Imperiets glemte gurkhaer

En rismark inneklemt mellom Nepals bratte skråninger, ikke langt fra Himalayas evig snødekte fjelltopper … Utrettelig pløyer en skrøpelig gamling noen hektar bratt og ugjestmild jord. Hans magre framtoning står i skarp kontrast til iveren han legger ned i å pløye jorden med plogen, som slepes gjennom sølen av hans eneste bøffel. Dette er prisen å betale for å skaffe familien mat, hovedsakelig ris og mais, iblant hirse eller et par poteter.

Hver kveld etter at dagens slit er over, setter Managré Gurung seg på prammen til rønnen sin og gransker landskapet mens han røyker et par sigaretter – en av de få «luksusene» den måteholdne bonden unner seg. Men er han ikke også født i et av de fattigste landene i verden?

Hvis man dveler ved hans furete ansikt, ser man at Managré har de tibetansk-mongolske trekkene til tusenvis av tidligere nepalske soldater, gurkhaene – «de modigste av de modige» som med mottoet «heller død enn feig» spredte like mye frykt som deres tradisjonelle bredbladede kniv, khukuri. I begynnelsen av 1800-tallet gjorde de opprør mot Det britiske Ostindiske kompani. Etter at de ble beseiret 1816, ble de rekruttert som leiesoldater av engelskmennene, som hadde blitt imponert av deres tapperhet. Under sepoyenes «store mytteri» i India i 1857, kom de nepalske soldatenes høye kvalitet til uttrykk ved at de reddet skinnet til britene, noe som førte til at gurkhaene ble offisielt innlemmet i Ostindiakompaniet. Etterpå deltok gurkhaene – utelukkende på «Her Majesty’s» regning – i alle militære felttog fra 1800-tallet fram til våre dager, og særlig i de to verdenskrigene. På denne tiden bestod de britiske gurkha-regimentene av rekordhøye 100 000 mann.

Managré tjente i Malaysia (1948–1960), og utvilsomt i sultanatet Brunei (1962), om ikke det var under Tyrkias invasjon av Kypros (1974). I nyere tid har hans sønner ikledd seg uniformene under den første Golfkrigen (1991), operasjonene til NATO i Kosovo og FN i Bosnia (1999). Og den dag i dag fortsetter disse nepalske soldatene å tjene den britiske kronen i verdens farligste konflikter, som i de omstridte krigene i Irak og Afghanistan. Men under de årlige opptaksprøvene i Nepal – et av verdens 15 fattigste land – er ikke det store globale kaosets omstendigheter det sentrale for disse fattige menneskene.

INDIAS UAVHENGIGHET i 1947 ga opphav til en avtale mellom Storbritannia, India og Nepal, kjent under navnet Tri Partite Agreement (TPA). TPA bestemte at seks av gurkha-regimentene som på den tiden tjente britene skulle innlemmes i den indiske hæren, og fire skulle bli hos britene. Siden den gang har Storbritannia regelmessig rekruttert nepalske soldater.

I TPA-teksten framgår det at «Storbritannias regjering [aksepterer] å bruke indiske betalingsforskrifter og tariff som grunnlag for gurkha-offiserene og -soldatene». Med andre ord fikk de nepalske soldatene som nå var blitt underlagt det britiske forsvarsdepartementet, samme behandling som de som forble i den indiske hæren. De kunne ikke kreve samme lønn som dere britiske motsvar, med identiske funksjoner, rang eller grad.
Det er dette 60 år gamle prinsippet som er grunnlaget for de diskriminerende praksisene som fortsatt er styrende for de fleste gurkha-veteranene. Riktignok tvang tilbakegivelsen av Hongkong til Kina i 1997 det britiske forsvarsdepartementet til å gjennomgå gurkhaenes betingelser og vilkår (Gurkhas Terms and Conditions of Service, Tacos). Den tvungne hjemsendelsen av hele bydeler bebodd av gurkhaer utstasjonert på den kinesiske øya, gjorde det vanskelige å forsvare en viss «forskjellsbehandling». Hvordan kan man akseptere at to soldater som tjener side om side og bor i de samme europeiske kasernene, lønnes så radikalt forskjellig uten å innrømme diskriminering? En viss standardisering var dermed uunngåelig.

Denne tvungne omarbeidingen av Tacos begrenset seg likevel til soldater som ble dimittert etter 1. juli 1997. Logisk sett fritar ikke dette den britiske regjeringen fra sin moralske og juridiske forpliktelse overfor alle gurkhaene som før 1997 har tjent den britiske kronens interesser og ofret mye i sin tjeneste. Mer enn 6500 utmerkelser for tapperhet i strid har blitt gitt til nepalske soldater – deriblant ikke mindre enn 13 «Victoria Cross» (den meste prestisjefull britiske militærordenen) så vel som to «George Cross Medal». Og ifølge beregninger har 150 000 blitt såret og 45 000 drept siden regimentene ble opprettet, hovedsakelig under de to verdenskrigene.

En tyngende stillhet hviler over situasjonen de står overfor i Nepal med tanke på vilkårene for militærtjenestene – som ofte har vært eksemplarisk – de har utført for den britiske regjeringen. Dette gjelder særlig pensjonsutbetalingene som i snitt er fire ganger lavere enn «britiske» soldatenes.

MAN INNVENDER at det er et «privilegium» å i det hele tatt motta en pensjon i Nepal. Dessverre har mange av dem ikke engang krav på en slik utbetaling. Det britiske forsvarsdepartementet har redusert styrkeantallet regelmessig som følge av den geopolitiske og militære utviklingen. Dette har ført til at den britiske hæren har kvittet seg med flesteparten av gurkhaene. I dag utgjør de omtrent 3 prosent av styrken i 1940 (dvs. mindre enn 3500 soldater). En rekke av disse nedskjæringene har skjedd uten forhandlinger med nepalske instanser. Journalisten John Parker siterer i denne forbindelse reaksjon til den britiske generalen Walter Walker, som ledet en gurkha-bataljon i Indonesia på 60-tallet, på nedleggelsen av sin gamle avdeling: «Jeg fikk vite det midt i et militært felttog – jeg gjentar midt i et felttog. Naturligvis protesterte jeg, særlig etter at jeg fikk vite at kongen av Nepal, som vi hadde inngått en avtale med, ikke var blitt rådført. Og at dette skjedde bak ryggen hans.»

Fra da av ble en rekke menn sendt hjem før de hadde fullendt sin tjeneste, og lenge før de 15 årene som kreves for å kunne gjøre krav på en militærpensjon. Denne situasjonen står i skarp kontrast til de engelske soldatene som automatisk får pensjon etter to års tjeneste.
Dermed ble en betydelig mengde nepalske veteraner sendt hjem uten midler til å skape seg et liv i et land med elendige livsvilkår – landet ligger på 144. plass av 174 land i FNs utviklingsprograms indeks for menneskelig utvikling (HDI). De tidligere soldatene får ingen arbeidsledighetstrygd eller sosialtjenester.

På toppen av disse katastrofale materielle vilkårene kommer de psykologiske påkjenningene med en tidlig hjemkomst – om den ikke blir sett på som forræderi, føles det utvilsomt som et personlig nederlag. Bim Bahadur Gurung, 61 år, husker ordren om hjemsendelse: «Jeg var glad for å være en del av brigaden, men denne dagen følte jeg meg brukt. Jeg spurte aldri om tjenestens lengde da de kom for å hente meg i landsbyen. Når en drøm blir virkelighet, stiller man ikke spørsmål. […] Familien min var så stolt over å ha en sønn i den britiske hæren. Jeg hadde lykkes! Jeg var familiens store håp … »

De som har blitt hardest rammet, de mest sårbare, er åpenbart veteranene fra 2. verdenskrig – men også mange «dessertsoldater» fra 60- og 70-tallet. For tiden – i påvente av en hypotetiske britisk beslutning om å oppjustere militærpensjonene og å gi pensjoner til soldater som har blitt sendt hjem forut for tiden – er det kun støtte og sjenerøsitet fra det nepalske folket som demper lidelsene til de hardest rammede gurkha-hjemmene. I 1969 ble den ikke-statlige organisasjonen Gurkha Welfare Trust (GWT) opprettet og gitt i oppdrag å samle inn penger. Organisasjonens operasjonelle gren, Gurkha Welfare Scheme (GWS) gir økonomisk og medisinsk hjelp på lokalplan til de fattigste, og jobber med forskjellige lokale hjelpeprosjekter (som bygging av skoler og bruer).
Likevel er denne veldighetsorganisasjonen merkelig nok tilknyttet det britiske forsvarsdepartementet, som dekker de ansattes lønninger og organisasjonens administrative utgifter. Faktisk kontrollerer forsvarsdepartementet personellet ved de 23 lokale hjelpekontorene (Area Welfare Office, AWO) som utgjør GWS' bakkestyrke. Dette er heller problematisk for en ikke-statlig organisasjon: et helt militært hierarki fordelt på lokale lag (kapteiner, sersjanter, korporaler) som rapporterer – via den militære kommandokjeden – til hovedkvarteret i Wilton, i Storbritannia. Obersten (fra forsvarsdepartementet) som har ansvaret for organisasjonen, er også britisk militærattaché i Katmandu. I GWTs styre i London sitter det ingen gurkhaer eller nepalere. Det består av seks generaler og én oberst, alle britiske.

DET ER VANSKELIG å si om denne «innblandingen» fra forsvarsdepartementet i GWS' veldedighetsmaskineri har en sammenheng med mangelen på tydelige kriteriene for tildeling av pensjon, fordeling av penger og generell regnskapsføring. Man kan her se en subtil måte for den britiske regjeringen å bevare kontrollen over en økonomisk bistand og forgylle imaget sitt med storslåtte prosjekter som har en heller tvilsom virkning i området. Det er mange indikasjoner som peker i denne retning. For eksempel reagerer en tidligere soldat, som vil være anonym, på gjennomføringen av visse prosjekter og deres svært «britiske» preg: «Hvordan kan de vite, der de sittet på andre siden av kloden uten reell kunnskap om hvem vi er eller hvordan vil lever, hva som er den beste måten å styre og fordele disse midlene på?» Langt fra å overøse den veldige organisasjonen med ros, spør også en tidligere gurkha ansatt i GWS: «Jeg hørt noen administratorer erklære at 3000 rupi i måneden [omtrent 250 kroner] for det meste er tilstrekkelig for en veteran og hans familie … Jeg skulle ønsket de kom hit og tok en nærmere titt … »
Dette beløpet er det vanskelig å leve av, særlig med tanke på anstrengelsene gurkhaene må foreta hvert kvartal for en få utbetalt denne «sjenerøse» understøttelsen. Prosesjoner på hundrevis av veteraner begir seg fire ganger i året til de forskjellige GWS-kontorene. De må gå i flere timer og opptil dager gjennom et virvar av bratt fjelltopper. Hindrene er noen ganger så stor at de tvinges til å leie bærere.
På tross av alle spørsmålene om styringen, deler GWS ut 10 000 månedlige utbetalinger (et fast beløp på rundt 250 kroner). For en rekke familier er dette blitt den eneste regelmessige inntekstkilden i et land rammet av kronisk arbeidsledighet, der utkantstrøkene lider under konsekvensene av både maoistopprøret og vanskelige klimavilkår (monsun og jordras). I forhold til de økende behovene til disse stadig eldre pensjonistene, har organisasjonen også begynt med medisinsk hjelp. Siden begynnelse av 2006 har tre leger periodevis besøkt avsidesliggende landsbyer for å tilby gratis konsultasjoner, pleie og medisiner.

Fram til i dag har 47 tilfeller av nyresvikt blitt registrert blant veteranene, alle står overfor en snarlig død ettersom de mangler midler til å få utført en transplantasjon. Nepal har ikke fasiliteter til å utføre denne typen kirurgi, dermed må pasientene sendes til indiske sykehus. Tika Ram Gurung, som ble diagnostisert med dobbeltsidig nyresvikt for to år siden, oppsummerer sin situasjon slik: «Legene anbefalte umiddelbar transplantasjon. Men det er ikke mulig å samle inn 1,2 millioner rupi [100 000 kroner] til operasjonen. Min militærpensjon utgjør kun 11 500 rupi [970 kroner] i måneden, det er ikke engang nok til en dialyse. Derfor tar jeg ni piller hver dag og spiser kun ris og melk for å holde kaliumnivået så lavt som mulig. Det er det eneste jeg kan gjøre … »

SITUASJONER SOM denne ansporer noen syke til å dra til India, på jakt etter bedre lønninger og muligheter for mer stabilt arbeid. Men de risikerer at tilstanden deres forverres av harde og farefulle arbeidsvilkår. Den økonomiske situasjonen i Nepal er blitt slik at denne typen eksil virker stadig mer tiltrekkende, også for på veteraner uten større helseproblemer. Jakten etter økonomisk stabilitet får dermed forrang foran familien (som allerede har havnet i bakgrunnen etter flere år med militærtjeneste). I mange tilfeller velger veteranene en ny og mer lukrativ «militærkarriere» som sikkerhetsvakter for internasjonale selskaper i konfliktområder, som Irak eller Afghanistan. Krigen er på ingen måte hellig for dem, men siden de ikke har utdannelse, gir den britisk militæropplæringen dem i det minste én kunnskap de kan omsette.

Faktisk ville flesteparten foretrukket å få lov til å slå seg ned i Storbritannia, som kan tilby en mye bedre livskvalitet og en mindre risikabel framtid. Det virker ikke ulogisk at man skulle kunne gjøre seg slik forhåpninger når man har kjempet for landet. På tross av de enorme gebyrene (6500 kroner), strømmer derfor søknadsskjemaene for en «Indefinite Leave to Remain» (permanent oppholdstillatelse) inn til den britiske ambassaden i Katmandu. Veteranene blåser i muligheten for at pengene – i tilfelle avslag – man har brukt måneder på å spare opp ikke vil bli tilbakebetalt, og håper at lykken en vakker dag vil smile til dem. Men de fleste søknadene blir avvist. Den gjennomgående begrunnelsen er at søkeren ikke viser «tilstrekkelige bevis på privilegerte bånd til Storbritannia»!

Tul Bahadur Pun, 84 år, er en av heltene som har fått blitt utmerket med «Victoria Cross» for sin tapperhet under 2. verdenskrig. For å unngå å miste synet trenger han et kirurgisk inngrep. Får han permanent oppholdstillatelse? Nei. I mai 2007 avviste det britiske immigrasjonskontoret søknaden hans. Men i dette tilfellet førte offentliggjøring til folkelig protest: under krigen, reddet nemlig Pun den kjente skuespilleren Joanna Lumleys bestefar fra den sikre død.

Det skulle ikke mindre til for at Puns situasjon ble tatt opp i pressen og at det britiske folket ble klar over den britisk utakknemligheten overfor en nasjonalhelt. Under dette presset ble kjennelse endret, og Tul Bahadur Pun kunne, sammen med sine advokater og Gurkha Army Ex-Servicemen's Organisation (Gaeso), i juli gjøre seg klar til å reise til Storbritannia. Kjennelse ble feiret som en seier, som et slag vunnet etter lang kamp for en likeverdig behandling.

I etterkant ble hans tilfelle kalt «eksepsjonelt» av britiske myndigheter. Men utfallet av saken kan ikke dekke over prøvelsene til tusenvis av andre veteraner. Disse «kronens glemte» lider under katastrofale følger av diskriminering basert på alder, «rase», nasjonalitet som man trodde hørte fortiden til … med mindre man innrømmer en kolonialistisk holdning.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Se William Dalrymple, «Den historiske demoniseringen av Islam», norske Le Monde diplomatique, august 2007.

I denne perioden sloss de i Syria, Nord-Afrika, Italia og Hellas, og i Singapore og den burmesiske jungelen (mot japanerne).

BNP pr. innbygger i 2003: 240 dollar. Nærmere 80 prosent av befolkningen lever under den internasjonale fattigdomsgrensen på to dollar dagen.

John Parker, The Gurkha: The Inside Story of the World's Most Feared Soldiers, Headline Book Publishing, London, 1999, s. 258.

Ian Macdonald, Hannah Rought-Brooks, Rebekah Wilson, The Gurkhas, The forgotten veterans, Gaseo, Kathmandu, 2005, s. 64

I 2004 ble 48 prosent av budsjettet gitt til individuelle utbetalinger og 36 prosent til fellesprosjekter, ifølge GWTs nettsider: www.gwt.org.uk.

Ifølge internasjonale lover er ikke gurkhaene (i likhet med soldatene i den franske Fremmedlegionen) leiesoldater, men soldater i den britiske hæren.

Lumley er kanskje mest kjent i Norge for sin rolle som Patsy Stone i tv-serien «Absolutt fabelaktig» (Absolutely Fabulous). Overs. anm.

www.gaeso.org.np.