Polens nye streikebølge

«Streik». Siden 2007 har ordet nærmest fått fast plass på forsidene til polske aviser. I valget på nasjonalforsamling i oktober i fjor vant Donald Tusk og hans liberale Borgerplattform (PO) en knusende seier over de nasjonalkonservative Kaczynski-brødrene (nåværende president, Lech, og tidligere statsminister, Jaroslaw), men maktskiftet fikk ikke slutt på den sosiale spenningen i Polen. Snarere tvert om.

I valgkampen hadde Tusks parti understreket at «Polen fortjener et økonomisk mirakel», og at «alle må få bedre levevilkår». PO kritiserte de «populistiske» sosiale slagordene til regjeringspartiet Lov og rettferdighet (PiS), og satte slik i gang den kraftigste sosiale protestbølgen Polen hadde sett på mange år. Og den ruller fortsatt. Da han ble innsatt som statsminister, ba Tusk om 100 dagers nådetid, men slik kastet han bare ved på bålet.

De sosiale bevegelsene har nemlig gode og dyptliggende årsaker til misnøye. Sosiologen Jaroslaw Urbanski er engasjert i fagforeningenes arbeid. Ifølge ham kan «regjeringsskiftet dempe misnøyen i første omgang, men flere faktorer fører til at kravene om økte lønninger bare brer om seg. På den ene siden er situasjonen på arbeidsmarkedet bedre. Arbeidsledigheten synker stadig. På den andre siden har lønnsmottakerne hatt samme lønn i årevis, og de vet at veksten kan stanse og arbeidsledigheten stige igjen. Derfor vil de ha så mye som mulig ut av situasjonen mens alt går bra.»

DEN SYNKENDE arbeidsledigheten har i hovedsak to årsaker: massiv emigrasjon og økte investeringer etter subsidiene fra EU. Og den gir lønnsmottakerne mer tyngde i lønnsforhandlingene. I de største byene og langs grensen mot vest finner man ikke lenger arbeidstakere som vil jobbe for 250 euro i måneden. Som eksempel tok pressen opp historien om et nytt supermarked som ble bygd nær grensen mot Tyskland: Eieren klarte ikke å rekruttere arbeidstakere på sine vilkår, så derfor står supermarkedet fremdeles ubrukt.

Slik er det imidlertid ikke overalt. Boguslaw Zietek er leder for fagforeningen August 80. Han forteller at «lønnsøkningen ikke gjelder områdene som ligger langt fra de store investeringssentrene, og den følger ikke prisstigningen på varer og tjenester. Disse prisene nærmer seg nivået i Vesten, mens lønningene er langt lavere.»

Derfor merket lønnskonflikt året 2007. I februar rammet en postbudstreik hele landet. «Postbudene tjener omkring 300 euro netto i måneden. Postens ledelse hevder den ikke har nok midler til å gi dem lønnsøkninger, men den bladde raskt opp store summer for å bli den polske OL-delegasjonens sponsor under OL i Beijing. I tillegg har den brukt mye penger på innkjøp av … en klokke til Vatikanet», forteller Bartosz Kantorczyk fra den anarkosyndikalistiske fagforeningen Arbeidernes initiativ.

Det var imidlertid sykepleiernes og jordmødrenes protester som ble lagt mest merke til. Da statsminister Jaroslaw Kaczynski 19. juni 2007 nektet å ta imot en delegasjon streikende sykepleiere og jordmødre, bestemte disse seg for å okkupere regjeringskontorene. Dagen etter, tidlig om morgenen, brukte politiet makt for å fjerne demonstranter som støttet de streikendes aksjon.

Kort tid senere ble plassen foran departementet omgjort til en «hvit landsby»: Delegasjoner med sykepleiere fra hele landet avløste hverandre i teltene mens de ventet på forhandlinger med regjeringen. På det meste var over 3000 mennesker samlet på plassen. Protestaksjonen fikk sympatierklæringer fra innbyggerne i Warszawa og støtte fra andre fagforeninger. Gruvearbeidere fra August 80 og flere andre kom for å beskytte den «hvite landsbyen» mot politistyrkene.
Den 15. juli fikk de noe ulne løftene fra regjeringen sykepleierne og jordmødrene til å begynne å jobbe igjen, selv om flere av dem var svært frustrerte over streikens utfall. Regjeringens nedlatende holdning overfor de streikende i helsesektoren var en av faktorene som førte til valgnederlaget i oktober. Da statsministeren snakket om sultestreiken deres, kom han med følgende utsagn: «Å la være å spise frokost er ikke akkurat det samme som sultestreik.» Regjeringens «sosiale» image var ikke helt det samme etter denne uttalelsen.

Kort etter denne streiken, i august, lammet ansatte i offentlig transportsektoren byen Kielce midt i Polen. De protesterte mot den franske Veolia-gruppens forsøk på å kjøpe opp transportselskapet der. Protestaksjonene ble ledet av fagforeningen Solidarnosc, som tidligere hadde støttet byens høyreordfører. Han hadde imidlertid ingen skrupler med å benytte seg av tjenestene til et privat sikkerhetsselskap i kampen mot demonstrantene. Ettersom valget nærmet seg kunne ikke myndighetene la denne konflikten trekke ut, og derfor ble transportselskapet omgjort til et statlig aksjeselskap. Slik unnslapp det den franske miljøgiganten.

VALGKAMPEN BEGYNTE 21. september 2007, og førte til en midlertidig pause i konfliktene. Valget ble raskt til en folkeavstemning mot regjeringspartiet. «Folk stemte mot Kaczynski, og ikke egentlig for Tusk. Programerklæringen til den nye regjeringen svarer ikke til polakkenes forventninger om beskyttelse av sosiale rettigheter eller tilbaketrekking av de polske styrkene i Irak», forteller Zietek.

Likevel virker det som om POs nye popularitet opprettholdes.¹ Partiet er dyktig på markedsføring, og har klart å synliggjøre «bruddet» med politikken forgjengerne i PiS førte. Det tidligere regjeringspartiet hadde autoritære og ofte paranoide tendenser, og trakk gjerne fram fortidens demoner og innbilte sammensvergelser i sin propaganda. Det faktum at de sosiale konfliktene fortsetter, er imidlertid et stort problem for de nye makthaverne.

Glørne ulmer fremdeles i helsesektoren, der sykepleiere og leger står mot hverandre i en interessekonflikt. Legene har fått betydelige lønnsøkninger, mens sykepleierne opplever et status quo. I tillegg krever sterke liberale krefter i helsesektoren en privatisering av helsevesenet, noe som vekker uro i befolkningen og blant deler av helsepersonalet.

Det «hvite toppmøtet» organisert av statsminister Tusk i Warszawa 21. januar i år – der sykehusdirektører, representanter for lokale myndigheter, leger og sykepleiere deltok – var en fiasko. Det er helt åpenbart nødvendig å øke finansieringen av denne sektoren, men samtidig må offentlige utgifter reduseres …

Justyna Kaczmarek er sykepleier i Warszawa. Hun er sterkt kritisk til at «mangelen på effektivitet i helsesystemet vårt blir et argument for privatiseringstilhengerne. Den eneste filosofien som gjelder nå, er at pasientene må være med på å finansiere tjenestene vi tilbyr dem». Og derfor kom det til nye protestaksjoner i de fleste sykehusene den 21. januar i år.

Andre lønnsmottakere i offentlig sektor krever også lønnsforhøyelse. 18. januar demonstrerte 12 000 lærere i Warszawa for en lønnsøkning på 50 prosent og for å få en slutt på regjeringens prosjekter om privatisering av skolesystemet. Mot slutten av januar streiket tollerne for høyere lønn, noe som lammet grenseovergangen østover. Og nå vurderer jernbanearbeiderne å demonstrere.

De kraftigste konfliktene har imidlertid vært i kullgruvene. I desember førte en omfattende streikeaksjon til en lønnsøkning på 14 prosent. Den hardeste streiken var organisert av fagforeningene August 80 og ZZ Kadra. Den fant sted i Budryk-gruvene, varte i 46 dager, og var dermed den lengste streiken i denne sektoren siden kommunistregimets falt. Arbeiderne krevde samme lønn som kollegene i andre gruver som tilhørte gruveselskapet de nettopp var blitt en del av, Jastrzebie Spolka Weglowa (JSW).
500 menn hadde barrikadert seg under jorda. Flere av dem satte i gang sultestreik, og mange av disse måtte sendes på sykehus. Ledelsen i gruveselskapet benyttet seg av et PR-firma for å gi et negativt bilde av de streikende i media. Men gruvearbeiderne sto løpet ut. Konene deres demonstrerte i Warszawa, og protestaksjonene deres førte til en solidaritetskampanje man ikke hadde sett maken til siden 1989. De streikende fikk blant mange andre støtte fra den engelske filmregissøren Ken Loach, fra den italienske dramatikeren Dario Fo, fra lederen for det franske partiet Den revolusjonære kommunist ligaen (LCR), Olivier Besancenot, fra lederen for Den europeiske venstrefløys fellesgruppe / Nordisk grønne venstre i Europaparlamentet, Francis Wurtz, fra 18 italienske senatorer og fagforeninger fra hele Europa. Streiken ble til slutt kronet med suksess: En avtale undertegnet 31. januar innfridde alle kravene fra de streikende.

Disse omfattende protestaksjonene har fått liberale økonomer til å kreve privatiseringer. Professor Jan Winiecki skrev på nettsiden til en polsk arbeidsgiverforening at «alt som kan privatiseres må privatiseres. Da blir det slutt på de streikendes evinnelige upressing».² Som om ansatte i privat sektor ikke kjemper for økte lønninger de også… Det holder å nevne sultestreiken til bussjåførene i Bydgoszcz, streiken og okkupasjonen av sukkerfabrikken i Lublin, protestene til de ansatte i GM Opel i Gliwice eller streiken i supermarkedet Tesco i Tychy. De er bare noen blant mange eksempler.

TIL TROSS FOR medienes antistreikekampanje virker det som arbeidstakernes lønnskamp har bred støtte i befolkningen. Ifølge meningsmålinger står 69 prosent av polakkene bak gruvearbeidernes krav, 67 prosent støtter opp om sykepleiernes kamp, mens 65 prosent gir sin støtte til lærerne.³ Sosiologen Jaroslaw Urbanski har følgende forklaring på denne omfattende støtten: «Folk tenker som så: «Hvis jeg krever høyere lønn for mitt arbeid, så støtter jeg de andre også.» De har en følelse av en felles interesse, som går på tvers av de forskjellige sektorene. I mediene sier de liberale at dersom de gir høyere lønn til gruvearbeiderne, så blir det ikke noe igjen til sykepleierne, men uansett hvor hardt de prøver, så klarer de ikke å sette sektorene opp mot hverandre.»
Sympatierklæringene fører imidlertid ikke til en felles politisk agenda, som kunne ha satt i gang en sosial bevegelse av større omfang. «Men det er kanskje bare et spørsmål om tid», fortsetter Urbanski. Han mener også at mange polakker føler de har «mistet sitt statsborgerskap»: De har ikke noen innflytelse på det som skjer i landet deres.

Regjeringen er klar over disse motstridende tendensene, og unnlater å gå åpent ut mot de streikende. Under den første gruvestreiken i Budryk kom det ikke et knyst fra statsminister Tusk. Han interesserer seg mer for utviklingen av fagforeningene. De fleste av de siste streikene har nemlig blitt satt i gang av små fagforeninger som opererer uavhengig av de store organisasjonene. De sistnevnte har i liten grad synliggjort seg i den siste tidens konflikter, noe som kan forklare hvorfor arbeiderne ikke lenger stoler blindt på dem og hvorfor medlemstallene deres har falt.

Under gruvestreiken i Budryk kjempet både Solidarnosc (som til og med skaffet til veie streikebrytere) og gruvearbeidernes fagforening ZZG (en postkommunistisk organisasjon som samarbeider med Det europeiske venstrepartiet) mot de streikende gruvearbeiderne. Resultatet ble at begge disse organisasjonene mistet flertallet av de lokale medlemmene.

Piotr Duda, regional leder for Solidarnosc i Silesia, er klok av skade. Han foreslår nå at staten begrenser handlingsmulighetene til de små fagforeningene, som ofte er de mest radikale. Dette forslaget har selvfølgelig vunnet gehør blant arbeidsgiverne, som er tilhengere av «ansvarlige fagforeninger». De foreslår at det må minst 20 personer til – og ikke ti, slik tilfellet er i dag – for å opprette en fagforening. Et slikt tiltak vil særlig begrense opprettelsen av fagforeninger i små bedrifter.

ETTER FLERE ÅR med konservativ regresjon viser denne streikebølgen at den sosiale bevegelsen – og særlig dens mest radikale grener – er en kraftig potensiell sosial motstandskraft i et Polen der det postkommunistiske sosialdemokratiet er brakt i vanry. De polske arbeiderne overrasket Europa med streikene i 1981. Det kan godt hende de gjør det igjen.

Oversatt av G.U.

Fotnoter:
1 Ifølge en meningsmåling utført av GFK Polonia den 2. februar 2008, hadde partiet en oppslutning på. 43 prosent.

2 www.money.pl den 17. desember.

3 Meningsmåling utført av SMG/KRC i perioden 18. til 20. januar 2008. (…)