Europeiske løfter

Forestill dere følgende scene: Straks etter at en folkejury har lest opp sin beslutning om frikjennelse, gir rettens formann på nytt ordet til aktor for at han skal kunne fortsette sin anklagetale. Og nå får han tiltalte dømt. Utenkelig? Vel, 12. juni, rett etter at det irske folk med stort flertall hadde forkastet Lisboatraktaten (som bare kan tre i kraft hvis den blir vedtatt av samtlige av EUs 27 medlemsland), uttalte de fleste europeiske statsledere at godkjenningsprosessen ville fortsette som før, selv om man samtidig lovte å «respektere irenes vilje». At EUs maktelite krenker folkets suverenitet, det er man vant til. Det er simpelthen unionens kjennemerke. Selv når den presenterer seg som demokratiets fristed på jord.

Siden de forkastet en «forenklet» avtale – som er så innfløkt at Irlands statsminister Brian Cowen måtte innrømme at han ikke hadde fått lest hele – skal irene ifølge en EU-folkevalgt1 ha vekket til live igjen «folkedemokratiet». En av hans kolleger2 bekrefter: «Det er ingen tilfeldighet at folkeavstemning er den valgform som er mest verdsatt av diktatorer.» Og presidenten i EU-parlamentet, Hans-Gert P…ttering, oppsummerer det slik: «Et irsk nei kan ikke bli siste ord i saken.»3 Det vil altså bli holdt en ny avstemning om Lisboatraktaten, og om nødvendig, en tredje. I Dublin skal man få stemme helt til det blir ja, for det har landene hvor velgerne ikke har blitt spurt en eneste gang bestemt …

Det er irenes skyld! Utakknemlige, egoistiske populister som ikke er på nivå med den herskende klassens sjenerøsitet og offervilje. Bortsett fra at når de tiltror dem makten, gir de dem mandat til å gjennomføre «dristige reformer». Men da vil ikke herskerklassen ha nye folkeavstemninger. Da er folket ordentlige europeere.


EN FJÆR HAR RØKET. Varemerket EU har stadig vokst seg større og salgsargumentene har vært fred, velstand, rettferd og likhet. Fellesskapet har utarbeidet pene plakater med en lysende blå himmel og kjærlige mødre med barn i armene. Det har til sin rådighet en hærskare journalister og kunstnere, utrettelige i sin forsvarsiver. Konferanser, møter og subsidier produserer «EU» like sikkert som en papirmølle snurrer i vinden. Men EU-flagget er det ingen som vifter med. EUs identitet virker til de grader pregløs at når det skal tenkes ut en felles valuta, så er prisstigningens ansikt det eneste som får prentes på sedlene.

Det snakkes om fred, men man deltar i uklare krigsscenarier side om side med amerikanerne. Det snakkes om framskritt, men man legger til rette for avregulering av arbeidslivet. Det snakkes om kultur, men man utarbeider et nytt direktiv – Télévisions sans frontières, Fjernsyn uten grenser – hvor hovedhensikten er å øke hyppigheten av reklamepausene. Det snakkes om økologi, om matsikkerhet, samtidig som man hever et elleve år gammelt importforbud på amerikanske kyllinger som har vært dyppet i klorbad.4 Og ikke minst snakkes det også om frihet, mens man vedtar et «skammens direktiv» som sier at utlendinger uten oppholdstillatelse kan holdes fengslet i 18 måneder før de blir utvist. Direktivet vil gjelde også for mindreårige, selv de som er alene.

Innfrielse av løftene om Europa ville være å begynne harmoniseringen ovenfra: frihet, arbeidsrett, progressiv skatt, uavhengighet. I enhetens navn har man tvert imot høvlet av på det som er oppnådd i landene som har kommet lengst på disse områdene. Resultatet er lengre varetekt, nattarbeid for kvinner, frihandel, NATO-doktriner. Som reaksjon får man et sosialt Europa som sier «nei». Ukemagasinet The Economist peker på at teksten som var blitt forelagt folket i Irland, ble forkastet med stor overvekt av kvinner, unge i alderen 18-29 år, arbeidere og lønnsmottaker, og tilføyer ironisk: «Et elektorat som det man hadde på 1800-tallet, bestående av eldre, mannlige jordeiere, hadde nok gitt et massivt «ja» til Lisboatraktaten.»5 Men hva slags Europa kan man bygge om man går tilbake til et system hvor bare de som betaler for seg i form av høye skatter gis stemmerett?

Oversatt av M.B.




Fotnoter:
1 Jean-Louis Bourlanges i radiokanalen France Culture, 22. juni 2008.

2 Alain Lamassoure i Le Figaro, 16. juni 2008.

3 Le Monde, 17. juni 2008.

4 José Manuel Barroso, EU-kommisjonens president, forklarte dette med at «å legge hindringer i veien for denne importen ville være i strid med reglene for internasjonal handel». (Ukemagasinet L’Express, 19. juni 2008).

5 The Economist, London, 21. juni 2008.