Abidjan vil leve igjen

«Abidjan er blitt en by uten hvite,» utbryter en besøkende beniner denne oktobermorgenen. Og Elfenbenskystens reelle hovedstad¹ ser faktisk ut til å ha endret seg mye bare på noen få år.² Etter de alvorlige hendelsene i november 2004, da den franske hæren skjøt mot en mengde demonstranter foran Hôtel Ivoire og drepte 63 mennesker, holder franskmennene seg nå mer i bakgrunnen. Libanesiske kjøpmenn og kinesiske forretningsfolk ser ut til å ha overtatt deres plass. Denne nye atmosfæren er uttrykk for en ny politisk situasjon, for ikke å si en omkalfatring av både nasjonale og internasjonale allianser.³

En million mennesker har strømmet til Abidjan fra sonene som opprørerne kontrollerer nord i landet. Gjennom fem år med krig og nød er byen utarmet, og alle de afrikanske gigantbyenes plager ser ut til å hope seg opp her.⁴ De fattige bydelene fylles opp med nyama-nyama, avfall av alle slag. Den oppsiktsvekkende Probo-Koala-saken, der et nederlandsk skip som var hyret av selskapet Trafigura⁵ med viten og vilje tømte svært giftig kjemisk avfall i Abidjans bydeler, er bare én av flere hendelser som vitner om skadevirkningene av en viss globalisering så vel som oppsmuldrete afrikanske statsapparat. Bukten utenfor Abidjan er forurenset, det finnes ikke noe renseanlegg og industriavfallet kombineres med en lovløs trafikk og en kaotisk byregulering. Å ta seg fram i gater som ofte har store hull og humper, mellom gbaka (små transportbusser), woro woro (kollektive drosjer) og andre «cafés noirs» (drosjer med taksameter), er dagligdags for ivorianerne på grunnplanet, som likevel gir til kjenne en ubestridelig livskraft.

For hvis «Abidjan er søt» som det heter i et populært refreng, så er ikke det bare på grunn av bruset fra en musikk med dansetrinn som er like lett å eksportere som rytmene fra Kamerun eller Kongo. Det er heller ikke på grunn av Bracodi-ølet, som renner i strie strømmer i rue Princesse og andre steder i de varme nettene. Grunnen er at den krigstrette befolkningen finner tilbake til håpet og livsappetitten. Befolkningen uttrykker også en ny utålmodighet. Den venter på valgene som hele tiden blir utsatt (presidentvalget skulle finne sted i løpet av 2008), men framfor alt er det «fredsgevinsten» som lar vente på seg. Etter den uventede fredsavtalen i Ouagadougou (Burkina Faso) 4. mars 2007, har det utenkelige faktisk skjedd: Opprørernes tidligere leder Guillaume Soro er blitt statsminister hos president Laurent Gbagbo, som han ikke på noen måte har anerkjent siden det omstridte valget i 2000.⁶ Avtalen innebærer også oppløsning av militsene og velgeridentifisering i rettsmøter holdt utenom tinghuset, en forutsetning for at det kan holdes presidentvalg.

I AFRIKA HAR konflikt ofte vært den viktigste veien for de unge til å overta etter de eldre, og for de marginale og opprørerne har konflikt vært et middel for å grunnlegge kongedømmer og stater på nytt. Marginaliseringen av en stadig mer tallrik ungdom, som ikke får mulighet til å eie jord⁷ eller å ha formelle ansettelsesforhold, utgjør vekstgrunnlaget både for de nordlige opprørerne og den nasjonalistiske uroen i sør. At unge med utdannelse ikke slipper til, forklarer løpebanene til Charles Blé Goudé som leder «de unge patriotene» som følger Gbagbo, eller til Soro som ifølge en minister i presidentbevegelsen «fikk sin første lønnsslipp i la primature [statsministerens kontor]». Slike fenomener ser man også andre steder på kontinentet.⁸

«De modiges fred» ble undertegnet i Ouagadougou. Den kan se fullstendig paradoksal ut for utenverdenen, men er først og fremst fundert på en «internalisering av konflikten». Aktørene i krisen trekker seg tilbake til den ivorianske scenen og motsetter seg forsøkene på internasjonalisering, som krefter utenfra har ledet. I motsetning til tidligere er det Burkina Faso alene som har stått fadder for denne fredsavtalen.⁹ For enkelte ivorianske aktører er fransk innflytelse, ekspedisjonskorps eller FN én og samme sak.
Allerede i november 2006 fikk president Gbagbo, i den nasjonale suverenitetens navn, kullkastet tilslutningen til en FN-resolusjon. Den var inspirert av Frankrike og skulle på presidentens bekostning styrke makten til daværende statsminister Charles Konan Banny, som var innsatt av «det internasjonale samfunn». Gbagbo benyttet seg av et helt nytt virkemiddel: grunnloven. Den var vedtatt ved folkeavstemning i 2000 av så godt som enstemmige politiske krefter, ikke minst Rassemblement des républicains (Det republikanske samlingspartiet, RDR) under ledelse av opposisjonssymbolet Alassane Ouattara.

Den politiske logikken i Elfenbenskysten er faktisk under full omveltning, noe som gjør det enda vanskeligere å få på plass en valgprosess alle kan enes om. Den klassiske analysen satt tre store etnisk-regionale «blokker» opp mot hverandre. Hver av dem var representert av ett parti og én leder: Akan- og baulefolket i øst ble representert av Parti démocratique de Côte d’Ivoire (Elfenbenskystens demokratiske parti, PDCI) ved Felix Houphouët-Boigny og hans selvutnevnte etterfølger Henri Konan Bédié. Krufolket i vest, rundt en kjerne av folkegruppen bété, skulle svare til Gbagbos Front patriotique ivorien (Elfenbenskystens patriotiske front, FPI). Og endelig, i nord stemte dyulafolket på Ouattaras RDR. I all sin enkelhet er dette skjemaet (som ekstremhøyres «tenkere» liker godt) praktisk og leder til fortolkninger som stammer fra … 1800-tallet: Disse tilskriver hver «politiske høvding» en «etnisk vekt», som i beste fall tilsvarer hans «regionale blokk».
Dette skjemaet blir imidlertid stadig mer komplekst. Opprøret er blitt en selvstendig kraft. Soro har ikke et eget parti, men hans taktiske allianse med presidenten kan flytte mange nordlige stemmer – i det minste i senoufo-land. Malinkeene føler større tilhørighet til den tidligere «militærkommandanten», sersjant Ibrahim Coulibaly. Han deltok i statskuppet i 1999 da Bédié ble styrtet, samordnet opprøret i september 2002, og er i opposisjon til Soro. Coulibaly er i dag skjøvet ut på sidelinjen.

Men framfor alt, selv om etnisk tilhørighet fremdeles veier tungt, har befolkningsgeografien forandret seg. Mer enn 50 prosent av befolkningen i Elfenbenskysten bor i byene, og tallet er utvilsomt enda høyere etter tilstrømningen av fordrevne. Hvis om lag halvparten av hovedstadens befolkning har dyula-opphav, er enkelte av dem uten stemmerett (fordi de er av burkinsk eller malisk nasjonalitet). Etnisk tilhørighet viker stadig mer for klassetilhørighet eller tilslutning til karismatiske ledere.

DETTE ER DESSUTEN president Gbagbos sjanse. Han kan godt komme til å oppleve at han ved neste presidentvalg får oppslutning fra en bred plattform som innbefatter FPI, framstående personer som tidligere tilhørte RDR eller PDCI, og tidligere opprørere. Han ønsker også å innlemme små partier og/eller tiltrekke seg de regjeringskvartalets «kveldsgjester»: obskure agenter som lar seg overtale med rundhåndete gaver, muliggjort av penger fra kaffe-kakao eller olje. Presidenten drar fordel av statsapparatets tyngde, av velvillige medier og sin egen personlige besluttsomhet: Motstandere og diplomater gjenkjenner hans egenskaper som «politisk dyr». Dette nye politiske spillet bekymrer imidlertid en del av presidentorganisasjonen. Med trofaste velgere på den ene siden og regjeringsslitasje på den andre, har den gamle marxist-leninistiske fronten, som grunnla Gbagbos FPI forvandlet seg til regjeringsparti, med alle de kompromisser og fristelser som det innebærer.

Nasjonalforsamlingens president, FPI-økonomen Mamadou Koulibaly, har avslørt et regime som ifølge ham er en hybrid og preget av sløsingen til korrupte «jordnøttristere».¹⁰ Han går i mot det han kaller «rebfondation»,¹¹ dvs. den naturstridige alliansen med opprørerne.¹² Denne politiske linjen kritiserer budsjettene til presidentembetet og la primature som er mulige på grunn av eksportinntekter (og i opprørssonene all slags smugling), og uten å si det direkte står den i motsetning til Ouagadougou-avtalene, i hvert fall slik de kommer til uttrykk politisk.
President Gbagbo liker uventede vendinger og tok for sin egen del opp igjen denne kritikken da han i oktober 2007 varslet en operasjon «rene hender», særlig i kaffe/kakaobransjen som virkelig kan trenge det. Den ivorianske bonden får bare 20 prosent av prisen på det han eksporterer, mens bonden i Ghana får 72 prosent. La Caisse de stabilisation (Stabiliseringskassen, Caistab) regulerte tidligere prisene,¹³ men ble på ordre fra kapitalinnskyterne, som krevde privatisering av sektoren, etterfulgt av en lang rekke grådige og korrupte mellommenn …

Gbagboregimets store tanke ser uansett ut til å være den som knytter an til de ideologiske røttene, nemlig opprettelsen av en «borgertjeneste» som har ambisiøse mål: Å gi tidligere soldater utdanning og lønn (opprørerne i nord bekrefter at man prøver å ta fra dem deres «næringsgrunnlag»: veisperringer, pengeutpressing, smugling av diamanter, kakao, bomull osv); å nå en større bredde av den marginaliserte ungdommen, arbeidsløse i byene og bønder uten jord. I en eksklusiv samtale presenterer president Gbagbo denne nyskapningen i et keynesiansk perspektiv: Borgertjenesten skal bidra til å realisere store arbeider i byene for å bøte på skadene på miljøet, på helsefarene og utryggheten i hovedstaden.

VIL HANDLING ENDELIG følge det magiske ordet? Oljepengene, den internasjonale finansieringen som man håper å gjenoppta, iverksettelsen av en plan for tiden etter konflikten, vil nok gjøre det mulig å slå to fluer i en smekk: For det første, å få sving på økonomien igjen ved å ta den ivorianske ungdommens problem ved roten. For det andre, å endelig oppnå synlige resultater, særlig for de som har minst, og som er svekket etter krigen. Andre storslåtte og symbolske håndslag er blitt gitt, og har gjenopprettet en atmosfære som fremmer «den ivorianske dialogen»: Å «brenne geværene»¹⁴ i Bouaké (opprørernes domene); å ta i mot Soro midt i bété-land; å oppheve kravet om oppholdstillatelse for det store burkinske samfunnet for å vinne duyla-stemmene og gjendrive anklagene om fremmedfrykt.

Men valget som stadig utsettes, og det mislykkede og uoppklarte attentatforsøket mot Soro på flyplassen i Bouaké i juni 2007, viser at forsoningsprosessen fortsatt er sårbar. Hvis en viktig aktør hadde forsvunnet på voldelig vis, ville det ført til at kampene hadde blusset opp igjen. På den andre side ser det ut til at en avspenning tar form i forholdet mellom Frankrike og Elfenbenskysten. Denne avspenningen har ført til en helomvending for Burkina Faso. Landet har gått fra den tilbakevendende rollen som krigshisser til å bli med å skape fred. Frankrikes president Nicolas Sarkozy har vanligvis stått Ouattara nær, men han har likevel overøst Gbagbo med tydelige tegn på vennskap, i sterk kontrast til kulden som Jacques Chirac ga uttrykk for. Det er også planlagt at den ivorianske statslederen skal besøke Paris, noe som skulle innevarsle tiden for den store hestehandelen: Slutt på de gjensidige rettssakene rundt massakrene i 2004 og erstatning til ofrene; gjenopptakelse av u-hjelpen og tilgang til den ivorianske oljen; tilbaketrekning eller innskrenking av de franske Licorne-styrkene og FN- troppene i Elfenbenskysten (UNOCI). Territoriet er allerede «gjenforent» i og med opphevelsen av «tillitssonen», som ble overvåket av franske soldater og «blåhjelmer», mellom nord og sør.

Denne nye situasjonen gjør det mulig å lykkes med sentrumslinjen som Gbagbo ønsker å være et bilde på: Han posisjonerer seg mellom «kollaboratørstrømningen» til «houphouétistene» som er trofaste mot Paris, og strømningen til de «harde» fra FPI. De vil løpe linen ut, paradoksalt nok i overensstemmelse med en militant opprørslinje. I møte med Gbagbo forsøker opposisjonen å forene likt og ulikt: Samlingen av «houphouétistene» fører PDCI og RDR sammen, mens lederne deres avskyr hverandre dypt og inderlig. Bédié, som er grunnlegger av «ivoriteten», har gjort alt for å utelukke Ouattara fra det politiske spillet.

DET «SIVILE SAMFUNN» kommer på sin side svært svekket ut av konflikten. Visse fagforeninger som tidligere hadde stor slagkraft, slik som Digninté (Verdighet), og menneskerettighetsorganisasjonene, befinner seg nå i maktens nærhet, eller de er tatt opp i departementene. Likevel utvikler det seg en mangfoldig nyhetstjeneste: Den «blå» pressen støtter regjeringen, den «røde» pressen står opposisjonen nær. Nyhetstjenesten er også blitt internasjonalisert. Debattinnlegg som har vært publisert i Le Monde og artikler fra Jeune Afrique blir trykket uten skrupler. Kringkastingen av BBC, Afrique nr. 1 og ikke minst Radio France International (RFI), som opposisjonen hører mye på, blir et livsviktig innspill i tilfelle krise. Observatører og andre pengelense «overskriftsvitere» kommenterer hver dag den minste lille nyhet og den siste propaganda i det vide og det brede. De analyserer de spontane «seminarene», agoraer og andre «senater»¹⁵ i bydelene. En hel medievitenskap¹⁶ på afrikansk saumfarer uten stans disse mediene: talentfulle filmskapere som Sidiki Bakaba presenterer dokumentarer fra slaget, som La Victoire aux mains nues (Seier med bare nevene), som handler om nedslaktingen på «hôtel Ivoire». De ønsker på denne måten å «snu kameraene», slik deres forgjengere i uavhengighetskampens dager brukte skriften som våpen.

Oversatt av K.E.V.

Fotnoter:
1 Den offisielle hovedstaden er Yamoussoukro. Overs.anm.

2 Les Colette Braeckman,–«Aux sources de la crise ivorienne? » (Til kildene for Elfenbenskystens krise), Manière de voir, Manière de voir, nr.79,–«Résistances africaines? » (Afrikanske motstandsbevegelser), februar'mars 2005.

3 For en oversikt over situasjonen i Elfenbenskysten, se Guri Almås: ?Elfenbenskysten fra mirakel til borgerkrig? i Nupis Hvor hender det?(2004-2005). Overs. anm.

4 Middellevealderen i Elfenbenskysten er 42,7 år (Kilde: Caplex på nett. Overs. anm.)

5 Dette skipet la ut fra Amsterdam havn med kurs for Abidjan med en last av petroleumsavfall som man visste at var svært giftig. Dette forårsaket døde og sårede i Abidjan. [Trafigura bekreftet forøvrig overfor NRK i juni i år at Probo Emu, som gikk til Sløvåg i Gulen, fraktet samme type avfall som Probo Koala.(overs.anm)]

6 Presidentvalget foregikk på bakgrunn av–«ivoritet? » og utelukket visse kandidater fra konkurransen, blant disse var Alassane Ouattara. Valget forårsaket en styrkeprøve med de avtroppende myndighetene og resultatet ble øyeblikkelig bestridt.

7 Jorden som Félix Houphouët-Boigny uforsiktig ga til–«dem som arbeider på den? » (for det meste de fem millionene migranter fra Sahel) er blitt sjelden. Når det gjelder jorddimensjonen i konflikten og situasjonen til ungdommen uten jord, se særlig Jean-Pierre Chaveau–«Question foncière et construction nationale en Côte d'Ivoire,(Jordspørsmål og nasjonsbygging i Elfenbenskysten) Politique africainePolitique africaine, nr.78, Paris, 2000.

8 Når det gjelder tilfellet Sierra Leone, se Paul Richards, Fighting for the Rain Forest, James Currey, London, 1996.

9 Se–«Qui gouverne la Côte d'Ivoire??"(Hvem styrer Elfenbenskysten?), Politique étrangèrePolitique étrangère, nr.4, Paris, 2005.

10 Uttrykket stammer fra Félix Houphouët-Boigny som brukte et ivoriansk ordtak om at man ikke kunne be noen om å riste jordnøtter uten å la dem forsyne seg til eget bruk, om folk som beriker seg av offentlige midler.(Kilde: Epiphane Zoro-Bi, Juge en Côte d'Ivoire: désarmer la violenceJuge en Côte d'Ivoire: désarmer la violence, Google Books. Overs. anm)

11 Dette uttrykket er en nyskapning som professor Mamadou Koulibaly har brukt for å beskrive den forvrengte versjonen av det som i Elfenbenskysten kalles–«la refondation? » (nygrunnleggingen). Blant hans utgivelser finner vi Le Liberalisme. Nouveau départ pour l'Afrique noire,Le Liberalisme. Nouveau départ pour l'Afrique noire, Paris, L'Harmattan, 1992 og Les servitudes du pacte colonialLes servitudes du pacte colonial, 2005. (oOvers. Anmanm.)

12 Mamadou Koulibaly,–«Le blues de la République? » (Republikkens blues), Fraternité MatinFraternité Matin, Abidjan, 4. august 2007.

13 Se Anna Bednik,–«Tempête sur le cacao de Côte d'Ivoire? » (Storm over kakaoen fra Elfenbenskysten), Le Monde diplomatiqueLe Monde diplomatique, juli 2006.

14 I rammen av at Ouagadougou-avtalene settes startet avvæpningen av militsene med den seremonielle ødeleggelsen av våpen.

15 I Abidjan brukes dette for å omtale offentlige forsamlinger med byungdom, som det finnes tilsvarende til i opprørssonene.

16 Se nettstedet til den unge fransk-ivorianske medieviteren Calixte Tayoro: Couper, copier, coller (klippe, kopiere, klistre), http://coupercoller.wordpress.com Se også Acrimed,–«Journalisme de guerre: retour sur–«la crise ivoirienne? » de novembre 2004? » (Krigsjournalistikk: tilbake til–«den ivorianske krisen? » i november 2004), www.acrimed.org/article2124.html og kritikken til Daniel Schneidermann,–«En Côte d'Ivoire, le journalisme en uniforme? » (I Elfenbenskysten, journalistikk i uniform), LibérationLibération, Paris, 12. november 2004.