– En sypike med lakkede negler

Nakenbildet av Simone de Beauvoir som ble trykket i aviser og magasiner over hele verden i forbindelse med 100-årsjubileet for hennes fødsel, har skapte debatt. Men hvis vi ser videre på hva som blir sagt om filosofen og feministen Beauvoir, virker det som om Det annet kjønn ennå ikke har blitt utgitt. I det franske ukemagasinet Le Nouvel Observateur minimaliseres filosofen og aktivisten Beauvoir til fordel for sladrete framstillinger av hennes kjærlighetsliv. Det virker som hjemlandet ennå ikke er klar for filosofen de ønsker å hylle.

En lidenskapelig kvinne og en ulykkelig kvinne, både autoritær og underdanig, intelligent men kjødelig, svært stilfull på tross av den underlige frisyren, en kvinne som fortærer elskere, men for alltid forblir knyttet til én mann – hvem handler det om? Britney Spears, Carla Bruni? Nei, dette er ukemagasinet Le Nouvel Observateurs portrett av en kvinnelig filosof, en engasjert intellektuell, en aktivist som har blitt selve inkarnasjonen av feminismen både i Frankrike og i utlandet: Simone de Beauvoir.1 Kjendisportrettets grep (inkludert det «sjokkerende» fotoet, i det tilfelle nakenbildet på forsiden) blir tatt i bruk. Artikkelserien som ble publisert i forbindelse med hundreårsjubileet for hennes fødsel, sier mye om hva som skal til for at en kvinne i dagens Frankrike skal få lov til å trenge inn seg inn i De Store Menns Panteon.

Første betingelse for å få adgang, er at man ledsages av en mann! Beauvoir (alias «Sartres ledsagerske») blir det i alle Nouvel Observateurs artikler. Først ut er fortellingen om hennes forbindelse til regissøren Claude Lanzmann, deretter knyttes hun til Sartre og det hele avsluttes med hennes amerikanske elsker Nelson Algren. De første avsnittene viser en kvinne som lever i en intens ekteskapelig relasjon (hennes brev til Lanzmann er signert «Din kone»), en kvinne full av takknemlighet for denne uventede kjærligheten («hun som trodde hun var for gammel for kjærligheten gråter altså av lykke,» skriver journalistene om en kvinne på 45!). Eller, for å bruke Lanzmanns ord, «en virkelig kvinne, fullbyrdet».

Snakker Lanzmann – og journalistene – virkelig om Simone de Beauvoir? Hun som skrev «man fødes ikke kvinne, man blir det», hun som viste at det å være kvinne ikke hadde noe med en predeterminert «natur» å gjøre? De gjør tydeligvis det, og tonen er satt. Den virkelige kvinne er ikke feministen og aktivisten som så mange kjente, men den «store forelskede kvinnen», forklarer skuespillerinnen og sangeren Arielle Dombasle, på anmodning fra Nouvel Observateur (kanskje fordi hun er, hun også, det Beauvoir framfor alt virker å være i deres øyne: «filosofkone»).2

Alt skjer som om kjærlighetslivet til en kvinne som verken var gift eller hadde barn, og tilsynelatende hadde et betydelig antall elskere, i virkeligheten kun utfoldes under tilsyn av menn (hennes homoseksuelle relasjoner blir kun trukket fram som uttrykk for hennes «manipulerende» personlighet), i form av tragisk lidenskap og på bakgrunn av en sein forsoning med ekteskapets monogami (hun ble begravd «med sølvringen hun fikk av Nelson Algren på fingeren»).


NAKENBILDET PÅ FORSIDEN er – som insisteringen på Beauvoirs kjærlighetsliv – sikkert og visst sjokkerende. Som om filosofen ikke bare måtte bevise sin kjærlighet til menn for å bli gjort ære på av tidsskrifter og å fortjene en nasjonal feiring, men også måtte kle av seg. En kvinne er ikke en «virkelig» kvinne uten å være en kropp, en kropp som ikke avviser mennenes – og reklamens – blikk.


Men dette nakenbildet får kun sine fulle mening i forbindelse med artikkelserien til journalistene Agathe Logeart og Aude Lancelin. Artiklene hviler på en radikal, strengt dualistisk motsetning mellom Beauvoirs sex- og følelsesliv på den ene siden, og hennes liv som intellektuell og aktivist. «Sartres ledsager erklærte krig mot patriarkatet, men var også et offer for lidenskapen,» blir det forklart i innledningen. På den ene siden filosofen Beauvoir, forfatteren av Det annet kjønn og vinner av Goncourt-prisen, feminist og venstreradikal. På den andre siden kvinnen og elskerinnen Beauvoir som lot seg rive med av begjær og lidenskap. Disse to virkelighetene blir tenkt som rake motsetninger, som om Beauvoirs kjærlighetsliv, hennes intellektuelle kameratskap og ikke-eksklusive samliv med Sartre, ikke hadde noe som helst å gjøre med hennes kritikk av familie- og ekteskapsnormene.
Ingenting av det som kommer fra Beauvoirs «privatliv» blir tenkt «politisk». Man stopper opp ved denne svært «tradisjonelle» – og reaksjonære – motsetningen mellom affekt og intellekt, kropp og sinn.3 Dette er utvilsomt et journalistisk grep, men det gjør det også, nok en gang, mulig å stadfeste forskjellen mellom områder det er «naturlig» for menn og kvinner å interessere seg for. Beauvoirs forsøk på å dekonstruere – i hennes bøker og i livet – denne ukrenkelige barrieren, blir dessuten koblet til intoleranse, ufølsomhet og i siste instans ulykke. Beauvoir er – vi er stadig i samme artikkel – en «privatlærer med strenge overbevisninger». Hun er utvilsomt «ærlig» i sitt engasjement, men «så kald» at hun blir «den sartrianske jernkvinnen».
Motsetningen blir forsterket av artiklenes implisitt utsagn: «naturen» vinner alltid til slutt. Forblir ikke Beauvoir en «sypike helt ned til hennes lakkede negler»? Og forfatteren Philippe Sollers forklarer at det virket som hun gjennom stemmen sin, «lyst toneleie, ubehagelig, sta, didaktisk, ville fornekte sin vakre framtoning». Vi har forstått det: Det er Beauvoirs utseende, ikke hennes artikulerte språk som er mest sjarmerende. Dette bekrefter Dombasle: «Bakenfor den grove drakten og de spartanske turbanene,» var det tross alt «en nydelig kvinne». Det ville vært upassende hvis en berømt fransk kvinne var stygg og smakløs.

Den intellektuelle Beauvoir og aktivisten Beauvoir blir begravd av Sollers’ profetiske frekkhet: «Hun vil bli stående igjen som en stor brevskriver.» Kjærlighetsbrevene blir erklært viktigere enn hennes teoretiske verk og blir erklært som mesterverk. Han inviterer oss til å «[ny]lese brevskriveren Beauvoir», den hemmelige og private Beauvoir, følelsenes og hjertets Beauvoir, det vil si den «sensuelle, morsomme» Beauvoir.


PÅ DENNE MÅTEN gir artiklene næring til det antifeministiske tilbakeslagets favorittema:4 ufølsomme kvinners kamp isolerer og gjør folk ulykkelige. Denne konklusjonen leder gradvis til ideen om at Beauvoirs kamp er voldelig. «Krigen» hun fører reduseres til noen kjapt nevnte krav: «avvise den mannlige framtiden», ikke-blandede feministgrupper, forsvar av kvinners rett til å bruke vold, avskaffelse av familien til fordel for fellesskapet … Forklaringer ville ikke vært for mye å forvente. Men vi må nøye oss med en simpel oppramsing, som umiddelbart etterfølges av dette skrekkelige spørsmålet: «Lest og lyttet til, verdensberømt, men var hun dermed lykkelig?»

Det etterlengtede svaret blir gitt noen sider senere av – fortsatt! – Dombasle, som like så greit priser nederlaget til den beauvoirske jakten på en «frihet som overstiger ens krefter». Og skuespillerinnen/sangerinnen avslutter med et rystende syn av Beauvoir som «setter seg på en liten benk, alene, nær Sartres grav […] mens hun gråter for en livslang kjærlighet.»

Det er denne tragiske skjebnen som gjør Beauvoir til en eksepsjonell kvinne. Hvorfor? Fordi hennes sindige karakter – på fullstendig selvmotsigende vis – er eksepsjonell. Det har ingenting med hennes verk eller handlinger å gjøre. Hovedtittelen, «En skandaløs kvinne», er her avslørende. Journalistene siterer de indignerte reaksjonene til Albert Camus og François Mauriac etter utgivelsen av Det annet kjønn i 1949,5 men mener tilsynelatende at det ikke er viktig å presisere hvilke av tesene som skapte denne mannlige indignasjonen!


BEAUVOIR TRER DERMED inn i den franske kulturarven, på samme måte som Guy Môquet6 ble innlemmet i Sarkozys panteon: som en mystisk og avpolitisert skikkelse, frakoblet enhver samfunnsmessig sammenheng og alle maktrelasjoner.7 Konfliktene er visket ut til fordel for en hyllest av den nasjonale ånd, som Beauvoir grasiøst blir invitert til å delta i. Det er dessuten symptomatisk at artikkelen viet Beauvoirs aktualitet knytter sammen vitnesbyrd fra dagens feministiske skikkelser samtidig som de presenteres som individuelle tilfeller og aldri aktører i kollektive kamper. Snarere tvert imot, største delen er gitt, i innstikk til Sollers eller Dombasle, til kjendiser som snakker på like fot med Beauvoir, men som lite kjente for deres filosofiske verker – eller feministiske engasjement.

Roland Barthes har vist hvordan beskrivelser av forfattere på ferie kom til å forsterke forestillingen om deres «eksentriske» personligheter og gjøre dem berømte for det, snarere enn deres produksjon eller enestående roller.8 Det er ingenting sjokkerende med at artikkelserien om Simone de Beauvoir avsluttes med en hyllest til vanlige folks aktelse: servitørene på La Coupole som «idet gravfølget passerte, stilte seg på geledd for å vise henne den siste ære».

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Simone de Beauvoir. La scandaleuse», Nouvel Observateur, 3.-9. januar 2008.

2 Dombasle er gift med journalist og filosof Bernard-Hénri Lévy. Overs. anm.

3 Michelle Le D?uff, Le sexe du savoir (Kunnskapens kjønn), Aubier, Paris, 1998.

4 Se Susan Faludi, Det store tilbakeslaget, norsk utgave Aschehoug, Oslo, 1993.

5 Se Sylvie Chaperon, «'Le Deuxième sexe' en héritage» (Arven etter 'Det annet kjønn'), Le Monde diplomatique, januar 1999.

6 Guy Môquet var en ung kommunist og motstandskjemper som ble henrettet av tyskerne i 1942. Han ble senere et sentralt symbol for motstandsbevegelsen og den franske venstresiden, mye på grunn av det siste brevet han skrev til sine foreldre like før han ble henrettet. Overs. anm.

7 Laurence De Cock-Pierrepont, «Des usages étatique de la lettre de Guy Môquet», http://cvuh.free.fr/spip.php?article94.

8 Se Roland Barthes, Mytologier, Gyldendal, Oslo, 1999.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Børskrakket i 2008?

Default thumbnail
Neste sak

En konservativ anarkist

Andre saker om Nord-Amerika

Hvit flukt

Hvite foreldre i USAs øvre middelklasse tar barna sine ut av prestisjetunge skoler for å hindre

Tjueårskrigen

Så snart krigslobbyen klirrer med Russland-bjella, hyler republikanerne og demokratene unisont i frykt – med redaksjonell

Amerikas delte stater

Amerikanerne kutter all kontakt med omverdenen og bygger en festning rundt landet. En radikalisert venstreside tyr

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.