De som ble igjen

Januar 2008. Vil du finne huset til Cécile Serra, burde du ikke stole på den kaotiske gatenummereringen. Du kan imidlertid spørre en hvilken som helst nabo. «Fru Serra? Det er enkelt. Det er huset med appelsintrærne og den gamle bilen!» Cécile Serra tar imot alle besøkende med en munter gjestfrihet. I hagen hennes, som stelles med omhu av naboen, herr Mesaour, troner det rustne karosseriet av en 1961 Simca Aronde. «Å, vi har hatt litt av noen turer med denne bilen, mannen min og jeg! Hver helg reiste vi for å fiske med noen venner. Herr Gabrière og herr Cripo, med konene deres, for eksempel. Helt fram til 1981. Da begynte mannen min å bli så fort sliten. Men vi har hatt mange gode stunder!»

Når man hører på historiene til denne leende og oppegående damen på 90 år, får man nærmest inntrykk av at «revolusjonen» i 1962 ikke har hatt noen særlig innvirkning på livet hennes. Hun har hele tiden vært en måteholden syerske fra bydelen Golf i Alger. «Hvorfor skulle det ha forandret noe?» spør hun litt bryskt. «Jeg hadde et godt forhold til alle. Respekterer du algerierne, så respekterer de deg. Jeg har alltid sagt De til grønnsaksforhandleren min, og det gjør jeg fremdeles den dag i dag.»


CÉCILE SERRAS MORMOR ble født i Cherchell i 1858. Faren hennes var steinhugger, og flyttet til Alger i 1920. «Han fikk dette huset bygd i 1929, og siden den gang har jeg alltid bodd her.» Og hvorfor forlot hun ikke Algerie i 1962? «Hvorfor skulle jeg dratt? Dette er landet vårt. Alt er vakkert her. Du har solen, havet, menneskene. Jeg har ikke angret et sekund på at jeg ble her.» Mannen hennes, Valère Serra, var dreier i et foretak drevet av franskættede algeriere, såkalte «pieds-noirs» (sorte føtter).1 «I løpet av krigen måtte han ofte reise for å selge varene sine. Han sa til naboene våre [som var arabere]: Jeg lar dere passe på kona mi og sønnen min! Og det tilstøtte oss aldri noe. Unntatt da OAS2 kom på banen. Sannheten er at det var de som sto for det meste bråket. Men det er ikke sant at vi hadde valget mellom å pakke kofferten eller ende opp i en kiste. Svigerinnen min for eksempel, hun reiste fordi hun var redd. Jeg kan imidlertid skrive under på at ingen noensinne truet oss.»

I 1962 ble atelierene der Valère Serra arbeidet avviklet, og han gikk av med pensjon. Cécile Serra fortsatte som syerske. «I 1964 tok vi bilen til Frankrike for å se hvordan det var. Bare i tilfelle … Hver gang vi møtte noen ‘pieds-noirs’ fikk vi høre de samme dumhetene! ‘Hva! Bor dere fortsatt der? Skal dere bo sammen med de folka?’ Vi skyndte oss hjem igjen.»
Cécile Serra er en av 200 000 «pieds-noirs» som ikke forlot Algerie i 1962.3 Overraskende? Nei, det er helt logisk. En av Algeries fremste historikere, Benjamin Stora, forklarer: «Helt siden de dro til Frankrike, har emigrantene forsøkt å få folk til å tro at den eneste grunnen til at de reiste var at livene deres og livene til barna deres var i fare. Og dermed måtte de bare dra. Det er bare delvis sant.»4


JEAN-BERNARD VIALIN var tolv år gammel i 1962. Han kommer fra Ouled Fayet, en liten kommune i nærheten av Alger. Faren var tekniker i en metallbehandlingsbedrift, og moren lærer. Selv har han jobbet som pilot for Air Algérie. Han møter oss på båten sin som ligger til kai i den flotte havnen i Sidi Fredj (tidligere Sidi Ferruch), vest for Alger. «Foreldrene mine var blant dem man kalte liberale. De engasjerte seg ikke for FLN [Front de libération nationale] og heller ikke for tilhengerne av et fransk Algerie. Det var bare vanlige folk, dessverre i mindretall, som nektet å godta statusen man ga «muslimene» og de utrolige urettferdighetene dette medførte. Det er vanskelig å forestille seg i dag hvor sterkt rasismen sto i Algerie på den tiden. I Ouled Fayet bodde alle europeerne i ordentlige hus i sentrum, mens «muslimene» bodde i elendighet i fattigslige hytter i utkanten av byene». Dette var falleferdige hus bygd opp med sivrør som var stukket ned i bakken og holdt sammen av hyssing. På toppen balanserte noen bølgeblikkplater som fungerte som tak. «Det var ikke Sør-Afrika, men nesten.»

I januar 1962 brant et bilde seg fast på netthinnen til den unge gutten. «Det var i El Biar [en bydel på høyden av Alger]. To franskmenn drakk anisbrennevin på en utekafé. En algerier gikk forbi. En av de to reiste seg, trakk fram en pistol, skjøt algerieren rett ned, og satte seg ned igjen for å drikke ferdig, mens offeret tømte seg for blod i rennesteinen. At slike folk var redde for å bli igjen her etter frigjøringen, det vil jeg gjerne tro.» For foreldrene hans var det imidlertid aldri spørsmål om å reise. «De så på dette som en naturlig utvikling. De hadde alltid ønsket at alle skulle ha de samme rettighetene, og var glade for å kunne oppleve øyeblikket da det skjedde.»

I 1962 forlot alle Ouled Fayets 2000 europeiske innbyggere byen, unntatt Vialin-familien. De forlatte husene ble raskt okkupert av algerierne fra slumstrøkene rundt byen. «Det er jo bare naturlig», presiserer den forhenværende piloten. Moren hans åpnet landsbyens eneste skole. I 1965 fikk familien algerisk statsborgerskap. «Når alt kommer til alt føler jeg meg framfor alt som en algerier. Karrieren min i Air Algerie forløp uten problemer, jeg ble alltid godtatt som en som har et annet opphav, men uten noen som helst form for forskjellsbehandling.»


ANDRÉ BOUHANA VAR heller aldri redd for å bli igjen i Algerie. «Jeg vokste opp i Ville Nouvelle, en av de muslimske bydelene i Oran. Jeg snakket spansk, som foreldrene mine, men også den arabiske dialekten, ettersom alle kameratene mine var arabere. Det er noe annet med europeerne som bodde i sentrum. Så hvorfor skulle jeg vært redd da frigjøringen fant sted?» I dag er Bouhana 70 år gammel, og bor i et skrøpelig hus i Cap Caxine, vest for Alger. Han har flere hunder og katter, og overlever takket være de 200 euroene han – i likhet med omtrent 40 andre «pieds-noirs» uten inntekt – mottar i pensjon fra det franske konsulatet. «Jeg har også algeriske venner, gamle naboer, som bor i Frankrike og sender meg litt penger.» Og hva med familien hans, som har flyttet til Frankrike? «Tuller du? Dem får jeg ikke en euro fra! De snakker ikke med meg lenger. De har aldri tilgitt meg at jeg ble igjen i Algerie.»

Og så har vi 77 år gamle Felix Colozzi, kommunist og aktivt med i motstandskampen på FLNs side. Han satt seks år i franske fengsler (deriblant det forferdelige Lambèse-fengselet nær Batna). Til slutt ble han økonomiingeniør i forskjellige statseide bedrifter. Og 78 år gamle André Lopez, den siste «pied noir» i Sig (tidligere Saint-Denis du Sig), omtrent fem mil fra Oran. Han overtok olivenselskapet som bestefaren hans hadde grunnlagt og produserer nå hermetisert sopp. Og fader Denis Gonzalez, 76 år gammel og fremdeles lynskarp, «ekte ‘pied noir’ i flere generasjoner». Han har fulgt i fotsporene til den berømte Algerbiskopen Duval, som ble sterkt mislikt og kritisert av OAS fordi han valgte å «bli værende for å tjene det algeriske folk».

Vi må heller ikke glemme 78 år gamle Prosper Chetrit, som er den siste gjenlevende jøden i Oran etter at moren hans døde. Han minner om at «3000 jøder ble igjen i Oran etter 1962. Det var først fra 1971 og utover at de fikk problemer, da myndighetene konfiskerte synagogen for å bygge den om til moské, og den siste rabbien reiste. Men alle vet at jeg er jøde, og alle verdsetter meg.»
Det var altså mulig å være fransk og fortsette å bo i det selvstendige Algerie. «Selvfølgelig var det det!» utbryter Germaine Ripoll, som i en alder av 82 år fortsatt driver restauranten foreldrene hennes åpnet i 1932 i Arzew, nær Oran. Med litt hjelp av sønnen, vel å merke. «Jeg skal si dere én ting: For oss har situasjonen vært omtrent den samme hele tiden. Den eneste virkelige forandringen var i 1966, da vi måtte stenge vinlageret, fordi det ble forbudt å selge alkohol. Men det forhindret meg aldri i å selge vin til gjestene mine.»


JO FLERE «PIEDS-NOIRS» – eller «algeriere av europeisk opprinnelse», som noen av dem foretrekker å kalle seg – vi intervjuer, desto tydeligere blir det at det klassiske franske bildet av deres situasjon ikke alltid stemmer. Var europeernes bekymringer velbegrunnet? Det er vanskelig å gi et entydig svar.5 Visst kunne uttalelsene til enkelte nasjonalistledere virke foruroligende. Særlig da FLN stadfestet 1. november 1954 at de ville bygge et demokratisk Algerie «innenfor rammen av islamistiske prinsipper».
Det virker imidlertid som om de fleste «pieds-noirs» som flyktet til Frankrike fullstendig har glemt at FLNs ledelse under hele krigen sendte ut kommunikeer for å berolige dem. «Jeg leste dem med stor tilfredshet», forteller Jean-Paul Grangaud, barnebarn av protestantiske lærere som kom til Kabylia på 1800-tallet. Etter frigjøringen ble Grangaud professor i pediatri ved sykehuset Mustapha i Alger, og deretter rådgiver for helseministeren. I det mest kjente av disse kommunikeene, som ble sendt ut 17. februar 1960 fra Tunis – der den provisoriske regjeringen hadde sitt hovedsete – til «Algeries europeere», kan vi lese: «[…] Algerie er alles fedreland […]. Selv om de algeriske patriotene nekter å være annenrangs mennesker, selv om de nekter å anerkjenne dere som superborgere, så er de klare til å betrakte dere som ekte algeriere. Algerie tilhører algerierne, alle algerierne, uansett opprinnelse. Dette slagordet er ikke bare tull. Dette er virkeligheten. Basert på et felles liv sammen.» Den eneste skuffelsen for dem som ble igjen var at de måtte be om algerisk statsborgerskap, mens de muslimske algerierne fikk det automatisk. Det var i 1963, lenge etter den store utvandringen av «pieds-noirs».
Hva materielle goder angår hadde europeerne som ble igjen heller ikke store problemer. «Ingen tenkte noen gang på å jage oss ut av villaen vår», forteller Guy Bonifacio, tredjegenerasjons Oran-innbygger. De andre vi møtte gir uttrykk for det samme. Nasjonaliseringen av landjord, som ble kunngjort i 1963 av den nye sosialistiske staten, angikk bare de aller største gårdene, små udyrkede områder og i blant jordområdene til franskmenn som hadde blitt igjen i landet, men som nektet å be om algerisk statsborgerskap. Jeanine Degand har bodd i Oran mesteparten av sitt lange liv. Hun bærer fremdeles nag til algerierne, men er utvetydig på dette punktet: «Jeg har en onkel som eide 30 hektar jord ved Boutlélis. I 1963 sa algerierne til ham: «Enten blir du algerier, og da kan du beholde gården din, eller så nekter du, og da tar vi den.» Det er en stolt mann, så han nektet, og de tok jorda hans. Hadde han bedt om algerisk statsborgerskap, ville han hatt jorda si den dag i dag.»


DET HAR IKKE vært satt nok fokus på hvor raskt freden kom tilbake til Algerie. Jean-Robert Henri er historiker ved La Maison méditerranéenne des sciences de l’homme i Aix-en-Provence. Han reiste til Algerie sommeren 1963. «Jeg kjørte gjennom hele landet, fra øst til vest, med den gamle bilen min. Jeg overnattet i helt bortgjemte strøk. Jeg ser jo typisk fransk ut, men det hendte meg aldri noe, og jeg følte aldri noen fiendtlighet fra algeriernes side. Jeg møtte noen «pieds-noirs» på avsidesliggende gårder, og de var overhodet ikke redde.» En av de fremste algeriske historikerne på dette området, F. S.,6 bekrefter at «fra og med august 1962 ble det ikke avfyrt et eneste skudd i Algerie. Det er som om algerierne sa til seg, rett etter frigjøringen: Vi har fått det vi ville, nå glemmer vi fortiden og tenker bare på framtiden.» Marie-France Grangaud vokste opp i det protestantiske algeriske borgerskapet (før 1962), og fikk senere en toppstilling ved det algeriske statistikkbyrået. Hun deler historikerens oppfatning: «Vi har aldri følt at de søker hevn, selv om nesten alle de algeriske familiene led under kolonialiseringen. Tvert om gir de uttrykk for at de respekterer oss. Det er som om de sier: Takk for at dere ble igjen for å hjelpe!»
Man kan begynne å lure på hvorfor så mange «franskmenn fra Algerie» bestemte seg for å forlate et land de var så sterkt knyttet til. Stiller man dette spørsmålet til noen av de som bor i Frankrike, nevner de nesten alltid frykten, som ble næret av den utbredte volden som herjet i Algerie de siste månedene av krigen. Særlig tre hendelser trekkes fram: Skyteepisoden i rue d’Isly i Alger 26. mars 1962, massakren i Oran 5. juli, og kidnappingene av europeere.

André Bouhana presiserer imidlertid at «opptrappingen av volden i årsskiftet 1961-1962 kom særlig fra OAS. OAS pisket opp et hat mellom arabere og europeere, som ikke ville eksistert hadde det ikke vært for dem.» Alle vi snakket med insisterer på at FLNs reaksjoner på OAS’ regelrette drap var svært moderate. Germaine Ripoll forteller at «OAS var til stede i Arzew, men algerierne truet aldri noen franskmenn der.» Hva kidnappingene angår (2200 europeere, av i alt én million, forsvant mellom 1954 og 1962), var mange av dem målrettede. «I landsbyen min var det bare OAS-aktivister som ble bortført», sier Jean-Bernard Vialin.

«Det er sant at europeerne var veldig redde», sier Benjamin Stora. «Men hva var de redde for? Det de særlig fryktet var blind hevn. Særlig fordi «les pieds-noirs» visste – og vet fremdeles – at det ble drept minst ti algeriere for hver franskmann!7 Så kom OAS, og mange av dem støttet denne organisasjonen. De var altså redde for FLNs reaksjoner på OAS’ operasjoner. De fleste algerierne har imidlertid aldri vist noen hevnlyst, og de var svært overrasket da de konstaterte at europeerne flyktet hals over hode.»
Hvis årsaken til denne massive emigrasjonen ikke var frykt for liv og eiendom – hva var det da? Jean-Bernard Vialin har sin formening om saken: «Det store flertallet «pieds-noirs» forlot Algerie, ikke fordi de var direkte truet, men fordi de ikke kunne holde ut tanken på å ha algeriere som likemenn.» Marie-France Grangaud er enig med Vialin, men ordlegger seg litt mer forsiktig: «Kanskje gjorde tanken på å bli beordret av arabere dem redde. Vi levde jo faktisk med en følelse av at vi var mer verdt enn dem. Vi følte oss mer siviliserte. Og vi hadde ingen naturlig omgang med muslimene. De var der, rundt oss, men bare som en slags dekor. Denne følelsen av å være overlegen var helt innlysende. I bunn og grunn er det vel det kolonialisering går ut på. Selv slet jeg lenge for å kvitte meg med slike holdninger …»
Fra 1992 til 1993 reiste historikeren Hélène Bracco Algerie rundt for å finne gjenlevende «pieds-noirs». Hun intervjuet rundt 60 personer, og ga intervjuene ut i bokform, med tittelen L’Autre face, «Européens» en Algérie indépendante (Den andre siden, «europeere» i det selvstendige Algerie).8 Bracco mener at «den egentlige årsaken til at så mange reiste til Frankrike er at de ikke var i stand til å foreta en mental helomvending. Alle Algeries europeere, selv de som sto lavest på den sosiale rangstigen, følte at de var overlegne selv de mektigste muslimene. For å bli igjen, måtte de over natten godta å dele alt med mennesker de hadde for vane å beordre eller forakte.»

Virkelighetens verden kan imidlertid by på overraskende tilfeller. Noen av de «pieds-noirs» vi møtte i Algerie har fremdeles en kolonialistisk og rasistisk diskurs. Disse menneskene ble igjen for å beskytte sine materielle goder (leiligheter, bygninger, foretak), og fordi de mener at Algerie fremdeles er deres land.

En logisk følge av disse mentalitetsforskjellene er at de fleste «pieds-noirs» som ble igjen sør for Middelhavet har liten kontakt med de som bor i Frankrike. Jean-Bernard Vialin forteller: «Da min algeriske kone og jeg fikk en datter i 1979, reiste jeg en tur til Frankrike. Medlemmer av min egen familie utbrøt: ‘Hva! Skal du ha oss til å bysse i søvn en liten araber?’» Guy Bonifacio unngår å møte en del utvandrere når han besøker Frankrike: «De betrakter oss som overløpere. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt noen si: «Hvordan kan du leve med de folka? Det er jo villmenn!»», sukker han. Marie-France Grangaud er imidlertid optimistisk: «De siste årene har flere ‘pieds-noirs’ reist tilbake til Algerie for å minnes fortiden. I fjor sommer sa en av dem, en jeg kjenner, idet han reiste: ‘Hadde jeg visst at det skulle bli sånn, ville jeg ikke dratt.’»

Oversatt av G.U.


Fotnoter:
1 Uttrykket «pieds noirs» ble først brukt om arabere fra Algerie. Det skal ha henvist til algeriske båtføreres vane med å gå barføtt i båtenes kullbunkere. Fra 1955 ble uttrykket brukt for å betegne franskmenn født i Algerie, og i en videre betydning europeere og jøder født i Algerie før 1962. Noen bruker det i tillegg for å betegne franskmenn født i Tunisia eller Marokko før disse landene ble selvstendige.

2 Organisation Armée Secrète (OAS) ble opprettet i 1961, og samlet de mest ekstreme tilhengerne av et fransk Algerie. De plasserte ut bomber, myrdet muslimer og moderate franskmenn på åpen gate, og ble støttet av de fleste «pieds noirs».

3 Se Bruno Etienne, Les Problèmes juridiques des minorités européennes au Maghreb (De juridiske problemene til de europeiske minoritetene i Nord-Afrika), éditions du CNRS, Paris, 1968, s. 236 ff.

4 Vi finner ytterligere et eksempel på denne versjonen av historien i Gilles Perez? lange dokumentar, Les Pieds Noirs, Histoire d?une blessure («Les pieds noirs», historien om et åpent sår), sendt på TV-kanalen France 3 i november 2006, og sendt i reprise flere ganger siden.

5 Det er noe helt annet når det kommer til harkiene, algerierne som kjempet på fransk side mot FLN-styrkene. De ble nådeløst massakrert etter frigjøringen. Jf. Fatima Besnaci-Lancou og Gilles Manceron, Les Harkis dans la colonisation et ses suites (Harkiene under og etter kolonialiseringen), L?Atelier, Ivry-sur-Seine, 2008.

6 Fordi han har en viktig stilling i Kulturdepartementet, har denne mannen bedt oss om å skjule hans identitet.

7 De fleste tallene knyttet til Algerie-krigen diskuteres kraftig. For å gi et inntrykk av hvor landet ligger, kan vi imidlertid anslå at på fransk side døde 15 000 soldater i kamp (og 9000 av ulykker!), mens 2800 sivile ble drept og 2200 forsvant. På algerisk side ble 150 000 soldater drept av de franske styrkene (og flere titalls tusen som et resultat av indre konflikter), mens omtrent 60 000 sivile ble drept og over 13 000 forsvant. Mellom 40 000 og 120 000 harkier ble drept, og en million bønder ble fordrevet fra gårdene sine. Jf. Guy Pervillé, « La Guerre d?Algérie : combien de morts ? » (Algerie-krigen: Hvor mange døde?), in: Mohammed Harbi og Benjamin Stora (red.), La Guerre d?Algérie, Robert Laffont, Paris, 2007, s. 477 ff.

8 Editions Paris Méditerranée, Paris, 1999.