Det forente Middelhav?

«Middelhavsunionen», «Union for Middelhavet» og til slutt «Barcelona-prosessen: Union for Middelhavet». De vekslende navnene på prosjektet som ble initiert av Frankrikes president Nicolas Sarkozy gjenspeiler både uklarheten som omgir det og motstanden det har møtt fra flere av Frankrikes europeiske samarbeidspartnere. Prosjektet ble først lagt fram under den franske presidentvalgkampen i fjor, og ifølge observatørene hadde ideen om en Middelhavsunion ett eneste mål: Finne en løsning som ville gjøre det mulig å samarbeide med Tyrkia, samtidig som de franske myndighetene motsatte seg landets medlemskap i EU.

I løpet av litt over ett år har prosjektet tatt form, men det er preget av en mengde selvmotsigelser, særlig mellom Frankrike og Tyskland, ettersom sistnevnte er blitt bedt om å være prosjektets viktigste kapitalinnskyter. Og hvordan er det mulig, rent politisk sett, å forene Frankrikes stadig mer israelvennlige Midtøstenpolitikk og ønsket om samarbeid med arabiske stater som nekter å samarbeide med den jødiske staten så lenge den ikke trekker seg ut fra områdene den okkuperte i 1967? Algeries og Libyas forbehold bekreftet at det fremdeles er mange problemer som må løses.

Av de mange seminarene som er blitt holdt i Frankrike og i Nord-Afrika de siste månedene, kan vi utlede at miljøspørsmål – særlig knyttet til vann og energi – kommer til å være viktige i dette prosjektet. Mer tradisjonelle problemstillinger knyttet til finansmarkedet, økonomisk åpenhet og liberalisering kommer også til å ha en sentral plass, med det påskudd at de kommer til å stimulere investeringer og dermed føre til økonomisk vekst.

Den reelle økonomiske situasjonen til statene sør for Middelhavet vil uten tvil nok en gang bli glemt, og det på tross av en korrekt analyse av vekstblokkerende faktorer. En fersk studie utført for l’Agence française de développement (Det franske utviklingsbyrået) gir en realistisk og modig analyse av disse faktorene: «De makroøkonomiske tilpasningene, som ble gjennomført med støtte fra internasjonale finansinstitusjoner, førte ikke til noen økonomisk vekst. Grunnen var omfattende interne veksthemmende faktorer. De diverse strategiske, som tiltakene de sørlige middelhavslandene har «dratt nytte av», har i stor grad bidratt til å styrke disse faktorene. Sett i et større perspektiv har ikke disse landene klart å få personinntektene opp på samme nivå som tilsvarende inntekter ved Middelhavets nordlige bredd. De økonomiske aktivitetene er fremdeles i stor grad avhengig av eksterne ressurser, og veksten er ikke et resultat av landenes egeninnsats.»¹

HELT SIDEN ANTIKKEN har Middelhavet vært et scenario for den frodigste skaperdrift. Havet har også i lang tid hatt stor økonomisk og strategisk betydning for middelhavsstatene, deres naboland, og alle imperialistiske stormakter. Fra begynnelsen av 1800-tallet og helt fram til midten av 1900-tallet, dominerte Frankrike og Storbritannia fullstendig den sørlige delen av Middelhavet. Fra 50-tallet og utover åpnet avkolonialiseringen for nye aktører, særlig Sovjetunionen og USA. Middelhavet ble slik en viktig kamparena for den kalde krigens to hovedaktører. Konflikten mellom Israel og araberstatene, og deretter krigen mellom Irak og Iran hadde også betydelige ringvirkninger for området. De gamle kolonimaktene, og i større skala Europa, ble politisk marginalisert, selv om de økonomiske, kulturelle og menneskelige utvekslingene fremdeles var viktige.

Vest-Europa konsentrerte seg hovedsakelig om å realisere Fellesmarkedet og dets utvidelse, først til europeiske middelhavsland (Spania, Hellas, Portugal), deretter til nordeuropeiske stater (Finland, Sverige, Danmark) og så til østeuropeiske land (Polen, Ungarn, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia og nå nylig Bulgaria og Kroatia), som endelig var fridd fra den sovjetiske dominansen. Det europeiske økonomiske fellesskapet (EEC) ble til Fellesmarkedet (EF), og deretter til Den europeisk union (EU) med felles myntenhet. I løpet av de siste 30 årene, har unionens medlemsland, særlig Frankrike, Italia, Spania og Storbritannia, gitt opp sin tradisjonelle politiske innflytelse i middelhavsområdet.

Charles de Gaulle la an tonen for fransk Midtøstenpolitikk da han nektet å godta Israels okkupasjon av arabiske områder, men denne arabervennlige diskursen smuldret opp litt etter litt, og ble til slutt marginalisert. Den euro-arabiske dialogen etter prisøkningen på olje i 1973–1974 ga få konkrete resultater, med unntak av noen møter mellom fageksperter som utvekslet teknologiske informasjoner. Dette svekket de arabiske regjeringenes håp om en utvidet europeisk innsats i konflikten mellom Israel og araberstatene.²
Fra begynnelsen av 80-tallet vendte europeernes oppmerksomhet seg mot den militære konflikten mellom Irak (som ble ansett for å være en moderne og verdslig stat) og Iran etter den subversive islamske revolusjonen. Slutten på denne krigen åpnet for et svært kort pusterom, før Kuwait ble invadert av den irakiske hæren i august 1990 og det sovjetiske regimet falt i desember 1991, noe som ga USA muligheten til å ta fullstendig kontroll over konfliktsituasjonene i Middelhavsområdet og dets nærområder. EU og dets medlemmer langs Middelhavskysten godtok (eller fant seg i) en annenrangs rolle som USAs støttespiller. De forsøkte så absolutt ikke å gjenskape et balansert forhold mellom arabere og israelere, men falt tilbake på spørsmål om økonomisk samarbeid, innvandringskontroll, liberalisering av handelen mellom det nordlige og sørlige Middelhav, og den interkulturelle dialogen.

DET VAR DETTE SOM var målet for Barcelona-prosessen, som det ble tatt initiativ til i 1995. Den var en naturlig oppfølger til fredsprosessen mellom Israel og araberstatene, som ble lansert i Madrid i 1991 under USAs høye beskyttelse, rett etter den vestlige (og til dels arabiske) militæroperasjonen som frigjorde Kuwait. Etter denne avtalen ble EUs ambisjoner tydelige. Unionen ville ikke bare ordne opp i konflikten i de okkuperte områdene, men også innføre en omfattende frihandelsområde i Middelhavsområdet, som gikk fra Tyrkia til Marokko, via Israel. Og Washington organiserte det ene økonomiske toppmøtet etter det andre mellom forretningsmenn og politiske ledere fra hele verden – i Casablanca i 1994, og deretter i Amman, i Kairo og i Qatar. En stund fantes det også planer om å bygge en Middelhavsbank, men de ble aldri realisert. Og Osloavtalen mellom Israel og Palestina ble bare oppfulgt av mer nød og ytterligere lidelser for den palestinske befolkningen.

Madrid-prosessen strandet altså fullstendig, men Barcelona-prosessen har hatt mer betydningsfulle og varige konsekvenser.³ Et tydelig eksempel er at Europakommisjonen og Den europeiske investeringsbanken forplikter seg til å bidra med stadig flere hjelpeprogrammer til fattige middelhavsland.⁴ En viktig del av denne hjelpen består i støtte til videreføring og utbedring av den strukturelle tilpasningen og den institusjonelle (økonomiske, kommersielle og finansielle) moderniseringen som ble påbegynt på begynnelsen av 80-tallet under ledelse av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet.

Målet er tydelig: en gradvis tilnærming mellom de nordlige og de sørlige middelhavslandene rundt de samme typene institusjoner, som skal gi et grunnlag for markedsøkonomi, frihandel (unntatt for landbruksprodukter fra landene i sør), fri sirkulasjon av kapital (men ikke av mennesker), streng styring av offentlig økonomi, uavhengighet fra sentralbanken og tradisjonell økonomistyring. De europeiske ledernes noe naive mål, klart farget av de angloamerikanske nyliberale doktrinene, er at denne institusjonelle tilnærmingen skal føre til en utjevning av forskjellene i dagens levekår, som varierer betydelig alt etter om man bor i nord eller i sør.

Avtalene mellom de involverte statene i Barcelona-prosessen (såkalte «Association Agreements») har også en politisk del som omhandler menneskerettigheter og rettstatsprinsipp. Enkelte klausuler gir EU innsynsrett i de andre statenes praksis på dette området.⁵ Med unntak av Tyrkia, der press fra Brussel har satt fart i demokratireformene, har ikke denne politiske delen av avtalen hatt noen synlig virkning. De fleste regjeringene er fremdeles autoritære eller halvautoritære, og bruker frykten for islamistiske aksjoner som unnskyldning til å innskrenke innbyggernes friheter. I konflikten mellom Palestina og Israel har EU aldri benyttet seg av artikkel 2 i avtalen med Israel for å kreve at sistnevnte respekterer FNs resolusjoner.

Barcelona-prosessen har i løpet av kort tid gitt konsise økonomiske resultater. Det blir stadig mer vanlig med privatisering i de sektorene der dette er mest lønnsomt, særlig innen telekommunikasjon. Tollsatsene synker og momssystem er blitt en suksess nesten i alle landene. De lokale børsene får litt farge. Banksektorene blomstrer og åpnes for utenlandske investeringer. Det virker som om de offentlige finansvesenene styres bedre, og økonomiforvaltningen er i stadig større grad i overensstemmelse med tradisjonell internasjonal økonomiforvaltning.
Så hvorfor bestemte EU seg i 2005 for å opprette et nytt instrument for å erstatte Barcelona-prosessen – den såkalte «naboskapspolitikken», som omfatter fattige middelhavsland og en del andre stater (Moldova, Russland, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Hviterussland og Ukraina)? Fra nå av må hjelpefondene gå gjennom dette instrumentet, og hvert enkelt land må prioritere sektorer som interesserer EU. Dette er særlig tilfellet med sikkerhetssamarbeidet, der grensekontrollene er blitt forsterket for å få bukt med ulovlig innvandring fra Middelhavets sørlige bredd og hele Afrika. Et annet mål med de forsterkede grensekontrollene er forhindring av organisert kriminalitet og terrorisme.

Utover dette konstaterer bare «naboskapspolitikken» Barcelona-prosessens politiske forlis: Området er fremdeles like konfliktfylt, og forholdet mellom Israel og de arabiske nabolandene har ikke blitt særlig bedre, noe som er alfa og omega for israelsk deltakelse i en Middelhavsunion. I virkeligheten har Europa overlatt behandlingen av konflikten mellom Israel og araberstatene til det utpreget partiske USA.

Det nye franske prosjektet vil realiseres omtrent fire år etter lanseringen av «naboskapspolitikken». Men selv før det er igangsatt har det allerede framprovosert spenninger og dempede krangler, særlig på to områder: Den nødvendige institusjonelle strukturen og maktfordelingen mellom europeiske og arabiske middelhavsland. Hvilken mekanisme kan samordne den nye strukturen med Europakommisjonen og direktoratet som tar for seg programmene knyttet til middelhavslandene? Hvordan vil beslutningsmyndigheten fordeles mellom representanter for regjeringene i de arabiske middelhavsstatene og de europeiske regjeringene i den nye strukturen? Og vil det ikke bli rivalisering mellom de arabiske regjeringene om de viktigste byråkratiske vervene?

Disse interne arabiske og europeiske konfliktene, samt de byråkratiske uenighetene innad i unionen setter spørsmålstegn ved hvor effektivt dette nye initiativet egentlig er. Det vil antagelig ikke ta for seg de reelle økonomiske problemene i de sørlige middelhavslandene, og vil ganske sikkert ikke utarbeide et seriøst og korrekt finansiert program for utjevning av levestandarden. Erfaringen fra de siste 15 årene med samarbeid i middelhavsområdet viser tydelig at overflatiske moderniseringer ikke nødvendigvis fører med seg en sterkere økonomisk dynamikk i landene i sør, og det får ikke heller bukt med de enorme problemene knyttet til fattigdom, arbeidsledighet og – i enkelte land – analfabetisme.

HISTORIEN OM DE asiatiske tigrene og deres økonomiske og politiske suksess er noe helt annet. Den viser at hjelp utenfra ikke er en forutsetning for utvikling. Utviklingen avhenger først og fremst av indre dynamikk og felles vilje til å få slutt på underutviklingen. Fra et slikt synspunkt vil ikke «Unionen for Middelhavet» føre til særlige forandringer: Kapitalgrunnlaget til middelhavsstatenes økonomier legger ikke forholdene til rette for et sprang inn i produktiv økonomi.⁶

Oversatt av G.U.

Fotnoter:
1 Jacques Ould Aoudia, Croissance et réformes dans les pays arabes méditerranéens (Vekst og reformer i de arabiske middelhavslandene), Agence française de dévoloppement, Paris, 2006, s. 16–17.

2 I 1980 vedtok EUs statsoverhoder i et møte i Venezia en erklæring som krevde gjenopprettelsen av en palestinsk stat, men den fikk ingen følger.

3 Flere araberstater har nå et noe bedre og klarere politisk forhold til Israel. I økonomisektoren har Egypt og Jordan offisielle avtaler med Israel. Jordan har opprettet en jordansk-israelsk frisone hvorfra produkter eksporteres, særlig til USA.

4 De faktiske utbetalingene kommer til å ta tid av byråkratiske årsaker (både knyttet til Europakommisjonen og mottakerlandene). Størrelsen på hjelpen har økt de siste årene, særlig til Marokko og Tunisia.

5 Egypt, Jordan, Libanon, Marokko, Tunisia, Algeria og Syria har undertegnet tilslutningsavtalene for frihandelsområdet for Middelhavsområdet. EU har imidlertid ikke ratifisert Syrias tilslutning av politiske årsaker. Tyrkia har undertegnet en avtale om en tollunion, og søker medlemskap i EU.

6 Se Ahmed Henni, Le Syndrome islamiste et les mutations du capitalisme (Islamistsyndromet og kapitalismens mutasjoner), Non Lieu, Paris, 2008. (…)