Kolonialismens nye ham

Mens Frankrike og andre vestlige land kritiserer Tyrkia for å fornekte folkemordet på armenerne, erkjenner heller ikke Frankrike sin delaktighet i folkemordet i Rwanda. Dette er en verkebyll for flere franskmenn. Rwanda ligger mellom det franskspråklige Vest-Afrika og det engelskspråklige Øst-Afrika, og frykten for anglosaksisk dominans i Vest-Afrika drev franske myndigheter til en skruppelløs politikk da konfliktene red Rwanda som verst. Journalisten Patrick de Saint-Exupéry har bidratt til å få landets dystre rulleblad fram i lyset.

I september 2003 fortsatte Frankrikes utenriksminister Dominique de Villepin å tilsløre katastrofen i Rwanda. Da sprakk det for Le Figaros tidligere Rwandakorrespondent, Patrick de Saint-Exupéry. I 2004 ga han ut L’inavouable – La France au Rwanda (Det uerkjennbare – Frankrike i Rwanda). Boka er hans smertelige vitnesbyrd fra folkemordet i april–juli 1994. Den er formet som en imaginær samtale med Villepin, statssekretær i utenriksdepartementet da Rwanda blødde som verst.

I 1998 – året etter at Saint-Exupéry hadde vitnet om folkemordet ved den FN-opprettede domstolen i Tanzania – publiserte han en serie rapporter i Le Figaro om Frankrikes rolle. Dette førte til en parlamentarisk granskning av landets militæroperasjoner i den lille afrikanske staten. Franske myndigheter konkluderte med at de – på tross av visse svakheter i innsatsen – «ikke på noen måte hadde ansporet, oppmuntret, hjulpet eller støttet folkemorderne.»

I kjølvannet av Saint-Exupérys bok dannes også en sivil undersøkelseskommisjon som innledningsvis vil til bunns i de juridiske aspektene ved Frankrikes framferd. Granskningen blir ledet av jusprofessor og spesialist på menneskerettigheter i krig, Géraud de La Pradelle, som i forbindelse med arbeidet utgir Imprescriptible – L’implication française dans le génocide tutsi portée devant les tribunaux (Uforeldelig – Frankrikes delaktighet i folkemordet på tutsiene foran domstolene). Jusprofessoren og hans stab har ingen formell innflytelse, men feller samme dom som reporteren: Menneskerettighetens hjemland er medskyldig i et av de mest groteske folkemord i moderne tid. Men franske myndigheter toer fortsatt sine hender.

Da borgerkrigen i Rwanda brøt ut i oktober 1990, sendte Frankrike straks sårt tiltrengte tropper og militærinstruktører til huturegimet. Etter hvert klekket mektige hutuekstremistiske nettverk ut en utryddelsesplan. Disse hadde forgreninger langt inn statsapparatet, og kona til president Juvénal Habyarimana var en av pådriverne. Agendaen ble gradvis tydelig, for i februar 1993 skrev den franske avisa Libération: «Frankrike støtter et regime som i to år – med hjelp av dødsskvadroner og militser – har prøvd å organisere en utryddelse av tutsiminoriteten.»

Samme år brukte FNs spesialrapportør for menneskerettigheter, Bacre Waly Ndiaye, begrepet folkemord i sin rapport om Rwanda. Alt tydet nemlig på at massedrapene på tutsier i løpet av borgerkrigen hadde vært planlagte. Som forskeren Andrew Wallis sier i Silent accomplice – The untold story of France’s role in Rwandan genocide, var mordene «styrt sentralt av de menneskene i Rwanda som franske politikere, militære og hemmelige tjenester daglig samarbeidet med.»
Ifølge en drapsmann fra hutumilitsen Interahamwe skal franske instruktører før en landsbymassakre ha sagt til sine lærlinger: «Drep dem [tutsiene] … Hvis dere lar dem fortsette å lage barn de kan sende til fronten, blir dere aldri ferdig med dem.»

I august 1993 ble en skjør fredsavtale undertegnet. De franske styrkene ble etter hvert trukket ut, men fransk etterretning og en rekke sikkerhetseksperter ble igjen, og franske selskaper fortsatte sine enorme våpenforsyninger. Under selve folkemordet skulle Frankrike igjen intervenere partisk.

HVA DREV FRANKRIKE? Saint-Exupéry mener landet taklet avkoloniseringen etter andre verdenskrig dårlig, især nederlaget i Indokina. Ved å lære opp huturegimets tropper og militser, kunne Frankrike gjenoppfriske hjernevask, tvangsflytting og annen skitten kolonialistisk krigføring landet hadde spesialisert seg på. Samtidig falt det sovjetiske imperiet, og Frankrike fikk blod på tann.
I kappløpet om Afrika på 1800-tallet tok Storbritannia stadig innersvingen på Frankrike. Det sved etter at Frankrike tidligere hadde tapt flesteparten av sine nordamerikanske og sørøstasiatiske kolonier til erkerivalen. I 1898 førte striden om den strategisk beliggende sudanske byen Fashoda landene på randen av krig. Frankrike trakk det korteste strået, derfor har mange diagnostisert Frankrikes støtte til det franskspråklige huturegimet i Rwanda som Fashodakomplekset – angst for britisk og amerikansk overtak, ikke minst i det ulykksalig rike Kongo. Allerede da Rwanda ble uavhengig i 1962, innlemmet president Charles de Gaulle den tidligere belgiske kolonien i «la famille francophone», en løs samling av tidligere franske kolonier som Frankrike ville påvirke. Rwanda ble en språklig Maginotlinje mot det engelskspråklige Øst-Afrika.
Dype etniske stridigheter har gjort Rwanda sårbart. I 1934 formaliserte de belgiske koloniherrene en raseskillepolitikk mellom Rwanda-Burundis hutuer og tutsier ved å måle neser og skaller, men først og fremst ved å telle antall eide kveg. I tråd med kolonialistisk hersketeknikk lot Belgia tutsibefolkningen på 12 prosent holde hutuflertallet nede. Fra 1934 til 1994 måtte alle Rwandas borgere bære ID-kort merket hutu, tutsi eller twa (3 prosent av befolkningen). FN-ambassadører som besøkte området i 1948, kritiserte Belgia for tvangsarbeidet hutuene var påtvunget, samt pisking og annen mishandling. I 1962 ble Rwanda et selvstendig land. Tre år hadde belgierne latt hutuene overta tutsienes herskerrolle, og mange tutsier ble drevet i langvarig landflyktighet.

1. oktober 1990 invaderte tutsienes eksilhær, Rwandas patriotiske Front (RPF), landet fra Uganda. Et viktig mål var å repatriere tutsier. RPFs ledere hadde bare engelsk som vestlig språk og var nært knyttet til Ugandas USA-allierte og engelskspråklige president Yoweri Museveni. Både Frankrike og hutueliter fryktet tap av kontroll.
Den 6. april 1994 mister hutupresident Habyarimana livet da flyet hans blir skutt ned. Ingen vet sikkert hvem som stod bak. Hutuekstremistene i hæren og regjeringen begår militærkupp, og iverksetter en systematisk og lenge planlagt tilintetgjørelse av alle tutsier og moderate hutuer de kan spore opp. FNs fredsbevarende styrker i området sender nødskrik på nødskrik til hovedkontoret i New York, som vender det døve øret til. I den franske ambassaden i Kigali danner imidlertid tutsihatende hutuer en interimregjering.

Bødlene henretter ti belgiske FN-soldater, og som beregnet evakuerer flere regjeringer sine tropper. Men noen hundre av FN-mannskapet insisterer på å bli. Med knapphet på mat, medisiner og annet utstyr redder de dem de kan, men står maktesløse overfor store deler av det groteske blodbadet. Med hauger av makulerte papirer bak seg evakuerer franskmennene ambassaden sin, men hutuekstremistenes politiske og militære ledere holder kontakt med sine franske kolleger.

Gradvis fester RPF grepet rundt de overarbeidede slakterne, som massakrerer rundt 10 000 mennesker daglig. Omtrent sytti dager inn i det hundre dager lange folkemordet vil Frankrike likevel intervenere. Strutsene i FN samtykker selv om beslutningen blir omstridt. President François Mitterrand presiserer at intervensjonen er strengt humanitær, men får FN-mandat til å skyte med skarpt ettersom de skal stoppe drapene og sikre området. Øyenvitnet Saint-Exupéry har en annen versjon.

PATRICK DE SAINT-EXUPÉRYS øyenvitneskildring kommer i bokform i 2004. Foranledningen er at utenriksminister Villepin gjentar den franske regjeringens mantra om at det var flere folkemord i Rwanda. Denne tilsløringen skjer første gang i november 1994 når president Mitterrand på en pressekonferanse snakker om folkemordene i Rwanda. Med flertallsformen er det som om Mitterrand sidestiller tutsienes krigshandlinger og senere hevngjerrige dødsskvadroner med hutuekstremistenes målrettede tilintetgjørelsesapparat. For Saint-Exupéry er det som å slå Holocaust i hartkorn med Dresden-massakrene.

Med Villepin som sin imaginære følgesvenn reiser han tilbake til Rwanda sommeren 1994, og ti år gammel gru frigjøres med rasende og poetisk kraft.
Deres felles ferd begynner med Operasjon Turquoise den 27. juni 1994. Bødlene bryter ut i jubel overalt. Over ekstremistenes propagandaradio lyder det: «Hutujenter, vask dere, ta på dere en pen kjole og ta i mot våre franske allierte. Alle tutsijenter er døde, nå har dere sjansen …»

Forfatteren spør sin fiktive samtalepartner hvordan det hadde tatt seg ut om naziradioen i 1945 hadde hilst de amerikanske soldatenes ankomst til Treblinka: «Ariske jenter, vask dere, ta på dere en pen kjole og hils våre allierte velkommen. Alle jødiske jenter er døde, nå har dere sjansen …»
En del av de franske soldatene vemmes over hyllesten etter hvert som virkeligheten går opp for dem, men de har dårlig logistikk i forhold til de jagede på dødsmarkene. Så de topputstyrte 2500 franske spesialsoldatene som skal sikre området og få en slutt på myrderiene, kan bare gjøre små og vilkårlige redningsaksjoner. De rører heller ikke den hamrende propagandaradioen, som var uunnværlig for drapsmaskineriet.

Nådeløst demrer det for Saint-Exupéry at Frankrike er der for å sikre hutumakten, men det må skjønnmales for omverden. Dessuten ønsker president Mitterrand å gå lenger i sin støtte til regimet enn hva statsminister Edouard Balladur gjør. Ordrene blir uklare. Overordnede offiserer med lang tilknytning til hutustyret stiller seg bak Mitterrand, andre er mer frastøtt eller unnfallende. De underordende er delvis overlatt til egen samvittighet, og Saint-Exupéry spør seg om redningsaksjonene skyldes nettopp det. Enkelte franske tropper forhandler med RPF. Andre angriper dem (i det franske militære var de kjent som «svarte Khmer»). Reporteren kaller Operasjon Turquoise schizofren.

Ellers har både tutsier og hutumilitsmenn fortalt om franske soldater som nektet de forfulgte vann og mat, som voldtok kvinnene, som forsynte morderne med våpen og overleverte forfulgte til bødlene . En tidligere hutumilitsmann har sagt om franskmennene: «Når de sporet opp overlevende, sa de at de skulle redde dem. Men de stakk av og skjøt [som avtalt] i lufta for at vi kunne komme og drepe dem.» En annen drapsmann forteller at franske soldater lærte dem å snitte opp magen på likene så de sank.

I ettertid er det avdekket at mellom 19. april og 18. juli 1994 sørget fransk militære for våpenleveranser til huturegimet til en verdi av over fem millioner dollar og brøt FNs våpenembargo av 17. mai. Også land som Storbritannia, Belgia, Egypt og Israel var involvert.
Under Turquoise opplevde Saint-Exupéry en fransk offiser som brøt sammen da han oppdaget at folkemorderne også kom fra presidentgarden, som han selv tidligere hadde trent. Wallis nevner også denne offiseren og hans innsats for å redde tutsier.

For Saint-Exupéry og hans imaginære reisekamerat ansporer offiserens sammenbrudd til en tur innom forsvarsdepartementet i Paris. På sannhetsjakt i maktens irrganger spør de om hvilke styrker Frankrike hadde lært opp i Rwanda. Hva var programmet? Hvem stod bak? Hvor foregikk det? Forfatteren har nok gjort et slikt framstøt i det virkelige liv, og blitt like avfeid som i boka. Men det ble flere slike besøk.

RWANDAS GENDARMERI, hær, presidentgarde, alle statlige institusjoner var lenge gjennomsyret av utryddelsesplanen, noe som neppe gikk fransk etterretning hus forbi. President Mitterrand ble spøkefullt kalt Mitterahamwe etter Interahamwe-militsen, de mest nidkjære slakterne, som også Frankrike trente.

Dette er forfatterens verkende sår: etter ordre formet hans lands soldater morderne til det 20. århundres tredje folkemord (han nevner ikke hvilke to andre han teller med). I ti år har opplysninger om Frankrikes medvirkning i utslettelsen av 800 000–1 000 000 rwandere ulmet under overflaten og fordervet nasjonen. Før eller siden må landet rydde opp. Juridisk kan heller ikke folkemord foreldes. At Frankrike så langt har fått gå fri for sin kriminelle delaktighet i Rwanda, mener Wallis skyldes at flere vestlige stater sitter i glasshus. Når Saint-Exupéry kjører Mitterrands generalsekretær Hubert Védrine til veggs for folkemordet, sier Védrine at Frankrikes ansvar i Rwanda tilsvarer Nixon og Kissingers ansvar for folkemordet i Kambodsja. Frankrike var nok mer involvert, men de har flere vestlige udåder å gjemme seg bak.

I skrivende stund jobber fortsatt den sivile undersøkelseskommisjonen og andre aktører for å avkle sine lederes rolle. Men respekten for afrikanske liv varierer. Som president François Mitterrand sa om Rwanda ett år etter de ekstreme massakrene: «I slike land er ikke folkemord så viktig.»

© norske LMD

Fotnoter:
1 Patrick de Saint-Exupéry, L?inavouable ? La France au Rwanda, Les Arènes, Paris, 2004.

I 1991 var befolkningen på 7,2 millioner (se Thea Martine Ottmann, «Folkemordet FN valgte å ignorere», i Bernt Hagtvet (red.), Folkemordenes svarte bok, Universitetsforlaget, Oslo, 2008, s. 367). I utstrekning er Rwanda på størrelse med Wales (se Linda Melvern A people betrayed ? The role of the West in Rwanda?s genocide, Zed Books, London, 2000, s. 5.

http://www.arenes.fr/spip.php?article627.

4Géraud de La Pradelle, Imprescriptible ? L’implication française dans le génocide tutsi portée devant les tribunaux, Les Arènes, Paris, 2005.

Melvern, A people betrayed, se over, s. 43?44.

Melvern, s. 57.

Andrew Wallis, Silent accomplice ? The untold story of France?s role in Rwandan genocide, I B Tauris, London/New York, 2007, s. 53?54.

Wallis, se over, s. 55.

Saint-Exupéry, s. 253 og 264?267.

Saint-Exupéry, s. 181?183, Wallis, s. 211.

Saint-Exupéry, s. 26.

Saint-Exupéry s. 102. Andrew Wallis skriver (s. 129) at Frankrike totalt mønstret 2924 soldater og 510 «support staff». Hovedbasen var i Kongo.

Saint-Exupéry, s. 101.

Saint-Exupéry, s. 102.

La Pradelle, s. 166?183.

La Pradelle s. 174.

Wallis, s. 142, La Pradelle, s. 168.

Saint-Exupéry, s. 184.

Wallis, s. 115.

Melvern, s. 49.

Wallis, s. 7.

Saint-Exupéry s. 167.

Wallis, s. 106, Saint-Exupéry, s. 174 og s. 185.