Den intensiverte fortellerstilen

Det var på 60-tallet at en sterkt selvbevisst historiefortelling ble stueren. Godard, Truffaut, Fellini og Bergman veltet seg i den. I auteurismens storhetstid ble utagerende stilister som Welles og Hitchcock regimessige forbilder nettopp i perioden da Leone og Peckinpah trådte fram. Samtidig ble sjangere som vektla fortellermessige knep – spenningsfilmer, spion- og kriminalfilmer, skrekkfilmer – gjenstand for økende oppmerksomhet. I The Ipcress File (1965) filmet Sidney J. Furie gjennom telefonkiosker og frynsene på lampeskjermer, noe som fikk Michael Caine til å kalle ham et medlem av «Se på meg, mamma, jeg regisserer»-skolen. Liknende stilmessige gymnastikkøvelser kunne observeres i Seconds (1966) og The Italian Job. I den overnaturlige thrilleren Rosemary’s Baby (1968) fråtset Polanski i ambivalente point-of-view-bilder. Andre sekstitallstendenser, som split-screen, langsom kino, til og med kamerabevegelser i spiraler og håndholdt kamera, kan ses som tegn på en vilje til å gjøre selve fortellermåten mer påfallende.

IDET VI HAR vent oss til svært åpenlyse og påfallende fortellerteknikker, synes vi å ha satt terskelen høyere før de begynner å forstyrre oss. Som tidligere tiders publikum er også vi i stand til å sette pris på oppvisninger i virtuositet – fingerferdigheten i «wipe-by cuts» eller den opprømte følelsen av å sveve ved bruk av Flying-Cam. Slik antyder den nye stilen også at det ikke er dekkende å beskrive tilskuernes tilstand med romlige metaforer som å være «oppslukt» eller «frakoblet». For i et hvilket som helst øyeblikk kan stilistiske grep komme til syne mens tilskueren likevel fortsetter å være oppmerksom på handlingen. Dagens filmer synes å be tilskueren om å ta et høyt nivå av fortellermessig selvbevissthet for gitt, å la noen få velkjente grep forsterke hvert poeng i historien, å gi oss hen til tekniske oppvisninger – mens vi hele tiden lar oss rive med av en historie konstruert langs mer eller mindre kjente linjer. Det vil ikke være første gang at et publikum har blitt bedt om å nyte en åpenlys formlek, uten å gi avkall på et dypt følelsesmessig engasjement (ta bare barokkmusikk, rokokko-arkitektur eller filmene til Ozu eller Mizoguchi). Det at den intensiverte fortellerstilen nå er enerådende er en påminnelse om at mens stilen endrer seg så gjør seerferdighetene det også. (…)