Den intensiverte fortellerstilen

Er vi i dagens Hollywood-film vitne til en nedtoning og oppløsning av selve filmfortellingen til fordel for en vektlegging av det spektakulære og en synliggjøring av selve fortellergrepene? Hva har vi som tilskuere fått og hva har vi mistet gjennom utviklingen av en slik intensivert fortellerstil?

Det var på 60-tallet at en sterkt selvbevisst historiefortelling ble stueren. Godard, Truffaut, Fellini og Bergman veltet seg i den. I auteurismens storhetstid ble utagerende stilister som Welles og Hitchcock regimessige forbilder nettopp i perioden da Leone og Peckinpah trådte fram. Samtidig ble sjangere som vektla fortellermessige knep – spenningsfilmer, spion- og kriminalfilmer, skrekkfilmer – gjenstand for økende oppmerksomhet. I The Ipcress File (1965) filmet Sidney J. Furie gjennom telefonkiosker og frynsene på lampeskjermer, noe som fikk Michael Caine til å kalle ham et medlem av «Se på meg, mamma, jeg regisserer»-skolen. Liknende stilmessige gymnastikkøvelser kunne observeres i Seconds (1966) og The Italian Job. I den overnaturlige thrilleren Rosemary’s Baby (1968) fråtset Polanski i ambivalente point-of-view-bilder. Andre sekstitallstendenser, som split-screen, langsom kino, til og med kamerabevegelser i spiraler og håndholdt kamera, kan ses som tegn på en vilje til å gjøre selve fortellermåten mer påfallende.

IDET VI HAR vent oss til svært åpenlyse og påfallende fortellerteknikker, synes vi å ha satt terskelen høyere før de begynner å forstyrre oss. Som tidligere tiders publikum er også vi i stand til å sette pris på oppvisninger i virtuositet – fingerferdigheten i «wipe-by cuts» eller den opprømte følelsen av å sveve ved bruk av Flying-Cam. Slik antyder den nye stilen også at det ikke er dekkende å beskrive tilskuernes tilstand med romlige metaforer som å være «oppslukt» eller «frakoblet». For i et hvilket som helst øyeblikk kan stilistiske grep komme til syne mens tilskueren likevel fortsetter å være oppmerksom på handlingen. Dagens filmer synes å be tilskueren om å ta et høyt nivå av fortellermessig selvbevissthet for gitt, å la noen få velkjente grep forsterke hvert poeng i historien, å gi oss hen til tekniske oppvisninger – mens vi hele tiden lar oss rive med av en historie konstruert langs mer eller mindre kjente linjer. Det vil ikke være første gang at et publikum har blitt bedt om å nyte en åpenlys formlek, uten å gi avkall på et dypt følelsesmessig engasjement (ta bare barokkmusikk, rokokko-arkitektur eller filmene til Ozu eller Mizoguchi). Det at den intensiverte fortellerstilen nå er enerådende er en påminnelse om at mens stilen endrer seg så gjør seerferdighetene det også. (…)

^

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Menneskelige kapitalister

Neste sak

Blåbær og blues

Mer Film

Den enlige mor og huset

Herself er en sympatisk beretning om en enlig mors kamp, funderet i en virkelig boligkrise i samtidens Dublin, hvor hen ved ti tusind mennesker kæmper med at finde en varig bolig.

Usjarmerende diskresjon

Noen har filmet noe og sendt det videre. Overgrepet blir ikke spesifisert som en voldtekt. Likevel er det åpenbart rape revenge-motivet som driver Emerald Fennells debutfilm, der subsjangeren har fått en tidsmessig oppgradering av struktur og miljø.

Blikket rettet mod mennesket

Er man nysgerrig på mennesket i al sin mærkværdige mangfoldighed, er dokumentarfestivalen HUMAN i Oslo et godt sted at opholde sig.

Bakenfor pandemien

The Covid Diaries, videodagbøkene til fem unge mennesker i New York, kan sies å være en bagatell, men ikke desto mindre en sympatisk sådan.

0 kr 0