkene lot den yngre generasjonen gå ut på gatene i noen av byene i midten av landet eller i Rangoon. Deres viktigste målsetning var å opponere mot «det dyre livet» og å gå inn for en senking av prisene.

Hvert enkelt kloster har sitt eget hierarki. Derfor ble protestbevegelsen snarere et resultat av individuelle initiativer fra noen fellesskap, enn av en generell oppfordring fra Sanghaen i sin helhet. Demonstrasjonene ble drevet fram av unge noviser som var like berørt som sine familier av de sosioøkonomiske vanskelighetene de opplevde.


PROTESTENE FIKK EN ny dimensjon da de første reaksjonene fra militærregimet kom. De tok opp igjen en innarbeidet strategi. Nå var det munkene som gikk i spissen for opprøret, men samtidig led de av en akutt mangel på karismatiske ledere. Militærregimet forsøkte å svekke bevegelsen ved hjelp av sine egne sivile sympatisører, særlig medlemmene av Union Solidarity and Development Association (USDA). Siden 1993 har denne masseorganisasjonen hatt sjefen for juntaen, general Than Shwe, som sin beskytter. Organisasjonen, som fungerer som sivilt «vindu» for det militære regimet, skal ha 15-18 millioner medlemmer, av totalt 47 millioner innbyggere.

Siden begynnelsen av 2007 har det gått rykter om at USDA i stillhet er i ferd med å opprette en egen sikkerhetsstyrke som er spesielt trenet av hæren og dens etterretningstjeneste for gatekamper og for å destabilisere offentlige demonstrasjoner. Dette har i stadig større grad bekymret observatører. Pyithu Swan Arrshin har et tusentalls medlemmer som for det meste skal være personer som tidligere har blitt straffet eller tidligere kriminelle som har blitt benådet av regimet, i tillegg til noen muslimer eller kristne som sympatiserer med regimet. Det ser ut til at de på bare noen måneder har fått et grusomt rykte.

5. september demonstrerte noen munker i gatene i Pakokku, en liten by sørvest for Mandalay. Det var medlemmer av denne spesialstyrken som brutalt jaget demonstrantene på flukt, ved å såre og ydmyke en mengde munker. De yngste munkene tok neste dag til motmæle ved å ta de lokale militærmyndighetene som var kommet for å beklage hendelsen til gisler. Nyheten spredte seg raskt over hele landet, og snart brøt nye spontane demonstrasjoner ut som et tilsvar på landets øverste lederes taushet etter det inntrufne.

En måned etter den voldsomme prisøkningen hadde militærregimet ennå ikke fattet det minste økonomiske vedtak for å bedre situasjonen. Først og fremst hadde den latt protestbølgen pågå, ettersom det var tydelig at den ikke var planlagt eller koordinert. Siden juntaen alltid ønsker å vinne de viktigste sanghaenrepresentantenes gunst er det dessuten vanskelig for dem å gjennomføre en like massiv og blodig bekjempelse av opprørene som i 1988. Med denne avventende holdningen som bakteppe, gikk demonstrasjonsbølgen sin gang i de store byene, mens amatørfilmere, utenlandske fotografer og undergrunnsaksjonister sendte en mengde bilder av de største opptøyene på to tiår ut av landet.
Samtidig var det, til tross for om man noen ganger snakker om 100 000 demonstranter i Rangoon 24. og 25. september, bare mellom 15 000 og 20 000 munker som utgjorde demonstrantenes kjerne. Resten av demonstrantene var for det meste nysgjerrige byboere som ikke er vant til denne typen opptog i gatene, som til vanlig er forbudt. I en nokså euforisk atmosfære gikk mange burmesere ut av bygninger og ned på gatene i det anglo-indiske kvarteret, for å se munkene som tappert demonstrerte og tilby dem noe å drikke, en og annen applaus, men uten virkelig å delta i protestbølgen. Svært få aktivistbannere, portretter av Suu Kyi eller flagg med den kjempende påfuglen som er emblemet til LND var å se i teten av opptogene, enten det skyldtes frykt for represalier eller formaninger fra munkene selv.

Det samme mønsteret gjentok seg i andre byer som Mandalay, Sittwe eller Toungoo, uten tegn på noen virkelig samordning via nettverk eller aktiv deltagelse fra befolkningen generelt. Dessuten var det ikke alle klostrene i Rangoon eller andre steder som spontant sluttet seg til demonstrasjonene, noe som vitner om en splid innad i Burmas buddhistiske fellesskap. Mange høyt aktede munker hadde overhodet ingen sans for de yngre rekkenes protestutbrudd, og fordømte deres verdslige engasjement og offentlige aktivisme.


IMIDLERTID FINNES DET blant Burmas munker en tradisjon for politisk engasjement. Buddhismen var en av drivkreftene i den burmesiske nasjonalismen i første halvdel av det 20. århundre. Munkene U Ottama og U Wisara gjorde seg bemerket gjennom sin fredelige kamp mot britiske koloniherrer basert på ikke-voldelige metoder. U Wisara mistet til og med livet i koloniarresten i 1929 etter en sultestreik som hadde vart i sekstiseks dager. General Ne Win var mellom 1962 og 1988 leder for et militærregime som isolerte Burma fra resten av verden. Også han satte seg fore å kneble denne opposisjonskraften gjennom en serie autoritære tiltak som tok sikte på en administrativ innsirkling av Sanghafellesskapet. Juntaen som overtok etter ham i 1988 videreførte denne politikken for å kontrollere det buddhistiske fellesskapet, særlig gjennom dekret nr. 20/90 av oktober 1990, som innskrenket munkenes ytringsfrihet og mulighet til å forene seg ved å sørge for at de ble underordnet juntaens departement for religiøse saker.

Dette har ikke hindret en del klostre fra å videreføre en stilltiende opposisjon. Særlig klosteret Thamanya i delstaten Karen er berømt for å ha uttrykt sympati med Suu Kyi og hennes kamp for demokrati. Men de fleste av dem er traumatisert av den brutale måten opprøret sommeren 1988 ble nedkjempet på, og virker i dag ikke klare til å gi seg i kast med en omfattende gaterevolusjon, til tross for den rådvillheten som preger hele fellesskapet.

Gitt etterretningstjenestens snikende infiltrering i sanghaen og at det ikke finnes noe virkelig hierarki, er det svært vanskelig for fellesskapet å framstå som en samlet enhet overfor militærmyndighetene, selv under store protestkampanjer som «almisse-nekt» («patti ni kauz za kan») – en protestform som går ut på å snu almissebollen, som den som fant sted i Mandalay i 1990. Juntaen vil alltid finne klostre som er velvillig innstilt overfor dem, etter en årrekke med økonomisk sjenerøsitet, forgylling av pagoder og privilegier til de munkene som er høyest aktet, da særlig innen komiteen i Maha Sangha Nayaka, den statlige organisasjonen som utgjør overhodet til det buddhistiske «høyere presteskap».
Foruten spliden innad i sanghaen, er det den «burmesiske» (bama’r) majoriteten som har stått for demonstrasjonene i september. Bama’r representerer nesten to tredjedeler av befolkningen og er bosatt i den midtre delen av landet. De etniske minoritetene er gjerne kristne eller muslimske og holder til i et område som danner en hesteskoformet krets omkring den historiske bama’r-kjernen i Burma. Minoritetene har i svært liten grad vært involvert. Protestene har først og fremst vært et urbant fenomen, selv om den også har nådd enkelte mindre byer på landet som Taunggok eller Pakkoku. Likevel kan ikke denne protestbølgen sammenlignes med den som blusset opp over hele landet som i sommeren 1988. Dette skyldes ikke minst at regimet er mye mer solid enn det var for tjue år siden da general Ne Win helt uventet gikk av og skapte et makttomrom.


DA DE I NOVEMBER 2005 overførte hovedstaden fra Rangoon til Naypyidaw, 380 km lenger nord , sikret regimet seg en mer direkte kontroll styresettets kjerne. Økt avstand mellom Rangoon («rebellen ) og hærens generalkvarter, samt byråkrater og ansatte i departementene – som i stor grad fylte demonstrasjonene i 1988, særlig under den store generalstreiken 8. august – har vært et taktisk grep som så langt har gitt gode resultater. Selv om de kanskje har virket sårbare i skyggen, ble ikke styresmaktenes hovedsete rammet av demonstrasjonene.
Juntaen har også visst å bruke de mest trofaste og best trente troppene sine (særlig 22. og 27. divisjon i det lette infanteriet) til en gradvis bekjempelse av opprørsbevegelsen, ikke minst i Rangoon. Juntaen har i stor grad benyttet seg av sine sivile tjenere og forsøkt å gjennomføre en stille men skremmende effektiv nedkjemping. Det har vært rapportert om soldater som har desertert, men her dreier det seg om mer marginale tilfeller. Det er lite som tyder på at det er stor sannsynlig for at den militære strukturen skal knekke sammen. Selv om det var pinlig for de militære å måtte forholde seg til et munkeopprør, ettersom buddhismen utgjør et av de viktigste redskapene for rettferdiggjøring av den politiske makten i Burma (enten det dreier seg om kongelig, militær eller demokratisk makt).

Sånn sett var protestbølgen i september overraskende med tanke på den atmosfæren av resignert dvaletilstand som har rådet i Burma de siste ti årene. Men den har ikke på langt nær vært noen «safranrevolusjon» etter mønster fra det vi de siste årene har sett i Ukraina, Georgia og Libanon, slik som internasjonale medier var litt for raskt ute med å erklære. Det finnes mange hindre som gjør det vanskelig for en rask og håndgripelig «revolusjon» å bygge seg opp: de interne splittelsene i Sanghaen; bevegelsens «burmesiske» karakter, den innarbeidede og velfungerende militære eller paramilitære bekjempelse; maktesløsheten hos et «internasjonalt samfunn» som kun kan innta en symbolsk holdning siden de ikke har noen virkemidler til å handle innad i landet eller overfor et regime som er dypt forankret i sin fremmedfiendtlige og isolasjonistiske overbevisning.

Burmeserne er klar over dette. En overgang til et nytt politisk system krever en mengde innrømmelser fra alle involverte parter – juntaen, den burmesiske sivile opposisjonen, de etniske minoritetene og det «internasjonale samfunnet» – og ikke bare et enkelt gateopprør, enten det er ledet av buddhistmunker eller ei.
Oversatt av K.S.

Fotnoter:
1 Se André og Louis Boucaud, «Paranoïa, répression et trafics en Birmanie» (Paranoia, undertrykkelse og smuggling i Burma), franske Le Monde diplomatique, november 2006.