Trusler mot abortretten

I motsetning til hva man gjerne skulle tro, er adgangen til abort fortsatt en skrøpelig rettighet, også i i-landene. Liberaliseringen går sin gang i de fleste EU-landene, slik som i Portugal hvor abort ikke lenger er straffbart etter mars 2007. Likevel er både de konkrete vilkårene for og den rettslige statusen til selvbestemt abort svært ulike fra land til land. Mens kvinner i Vest-Europa har relativt gode vilkår, særlig i de nordiske landene, er adgangen til selvbestemt abort fremdeles prekær i Øst-Europa. Og i USA er retten til abort så godt som tømt for innhold.

De skandinaviske landene og enkelte land i Vest-Europa betraktes som pionerer når det gjelder kvinners rettigheter. Aborttallene i Nederland er blant de laveste i Europa (8 av 1000), og gjenspeiler en valgfrihetspolitikk med seksualopplysning og tilgang til prevensjonsmidler. Der bruker 75 prosent av kvinnene mellom 15 og 44 år en moderne form for prevensjon. Abortene blir utført på spesialklinikker av høyt kvalifiserte leger. Det hele blir tatt hånd om av en offentlig forsikringsordning.

Denne innstillingen er også framtredende i de skandinaviske landene, særlig i Sverige og Danmark. I Danmark ble loven som tillot svangerskapsavbrudd i visse tilfeller, vedtatt allerede i 1939. I 1973 ble abort ut fra kvinnens ønske tillatt inntil tolvte svangerskapsuke. Utover denne grensen blir kvinnenes søknad behandlet av en nemnd med gynekologer, sosialarbeidere og psykologer. Mindreårige må også ha foreldrenes tillatelse – et krav som er problematisk for enkelte unge jenter der familien nekter å innse at de har et seksualliv. I slike tilfeller innvilger nemnden søknaden uten å kreve foreldrenes samtykke. Aborttallene er svært lave – i en størrelsesorden på 13 av 1000. Abort er gratis og blir utført på sykehus. En tredjedel av de selvbestemte abortene utføres medikamentelt.

I motsetning til andre europeiske land, heriblant også Frankrike, finnes det tilstrekkelig helsepersonell til å gjennomføre alle operasjonene. I Tyskland og Italia må kvinnene ha en samtale i forkant – medikamentell abort er ennå ikke allment tilgjengelig, i motsetning til i Frankrike og Nederland. I Spania kan et svangerskap avbrytes hvis gjennomføringen av det setter morens helse i fare, det gjelder også hennes psykiske helse. Men selv om abort er blitt helt alminnelig, så finnes det ennå en viss fordømmelse av kvinner som tyr til den. Iblant blir de betraktet som uansvarlige, som om de hadde drukket eller røykt for mye. «Kvinnene får i blant høre: Hvorfor var du ikke mer forsiktig?» framholder Lisbeth Knudsen, som er sosiolog og demograf ved Universitetet i Aalborg. «Men det er ikke den samme form for misbilligelse som å si: Du er i ferd med å ta et liv».


I SKOTTLAND, ENGLAND og Wales, er abort tillatt inntil 24. svangerskapsuke hvis det medfører større fare for morens helse å fortsette svangerskapet enn å avbryte det. Denne svært vide definisjonen av grunner som gir rett på selvbestemt abort plasserer Stor-Britannia blant landene med en svært liberal lovgivning på området. Kvinnene kan alltid få avbrutt svangerskapet hvis de ønsker det. Aborttallene i England og Wales er 16 per 1000, og blant de høyeste i Vest-Europa.

Likevel finnes det fortsatt hindringer. To leger må gi skriftlig godkjenning av abortsøknaden, og dette øker faren for at tidsfristene overskrides. Og selv om det store flertall av helsearbeidere støtter selvbestemt abort, er 20 prosent av allmennlegene fremdeles mot, og noen av dem benytter makten sin til å blokkere. «Kvinner kommer og sier til oss: Legen min nektet å henvise meg til en annen lege», beklager Rebecca Findlay, talskvinne for Family Planning Association. «Legene kan forsinke prosedyren, og dermed sitter noen kvinner der og er mer enn elleve uker gravid, mens de i utgangspunktet kom til legen med et svangerskap på seks uker.»
Mange røster hever seg for å kreve en forenkling av lovgivningen. Men de abortsøkendes hovedproblem er mangelen på struktur og midler. Et eksempel: I 2004 bevilget regjeringen 300 millioner pund til de lokale helsemyndighetene, The Primary Care Trusts, til dekning av utgifter til prevensjon og aborter. Disse strukturene er fullstendig selvstyrte og bruker i gjennomsnitt bare 520 kroner per person på aborttjenester. «The Primary Care Trusts har brukt disse pengene på andre områder, på poster som anses for å være viktigere, som hjerte-kar –sykdommer og kreft. Prevensjonstjenester blir ikke betraktet som en prioritert oppgave, og de er historisk sett underfinansierte,» forklarer Findlay.
Resultatet er at adgangen til selvbestemt abort blir et lotteri. I noen regioner må kvinnene vente mye lenger enn de tre ukene som regjeringen anbefaler. For å unngå den påkjenningen som slike forsinkelser kan være betaler enkelte av sin egen lomme for inngrepet, 6400 kroner. 13 prosent av kvinnene som tok abort i 2006 var i denne kategorien ifølge beregninger fra Family Planning Association. Middelklassekvinner kan «unne seg» sin selvbestemte abort, men for fattige kvinner, og særlig bostedsløse og asylsøkere er 800 euro hinsides det mulige.


TROSS DISSE vanskelighetene, er britiske kvinner fortsatt heldigere enn sine medsøstre i Sentral- og Øst-Europa. Her opplever de problemene med å utført en abort helt akutt. I de østeuropeiske landene (Hviterussland, Bulgaria, Slovakia, Tsjekkia, Ungarn, Polen, Romania, Ukraina) ender 44 av 1000 svangerskap i abort. Selvbestemt abort, allmenn og gratis, var det viktigste prevensjonsmiddelet i landene i den gamle sovjetblokken, bortsett fra i Romania. Men etter at kommunistregimene gikk i oppløsning møter kvinnene stadig større vanskeligheter med å få avbrutt et svangerskap.

Den første hindringen: Prisen på inngrepet i en situasjon der helsetjenester privatiseres. Kvinnene må nå selv betale for aborten, noe som utestenger de fattigste. I Ungarn tar den offentlige helseforsikringen seg bare av aborter som utføres av medisinske grunner. Inngrepet koster i gjennomsnitt 800 kroner, eller omlag tredjedelen av månedsinntekten for dem med minstelønn, som er på 2200 kroner i 2008. I Polen ble abort erklært ulovlig i 1997 og de legene som likevel utfører inngrepet tar seg godt betalt: mellom fire og åtte ganger en minstelønn, som ligger på 2488 kroner i 2008. Narkose koster 2000 kroner i tillegg på en regning som allerede er i overkant, og derfor velger de fleste kvinnene å avstå.
Den andre store trusselen er den økende påvirkningen fra lobbyen som arbeider mot retten til selvbestemt abort og som ofte står nært den ortodokse og den katolske kirke. Disse gruppene har suksess med å utnytte emnet nedgangen i folketallet. Under press fra tilhengerne av «retten til liv» begrenset regjeringen i Ungarn adgangen til å få utført selvbestemt abort ved å pålegge kvinnene to samtaler i forkant av inngrepet – igjen med fare for å overskride tidsfristene. Siden slutten av 90-tallet har kampen mot abort fått økt innflytelse i Russland og får støtte fra Vladimir Putin selv. I en tale til nasjonalforsamlingen i mai 2003 beskrev presidenten den demografiske utviklingen som Russlands største utfordring.
De fleste politiske partiene forklarer nedgangen i folketallet – dødsraten er høyere enn fødselsraten – med abort. Det var i denne konteksten at en folkevalgt fra de konservative, Alexander Tchouev, i 2002 foreslo en lov som skulle gjøre slutt på svangerskapsavbrudd på sosialt grunnlag. Tidligere ga loven faktisk kvinnene rett til abort betalt av det offentlige ut fra 13 sosiale grunner (eksempelvis å være arbeidsløs, stå alene, ha dårlige boforhold, dårlig økonomisk situasjon) Siden 2003, som følge av at Tchouevs lov ble vedtatt av parlamentet, er abort nå bare tillatt i tilfelle voldtekt, hvis moren sitter i fengsel eller er fratatt sine foreldrerettigheter, eller hvis faren er funksjonshemmet.

Situasjonen er den samme i Polen, der den erkekonservative katolske lobbyen har greid å gjøre abort så å si ulovlig. Siden 1997 er abort kun tillatt hvis det er fare for at moren skal dø, hvis fosteret lider av alvorlige misdannelser, eller hvis graviditeten er et resultat av voldtekt eller incest. De fleste leger nekter å gjøre inngrep, selv når det er fare for morens helse, i frykt for søksmål. Antallet registrerte framprovoserte aborter sank derfor fra 3047 i 1997 til 310 i 1998, og 199 i 2004. Antallet illegale aborter beregnes til å ligge på 80 000 i året, med alt hva det innebærer av komplikasjoner i etterkant (se egen sak). Anti-abortaktivistene har innkassert en rekke seire mot kvinners rettigheter, ikke minst fordi de får organisatorisk og økonomisk støtte fra meningsfeller i USA. Den største katolske anti-abortorganisasjonen i USA, Human Life International, har etablert en avlegger i Gdansk for å trene aktivister i taktikk for anti-abortkampanjer.


I USA BLE ABORT lovlig i 1973 da høyesterettsdommen i saken «Roe vs. Wade» slo fast at beslutningen om å avbryte et svangerskap blir tatt innenfor rammen av et privat forhold mellom legen og hans pasient. Dette ble straks angrepet av en rekke føderale lover. I 1973 gjorde Churchs lovendringsforslag – Frank Church var demokrat og senator i Idaho – det mulig for organisasjoner og enkeltpersoner som ble betalt av den føderale staten, å nekte å utføre abortinngrep av moralske eller religiøse grunner. I 1977 forbød Hypes lovendringsforslag å bruke føderale midler til å betale en abort, unntatt i tilfelle voldtekt eller incest, eller for å redde morens liv. Finansieringen av aborter har siden vært fullstendig avhengig av de enkelte delstatenes gode vilje. I 1989 ga høyesterett disse adgang til å innskrenke retten til abort.

Men det var i løpet av 80- og 90-tallet at den amerikanske anti-abortlobbyen organiserte seg og innkasserte avgjørende seire – også ved å ty til vold. På 80-tallet mangedoblet anti-abortgruppene kommandoaksjonene mot familieplanleggingssentre. På 90-tallet ble situasjonen forverret: syv drap og 17 drapsforsøk ble registrert og tvang den føderale staten til å slå hardt ned på alle forsøk på trusler overfor leger og deres pasienter. Men loven av 1994 som skulle garantere fri adgang til abortsentre, the Freedom of Access to Clinic Entrances Act, fikk ikke den ønskede avskrekkende virkning.

Under den årlige demonstrasjonen kalt «March for Life» 22. januar 1995 i Washington, avduket en av abortmotstandergruppene, American Coaliton of Life Activists, en plakat med teksten «Skyldige i forbrytelser mot menneskeheten». På den ble navn og adresse til 13 «abortleger» listet opp. De ble som følge av dette tvunget til å leve med permanent politibeskyttelse.

De amerikanske legene som utfører abort er i mindretall. Bare 2 prosent av gynekologene utfører 25 i måneden eller mer, og det er svært lett å identifisere dem. Stadig færre føler seg kallet. Tjenestetilbudet får unngjelde, og enkelte stater har opplevd knapphet. Plutselig gjelder selvbestemt abort først og fremst for kvinner fra middelklassen som har råd til å betale. De fleste private helseforsikringene dekker verken prevensjonsmidler eller abort, mens man på den andre siden nesten alltid får dekket Viagra.

I møte med disse angrepene har «pro-choice» bevegelsen ikke foretatt seg noe. Mer alvorlig er det at demokratene litt etter litt har tatt opp i seg enkelte av abortmotstandernes meninger. En stor del av velgermassen deres mener faktisk at abort er moralsk forkastelig. Av taktiske grunner framhever demokratene nødvendigheten av å redusere antallet uønskede graviditeter og mener at abort må være siste utvei. Dette gjør det mulig for avhoppere fra demokratene å stemme sammen med republikanerne eller å avstå fra å stemme på lovforslag som gjelder anti-abortsaken. Slik legger demokratene mindre vekt på å forsvare den betingelsesløse retten til selvbestemt abort som deres republikanske motstandere ikke gjør annet enn å uthule.

Etter at republikanerne igjen kom til makten i 2002 har president Bush gitt anti-abortaktivistene sin uforbeholdne støtte. Regjeringen hans finansierer først og fremst programmer for seksuell avholdenhet og gjennomfører kraftige kutt i utgiftene til prevensjon og abort. I tillegg er anti-abortlovgivningen blitt strengere. Den føderale loven fra 2003 forbyr en kirurgisk metode for sent svangerskapsavbrudd, som av motstanderne kalles «abort ved delvis fødsel» fordi fosteret fremdeles lever når inngrepet starter. Nå er fosterets rettigheter likestilt med morens. Loven fra 2004 om «ikke-fødte ofre» sier at hvis det begås en forbrytelse mot en gravid kvinne, så skal den ansvarlige saksøkes for et dobbelt lovbrudd eller mord, mot kvinnen og hennes foster.

Ikke bare har den republikanske administrasjonen lykkes i å gjøre det vanskeligere å få utført en abort, den har også greid å delvis forby abort etter at den ultrakonservative Samuel Alito ble utnevnt til høyesterettsdommer. Ved hjelp av hans stemme godkjente høyesterett 18. april 2007 loven av 2003, og åpnet med det for et grunnleggende angrep på retten til abort. Og enda mer illevarslende: på grunn av demokratenes ambivalens er den ideologiske seieren til abortmotstandernes leir fullstendig. Under en konferanse for familieplanleggingssentre i staten New York 24. januar 2005 uttalte senator Hillary Clinton « Vi kan alle erkjenne at abort er et trist, og endatil et tragisk, valg for mange, mange kvinner.» (se egen sak) Det er likevel enda mer tragisk å sette til verden et uønsket barn, noe som viser seg i det faktum at det fortsatt begås barnedrap.


FOR DET STORE flertall av unge, vesteuropeiske kvinner er selvbestemt abort en grunnleggende rett som det ikke kan stilles spørsmålstegn ved. De tårevåte vendingene til gruppene av abortmotstandere, som er i mindretall i Frankrike, kan få en til å trekke på smilebåndet, om de ikke vekker indignasjon. De reaksjonære bevegelsenes suksess i Øst-Europa og USA bør likevel minne oss om at – særlig for de fattigste kvinnene – er ingenting oppnådd en gang for alle.

Oversatt av K.E.V.


Fotnoter:
1 Accessibility and availability of abortion in six European countries», The European Journal of Contraception and Reproductive Health Care, London, mars 2005, s. 51-58.

Lara M. Knudsen, Reproductive Rights in a Global Context, Vanderbilt University Press, Nashville, 2006.

Mona Chollet, «Les acquis féministes sont-ils irréversibles?» (Er det umulig å snu de feministiske seirene?), franske Le Monde diplomatique, juni 2007.

Se François Cusset, «Den eksprioprierte kroppen», norske Le Monde diplomatique, januar 2008.

Sitert fra Lara M. Knudsen, Reproductive Rights in a Global context, s. 104n.

Den britiske loven fra 1967 gjelder ikke i Nord-Irland, der abort bare er tillatt der det er snakk om alvorlig fare for morens liv.

Marie Stopes International, «General Practitioners: attitudes to abortion», London, juni 1999.

Stéphane Portet, «Teenage pregnancy in Poland», i Anne Daguerre og Corinne Nativel (red.), When Children become parents, Bristol Policy Press, november 2006, s. 210.

Rossijskaja Gazeta, Moskva, 14. mai 2003, s. 4.

Elena Ivanova, «Meeting the Challenge of new teenage reproductive behaviour in Russia», i Anne Daguerre og Corinne Nativel, se over, s. 210n.

Stéphane Portet, «Teenage pregnancy in Poland», se over, s. 210n.

Elisabeth Rosenthal, «Across Europe, a broad assault by abortion foes», International Herald Tribune, 28. juli 2005.

Lara M. Knudsen, Reproductive Rights in a Global context, se note 2.

I USA kalles tilhengerne av selvbestemt abort «pro-choice» og motstanderne «pro-life».

Den samme lovgivningen ble nedstemt i Frankrike, på slutten av 2003, med lovendringsforslaget til Garraud.

Melody Rose, Safe, Legal and Unavailable? Abortion Politics in the United States, CQ Press, Washington, 2007.

«Unexplained deaths in infancy», The Lancet, London, 1999.

Paul Cesbron, «Menaces sur la liberté d?avorter» (Trusler mot friheten til å ta abort), franske Le Monde diplomatique, februar 1997.