Skittent mediespill i Costa Rica

Med en margin på knappe 3 prosent, ratifiserte Costa Rica CAFTA (Den sentralamerikanske frihandelsavtalen) gjennom folkeavstemningen 7. oktober i år.

Det dreier seg om den siste i en serie av handelsavtaler som allerede er inngått mellom USA og nabolandene. For noen år siden ble NAFTA (Den nordamerikanske frihandelsavtalen) undertegnet med Mexico og Canada, deretter kom turen til Chile, Panama, de sentralamerikanske landene og Den dominikanske republikk (2004), Peru (2006) og Colombia (2007).¹ I begynnelsen av 2007 hadde alle de sentralamerikanske parlamentene ratifisert CAFTA, unntatt Costa Rica. President Arias² arvet avtalen etter den forhenværende administrasjonen. Han gjorde den til en av aksene i sin politikk og sendte den til den lovgivende forsamlingen for ratifisering.

Året begynner med et forlik mellom den lovgivende og den utøvende myndigheten, som minsker avstanden mellom dem. For raskere å kunne vedta frihandelsavtalen, blir regelverket for den lovgivende forsamlingen reformert. Flere grupper, organisasjoner, NGO-er og fagforeninger mener at avtalen dikterer en bestemt samfunnsmodell. Gitt de historiske dimensjonene, sender den organiserte gruppen Convergencia Patriótica (patriotisk konvergens) i januar en søknad til Den øverste valgdomstol (TSE). Her ber de domstolen innkalle til folkeavstemning, etter å ha fått signaturer fra 5 prosent av velgermassen. 12. april svarer domstolen positivt på denne henvendelsen.

Dagen etter bestemmer president Arias seg for selv å innkalle til folkeavstemning gjennom et dekret ratifisert av den lovgivende forsamlingen. Dermed legger han både folkets initiativ og domstolens støtte bak seg.

KAMPANJEN FORUT for folkeavstemningen delte landet i to. La Alianza por el Sí (ja-alliansen) samlet næringslivet og de politiske elitene, inkludert parlamentarikere fra fem partier: Liberación Nacional, Unidad Social Cristiana, Libertarios (nyliberale) og to mindre partier. Nei-bevegelsen besto av en mengde aktører fra sivilsamfunnet, samt parlamentarikere fra partiet Acción Ciudadana og andre mindre partier. Et viktig trekk ved prosessen var at det ikke ble gjort noe skille mellom regjering og stat, noe som ga ja-siden en fordel. Presidenten og parlamentarikerne besøkte fabrikker og forskjellige fellesskap og gjorde dette til en del av ja-sidens kampanje. Det ble ikke gjort noe skille mellom regjeringsforvaltning og kampanjeforvaltning, noe valgdomstolen TSE unnlot å kommentere. Imidlertid var en TSE-ansatt og en parlamentariker dobbeltmoralske nok til å anklage Universitetet i Costa Rica for å ha brukt offentlige midler for å fremme et «nei», noe som innebærer en manglende anerkjennelse av landets grunnlovsfestede akademiske frihet.

Flere ganger stilte sivilombudsmannen, 19 parlamentarikere og flere spesialister ved Universitetet i Costa Rica spørsmål i forfatningsdomstolen ved hvorvidt frihandelsavtalen var grunnlovsstridig. Forfatningsdomstolen fant imidlertid ingen grunnlovsstridighet (to dommere lot være å stemme for denne beslutningen, ettersom de fant motsetninger som allerede var påpekt av universitetets spesialister).

Symbiosen mellom regjeringen og parlamentet, samt Forfatningsdomstolens holdning og TSEs mangel på inngrep mot ubalansen, kastet drømmen om en viss grad av statlig autonomi over bord.
Utenrikspolitikken ble innenrikspolitikk: denne gangen spilte President Arias det republikanske kortet. Men nei-siden var aldri noen anti-amerikansk bevegelse, og de demokratiske senatorene var samtalepartnere gjennom hele prosessen, helt til det siste.

Nei-sakene var: miljøvern, beskyttelse av selvråderetten og beskyttelse mot grunnlovsstridigheten. Strategien var å organisere Comités Patrióticos (Patriotiske komiteer), kreativitet for å fornye kommunikasjonsmulighetene ved hjelp av alternative medier og å knytte handlingslinjen tett opp til prosessens legale sider.

Ja-sidens strategi var å spille på frykten. En avskyelig huskeliste ble undertegnet av visepresident Kevin Casas og parlamentariker Fernando Sánchez, som er et vitnesbyrd om knepene deres. Den innebar trusler om oppsigelser, nei-siden ble knyttet til Chávez, og kun kommuner som klarte å få en ja-seier i sitt område ville få midler i neste budsjettrunde – frykten som middel for å rettferdiggjøre målet. Kan de ha målt konsekvensene av dette, når man vet at redsel avler vold? Skrekkampanjen beseglet oppdelingen av landet i to Costa Rica’er.

UBALANSEN MELLOM ja- og nei-siden med hensyn til medietilgang var enorm. Både nyhets- og avisredaksjonene var tilhengere av et ja, og i tillegg til dette kom de massive reklameinvesteringene. Mellom juli og september 2007 sto ja-siden for 94 prosent av alle nyhetsmeldinger, mot 6 prosent fra nei-siden. På tv var 91 prosent av reklameinnslagene fra ja-siden, mot 9 prosent fra nei-siden.³ TSE fastsatte et maksimalt bidragsomfang per person, men ikke en maksimal pengemengde per side. TSE utøvet ingen kontroll over ubalansen, under påskudd om at den ikke kunne blande seg inn i medienes eller i redaksjonenes agendaer, av hensyn til pressefriheten. Åpenbart ble denne forstått som pressekonsernenes frihet, og ikke som borgernes rett til informasjon.

Prosessens klimaks ble bruddet på borgerfreden som TSE hadde erklært: «I de to dagene forut for valget, samt på selve valgdagen, kan man ikke spre valgpropaganda.»

Midt under denne borgerfreden offentliggjorde mediene et brev med USAs holdning i saken, som inneholdt en påstand om at dersom avtalen ikke ble vedtatt, ville det bli umulig å forhandle fram en ny. Nei-bevegelsen var ute av stand til å svare, gitt «fredningstiden». Nei-bevegelsen ble utsatt for et skittent triks fra medienes side. Kanalen CNN sendte i alle disse dagene om og om igjen et intervju til fordel for et ja.

«Gå videre eller stanse opp», sto det på forsiden av avisen Al Día på selveste valgdagen. Og fra TSE var det bare stillhet å høre.

AT JA-SIDEN VANT med en margin på 3 prosent, innebærer ikke noen betydelig seier dersom det måles i lys av omfanget av alle investeringene og mediene som ble satt i sving. Nei-bevegelsen er fremdeles organisert gjennom Patriotiske komiteer bundet sammen via en Nasjonal koordinasjon.

På kort sikt vil nei-bevegelsen motsette seg «implementeringsagendaen»: lovprosjekter som må vedtas for at USA skal få en bekreftelse på at Costa Rica oppfyller alle de avtalte kravene. På lengre sikt vil nei-bevegelsens utfordring bli å utarbeide et politisk prosjekt i forkant av valget i 2010.

Av antall stemmer som ble avgitt, stemte totalt 48 prosent nei. Men man kan ikke glemme at 40 prosent avsto fra å stemme. Hvis man legger sammen de to tallene, blir antall misfornøyde betydelig. Med andre ord, regjeringen har knapt støtte blant en tredjedel av folket. Hvor stor folkestøtte trenger man for å styre et demokrati?

Oversatt av K.S.

Fotnoter:
1 Med hensyn til Peru og Colombia, har disse avtalene ennå ikke blitt ratifisert av den amerikanske kongressen.

2 Oscar Arias har tidligere vært president i Costa Rica (1986–1990). Han fikk Nobels fredspris i 1987, for sin innsats for å forhandle fram en løsning på konfliktene i Sentral-Amerika (Guatemala, Nicaragua, Salvador).

3 Rueda, Paul, Informe sobre la publicidad del TLC en los medios con motivo del referendo 2007 (Rapport om reklame for frihandelsavtalen i mediene i forbindelse med folkeavstemningen i 2007). Masteroppgave i forfatningsrett, Universidad Estatal a Distancia, 2007. (…)