EUs sosiale dumping møter motstand

Overskriftene i rumensk presse om streiken arbeiderne på Dacia-fabrikken (en filial av Renault-gruppen) innledet 24. mars sier mye om hvordan de sosiale bevegelsene i landet oppfattes. «Doktor Fagforening – et middel mot investeringer», skrev dagsavisen Jurnalul national allerede 22. mars. «Dacia og ArcelorMittal – streiker på grensen av det lovlige» fastslår konkurrenten Cotidianul 26. mars. Dagen etter mente Ringier-gruppens avis, Evenimentul Zilei, at prisen på modellen Dacia Logan ville kunne øke med mellom 50 og 80 euro, som følge av streiken.

Disse forutinntatte meningene fra rumenske journalisters og analytikeres side illustrerer traumene landet har vært igjennom, hva enten det gjelder Nicolae Ceausescus diktatur eller makthavernes utnyttelse av streikene blant gruvearbeiderne i 1990 og 1991.1 I årene etter regimeskiftet knyttet mediene sosiale krav til nostalgi for den totalitære kommunismen. Dette var et tilstrekkelig påskudd til å behandle de sosiale bevegelsene som pariaer.


ROMANIA ETTER kommunismens fall framsto på denne måten med to sider: For arbeiderne i vest framsto landet som et skremmebilde i form av utflyttinger og overføring av arbeidsplasser, og for de europeiske investorene som et globaliseringens eldorado, hvor man uten å klage arbeidet for mindre enn 100 euro i måneden.

Denne økonomiske og sosiale sammenhengen har begynt å endre seg. Allerede høsten 2007 fikk fagbevegelsen – etter flere uker med forhandlinger – den liberale statsministeren Calin Popescu-Tariceanu til å gå med på en oppjustering av minimumslønnen fra 390 lei (840 kroner) til 500 lei (1075 kroner), til tross for de «monetaristiske» kommentarene fra president Trajan Basescu, finansministeren, sentralbankdirektøren og fra pressen. Men for fagbevegelsen tegner 2008 til å bli enda mer avgjørende.

Situasjonen har forandret seg etter at Romania ble medlem av EU 1. januar 2007. Ifølge Petru Dandea, visepresident for fagforbundet Cartel Alfa, førte dette til «at prisene ble tilpasset satsene på det europeiske markedet, noe som altså medførte en sterk økning i levekostnadene. Dette er årsaken til den bølgen av krav vi ser nå.» Noen måneder etter kampen om minimumslønnen brøt det ut streiker ved Dacia og ved ArcelorMittal. Til å begynne med ble disse kritisert fra alle hold, men etter hvert vakte de en viss fascinasjon.

Utviklingen til streiken ved Dacia-fabrikken i Pitesti, hvor Logan-bilene produseres, gjør det lettere å forstå hva som skjedde. Den var bare såvidt begynt da fabrikkens ledelse gikk til søksmål mot fagforeningen til bilarbeiderne på Dacia. 9. april kjente imidlertid domstolen i Arges streiken lovlig. Det forhindret ikke den juridiske ledelsen ved Renault-gruppens filial i å hevde at denne avgjørelsen var i strid med rumensk rettspraksis.

Til tross for denne bakstreverske kampen for en tapt sak opplevde fagforeningene klarsignalet fra rettsapparatet som en ytterst behagelig overraskelse. Så meget desto mer som streiken ved Arcelor-Mittal2 for sin del allerede 15. april ble stanset av retten i Galati. Loven om streikeretten gir i virkeligheten full frihet til dommerne, ettersom den sier at streiker «ikke må sette menneskers liv eller helse i fare». Fabrikkledelsene nøler ikke med å spekulere i en industriell risiko, selv når arbeiderne respekterer sikkerhetsbestemmelsene.

«Det er ikke mulig å komme med presise anklager, men rettssystemet i Romania er så korrupt at det ikke ville være overraskende om en del avgjørelser om å oppheve streiker vil bli oppnådd på den måten,» forklarer Dandea. Landets EU-medlemskap ble truet av et forbehold angående den langsomme reformen av rettsvesenet, som ble tatt opp igjen under press fra Brussel våren 2007. I den sammenhengen utgjør avgjørelsen fra domstolen i Arges en håndsrekning til fagbevegelsen.

Men i tillegg kommer det åpne brevet datert 21. mars fra sjefen for Dacia, Francois Fourmont, som varsler arbeiderne om at Logan-bilene på sikt ville kunne bli produsert i Marokko eller Ukraina. For Adrian Ursu, journalist og leder for programmet «Euroskeptikerne», var denne trusselen «enten en bløff eller en tabbe, i alle fall en uheldig erklæring på et tidspunkt da man kunne få en løsning på konflikten». Når arbeiderne ikke tok den alvorlig, var det fordi den var «latterlig», sier Dandea for sin del. «Renault har investert mer enn én milliard euro i Romania og kan ikke trekke seg ut på dagen. I tillegg til utstyrsinvesteringer er omkostningene til opplæring av ansatte høye. Å trekke seg ut av Romania ville koste for mye.»

Om trusselen om å flytte produksjonen virker troverdig for industri med ufaglært arbeidskraft, slik som tekstilindustrien, framstår den i Dacias tilfelle som meningsløs. Den eneste virkningen ville være å skape solidaritet blant brede samfunnsgrupper.
Aldri tidligere hadde en fagforening fått så stor støtte som den fagforeningen ved Dacia-fabrikken. De fagorganiserte i postvesenet ga 40 000 lei (86 000 kroner) for å kompensere for Dacia-arbeidernes lønnstap, forbundet «Universul» ga 10 000 lei (21 500 kroner), mens fagforbundet CFDT ved Renault i Frankrike samlet inn nesten 80 000 kroner og arbeiderne ved Renault-Cléon mer enn 16 000 kroner.

Fagforeningssammenslutningen Cartel Alfa erklærte seg solidarisk, og det gjorde også Sammenslutningen av fagforeninger i oljeindustrien.3 Selv Det sosialdemokratiske partiet – som snarere er kjent for sin ideologiske holdningsløshet, sin støtte til privatiseringer og sin spekulasjonsvirksomhet – viste sin solidaritet med streikebevegelsen og fikk med seg Det europeiske sosialistparti.4


I ÅREVIS BLE Renaults kjøp av Dacia i 1999 framstilt som et lykkelig globaliseringseventyr. Det var fortellingen om et symbol i de vestlige arbeideres verden som kom til Romania og etablerte en tettere dialog med de ansatte enn noen annen lokal bedrift.

Den fredelige restruktureringen av Dacia framsto dengang som et skoleeksempel på personalledelse. Dette var delvis et resultat av arbeidet til Bernard Brunhes Consultants, som var blitt engasjert for å ta seg av denne overgangen. De var stolte av å ha fått til en reduksjon av arbeidstokken, som fagforeningen godtok, fra 27 000 til 16 000 personer. Mange vitnesbyrd beskriver den «gode tiden» da franskmennene kom, da personaldirektøren, Francois Blanc, kunne sitere Heraklit og erklære at «av motsetninger oppstår den skjønneste harmoni». Generaldirektøren dengang, Christian Estève, gratulerte seg med å ha forhandlet fram en trinnvis nedbemanning over flere år, mens rumensk lov gjorde det mulig å gjennomføre oppsigelsene på to måneder.5

Med fordelaktige sluttavtaler, opprettelsen av et Utviklings- og solidaritetsfond, omskolering av de ansatte og støtte til å starte egen virksomhet, så Dacia på seg selv som et samfunnsmessig forbilde i en privatisert fabrikk innenfor den tidligere Østblokken. I tillegg til denne suksessen kom enestående kommersielle og økonomiske resultater. Utbasunerte kanskje ikke Renaults generaldirektør, Carlos Goshn, i mars 2008 at overskuddet fra Logan-bilene var Renaults høyeste (8 prosent mot 2 prosent for gruppen som helhet)?6 Fourmont for sin del annonserte et rekordstort utbytte på 800 mill. kroner. De forberedte begge en økning av produksjonen til 400 000 biler i året.7

Mens sjefene lot seg beruse av lederglorien og fortjenestene, husket arbeiderne løftene som ikke ble holdt. Den rumenske leder for Dacia-fabrikken siden 1989, Constantin Stroie, hadde forsikret om at en Dacia-arbeider ville tjene nok til å forsørge en hel familie. I begynnelsen av 2008 ventet arbeiderne fortsatt, på bakgrunn av økt inflasjon som følge av prisøkningen på olje og korn.
For å bremse prisøkningen forlanger arbeidsgiverne og regjeringen i Romania i kor at lønnskravene må senkes. Denne tesen er et ekko av den som ble fremmet under Ecofins møte (toppmøtet for finansministrene i EU-landene) 5. april i Ljubljana. «Det er uakseptabelt å snakke slik,» kommenterer Dandea. «Inflasjonen skapes av faktorer som ikke har noe å gjøre med de ansatte – den amerikanske finanskrisen og prisen på matvarer. Jeg forstår ikke hvorfor EUs finansministere vil la arbeiderne betale for bankenes feil.»

Om denne «målrettede» inflasjonen rammer de vestlige husholdningenes inntekter på smertelig vis, har den katastrofale virkninger i Romania. Allerede i 2007 slukte matbudsjettet mer enn 41 prosent av gjennomsnittfamiliens inntekter.8 Og ikke uten grunn, mens mistelønnen i Romania er en tiendedel av den franske, er matvareprisene ofte de samme.

Lederen for en fransk bedrift kommenterer økningen i de ansattes krav slik: «Vi befinner oss enkelt og greit innenfor et paradigme av tilbud og etterspørsel.» Offisielt har arbeidsløsheten i Romania sunket fra 10,5 prosent i 2000 til 4,3 prosent i februar 2008. Det må påpekes at det faktum at mer enn to millioner rumenere er dratt til utlandet siden 1990, har tært på arbeidskraftsreservene. Det er en ubønnhørlig regel innenfor markedsøkonomien at når det blir mindre av en vare mens etterspørselen etter den øker, øker verdien. Det er også tilfellet for arbeidskraften, og særlig for denne faglærte bilarbeidskraften som Ford, en ny investor i Romania, gjerne ville ansatt.

«Vi lider ennå ikke under noen utflyttingsbølge,» mener journalisten Adrian Ursu. «Flyttingen av Nokia fra den tyske byen Bochum til fordel for regionen Cluj-Napoca og nøt godt av offentlig støtte lokalt for å slå seg ned der, er ganske sikkert mer representativ for situasjonen i Romania enn streiken ved Dacia.»


UTFLYTTINGEN AV arbeidsplasser innenfor EU framstilles av EU-kommisjonens formann, José Manuel Barroso, som noe skjebnebestemt og ser fortsatt ikke ut til å reise spørsmålet om en sterk europeisk sosialpolitikk. Mens innbyggerne i Bochum protesterte ved å ødelegge Nokia-telefoner, fant man knapt noen andre i rumensk presse enn lederskribenten Ioana Lupea som stilte spørsmål ved de økonomiske og sosiale omkostningene på middels lang sikt hvis telefonprodusenten flyttet ut. En flytting som ville gjøre samme skade i Cluj som i Bochum.9
85 prosent av Dacia-arbeiderne, som opplevde truslene om utflytting som en støtte i kampen og var oppglødde av den positive kjennelsen retten i Arges hadde gitt, besluttet den 9. april å fortsette streiken. De gikk altså lenger enn fagforeningsledere som betraktet tilbudet fra bedriftsledelsen om en lønnsøkning på 300 lei (NOK 656) som rimelig. Streikebevegelsen fikk dagen etter 5000 mennesker ut på gatene i Pitesti og oppnådde 11. april en gjennomsnittlig lønnsøkning på 360 lei (NOK 792) eller 65 prosent av økningen de hadde forlangt.10 Neste dag tok arbeiderne opp arbeidet igjen.

Har streiken ved Dacia muliggjort et skritt videre for sosialpolitikken i EU? Månedene som kommer vil gi deler av et svar på dette. For at disse skal være positive, må fagbevegelsen og venstrepartiene innenfor EU følge nøye med på konfliktene fremover. 6. mai brøt det ut streik i Leoni Wiring-fabrikken i Mioveni, en underleverandør til Dacia. Den 9. satte arbeiderne ved Silcotub, en filial av det multinasjonale selskapet Tenaris, så i gang en aksjon i Zalau. Den 15. startet streiken igjen ved ArcelorMittal Galati etter den pausen som domstolen hadde fastsatt.

Når kampen for å beholde fabrikken i Gandrange i Lorraine fortsetter, vil da de franske og europeiske arbeiderne ved ArcelorMittal gripe anledningen til å støtte sine rumenske kolleger og slik åpne veien for transnasjonale forhandlinger for fagbevegelsen?

Oversatt av E.N.




Fotnoter:
1 President Ion Iliescu, som hadde fått sin posisjon formelt godkjent gjennom valg, men var ute av stand til å stabilisere situsjonen, gjorde gruvearbeiderne til et redskap for seg. Disse gikk i juni 1990 mot Bucuresti, hvor de sådde frykt og plyndret og ødela kontorene til borgerrettsorganisasjoner og opposisjonspartier. I september 1991 drar Iliescu fordel av en ny marsj av kullgruvearbeidere mot hovedstaden for å få avsatt statsministeren, Petre Roman. Voldshandlingene krever fire døde og mer enn et hundretall sårede.

2 Fagforbundet Solidaritatea krevde en økning av lønnene ? i snitt på 1760 kroner ? ved bedriften i Galati, til tross for at fabrikkledelsen noen uker tidligere hadde annonsert at nærmere 4000 stillinger skulle fjernes innen 2012.

3 Angajati Dacia au reluat lucrul» (De ansatte ved Dacia har gjenopptatt arbeidet), Evenimentul Zilei, Bucuresti, 11. april 2008.

4 Kommuniké fra Det sosialdemokratiske parti, 25. mars 2008; kommuniké fra Det europeiske sosialistparti, 27. mars 2008; EU-parlamentarikeren Adrian Severins pressekonferanse, 28 mars 2008.

5 Réussir en Europe de l?Est» (Å lykkes i Øst-Europa), Les Cahiers du groupe Bernard Brunhes, nr. 12, april 2004.

6 Loganul, profitabil pentru Renault» (Logan-bilene er lønnsomme for Renault), Evenimentul Zilei, 14. februar 2008.

7 Investitii la Dacia» (Investeringer i Dacia), Evenimentul Zilei, 5. februar 2008.

8 Statul ne ia banii de cosnita» (Staten tar pengene fra husholdningsbudjettet), Saptamana Financiara, Bucuresti, 31. august 2007.

9 Mai exista viata dupa Nokia?» (Finnes det noe liv etter Nokia?), Evenimentul Zilei, 22. januar 2008.

10 Prima de Paste a intors Dacia la lucru» (Påskegratialet fikk Dacia tilbake til arbeidet), Evenimentul Zilei, 12. april 2008.