Den intensiverte fortellerstilen

Er vi i dagens Hollywood-film vitne til en nedtoning og oppløsning av selve filmfortellingen til fordel for en vektlegging av det spektakulære og en synliggjøring av selve fortellergrepene? Hva har vi som tilskuere fått og hva har vi mistet gjennom utviklingen av en slik intensivert fortellerstil?

Det var på 60-tallet at en sterkt selvbevisst historiefortelling ble stueren. Godard, Truffaut, Fellini og Bergman veltet seg i den. I auteurismens storhetstid ble utagerende stilister som Welles og Hitchcock regimessige forbilder nettopp i perioden da Leone og Peckinpah trådte fram. Samtidig ble sjangere som vektla fortellermessige knep – spenningsfilmer, spion- og kriminalfilmer, skrekkfilmer – gjenstand for økende oppmerksomhet. I The Ipcress File (1965) filmet Sidney J. Furie gjennom telefonkiosker og frynsene på lampeskjermer, noe som fikk Michael Caine til å kalle ham et medlem av «Se på meg, mamma, jeg regisserer»-skolen. Liknende stilmessige gymnastikkøvelser kunne observeres i Seconds (1966) og The Italian Job. I den overnaturlige thrilleren Rosemary’s Baby (1968) fråtset Polanski i ambivalente point-of-view-bilder. Andre sekstitallstendenser, som split-screen, langsom kino, til og med kamerabevegelser i spiraler og håndholdt kamera, kan ses som tegn på en vilje til å gjøre selve fortellermåten mer påfallende.

IDET VI HAR vent oss til svært åpenlyse og påfallende fortellerteknikker, synes vi å ha satt terskelen høyere før de begynner å forstyrre oss. Som tidligere tiders publikum er også vi i stand til å sette pris på oppvisninger i virtuositet – fingerferdigheten i «wipe-by cuts» eller den opprømte følelsen av å sveve ved bruk av Flying-Cam. Slik antyder den nye stilen også at det ikke er dekkende å beskrive tilskuernes tilstand med romlige metaforer som å være «oppslukt» eller «frakoblet». For i et hvilket som helst øyeblikk kan stilistiske grep komme til syne mens tilskueren likevel fortsetter å være oppmerksom på handlingen. Dagens filmer synes å be tilskueren om å ta et høyt nivå av fortellermessig selvbevissthet for gitt, å la noen få velkjente grep forsterke hvert poeng i historien, å gi oss hen til tekniske oppvisninger – mens vi hele tiden lar oss rive med av en historie konstruert langs mer eller mindre kjente linjer. Det vil ikke være første gang at et publikum har blitt bedt om å nyte en åpenlys formlek, uten å gi avkall på et dypt følelsesmessig engasjement (ta bare barokkmusikk, rokokko-arkitektur eller filmene til Ozu eller Mizoguchi). Det at den intensiverte fortellerstilen nå er enerådende er en påminnelse om at mens stilen endrer seg så gjør seerferdighetene det også. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Menneskelige kapitalister

Default thumbnail
Neste sak

Blåbær og blues

Andre saker om Film

Den sovjetiske løgn

Den sorte jord burde brødføde en hel befolkning. Det er beretningen, som det sovjetiske regime tillader

Opp av asken

Gjenoppstandelsen til den en gang konkursrammede byen Stockton i California er en prosess det sikkert er

Familiens sorte får

Familiefesten skriver sig på behændig vis ind i en arketypisk genre. Den styrer udenom genrens værste

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.