Grusomhetsfaktoren

En ny generasjon israelske historikere som ikke er belemret med fortidens synder, er nå i ferd med å avsløre mytene om «uavhengighetskrigen». 14. mai er det 60 år siden Israel erklærte seg selvstendig. 15. mai minnes palestinerne hendelsen som Yawm al-nakba, Katastrofedagen. Hva skjedde forut for og etter opprettelsen av staten Israel?

På begynnelsen av 80-tallet gjennomgikk den israelske intelligentsiaen en bemerkelsesverdig forvandling. En ny generasjon trådte fram, en generasjon av kvinner og menn som verken hadde opplevd Holocaust eller opprettelsen av staten Israel. Denne utviklingen vitner også om den gradvise modningen til elitene som nå er blitt i stand til å vurdere fortiden uten komplekser og frigjøre seg fra mytene og tabuene de israelske lederne har spredt.

Antikonformismen til disse intellektuelle – historikere, sosiologer, filosofer, forfattere, journalister, filmskapere, kunstnere – har trengt seg fram av hendelsene etter seksdagerskrigen i 1967: Okkupasjonen, den palestinske motstanden, den nasjonalistiske og religiøse høyresiden som kom til makten i 1977, den økende innflytelsen til nybyggerne og de ekspansjonistiske rabbinerne, de økte spenningene mellom religiøse og sekulære. «Når de snakker om Tel Aviv, sier de religiøse ofte Sodoma og Gomorra, mens Jerusalem for de sekulære er ayatollaenes Teheran,» kommenterer Michel Warschawski, en av lederne i den radikale fløyen av fredsbevegelsen.

Freden med Egypt i 1979 ga håp om en helhetlig løsning, et håp invasjonen av Libanon i 1982 knuste. Invasjonen ble av opinionen oppfattet som Israels første angrepskrig, og Israel gikk til krig på falske premisser. PLO, som Menachem Begin i tospann med Ariel Sharon forsøkte å utslette, hadde ikke kommet med noen provokasjoner, slik den israelske regjeringen hevdet. PLO ga allerede da uttrykk for at de var villige til å inngå et kompromiss. Og uansett var ikke PLO noen trussel mot den jødiske statens eksistens. På denne tiden ble mange israelere sjokkert over den ekstremt brutale framferden til hæren deres, over det overdrevent høye antallet sivile palestinere og libanesere som ble drept. Hærens brutalitet kulminerte i den grufulle massakren i flyktningleirene Sabra og Shatila, som ble begått foran øynene på israelske tropper.

Det som fulgte hadde aldri skjedd før i staten Israels korte historie: 400 000 demonstrerte i sentrum av Tel Aviv; 500 offiserer og soldater deserterte; refusenikbevegelsen med vernepliktige som nektet å tjenestegjøre i hæren oppsto, først i Libanon og siden i de okkuperte områdene. «Hærens renhet», som den jødiske staten skrøt på seg etter opprettelsen, var blitt alvorlig tilgriset.

Unge historikere bidro, frivillig eller ufrivillig, til å sverte dette slagordet. De hentet fakta fra de offisielle arkivene som større deler av ble nedgradert i 1978 – tretti år etter hendelsene, slik israelsk lov krever. Her oppdaget de at de israelske styrkenes oppførsel før og etter 1948-krigen ikke samsvarte med propagandaens idylliske bilde. Simha Flapan – en iherdig sionist like til sin død og en av lederne i venstrepartiet Mapam – var først ute med et verk som, med støtte i offisielle dokumenter, avslørte de «syv viktigste mytene» som var blitt brukt til å holde opinionen for narr i flere tiår.1

I COMMENT ISRAËL expulsa les Palestiniens (Hvordan Israel kastet ut palestinerne) presenterer og analyserer Le Monde diplomatiques Dominique Vidal (i samarbeid med Sébastien Boussois) slutningene til de man for tiden kaller «nyhistorikerne».2 Det dreier seg om de første historikerne siden opprettelsen av staten Israel som, i motsetning til deres forgjengere, forankrer deres arbeid på dokumenter hentet fra arkivene til blant annet ministerråd, hæren, Palmach (stormtroppene), sionistorganisasjoner, dagboken til statsminister og forsvarsminister David Ben-Gurion.

Boka beskriver omstendighetene som ledet til krigen mot de arabiske armeene. Den stigmatiserer rollen til Ben-Gurion, som i beste fall var tvetydig. Et helt kapittel vies til Benny Morris, den ledende «nyhistorikeren» som i boka kalles «schizofren» på grunn av avgrunnen mellom hans engasjement for sannheten som historiker og hans politiske posisjon nær det israelske ekstremhøyre. Og ikke minst analyserer boka Ilan Pappés siste verk, The Ethnic Cleansing of Palestine (Oneworld, 2006), som skapte så mye oppstyr at Pappé – etter en rekke andre insidenter– måtte forlate sin stilling ved Universitetet i Haifa og søke tilflukt ved et britisk universitet.

Pappé er ikke den første intellektuelle dissidenten – og utvilsomt ikke den siste – som har måttet flykte fra hjemlandet, skriver Vidal, for å unnslippe den kvelende stemningen som forbeholdes slike «forpestere». Likevel er det vanskelig å bestride hans framstillinger, som er langt mer detaljerte enn hans forgjengeres. Historikeren fra Haifa har hatt tilgang til nye dokumenter, hentet fra de israelske arkivene i 60 år (ikke bare 40, som hans forgjengere for det meste hadde tilgang på). Men han har også brukt skriftene til palestinske historikere, som ofte har vært øyenvitner til hendelsene. Og han har samlet inn vitnesbyrd palestinere som overlevde den etniske rensningen. Fram til nå har disse forunderlig nok blitt neglisjert av hans kolleger, som har avvist de av prinsipielle grunner, av forakt eller, mer prosaisk, av manglende kjennskap til det arabiske språket. Dette er vitnesbyrd som er svært verdifulle så lenge de arabiske landene nekter å åpne arkivene sine for forskerne.

VED NÆRMERE ETTERSYN er det ikke store forskjeller mellom Ilan Pappé og Benny Morris. Begge stadfester at 1948-krigen ikke var «David mot Goliat», slik det har blitt hevdet. De jødiske styrkene var klart overlegne både i troppeantall og utstyr. Palestinerne var bare litt flere enn under den jødisk-palestinske borgerkrigen (november 1947–mai 1948): et par tusen dårlig utstyrte palestinske soldater som ble støttet av frivillige arabere i Frigjøringshæren Fawzi Al-Qawuqji.

Selv når de arabiske landene grep inn 15. mai 1948 var de underlegne Haganah,3 som kontinuerlig ble forsterket. I tillegg er de to historikerne enige om at de arabiske armeene invaderte Palestina som en siste utvei (og at noen av dem motvillig). De gjorde det ikke for å «ødelegge den unge jødiske staten», noe de visst de ikke ville klare, men for å forhindre at Israel og Transjordan (forløperen til dagens Jordan) – med en «hemmelig avtale» ifølge historikeren Avi Shlaïm – skulle dele seg i mellom territoriet som FNs delingsplan fra 29. november 1947 hadde gitt til palestinerne.

«Jeg tviler ikke på at vi er i stand til å okkupere hele Palestina,» skriver Ben-Gurion til Moshe Sharett i februar 1948, tre måneder før den israelsk-arabiske krigen og noen uker før de massive våpenforsendelse Sovjetunionen sendte via Praha. Dette forhindret ham ikke i å gjentatte ganger erklære at Israel var truet av et «andre Holocaust».

Den jødiske statens «far» lot seg rive med av seiersrusen, forteller Ilan Pappé. Allerede i krigens første uke (24. mai) skrev han i sin dagbok: «Vi vil etablere en kristen stat i Libanon […] vi vil knuse Transjordan, sønderbombe hovedstaden, ødelegge hæren deres […] vi vil tvinge Syria i kne […] våre fly vil angripe Port Said, Alexandria, Kairo, for å hevne forfedrene våre som egypterne og assyrerne undertrykte i bibelsk tid …»

På samme vis tilintetgjør Morris og Pappé fabelen, som de israelske lederne møysommelig holdt i live, om at palestinerne frivillig hadde forlatt hjemmene sine etter oppfordringer fra arabiske myndigheter og radio (sendinger som den israelske propagandamaskin selv lagde i sin helhet, noe de fullstendige opptaktene fra BBC vitner om). Snarere tvert imot bekrefter de to historikerne det man har vist siden slutten av 50-tallet: De israelske myndighetene tvang palestinerne til å flykte gjennom utpressing, trusler, terror og militær brutalitet.

DE TO HISTORIKERNE er derimot uenige om formålet med disse utkastingene. For Morris dreier det seg bare om «collateral damage» – utilsiktede bivirkninger. «Ettersom vi var i krig», forklarer han ikke uten kynisme, kunne Ben-Gurion ha kastet ut alle palestinerne.4 Der Morris beskriver en utvandring «forårsaket av krigen, og ikke av en arabisk eller jødisk intensjon», legger Ilan Pappé fram bevis for at den etniske rensningen ble planlagt, organisert og gjennomført for å utvide staten Israels territorium og «jødifisere» det.

Og motivet var åpenbart. Selv om de sionistiske lederne offentlig hadde godkjent FNs delingsplan, var den i virkeligheten uutholdelig for dem. Beslaglegging av land var den taktiske ordren, noe flere arkivdokumenter viser, deriblant Ben-Gurions dagbok.

Riktignok ble de tildelt mer enn halvparten av Palestina, mens resten ble gitt til de innfødte arabere som var dobbelt så mange som jødene. Likevel – og her er det ømme punktet – var territoriet staten Israel fikk tildelt i deres øyne for trangt til å ta imot de mange millioner innvandrere lederne håpet på. Dessuten innbar delingsplanen at 450 000 palestinske arabere ville bo side om side med 558 000 jøder. Dermed ville jødene bare utgjøre 58 prosent av befolkningen i den framtidige hebraiske staten. Sionismen risikerte å miste sin eksistensberettigelse: «Å gjøre Palestina like jødisk som Amerika er amerikansk og England engelsk», slik den framtidig israelske statsministeren, Haim Weizmann, uttrykte det.

Dette var grunnen til at «overføringen» (eufemisme for forvisningen) av innfødte arabere til utposter hjemsøkte sinnene til de sionistiske lederne, som stadig drøftet dette, som oftest bak lukkede dører. Allerede på slutten av 1800-tallet hadde sionismens far, Theodor Herzl, foreslått for den osmanske sultanen å deportere palestinerne for å gjøre plass til en jødisk bosetning. I 1930 forsøkte Weizmann å overtale den britiske regjeringen, som hadde mandat over Palestina, til å gjøre det samme.

I 1938 sa Ben-Gurion – etter forslaget om en jødisk ministat, samt en overføring av araberer, som en britisk kommisjon ledet av lord Peel så for seg – til eksekutivkomiteen til The Jewish Agency for Palestine: «Jeg er for en obligatorisk overføring, et tiltak som på ingen måte er umoralsk.» 1948-krigen ga ham anledning til å igangsette prosjektet, og seks måneder før de arabiske armeene grep inn lanserte han en offensiv mot den innfødte befolkningen for å rive dem opp med røttene. Til hjelp, avslører Pappé, hadde han et kartotek med demografisk, økonomisk, politisk og militær informasjon om alle de arabiske landsbyene. Listen ble påbegynt av The Jewish Agency i 1939 og kontinuerlig oppdatert utover 1940-tallet.
Midlene de jødiske styrkene tydde til – som Ilan Pappé analyserer i detalj – gir frysninger, på tross av at de ligner grusomhetene begått under etniske rensninger utført av andre folkeslag siden seinantikken. Regnskapet historikeren presenterer er talende. På noen måneder teller Pappé opp flere titalls massakre og summariske henrettelser. 531 landsbyer (av tusen) ble ødelagt eller ombygd for å motta jødiske innvandrere. Elleve etnisk blandede byområder ble tømt for arabiske innbyggere.

Det var faktisk med bajonettspissen alle palestinerne i Ramla og Lod, rundt 60 000 mennesker, inkludert barn og gamle, ble jagd ut i løpet av noen timer i midten av juli 1948, etter ordre fra Ben-Gurion. Dette framgår av memoarene (som har blitt sensurert) til den framtidige statsministeren Itzhak Rabin, som på den tiden var høyere offiser og ledet operasjonen sammen med Igal Allon. Innbyggerne ble jagd mot den transjordanske grensen. Mange av dem døde på veien av utmattelse. Det samme skjedde i Jaffa i april, 50 000 av byens arabiske beboere måtte flykte som følge av Irgun-artilleriets sønderbombing og av frykt for nye massakre. Dette er dette Benny Morris kaller «grusomhetsfaktoren».

Disse redselsfulle handlingene var enda mindre berettiget siden svært mange arabiske landsbyer hadde gitt klart uttrykk for at de ikke ville motsette seg delingen av Palestina, noe Ben-Gurion selv innrømmet. I noen tilfeller hadde de til og med inngått ikke-aggresjonsavtaler med de jødiske naboene. Dette var tilfellet i landsbyen Deir Yassin der militssoldater fra Irgun og Lehi massakrerte en stor del av innbyggerne – ifølge Simha med en stilltiende overenskomst med Haganah, The Jewish Agencys «regulære» hær.

Totalt måtte 700–800 000 palestinere dra i eksil mellom 1947 og 1948, og deres løsøre og boliger ble konfiskert. Ifølge beregningene til en israelsk funksjonær Vidal siterer, tilranet Det jødiske nasjonalfondet 300 000 hektar arabisk land, som hovedsakelig ble gitt til kibbutzer. Operasjonen kunne ikke vært bedre skjult. 11. desember 1948 stemmer FNs generalforsamling den berømte resolusjon om palestinernes «rett til å vende tilbake til sine hjem», dagen etter vedtar den israelske regjeringen «Hastelov om fraværendes eiendommer» som utfylte loven om «dyrking av forlatt land» fra 30. juni 1948. Loven legaliserte, med tilbakevirkende kraft, plyndring og forbød de som ble plyndret fra å kreve noen som helst form for kompensasjon eller å få tilbake hjemmene sine.

På tross av protestene fra enkelte israelske regjeringsmedlemmer, som skjemtes av brutaliteten i den etniske rensningen, gjorde ikke Ben-Gurion – som ikke hadde beordret den eksplisitt – noe for å stoppe eller fordømme den. Han nøyde seg med å fordømme plyndringene og voldtektene til de israelske soldatene, som uansett hadde full strafferettslig immunitet. Det mest sjokkerende er utvilsomt den tiårlange trykkende stillheten til «det internasjonale samfunnet». De utenlandske observatørene, deriblant FNs egne, kan umulig ha unngått å være vitner til grusomhetene som ble begått. Man forstår dermed hvorfor palestinerne kaller krigen «al-nakba» (katastrofen), og ikke «den israelske uavhengighetskrisen», som bokmessen i Paris nylig valgte å hylle.

AVI SHLAIM, SOM har vært professor ved St. Antony’s College i Oxford i en mannsalder, viderefører arbeidet til 1948-krigens historikere med The Iron Wall: Israel and the Arab World (2000). Han avslører enda en myte: den om en israelsk stat som elsker fred, men blir møtt av krigslystne arabiske land som ønsker å utslette den. Tittelen på verket er hentet fra Zeev Jabotinskijs doktrine. Fra og med 1923 fastholdt den ultranasjonalistiske høyresidens far at man måtte avstå fra å forhandle om en fredsavtale inntil man hadde kolonialisert Palestina i ly av en «jernmur», fordi rå makt var det eneste språk araberne forsto.

Israelske offiserer og politikere over hele den politiske skalaen har satt denne doktrinen ut i live og sabotert de fleste fredsprosjektene. De israelske lederne har ansett tiden som Israels allierte og hevdet at motparten «ikke er en fredspartner» (som Ehud Barak sa), hver gang i håp om at motstanderen skal resignere og akseptere den jødiske statens territoriale ekspansjon, og oppstykkingen og avvæpningen av en hypotetisk palestinsk stat, som dermed blir dømt til å bli en mosaikk av isolerte «bantustaner». Shlaims bestselger (mer enn 50 000 solgte) ble oversatt til en rekke språk før den bli utgitt på hebraisk i 2005, nær sagt alle de israelske forleggerne hadde inntil da sett på den som «uinteressant».

På tross av konklusjonene sier Avi Shlaim at han «anerkjenner legitimiteten til sionistbevegelsen og til staten Israel innenfor grense fra 1967». Men han presiserer: «Derimot avviser jeg fullstendig det sionistiske kolonialiseringsprosjektet utover disse grensene.» Med noen få unntak er historikerne, sosiologene, forfatterne, journalistene, filmskaperne som tilhørerer denne nye intelligentsiaen, i likhet med Shlaim, en ny type sionister, som man har kalt «post-sionister». De er alle overbevist om at arbeidet for fred krever at man reetablerer den historiske sannheten og erkjenner hvilke lidelser staten Israel har påført palestinerne.

FOR Å GRIPE betydningen og rekkevidden til denne forandringen som begynte på 80-tallet, bør man lese spørreundersøkelsen blant nyhistorikerne så vel som motstanderne deres som Sébastien Boussois utførte i Israel.5 Enkelte konkluderte med at framveksten av en «normalisert» israelsk stat, i fred med sine naboer, i stor grad var avhengig av påvirkningskraften disse intellektuelle hadde på samfunnet og framfor alt på den israelske politikken.

Det er dette tidligere israelsk ambassadør i Frankrike og i USA, Yehuda Lancry, skriver på sitt særegne vis: «’Nyhistorikerne’ er like mye speidere – selv gjennom Ilan Pappés radikalisme – i denne fortrengte delen i Israels kollektive bevissthet, som tilretteleggere for en større tilslutning til gjensidig anerkjennelse av og fred med palestinerne. Deres arbeid er ingen plage for Israel, men snarere tvert imot en ære for landet. Og det er enda mer: det er en plikt, en moralsk forpliktelse, et enestående måte å ta tak i et frigjøringsprosjekt som er i stand til å innskrive i den israelske erfaringen de bruddlinjene, de hyllende mellomrommene, som er nødvendige for å kunne settes inn i den Andres tale.»6

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 The Birth of Israel :Myths and Realities, Pantheon Books, New York, 1987

2 Comment Israël expulsa les Palestiniens er en utvidete og oppdatert utgave av Le Péché originel d’Israël (Israels arvesynd, L’Aterlier, 1998)

3 Jødisk selvforsvarsorganisasjon opprettet i 1920, ble til Israels forsvarsstyrker (Tzahel) i 1948. Overs. anm.

4 Intervju i avisen Haaretz, Tel-Aviv, 8. januar 2004.

5 I Comment …, se over.

6 Forordet i Comment …, se over.