Den Andre på innsiden

«Jeg tar litt omveier for å unngå politiet, for jeg har ikke førerkort,» forklarer Blago med lav røst. Med stødig hånd fører den unge mannen bilen av sted på det humpete veidekket. Vi kjører forbi de siste forstadsstrøkene ved ringveien rundt Sofia og videre ut mot den enorme bydelen Fakulteta. Her bor over halvparten av den 30 000 store rombefolkningen i Bulgarias hovedstad. Ansiktet hans er uttrykksløst, og han følger alt med et årvåkent blikk. Høyblokkene fra sosialisttiden forsvinner litt etter litt bak buskas og haugene av søppel og skrap.

Her er det umulig å ta seg fram uten følge, for etter voldshandlingene høsten 2007 er folk i bydelen på vakt. «Grupper av bulgarske ekstremister kommer hit med jevne mellomrom og oppfører seg provoserende. Etter at en rom ble drept her sist september følte innbyggerne behov for å organisere seg,» understreker Baptiste Riot. Den unge fransklæreren holder fotokurs for unger fra mahalaen, sigøynerstrøket. «Det eneste stedet hvor disse to befolkningsgruppene ennå møtes, er markedene i ytterkanten av sigøynerbydelen, fordi prisene der er lavere enn i sentrum av Sofia,» forklarer han.

Men denne handelsvirksomheten er ikke nok som livsopphold for hele befolkningen i bydelen. 15–16 år gamle må ungdommen ut i arbeidslivet. Uten penger til å fortsette skolegangen, begynner de å samle inn og sortere søppel som de finner på gatene i Sofia. «Vi er heldige. Siden jeg har arbeid på barneskolen og ungene mine har ganske lys hud, kan de få seg jobb på byggeplasser, sammen med bulgarere. « Det er Mimi, en mor vi møter her i bydelen, som forteller dette med stolthet i stemmen. Andre må nøye seg med strøjobber og tilfeldige inntekter. Ilona Tomova ved Sosiologisk institutt i Sofia kan opplyse at bare 18 prosent av den yrkesaktive delen av romfolket i Bulgaria oppga at de hadde arbeid i 2001. Og om statistikken har forbedret seg noe siden den gang, er den sosiale situasjonen for denne minoriteten svært alvorlig.
«De utsettes for vedvarende diskriminering innen arbeidsliv, utdanning og helsepleie. Enhver god bulgarer har et par romkompiser som han kan ta en kaffe eller en drink sammen med. Men romfolket framstilles likevel som selve inkarnasjonen av all verdens laster,» sukker Marcel Courthiades, som professor i romanés ved Institut national des langues et civilisations orientales (Inalco, Institutt for østlige språk og sivilisasjoner) i Paris.


FORFØLGELSEN AV SIGØYNERNE har røtter langt tilbake. Sigøynerne dro fra det nordlige India i puljer, og dukket opp i Europa på 1300- og 1400-tallet. I 1348 meldes det om cingarije i Prizren (i Kosovo). Fra og med 1385 fortelles det i tekster om familier som ble benyttet som slaver i Valakia og i Moldavia. Spredningen av disse folkeslagene fortsatte i første halvdel av 1400-tallet, iblant med de politiske herskernes velsignelse.

Det var tilfellet da tysk-romerske keiser Sigismund i 1417 ga et anbefalingsbrev som garanterte fritt leide for en gruppe rom som var kommet fra Bohemia (B…hmen, i dagens Tsjekkia), derav tilnavnet «bohemer», som de etter hvert fikk. Under Balkans osmanske periode inngikk de i keiserrikets administrative, økonomiske og militære system. Noen av dem dro rundt med Det osmanske rikets armeer, som kruttmakere og våpensmeder. Andre igjen slo seg ned på landet, og virket hovedsakelig som håndverkere eller leilendinger. I byene ga nye bosetningsmønstre – at de slo seg ned og ble stedbundne – opphav til mahalaer, sigøynerstrøk, i flere byer i det sørøstlige Europa, blant annet i Prizren og Mitrovica i Kosovo.

I freds- og oppgangstider ble sigøynerne tolerert for sin kompetanse. Men så snart det økonomiske og politiske klimaet endret seg, ble de gjenstand for undertrykkelse og forfølgelse fra andre grupper. I løpet av de neste århundrene ble de stadig oftere jaget bort eller kastet ut, og ble drevet til videre vandring. Mot slutten av det 17. århundre kom en bølge innflyttere til Bulgaria, drevet på flukt av konflikten mellom Østerrike og det osmanske keiserdømmet. Og rundt 1860 førte avskaffelsen av slaveriet i de rumenske fyrstestatene til en ny spredning av denne folkegruppen ut over Europa. Under andre verdenskrig førte nazistenes folkemord til at hundretusener rom mistet livet. Martyrdøden de led ble helt oversett under Nürnbergprosessen. Man har for eksempel ikke tall på hvor mange som døde i konsentrasjonsleiren Staro Sajmiste utenfor Beograd. Først i 2007 ble det etablert en oversikt over antall sigøynere som ofret livet i Jasenovac-leiren i Kroatia.

Ifølge Europarådets beregninger er det i dag 7–9 millioner roma bosatt på det europeiske kontinent, fra Storbritannia til Russland. De utgjør dermed den største minoriteten som lever på tvers av landegrensene. Jaget på flukt av krig og miserable forhold, har sigøynere fra Balkan kommet i stort antall for å slå seg ned, ofte ulovlig, i vest. Her har de sluttet til andre lokale grupper (som sinti, kaale og romanifolket), som de ofte ikke har hatt nære forbindelser til.
Internasjonale institusjoner – i første rekke EU og Europarådet – har i de siste tjue årene blitt oppmerksomme på denne migrasjonsprosessen og har satt i gang tiltak for å kunne gi disse befolkningsgruppene et skoletilbud. Men de diskrimineres også på andre områder og lever under stadig fattigere kår. Flere initiativ gjøres for å avhjelpe dette. Programmet «Tiåret for integrering av romfolket» som ble lansert i 2005 med støtte av Verdensbanken, FNs utviklingsprogram (UNDP) og EU, er ment å gi dem lettere tilgang til utdannelse, arbeid, helsetjenester og fast bolig, i ni land i Øst-Europa og på Balkan.

Mer enn tre år etter at disse tiltakene ble igangsatt mener flere eksperter at resultatene er «skuffende». Om folkeopinionen etterhvert innser at dette er et transnasjonalt spørsmål, kvier landenes myndigheter seg for å gjøre de grep som er nødvendige for å oppnå full integrering.


TIDLIG PÅ 90-TALLET ble sigøynerne på Balkan de første ofrene for oppstykkingen av Jugoslavia og de kommunistiske regimenes fall. De ble glemt av de nyinnsatte regjeringene, ble enda fattigere av overgangen til ny økonomi, og ble gjort til skyteskive av aggressive nasjonalistiske strømninger og syndebukk under sammenstøtene mellom de ulike folkegruppene. Minoritetsgruppen ble ytterligere sosialt marginalisert, gjerne utsatt for voldsbruk og iblant også direkte forfølgelse.

Ilona Tomova minner om at «i 1989 utmerket romfolket seg som den folkegruppen i Bulgaria med flest yrkesaktive – 83 prosent av alle i yrkesaktiv alder hadde arbeid. I 1993 var bare 30 prosent i arbeid. En del av romfolket har vært ekskludert fra arbeidsmarkedet siden begynnelsen av 90-tallet. Nå er det neste generasjon som ikke finner fast arbeid.» Denne situasjonen berører i første rekke gettoområdene i byene som oppsto mot slutten av 70-tallet og som har vokst kraftig siden kommunistregimets fall. «Før skilte ikke sigøynernes levesett seg nevnelig fra andres. De var i jobb, sendte barna på skolen, hadde tilgang til helsesystemet. Marginaliseringen begynte med overgangen til nytt politisk styresett. De som bodde i de mindre byene fikk ikke ta del i omfordelingen av jordeiendom og måtte flytte inn til tettstedene.» Dette forklarer Antonina Zelyazkova ved International Center for Minority Studies and Intercultural Relations (IMIR) i Sofia.

I Kumanovo, i den nordlige delen av Makedonia, holder byens 5000 roma til i et slumstrøk plassert mellom forgreininger av elvene Lipovska og Konjarka. Rønnene av murstein og gjenvinningsmaterialer ligger midt i et område som er svært utsatt i tilfelle flom. Noen få butikker, kjerrer fulle av vannmelon og ørkesløs ungdom som står og henger. Milan Demirovski, som leder den ikke-statlige organisasjonen Khan («sol» på rumensk) som lærer voksne og barn å lese og skrive, sier det slik: «95 prosent av dem mottar bare laveste trygdesats. Den eneste løsningen for dem er å starte egen virksomhet, for arbeidsgivere her ansetter folk ut fra hvilken folkegruppe man tilhører. For rom fins det aldri en åpning.»

Denne situasjonen har forblitt uendret til tross for desentraliseringen som ble innledet i 2001. I etterkant av kampene mellom albanske militsstyrker fra den Nasjonale frigjøringshæren (UCK-M) og den makedonske hær, sikret Ohrid-avtalen av 13. august 2001 minoritetsgruppene større politiske og sosiale rettigheter. Derav den optimistiske holdningen til Erduan Iseni, ordfører i Suto Orizari, en bydel i kommunen Skopje med en befolkning hovedsakelig bestående av roma. «Romfolket lever under bedre forhold her enn i de fleste av nabolandene i regionen. Man kan si at Makedonia på dette punkt er blant de europeiske land som har kommet lengst.» Med sine 40 000 innbyggere virker bydelen, som går under tilnavnet Sutka, relativt velstående med sine fargerike småbutikker, vennlig smilende kjøpmenn og jevne strøm av kunder.

Men også her utsettes romaene for den samme daglige diskrimineringen, de samme inngrodde fordommene og den samme politiske blokkeringen. «I henhold til desentraliseringsloven mottar vår kommune mindre i overføringer enn byer hvor det bor makedonere,» sier ordføreren oppgitt. «Vi har ikke nok penger til å fortsette utbedringen av veiene og moderniseringen av kommunens infrastruktur.» Og han legger til: «Vi hadde det langt bedre den gang Tito styrte Jugoslavia.»

Som eneste land i verden stadfester Republikken Makedonias grunnlov at romfolket er et av landets konstituerende folkeslag. Men i realiteten er de «ekskludert fra det politiske liv», påpeker Marcel Courthiades. I Ohrid-avtalen er det nedfelt at et minoritetsspråk skal benyttes av lokaladministrasjonen når 20 prosent av kommunens innbyggerne oppgir tilhørighet til denne minoriteten. Men denne bestemmelsen er til mye større glede for albanerne (en fjerdedel av befolkningen i Makedonia) enn landets andre minoritetsgrupper (roma, serbere, torbeshere, arumenere, tyrkere, osv.).

Av de 120 000 sigøynerne som bodde i Kosovo i tiden før 1999 er det bare igjen omlag 30 000. Disse er fordelt på den serbiske sonen nord i landet og en rekke enklaver i albansk sektor, sør for elven Ibar. Omfanget av ødeleggelsene i Mitrovica og Pristina vitner om hvor hardhendt den etniske rensingen ble gjennomført. Ekstremistene fra Kosovos nasjonale frigjøringshær (UCK) hevdet at romfolket hadde kjempet sammen med den serbiske hæren, og brukte dette som påskudd til å fordrive dem etter NATOs bombing og den serbiske hærs tilbaketrekning.


PIGGTRÅDGJERDER ER STRUKKET ut på hustakene og alt er klart til å sperre gatene så snart det slås alarm. Slik forsvarer familien til Faton S. sitt hjem i høydedraget over Orahovac/Rahovec (stedsnavn skrives på begge språk, albansk og serbisk), midt i ingenmannslandet som utgjør den fysiske overgangen mellom albansk bysentrum og serbisk getto. Hva skal det være godt for? Slik stakkarslig beskyttelse hindret ikke albanske ekstremister i å sette fyr på flere hus i den serbiske bydelen under opptøyene i mars 2004. «Vi blir avvist av begge befolkningsgruppene. Sønnen min kan ikke engang lenger gå på skolen på grunn av voldeligheter fra hans albanske klassekamerater,» beklager faren til den unge gutten. «Hver eneste dag ber jeg om at det ikke skal tilstøte ham noe, og at han snart kan få reise til sine fettere i Tyskland.» Men når de flykter fra vold og diskriminering, ender Kosovos sigøynere ofte opp med enda mer elendige forhold. Dette vet de mange tusen som vegeterer i en mistrøstig tilværelse i slumstrøkene i Seine-Saint-Denis nord for Paris alt om.

I Prizren, en gammel handelsby i det sørlige Kosovo, hvor albanere, serbere, roma, bosniere og tyrkere før krigen levde i fredelig sameksistens, forsøker 6000 rom ennå å overleve under svært vanskelige økonomiske kår. «Før 1999 hadde vi som bodde her et godt forhold til de andre minoritetsgruppene,» forteller entreprenøren Naser stolt. «Som barn snakket jeg romanés med mine albanske naboer, og serbisk og tyrkisk med klassekameratene mine. Jeg har bygd huset mitt med mine egne hender. Jeg blir i Kosovo – det er her jeg hører til!»
I sosialisttidens Jugoslavia opplevde sigøynerne, og særlig de i Kosovo, bedre kår – også kulturelt sett. De første radio- og fjernsynsprogrammene på romanés ble sendt fra Prizren og Pristina. Sigøynerne oppfylte sine militære forpliktelser. De var også integrert i det politiske system, og hadde sine representanter i offentlige organer i de forskjellige republikkene. En eneste rom innehar ennå i dag stillingen som statsadvokat i Kosovo, nemlig statsadvokaten i Prizren som ble utdannet under Titos styre. «Jeg vet ikke hva uavhengighet vil føre med seg. Vi vil bare leve våre liv i fred. Vi ønsker at barna våre skal få arbeide på den jorda de er født på,» sier journalisten Kujtim Pacaku med et sukk. «Og at romfolket ikke lenger skal få unngjelde for blind nasjonalisme.»


KAN MAN KALLE dette håp eller illusjon? De ultranasjonalistiske partiene som har dukket opp i flere av landene i regionen siden tidlig 90-tall, har ingen problemer med å utnytte frustrasjonen til de som falt utenfor under de økonomiske omleggingene, og rette denne mot sigøynerne. «Når de mange bulgarerne som lever under fattigdomsgrensen hører at EU vedtar hjelpeprogrammer spesielt innrettet mot sigøynere, som for eksempel gratis legetjenester, samtidig som de selv ikke har råd til å kjøpe medisin, eller fyre om vinteren fordi strømmen er så dyr, blir de ekstra mottakelige for tesene til et ekstremistparti som Ataka,» understreker François Frison-Roche som er forsker ved CNRS (det franske nasjonale forskningsinstituttet) og spesialist på Bulgaria.

Etter deres syn er de fattigste blant romfolket – som verken har penger til livsopphold eller arbeid – «røverpakk» som blant annet stjeler strøm ved hjelp av ulovlige tilkoblinger, uten at myndighetene bryr seg med det. Pressen og mediene har store oppslag om smugling og forbrytelser som tilskrives sigøynerminoriteten. Under presidentvalget i oktober 2006 stemte nesten en fjerdedel av bulgarerne på koalisjonen Ataka og dens leder Volen Siderov. Under valgkampanjen oppfordret de til å «gjøre sigøynerne om til såpe». Nå krever de at «regjeringen skal vedta et program for å bekjempe omstreifernes kriminalitet». Med slike aggressive utspill lokker Ataka til seg store grupper av befolkningen som er overbevist om at alle deres plager skyldes sigøynerne, og som er skuffet over at de tradisjonelle partiene ikke griper tak i dette «problemet».

I Serbia forsøker enkelte av romfolkets intellektuelle å holde stand mot nasjonalistenes framvekst. «Vi er det radikale partiets argeste motstandere,» erklærer Rajko Djuric, lederen av Romfolkets union. Han hevder at «28 medlemmer av [hans] familie ble drept av tsjetniker under andre verdenskrig». Serbias radikale parti (SRS) ledes nå av Tomislav Nicolic etter at hans forgjenger som partileder, Vojislav Seselj, av Den internasjonale domstolen i Haag ble anklaget for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten under krigen i Kroatia (1991–1995). Partiet påberoper seg den ideologiske arven etter tsjetnikerne, og også deres folklore. Som trofaste tilhengere av kong Petar 2. Karadjordjevic satte tsjetnikerne seg opp imot aksemaktene og Titos partisaner fra 1941 til 1945, og gjorde seg skyldig i massakrer mot kroater, muslimer og roma.

Som innbitte forkjempere for «Stor-Serbia» ønsker de nasjonalistiske ekstremistene i SRS å forene alle serbiske befolkningsgrupper på Balkan innenfor én og samme stat, og avviser totalt politiske eller kulturelle rettigheter for minoritetene i Serbia. Et program som er uakseptabelt for Romfolkets union. «Vi ønsker å bli et viktig parti i det serbiske parlamentet. En demokratisk bevegelse for våkne samfunnsborgere, og åpen for alle grupperinger, forklarer lederen av unionen. «Under parlamentsvalget 22. januar 2007 fikk vi ett sete. 18 000 stemte på oss, halvparten av stemmene kom fra andre enn rom.»
Et heller skuffende resultat med tanke på at det i Serbia fins over 200 000 sigøynere med stemmerett. Men folkegruppen er splittet i ulike undergrupper. «Partiene som sitter ved makten har alltid kjøpt stemmer med falske løfter eller noen liter rakija (plommebrennevin),» sukker Djuric. SRS har nå også fått støtte fra sangeren Marija Serifovic, som vant Eurovisjonsfinalen i 2007. Hun har fått flere rom til å gi sin stemme til Det radikale partiet, til tross for partiets rasistiske program. Sør i landet derimot, i Vranje, slutter sigøynerne forsatt massivt opp om Serbias sosialistiske parti (SPS), partiet til avdøde Slobodan Milosevic.


SOM ELLERS PÅ BALKAN blir sigøynerne i Serbia diskriminert, men inngår likevel i det politiske spillet. Man forsikrer seg om deres støtte ved valgene, man bruker dem for å oppnå støtteordninger fra EU, man fordømmer dem for å samle folkeopinionen. Som selve arketypen på annerledeshet, symboliserer de «den nære fremmede». De foraktes, men er samtidig uunnværlige.

For ingen familie i Beograd med respekt for seg selv kunne vel feire slava (festen for familiens hellige beskytter) uten et ekte sigøynerorkester? Som et forbløffende schizofrent uttrykk for deres kulturelle identitet, har Guca-festivalen, som hvert år samler de beste sigøynerorkestrene i Serbia, blitt et av årets viktigste begivenheter for serbiske nasjonalister. Folk ifører seg t-skjorter med portrett av Slobodan Milosevic på brystet, eller av general Radko Mladic, militærsjefen for den serbiske befolkningen i Bosnia-Hercegovina fra 1992 til 1995, og danser til musikk som ingen med sikkerhet kan definere som «balkansk», «serbisk» eller «rom».

I likhet med andre minoriteter uten eget territorium, som for eksempel arumenere og torbeshere, utgjør altså romfolket på Balkan en viktig bestanddel av Balkans identitet. Denne er bygd på de ulike folkegruppenes særegenheter, deres språk og de ulike områdene de har tilknytning til. En sigøyner fra Novi Prazar i det sørlige Serbia kan for eksempel være serbisk statsborger, føle kulturell tilhørighet til regionen Sandjak (som strekker seg på tvers av grensen mellom Serbia og Montenegro), være muslim, og snakke albansk fordi familien hans i lange tider har hatt handelsforbindelser med Kosovo. Mens rom i Prizren i Kosovo definerer seg som sunnimuslimer og kan tilhøre sufibroderskap som dervisjordenen Rifai.

Så i motsetning til modellene utarbeidet i andre land i regionen har man etter oppløsningen av det osmanske riket, etter forbilde av den franske nasjonalstaten, altså aldri bare én identitet. Ens identitet varierer ut fra betingelser definert av språk, territorium, religion, yrke og sosial posisjon. Den endrer seg i henhold til økonomiske og politiske vilkår. Mens sigøynerne i Bulgaria under det osmanske sultanatet var muslimer, presenterer de seg i dag som medlemmer av den gresk-ortodokse majoriteten. Og de som ennå mestrer tyrkisk, gir seg ofte ut for å være tyrkere for lettere å kunne emigrere til Istanbul.


OPPLØSNINGEN AV JUGOSLAVIA og forflytningene av folkegrupper under og etter krigene på 90-tallet, har dramatisk framskyndet prosessen med identitetsbundet forenkling og kulturell normalisering. Kroatia og Kosovo har ikke lenger serbiske bosetninger, to homogene enheter deler Bosnia-Hercegovina seg imellom, og ungarerne flytter ut fra Vojvodina (provins i det nordvestlige Serbia som i nord grenser til Ungarn). Hva med romfolket og andre minoritetsgrupper uten eget «kompakt» territorium? Vil de fremdeles kunne beholde sin plass i disse nye balkanstatene, som ennå ikke har funnet sin endelige form? Det er så langt fra sikkert. Med mindre romfolkets organisasjoner, som International Romani Union, omsider klarer å oppnå nok vekt til å bli hørt i de ulike fora – nasjonalt, regionalt og internasjonalt.

Oversatt av M.B.




Fotnoter:
1 Franskspråklig internettportal med utvalg av presseartikler fra hele Balkan-regionen. http://www.balkans.eu.org/ (Overs.anm.)

Ordet stammer sannsynligvis fra den greske betegnelsen atsinganos eller atsinkanos («urørte», «de urørlige») og ble brukt rundt år 1100 om en kjettersk sekt som hadde slått seg ned i Hellas, og som unngikk enhver kontakt med omverdenen. Derav navnet sigøyner (det går igjen på flere språk ? tziganes på fransk, zigeuner på tysk og zingari på italiensk), som ble brukt til å betegne disse omstreifende folkeslagene fra øst.

Se Jean-Pierre Liégeois, Roms en Europe (Romafolket i Europa), Editions du Conseil de l’Europe, Strasbourg, 2007.

Se Rajko Djuric og Antun Miletic, Istorija holokausta Roma (Historien om romfolkets holocaust), Politika, Beograd, 2008.

Bulgaria, Kroatia, Ungarn, Makedonia, Republikken Tsjekkia, Romania, Serbia, Montenegro og Slovakia.

François Frison-Roche, «Ataka: décryptage d’un radicalisme à la bulgare» (Ataka ? et innblikk i bulgarsk radikalisme), artikkel i Le Courrier des Balkans, Paris, 9. september 2005.)

Folkegruppe med talespråk som ligner rumensk. Siden gammel tid gjetere og handelmenn på hele Balkan.

7Henholdsvisen en folkegruppe med talespråk som ligner rumensk, som siden gammel tid har vært gjetere og handelsmenn på hele Balkan, og navn på de slaviske muslimene i Makedonia.