Fra gerilja til demokrati

Valget på ny grunnlovgivende forsamling 10. april markerte en viktig etappe i Nepals historie. Det ble første gang krevd avholdt av landets politiske partier i 1951 og senere annullert to ganger i 2007. Så det er et viktig skritt mot den aktive deltakelsen i demokratiske prosesser store deler av befolkningen har etterlengtet. Det ser vi også av den høye valgdeltakelsen, 60 prosent. Klimaet valget ble avviklet under kan også ses som et svært positivt tegn og viser viljen hos samtlige politiske partier til å få landet ut av det uføret det befinner seg i.

Men de 601 medlemmene i den nye forsamlingen (den endelige sammensetningen er ikke kjent når dette skrives) står overfor en enorm oppgave de to neste årene. De skal ikke bare mestre sine parlamentariske oppgaver i overgangsperioden. De skal også utarbeide en ny grunnlov. I den nye midlertidige grunnloven som ble kunngjort 15. januar 2007, ble det nedfelt to prinsipper som utvilsomt vil bli vanskelige å innfri. Det ene skal behandles første gang den grunnlovgivende forsamlingen trer sammen (tre uker etter at det endelige valgresultatet er gjort kjent), og angår monarkiet. Det andre dreier seg om innføringen av et føderalt styre, som vil medføre at landet blir delt inn i mindre delstater.


I NEPAL FINS det rundt hundre etniske grupper og nesten seksti ulike språk, fordelt på en befolkning på omlag 28 millioner. Landet omfatter over femti tidligere uavhengige kongedømmer, som mellom 1769 og 1815 gradvis ble innlemmet i det lille kongeriket Gorkha i det sentrale Nepal av Shah-dynastiet, som fortsatt sitter på tronen. Utenom vannkraft har landet svært få naturresurser. Flere regioner har en underutviklet infrastruktur, og mangler både veier og elektrisitet.

Disse forholdene er nok til å minne om at landets samhold er svært sårbart og i stor grad støtter seg til monarken som person. Oppdelingen av landet vil bli litt av en hodepine og de nye føderale delstatenes levedyktighet vil bli vanskelig å garantere.

De fleste politiske aktører synes likevel å være innstilt på å inngå kompromisser for å komme ut av stagnasjonen folket har levd under i mange år. Nepals politiske historie har vært svært urolig siden innføringen av flerpartisystemet i november 1990, etter tre tiår uten partier. Fra da av bare vokste den politiske volden, mens regjeringene ble skiftet ut i stadig økende tempo.

Med denne situasjonen som bakteppe innledet det lille kommunistpartiet NKP (m) – Nepals kommunistiske parti (maoistene)1 «folkekrigen» 13. februar 1996. Partiet dannet en hær som ble gradvis rustet opp og fikk en stadig mer sofistikert bevæpning etter flere seire, først mot politiet, så mot regjeringsstyrkene. I juni 2001 myrdet arveprinsen Dipendra kong Birendra, dronning Aishwarya og seks andre medlemmer av kongefamilien.2 Høsten etter ble hæren satt inn, og borgerkrigen var et faktum.

Utover bysentraene og den fruktbare Teraisletten i sør hadde ikke regjeringen lenger kontrollen i landet. Denne var tatt over av NKP (m). Partiet etablerte nå folkestyre i landsbyer og distriktene, innledet en kulturrevolusjon og innførte krigsøkonomi. Det var ikke lenger mulig å avholde valget, og parlamentsmedlemmene som var blitt valgt i 1999, fikk forlenget sine mandater. Landet gikk gjennom en svært ustabil periode, som endte med at kong Gyanendra overtok all makt 1. februar 2005.

Samtidig med at alle lag av befolkningen håpet på frigjøring, erklærte kongen unntakstilstand og opphevet retten til å forsamle seg, samt ytringsfriheten. Lokalvalgene, som ble holdt uten at partiene ble konsultert, ble boikottet. En allianse for gjeninnføring av demokratiet bestående av de viktigste politiske partiene, den såkalte Sjupartialliansen, ble etablert i desember 2005. Her inngikk Nepals kongressparti (NC), Nepals kommunistiske parti (forente marxist-leninister, på engelsk forkortet UML, moderat venstre) og maoistene. Folkets frigjøringshær intensiverte sine aksjoner i løpet av vinteren 2006. Et folkeopprør uten sidestykke, delvis organisert av partiene – deriblant maoistene, lyktes i å få overtalt monarken til å si fra seg makten. Dette gjorde han under en fjernsynssending like før midnatt 24. april 2006.

18. mai samme år fratok parlamentet kongen all makt og erklærte landet som en demokratisk og verdslig republikk. Fredsavtalen som ble undertegnet noen måneder senere, i november, markerte slutten på ti år med borgerkrig. I denne skal 13 000 mennesker ha blitt drept, i tillegg til de mange tusener som ble såret, forsvant eller ble tvangsflyttet. Ifølge avtalen skulle soldatene tilknyttet Folkets frigjøringshær avvæpnes og overvåkes av FN, det skulle utarbeides en midlertidig grunnlov, og holdes valg på en grunnlovgivende forsamling.


MEN TIL Å begynne med ble partiene verken enige om valgordningen eller inndelingen av valgkretsene. To ganger ble de forhåndsannonserte valgene (planlagt holdt i juni, så i november 2007) avlyst, selv om valgkampanjen var godt i gang. Omsider ble man enige om en delt løsning. 240 parlamentsmedlemmer skulle velges etter flertallssystemet, 335 etter proporsjonal fordeling og 26 utnevnes i statsråd. I april 2008 ble det sendt ut tusenvis av nasjonale (90 000) og internasjonale (1000) observatører, og grensen til India ble holdt stengt i tre dager for å hindre voldeligheter fra mindre grupper i delstaten Bihar. Man vurderte også å sette inn hæren. Men til slutt var det en politistyrke på 135 000 mann som ved de 9821 valglokalene sto for sikkerheten til de 9648 kandidatene og 17,6 millioner velgerne innskrevet i valgregistrene. Valgdeltakelsen var høy, og det ble rapportert om få uregelmessigheter, utenom enkelte steder hvor valget ble avlyst.

Det var svært vanskelig å forutsi noe om utfallet. Maoistpartiet stilte til valg for første gang, og flere partier hadde blitt spesielt dannet for anledningen. Hele 54 partier var registrert hos valgkommisjonen. Da de første resultatene ble kjent, slo de ned som en bombe. Så fulgte en lang taushet i mediene og verdenssamfunnet. Mot all forventning var det de tidligere opprørske maoistene i NKP (m) som gikk seirende ut, i første rekke ved å vinne flest valgkretser (119 av 240), men også i mindre omfang i den proporsjonale opptellingen (omlag 30 prosent av stemmene).
De var nå sikret et stort flertall i den grunnlovgivende forsamlingen, mens Kongresspartiet (NC) og UML led et sviende nederlag. Maoistenes suksess ble tilskrevet en sterk vilje til endring blant folket, samt en dyp skepsis til partiene som satt ved makten på 90-tallet og som ikke hadde lykkes noe videre i forsøkene på å forbedre landets økonomiske situasjon.


PROGRAMMET TIL DE tre viktigste partiene inneholder flere likhetspunkter, noe som vil forenkle oppgaven til den grunnlovgivende forsamlingen. De er alle enige om et flerpartisystem (som allerede er nedfelt i den midlertidige grunnloven), om en lovgivende forsamling inndelt i to kamre, og om et føderalt styre som tar hensyn til etniske og regionale egenarter. Punktene det strides om, går på utnevnelsen av en president, som bare NKP (m) krever, og hva som skal skje med de 20 000 soldatene i Folkets frigjøringshær. Marxist-leninistene (UML) vil at de skal integreres i Nepals nasjonalhær, mens maoistene ser for seg at to ulike hærstyrker kan eksistere side om side. Kongresspartiets program nevner ikke saken.

Sjupartialliansen har allerede erklært Nepal som republikk. Men man må likevel ta hensyn til den delen av befolkningen som fremdeles føler seg knyttet til monarkens rolle som symbol. Kongen har vært svært ordknapp siden han måtte gi fra seg makten i april 2006. Men nylig uttalte han at en slik avgjørelse bare kunne tas av folket, og at det dermed måtte holdes en folkeavstemning. Avskaffelsen av monarkiet, som vekker slik begeistring hos intelligentsiaen og som maoistene ivrer slik etter, risikerer altså å skape en del bølger.

Den største utfordringen blir likevel å opprette en føderasjon. Hovedprinsippene er de tre majoritetspartiene overens om, men inndelingen av de framtidige delstatene er det langt fra enighet om. Et stort antall etniske (se undersak), religiøse og regionale organisasjoner vil legge seg opp i avgjørelsene. På grunn av landets særegne befolkningssammensetning har ikke noe distrikt eller noen gruppe absolutt flertall. De mange innfødte folkeslagene, om man nå skal bruke det uttrykket, utgjør en tredjedel av Nepals totale befolkning. De krever nå alle å få tilbake territorier som de oppfatter som sine forfedres jord.

Viktigst blir det å finne en løsning for Teraisletten. Her bor over halvparten av nepalerne, etter femti år med tilflytting til disse grøderike områdene fra fjellene i nord og de indiske delstatene Bihar og Uttar Pradesh i sør. Folket på sletten kalles madeshi og utgjør en tredjedel av landets befolkning. De har lenge blitt sett på som annenrangs borgere. Av folk fra Vesten har de blitt kalt «ville», og av nepalske fjellfolk «reddharer».
De har nylig vist vilje til å bli politisk organisert for å få gjennomslag for sine rettigheter, og ved bruk av voldelige metoder. De krever at det blir opprettet en egen delstat som omfatter hele Teraisletten. Noe man vanskelig kunne gå med på uten å skape stor ubalanse i den føderale sammensetningen. Partiet som representerer denne strømningen, Madeshi Janadhikar Forum, nyter stor oppslutning blant innbyggerne i regionen og vil få 40 representanter i Nasjonalforsamlingen. Den politiske volden har dermed forflyttet seg fra fjellene ned til slettelandet, og det er forventet at den vil forsterke seg i denne regionen i månedene som kommer.


AT VALGET NÅ BLE avholdt vitner om et ønske om fred i Nepal. Det var fryktet at et dårlig valgresultat for maoistene kunne føre til at «folkekrigen» ville blusse opp igjen. Men etter valgseieren har det oppstått en ny trussel. I første omgang har man vært kunnet konstatere at UML-lederen har trukket seg. Videre har partiets representanter uttalt at de ikke vil sitte i Nasjonalforsamlingen på grunn av det dårlige valgresultatet. Forhandlinger er i gang for å prøve å finne en løsning på problemet.
Kongresspartiet har sagt at det ser på resultatet som et produkt av maoistenes skremselskampanje, og at de også kan stille seg avventende. Finansmarkedene gir uttrykk for stor bekymring og intellektuelle krefter har – uvanlig nok – foreløpig valgt ikke å uttale seg. For NKP (m) har hovedkampsaken vært opphevelsen av «urettferdige» avtaler med India.3 Det innebærer at forholdet til landets mektige nabo i sør kan bli spent. Videre har USA ført opp NKP (m) som en terroristorganisasjon, men kan om kort tid fjerne partiet fra listen, ifølge uttalelser fra USAs ambassadør i Katmandu.

Partiets to ledere, Pushpa Dahal – kalt Prachanda, «den djerve», og Baburam Bhattarai, har på sin side kanskje følt at de risikerte å bli snytt for seieren. De har derfor gått langt i sine forsikringer om at de er rede til å samarbeide med de andre partene for å få etablert en demokratisk stat. De har sagt de vil være entreprenørene i en «økonomisk revolusjon» etter kapitalistisk modell, og at kongens avsettelse bør foregå i skikkelig former.

Til tross for disse uttalelsene er det å frykte at partiet som fikk flertall ved valget innfører «de-maokrati» og krenker rettighetene til dem som de inntil nylig omtalte som klassefiender. Med mindre de går inn for en radikal ideologisk omvending.

Oversatt av M.B.


Fotnoter:
1 Nepal har i de senere år hatt opptil flere partier med ordet «kommunistisk» i navnet. Overs. anm.

2 Dipendra ble selv livstruende såret. Kongens bor, prins Gyanendra, som ikke befant seg i kongepalasset i Katmandu under massakren, ble utnevnt som ny konge av Nepal av det kongelige råd.

3 Nærmere bestemt freds- og vennskapsavtalen av 1950, og Mahakali-traktaten av 1996 som tvinger Nepal til å selge en del av energien denne elven produserer til India.