Blyårene hjemsøker italiensk krim

Høye salgstall og evnen til å fornye seg, gjør roman noir til en av den italienske forlagsbransjens mest levende sektorer. Som i en rekke andre land betraktes sjangeren ofte – og ikke minst av forfatterne selv – som en samfunnskritisk sjanger. Man ville derfor vente at den var i stand til å berette om «den store revolusjonære og kreative, politiske og eksistensielle bølgen»¹ som skylte over den apenninske halvøyen mellom slutten av 60- og 70-tallet. Et tiår som seinere fikk navnet «blyårene», en mediefrase som framfor alt bidrar til glemsel.

Glemme at de blinde attentatene, de som drepte flest, ble begått av fascister med tilknytning til deler av de hemmelige tjenestene og styresmaktene, og at både de som beordret dem og de fleste av de som utførte dem aldri ble dømt.² Glemme hvilken uhyrlig rettslig undertrykkelse den venstreradikale bevegelsen ble utsatt for.³ Og særlig glemme at tusener, kanskje millioner av italienere i årevis levde i radikal opposisjon til «gamlelandet». Ettersom den var en massebevegelse, ettersom den varte så lenge og stakk så dypt, dreier det seg uten tvil om den største antikapitalistiske samfunnsbevegelsen etter andre verdenskrig.

Denne konteksten – som så grunnleggende har merket italiensk historie – kan man ikke si at «den generelle» italienske litteraturen har greid å gjøre rede for, bortsett fra Nanni Balestrinis verk og enkelte passasjer hos Erri de Luca.⁴ Har kriminalromanen gjort det bedre? I 1968 gikk il giallo ennå for å være b-litteratur. Den var fremdeles påvirket av begrensningene fascismen hadde pålagt den. Under Mussolini kunne ikke de skyldige være italienere og historiene måtte utspille seg utenfor landets virkelighet.

I 1968 BLE EN tendens stadfestet: Giorgio Scerbanenco ble internasjonalt anerkjent da han fikk den franske Grand Prix-prisen for beste utenlandske kriminalroman med Traditori di tutti (Forrædere mot alle).⁵ Forfatteren tok med dette et banebrytende steg for sjangeren gjennom fortellinger som var rotfestet i det virkelige livet til vanlige folk i Milano. Hans subtile måte å gjengi menneskelige ambivalenser og moralske dilemmaer på, ble forent med en grunnleggende medfølelse med de svake som ble knust under den økonomiske boomen.

Luca Crovi er en av de fremste spesialistene på samtidskrim og mener at I ragazzi del massacro (Massakrens barn), fra 1968 er «en klar metafor for perioden: Scerbanenco forteller om uroen til datidens unge ut fra sitt ståsted» ⁶. På et kveldskurs blir læreren massakrert av de unge elevene, som nesten alle kommer fra en forbedringsanstalt. Gjennomgangsfiguren i Scerbanencos bøker, etterforsker Duca Lamberti, forhører spesielt en «unormal» og en «homofil», og forstår snart at denne grusomme forbrytelsen ikke kan være pønsket ut av en mann: Kun «en hysterisk kvinne» ville være i stand til det. I artiklene til autonomia-tidsskriftet Rosso⁷ samme år knyttes arbeidernes kamp i fabrikkene til kvinnenes og de homofiles kamp. I den samme byen eksisterer to verdener fremdeles side om side uten å møtes.

Scerbanencos far var ukrainer som ble henrettet av bolsjevikene. Datteren beskriver Scerbanenco som «en 1800-tallsintellektuell, en individualist med en dypfølt avsky mot diktatoriske regimer, mot konsumerismen og den pengestyrte verden som begynte å dukke fram akkurat i disse årene.» Det homofobe og menneskefiendtlige språket til denne fremste representanten for italiensk kriminalroman i 1968 viser at han satt fast i de herskende tenkemåtene og at il giallo ennå ikke var rede til å levendegjøre den store bølgen som var i ferd med å reise seg. Ble den det seinere? Utvilsomt hos enkelte forfattere med verk som var grunnleggende merket av «det gylne tiåret».

Gjennom sin enorme popularitet har Andrea Camilleri bidratt sterkt til den anerkjennelsen som roman noir-sjangeren nyter i dagens Italia. Men selv om han personlig inntar standpunkter som bryter med ortodoksien til den parlamentariske venstresiden,⁸ strekker ikke henvisningene til 70-tallet i fortellingene hans seg lenger enn til å framvise – noe som er velkomment nok – opportunismen til de tidligere smålederne på venstresiden som gikk over til høyresiden og ble sjefer for aviser eller fjernsynskanaler, folkevalgte eller senatorer.⁹

I 1968 er Loriano Machiavelli 34 år. På denne tiden driver han en teatergruppe som er svært engasjert i bevegelsen og går ikke glipp av noe i den rikholdige protesthverdagen i fødebyen Bologna. På slutten av 70-tallet danner han den berømte «Gruppe 13» som satte i gang fornyelsen av den italienske roman noir ved å ta opp politiske og sosiale spørsmål. Gjennomgangsfiguren i romanene hans, Sarti Antonio er – «ikke tilfeldig» understreker forfatteren – flankert av en 68-er, Rosas, som er utenomparlamentarisk aktivist. Cos’é accaduto alla signora Perbene?¹⁰ foregår i årene mellom 1970 og 1980, da kommunistpartiet som satt med makten i Bologna, ble utfordret av de venstreradikale demonstrasjonene. Sarti er ingen italiensk Maigret, men et ironisk vitne som utvikler seg midt i den politiske uroen: Figuren minner ikke lite om forfatteren selv, slik han beskriver seg på denne tiden: På sin «skranglete scooter raste han fra den ene demonstrasjonen til den andre for å trekke inn lukten av tåregass og observere de ufølsomme sikte med geværløpene».

Massimo Carlotto, som nå er en av Italias mest leste krimforfattere, ble i 1976 anklaget for mordet på en venninne. Han ble offer for en rettslig heksejakt som bare kan forklares ved at han var med i organisasjonen Lotta Continua (Kampen fortsetter) på ytre venstre fløy. I 1993 ble han benådet etter 15 år i fengsel og eksil. Romanene hans har en grusom skjønnhet, og ofte er blikket de kaster på den italienske samfunnsutviklingen preget av forfatterens bitre erfaringer.

12. DESEMBER 1969 eksploderte en bombe på Piazza Fontana i Milano. 17 mennesker døde og 80 ble såret. Etterforskerne fulgte ikke sporene som pekte mot de høyreekstreme og visse deler av de hemmelige tjenestene, som det i ettertid er fastslått sto bak. Under et forhør på politistasjonen falt anarkisten Giuseppe Pinelli ut av et vindu. Danseren Pietro Valpreda, som kom fra det samme miljøet, ble så arrestert og utsatt for en mediekampanje der han ble framstilt som «monsteret» bak attentatet: Han satt fengslet i tre år før han ble frikjent.
Sammen med journalisten Piero Colaprico skrev Valpreda, som døde i 2002, tre kriminalromaner. La Primavera dei maimorti (De aldri dødes vår) beskriver stemningen i Milano i 1969 med de politiske husokkupasjoner, demonstrasjonene og graffitiveggene. Beskrivelsen av fengselslivet munner ut i en hallusinatorisk visjon av et av de første store fengselsopprørene i Italia, i San Vittore. Da politiet skal gjenvinne kontrollen over stedet utstøter en av opprørerne et skrik som lyder som det til en hel generasjon av opprørere etter 1968: «Kamerater, purken er her og de vil drepe oss alle … Men herregud så gøy vi har hatt det!»¹¹

Cesare Battistis bok L’Ultimo sparo (Det siste skuddet)¹² er også for en stor del selvbiografisk, og forteller historien til en småkjeltring som får sin politiske oppvåkning i møte med anarkistgrupper og autonome i tidens atmosfære som både er oppstemt og fortvilet. Den forteller også om de ideologiske spenningene og nederlaget til de væpnede gruppene. Sjelden har historiens gjæring blitt så godt rekonstruert, det flyktige ved det som skjer: «– Men hvor mange er dere? Ja, jeg vil si … vi, gruppen. – Og hva vet vi om det. En dag er vi to, en annen tjue. Og noen ganger er vi hundre tusen.» Mange har lagt Battisti for hat, noe som nok bunner i at han gjennom hele sitt verk har motarbeidet de kreftene som har ønsket å la det levende minnet om tiden etter 1968 gå i glemmeboken.
Ser vi bort fra forfatterne som er nevnt her og noen få andre, bryter ikke den italienske krimen med den organiserte glemselen. Den nostalgiske og fornøyelige framstillingen av 68 og 68-erne unngår som oftest årene som fulgte, de komplekse hendelsene og lidelsen som det å skulle vende «tilbake til ro» førte med seg. De dominerende mediene i Italia har lagt opp til en konsensus mot Battisti, men det finnes stemmer som tar til motmæle. Nylig har andre stemmer, for en del de samme, også tatt stilling mot den skammelige klappjakten på rumenerne som ble satt i gang i oktober 2007 etter de uansvarlige uttalelsene til Partito Democraticos leder Walter Veltroni.¹³ Disse stemmene utgjør i dag en av de få kreftene i opposisjon til den seirende berlusconismen, og det er selvfølgelig ingen tilfeldighet at de uttrykker seg rundt et nettsted, carmillaonline.com, som arbeider med sjangerlitteratur (som krim og science fiction) og «opposisjonskultur»: et sted der roman noir’ens samfunnskritiske oppgave blir holdt i hevd.

Når den femtiårige dommeren og produktive forfatteren Giancarlo de Cataldo i Romanzo criminale beskriver de politisk-mafiøse kulissene til Italia på 1980-tallet, når trettiårige Simone Sarasso i Confini di Stato tar for seg de kriminelle framgangsmåtene til den gamle politiske klassen på 70-tallet, når forfatterkollektivet Wu Ming i romanen 1954 forteller om hvordan det moderne Italia ble til gjennom minnet om et år, når de snart førtiårige forfatterne Giuseppe Genna (Catrame)¹⁴ og Gianni Biondillo (Per cosa si uccide)¹⁵ forteller om områdene der vanlige folk bodde i deres barndoms Milano, viser de roman noir-sjangerens evne til flerstemt rekonstruksjon av sitt lands samfunnspolitiske dyp.

Men når det gjelder «blyårene» venter vi fremdeles på forfattere som kan knytte den samfunnskritiske oppgaven sammen med den bredt anlagte skildringens krefter, for å kunne la oss ane, bak det gamle skrekkinngytende spøkelset, ungdommens evige drøm om at en annen verden er mulig. Det mangler ikke på tegn som tyder på at det snart kan skje.¹⁶

Oversatt av K. E. V.

Fotnoter:
1 Nanni Balestrini, Primo Moroni, L'orda d'oro 1968-1977. La grande ondata rivoluzionaria e creativa, politica ed esistenziale, gjenopptrykt og utvidet under ledelse av Sergio Bianchi, Feltrinelli, Milano, 2003 (siste nyutgivelse).

2 Se Valerio Evangelisti, «L'extrème droite investit la science fiction» (Det ekstreme høyre inntar science fiction), Le Monde diplomatique, fransk utgave, oktober 2001.

3 70-årene endte med at tusener ble arrestert, titusener angitt, med beslagleggelse av tidskrifter og siktelser mot advokater, journalister, universitetsansatte og intellektuelle. Se Progetto Memoria, andre årgang, nr. 3, våren 1989. Se også Remi Nilsen, «Blyårene hjemsøker Italia», Le Monde diplomatique, nordisk utgave, juni 2007. Red. anm.

4 Nanni Balestrini (f. 1935) er en av de fremste representantene for eksperimentell litteratur i Italia. Han grunnla den berømte Gruppo 63 og la Neoavanguardia. På grunn av sitt engasjement i arbeiderautonomibevegelsen sammen med Toni Negri ble han for en kort periode tvunget i eksil i Frankrike. Erri de Luca er født i 1950 og tidligere leder av ordenstjenesten til gruppen Lotta Continua.

5 Giorgio Scerbanenco, til norsk ved Jorunn Aardal, Forrædere mot alle, Den svarte serie, Gyldendal, Oslo, 1980. Av samme forfatter og oversetter i samme serie, Venus på Piazza Milano, Gyldendal, Oslo, 1979. Overs. anm.

6 Disse uttalelsene og andre uttalelser uten referanser, stammer fra samtaler med forfatteren vinteren 2007/2008.

7 Tommaso De Lorenzis, Valerio Guizzardi, Massimiliano Mita, Avete pagato caro, non avete pagato tutto, La rivista «Rosso» 1973-1979, DeriveApprodi, Roma, 2008.

8 Verken med De røde brigader eller med denne staten–kameratene som tok feil var fremdeles kamerater og staten var det den var ?» (Camilleri i intervju med Serge Quadruppani).

9 Se de første sidene av La gita a Tindari, 2002. Oversatt til engelsk av Stephen Sartarelli, Excursion to Tindari, Penguin 2005.–Camilleri skriver på sicilliansk. De to første bøkene hans om inspektør Montalbano, La forma dell'acqua (1994) og Il cane di terracotta (1996) er oversatt til norsk av Jon Rognlien, Slik vann tar form (Gyldendal, Oslo, 2003) og Terrakottahunden (Gyldenal, Oslo, 2005). Overs. anm.

10 Loriano Machiavelli, Cos'é accaduto alla signora Perbene?, Einaudi, 2006. Første gang utgitt I 1979. Oversatt til fransk av Laurent Lombard, Bologne, ville à vendre, Editions Métailié, 2006.

11 Pierro Colaprico, Pietro Valpreda, La primavera dei maimorti, Il Saggiatore, Milano, 2006./Marco Tropea Editore, 2002.

12 Cesare Battisti, L'Ultimo sparo: Un «delinquente comue» nella guerriglia italiana, DeriveApprodi, 1998. Oversatt til fransk av Gérard Lecas, Dernières cartouches, Joëlle Losfeld, Paris, 1998.

13 Etter at en kvinne ble drept av en rumener, anklaget Romas borgermester romfolk og rumenere under ett, og sendte bulldosere mot slumstrøkene. Folkevalgte på alle sider fulgte ham. Appellen med tittelen «Le triangle noir» (Det svarte triangel) finnes på fransk på http://quadruppani.samizdat.net/

14 Boken fra 2001 er oversatt til fransk av Julien Gayrard, Sous un ciel de plomb (Under en blyhimmel), Grasset, 2004.

15 Biondillos første roman fra 2004 er oversatt til fransk av Claude Bonnafont, Pourquoi tuons-nous? (Hvorfor dreper vi?), Editions Joëlle Losfeld, 2006.

16 Følge med på utviklingen i «ny italiensk fortellekunst» på carmillaonline.com.