Hvem vil ødelegge BBC?

British Broadcasting Corporation, bedre kjent som BBC, er referansepunktet for alle statlige allmennkringkastere. Selskapets første direktør, John Reith, fastsatte allerede ved starten i 1927 den trededelte oppgaven: Informere, opplyse og underholde. I tiårene som er gått, er dette blitt ensbetydende med høye krav og kvalitet.

Hvert år lages 400 timer egenprodusert fiksjon (drama) for «the Beebs» sendeplaner. Og med suksess: De fire ukentlige episodene av Eastenders, krøniken om hverdagslivet på Londons folkelige østkant, har en gjennomsnittlig seeroppslutning på 41 prosent (ti millioner seere). I mer enn et tiår har serien toppet listen over den statlige kanalens mest sette sendinger. Kvaliteten holdes også i hevd gjennom filmatiseringen av store litterære verk: Bleak House etter Dickens’ roman i 2005 og Cranford av forfatteren Elisabeth Gaskell, som ble sendt i fem deler i 2007 (den første ble sendt på BBC 1 klokken ni en søndags kveld og trakk nærmere åtte millioner seere).

BBCs kontraktsbetingelser, Charteret, setter kanalen under dobbelt press: på den ene siden å tiltrekke seg et størst mulig publikum og styrke «underholdningen», på den andre siden å opprettholde en tredelt satsning på kvalitet, intellektuell stimulans og nyskapning.

Nyskapningen gikk i 2006 ut på å oppdatere science fiction-serien Dr Who, som hadde sin storhetstid på 70-tallet. Den nye versjonen ble sendt lørdager klokken 18.45 og fikk et trofast publikum på om lag seks millioner seere. Underholdningsprogrammet Strictly Come Dancing, om viderverdighetene rundt en konkurranse i selskapsdans, har et seertall på 30 prosent sent søndag ettermiddag.

Til forskjell fra sine private konkurrenter har BBC lenge holdt seg unna reality-fjernsyn, men ånden finnes likevel i en av BBC ukentlige sendinger som importeres fra USA: The Apprentice. I dette spillet (som hadde en norsk versjon kalt Kandidaten på TVNorge i 2004) iscenesettes de utvelgelsesprøvene som en gruppe unge kandidater gjennomgår i bedriften til Sir Alan Sugar, som selv sitter i rekrutteringspanelet. Finalen i den siste sesongen ble sendt lørdag 7. juni på BBC 2 og registrerte en ualminnelig høy seerandel for denne kanalen.

Dette programmet gjenspeiler tidsånden, med voldsom konkurranse mellom søkere som er rede til hva som helst for å få en jobb, mens dokumentarserien White Season, som er laget for BBC 2s regning og som har gått siden 7. mars, skildrer skjulte, men avgjørende utviklingstrekk i samfunnet. De enkelte episodene går tett inn på den voksende frustrasjonen til den engelske arbeiderklassen i møte med et flerkulturelt samfunn de oppfatter som fiendtlig. På skjermen uttrykker arbeidere sin bitterhet i forhold til den avvisningen de mener seg utsatt for.


BBC-MODELLEN BYGGER på en tiårskontrakt med de politiske myndigheter, et kongelig charter og på sikringen av offentlig finansiering gjennom lisenspenger (se egen sak).Men de gamle steintavlene slår sprekker. Etter at myndighetene har trukket dem i tvil og de er blitt underlagt spareplaner spør «the Corporation» seg om hvor lenge den vil bestå.

Da BBC-charteret ble fornyet i desember 2006 ble BBC pålagt seks nye oppgaver: Å fremme medborgerskapet, å styrke opplysningsprofilen på programmene, å ta bedre hensyn til landets ulike bestanddeler og deres egenart, samfunn, regioner og nasjoner (England, Skottland, Wales og i mindre grad Nord-Irland). «The Beeb», som de innfødte gjerne kaller BBC, blir dessuten bedt om å gi større plass i sendeplanene sine for utenlandske programmer og øke sendingen av sine egne programmer i resten av verden. Og endelig stadfester charteret den statlige aktørens ansvar i overgangen til digitalfjernsynet som skal være fullført i 2012.

I 2003 inviterte kulturminister Tessa Jowell for første gang i BBCs historie, ikke bare de som lager fjernsyn, men også brukerne til å uttale seg om organiseringen, finansieringen og kontrollmetodene for radio og fjernsyn, samt kvaliteten på programmene. Denne bredt anlagte undersøkelsen står i skarp kontrast til metoden Nicolas Sarkozy anvendte i Frankrike. Etter å ha kunngjort at det ikke lenger skulle være reklame i de statlige kanalene, nedsatte den franske presidenten 19. februar et utvalg med 33 parlamentarikere og fjernsynsfolk som skulle se på hvordan budsjetthullene skal tettes når reklameinntektene faller bort. 27. mai utelukket han enhver mulighet for å øke lisenspengene og forkastet dermed Copé-utvalgets første forslag, som nettopp gikk ut på å øke dem med 14 euro. Beløpet har stått uendret siden 2002 og er blant de laveste i EU.


I STORBRITANNIA GIKK ikke fornyelsen av charteret og stadfestelsen av lisensen automatisk, tre år etter hendelsen som rystet BBC i 2003. Spenningene mellom the Corporation og regjeringen nådde da et høydepunkt: På den ene siden beskyldte BBC statsministeren for å ha overdrevet den irakiske trusselen for å kunne gå til krig sammen med USA, på den andre siden kom en granskningsrapport bestilt av Tony Blair og stilte alvorlige spørsmålstegn ved den statlige kringkastingskanalens profesjonelle integritet (se egen sak). Skandalen var et faktum.

Da stormen var ridd av, voktet regjeringen seg vel for et hvert initiativ som kunne tolkes som et ønske om å ta ansvar. Utvelgelsen av den nye presidenten for The Board of Governors foregikk da også med en sjelden omtanke for gjennomsiktige forhold. Det ble søkt etter kandidater gjennom pressen og valget av Michael Grade, tidligere generaldirektør for Channel 4, ble enstemmig bifalt av bransjen i mars 2004.

Tre måneder seinere ble Mark Thompson utnevnt til generaldirektør, også han fra Channel 4 og med opplæring fra BBC. Utnevnelsen var et svar på behovet for å grunnleggende reformere «the Corporation» før en akseptabel søknad om fornying av charteret skulle legges fram for kulturdepartementet. På tre år hadde Thompson skapt ny giv i Channel 4 gjennom å redusere staben med 20 prosent. Hans egenskaper som skruppelløs leder kom utvilsomt til sin rett.

Thompson kastet ikke bort tiden før han satt i gang å redusere seilføringen til BBC. Som leder for Channel 4 hadde han tidligere beskyldt kanalen for «å dra seg i et boblebad fylt med offentlige penger». I oktober 2004 avslørte han prosjektet sitt: Over en periode skulle 6000 av de 26 000 stillingene i BBC fjernes, hovedsakelig i avdelingene for støttefunksjoner (markedsføring, kommunikasjon, finanssaker, administrasjon). Verken informasjonstjenesten eller aktualitetsmagasinene blir spart, der 350 stillinger (eller 15 prosent av staben) rammes.

Som svar på anklagen om at BBC var altfor London-fokusert, bestemte Thompson å flytte en del av tjenestene til Manchester. Ifølge kringkastingsloven fra 1990 skal uavhengige produsenter få 25 prosent av programbestillingene fra BBC og ITV (den private analoge allmennkringkastningskanalen som ble opprettet i 1955). Den nye generaldirektøren gikk inn for å la eksterne produsenter konkurrere om ytterligere 25 prosent av produksjonsbudsjettet. I 2007 stammet 40 prosent av BBCs programmer (utenom nyhetssendingene) fra private produsenter og kostet 436 millioner pund (ca 4,4 millioner kroner). Til sammenligning innkasserte de private produksjonsselskapene i Frankrike 360 millioner euro (2,8 milliarder kroner) på bestillinger fra statlige kanaler.

Ledelsens reformprosjekt innebar også at budsjettet til de ulike avdelingene i «the Corporation» skulle reduseres med 15 prosent og at to av dem skulle selges. Det er ingen overdrivelse at omstruktureringen førte til sterk motstand, særlig i de sektorene som ble hardest rammet av budsjettinnstramningene, hovedsakelig enhetene for barneprogrammer, dokumentar- og nyhetsprogrammer. Etter anklager om å ha gjort en dårlig innsats i forhandlingene om fornyelsen av charteret og lisenssatsen, organiserte Thompson flere bedriftsseminarer og holdningskampanjer for å overbevise de ansatte om hvor velfundert prosjektet hans var: å omdanne det statlige kringkastingsorganet til en skaper av innhold som kan nås fra en hvilken som helst digital plattform (fjernsyn, datamaskin, mobiltelefon).


VIDERVERDIGHETENE RUNDT «the Corporations» kommersielle datterselskap, BBC Worldwide, illustrerer en situasjon som i det minste er tvilsom. Som Europas fremste eksportør av TV-programmer, hadde BBC Worldwide i 2004 lagt ut for salg om lag 40 000 sendetimer over hele verden. Selskapet styrte også BBCs deltakelse i kanalene som ble drevet i partnerskap (som UKTV og BBC Prime), samt distribusjonsavtalene med utenlandske operatører (Discovery). I tillegg sto Worldwide for produksjon og salg av spin-off-produkter fra programmene. 23 millioner bøker, DVD’er, plater og lydbøker ble solgt i 2003. BBC-selskapet var også den tredje største utgiveren av magasiner i Storbritannia, de fleste med utspring i kanalenes mest populære programmer. Det kunne ikke unnslippe ledelsens strenge plan: Det ble til og med vurdert solgt, for en pris som var beregnet til to milliarder britiske pund (20,8 milliarder kroner).
For å tilbakevise kritikken fra de private kanalene, som mente at det foregikk en hemmelig omgåing av markedsreglene, erklærte kulturministeren Tessa Jowell: «BBC må bevise for dem som vil fjerne lisensavgiften at de kommersielle aktivitetene er lønnsomme». En uttalelse som var litt på siden i forhold til BBC Worldwides posisjon: Som selvstendig datterselskap finansierer det seg selv og tilbakefører mesteparten av overskuddet sitt til «the Corporation» (100 millioner britiske pund i 2006, til sammenligning innbringer lisenspengene 3 milliarder pund). Episoden viser at BBC ikke er komfortabel med sine kommersielle aktiviteter. En av de viktigste uavhengige produsentene observerer: «Statskringkasteren oppfordres hele tiden ut til å handle ut fra kommersielle mål, men blir straks kritisert når den går til handling.» Det hele endte med at BBC Worldwide ble værende i «the Beebs» skjød, om enn noen magasiner fattigere.
Det var i denne urolige sammenhengen at charteret ble fornyet i desember 2006, som et middel for å gjennomføre strukturendringen i ledelsen av institusjonen: Den reguleres nå av et uavhengig råd, The BBC Trust, i stedet for The Board of Gouvernors of the BBC. Ved første øyekast er ikke forskjellen åpenbar. Men den symbolske ladningen er desto viktigere ettersom den gamle reguleringsinstansen regelmessig ble utsatt for mistanker om ettergivenhet. «The Governors er både BBCs forsvarere og dens upartiske korrektiv», ironiserte en leder i Financial Times 30. april 2001. «Her har vi en opplagt interessekonflikt».
For å markere bruddet holder ikke the Trust lenger til i BBCs lokaler. Som garantist for at de offentlige pengene som er tatt inn hos brukerne anvendes rett, passer det på at the Corporations strategi er i henhold til charteret. Det gir klarsignal for nye serier etter å ha sjekket om de matcher kriteriene for den offentlige tjenesten. En av de første beslutningene den tok var i februar 2007 da den godkjente lanseringen av prosjektet iPlayer som via internett gir tilgang til de fleste programmene BBC har sendt i løpet av den siste uken.


TO STORE KRISER i 2007 rokket ytterligere ved BBCs rykte etter at Hutton-rapporten allerede hadde gitt noen riper i lakken. Den første brøt løs i juli 2007 da det ble avslørt juks: Produksjonsteamet til barneprogrammet Blue Peter hadde hvisket det riktige svaret til en jente i studio som deltok i en spillkonkurranse. Den britiske kringkastingsnemnda, the Office of Communications (Ofcom) ga BBC en sviende bot på 50 000 pund (506 000 kroner). For å hindre noe slikt fra å skje igjen, organiserte ledelsen en rekke opplæringskampanjer under tittelen «Safeguarding Trust» (Ta vare på tilliten) for å minne sine 16 500 ansatte i programproduksjonen om hvor viktig den redaksjonelle linjen og respekten for publikum er.

Noen uker seinere var The Trust igjen innblandet i en skandale som kostet sjefen for BBC1 stillingen hans. Krisen hadde sitt utspring i en reklamesnutt for et program som det private selskapet RDF hadde laget med tittelen A Year with the Queen, der det ble antydet at statsoverhodet hadde avbrutt en poseringsseanse med en berømt fotograf fordi hun ikke orket mer av kravene hennes. Det hele var egentlig en klippefeil: Bildene av dronningen som forlater fotograferingen før tiden, var i riktig rekkefølge bilder av henne da hun kom inn rommet der fotoseansen skulle finne sted. Det ble mye oppstuss om saken, og den ble omtalt som Crowngate (med Watergate som det obligatoriske referansepunkt for enhver offentlig skandale av litt dimensjoner). Man unngikk heller ikke denne gangen å skylde på uthulingen av den statlige produsentens kvalitetsnormer.
I april samme år hadde the Trust mottatt en rapport fra en uavhengig kommisjon som skulle vurdere troverdigheten og upartiskheten i informasjon fra forretningsverdenen. Bedriftsledere anklaget BBC for systematisk å ta forbrukernes og oppsagte arbeideres side og overse bedriftenes utfordringer. Selv om granskningskonklusjonene tilbakeviste beskyldningene om forvrengning av sannheten, var kommisjonen med sin leder Sir Alan Budd, en berømt økonom og rådgiver får investeringsbanken Crédit Suisse, ikke nådig i forhold til mangelen på økonomifaglig bakgrunn blant de fleste journalistene som arbeidet med feltet. Den anbefalte i tillegg at programmene i større grad burde framheve viktigheten av profitt som en kilde til berikelse av samfunnet som helhet. En lekse i objektivitet …


TROSS LEDELSESREFORMEN og de gjenomgåtte omstruktureringene er det fortsatt uenighet om finansieringsmodellen for den statlige institusjonen. Et stadig tilbakevendende spørsmål er reklame. Siden 1925 har alle offisielle utvalg som har skullet undersøke hypotesen om at reklame er nødvendig for å fylle på de aldri tilstrekkelige ressursene, kommet fram til at dette ikke stemmer. Til og med tidligere statsminister Margaret Thatcher mislyktes her. Utvalget som statsministeren nedsatte i 1986 for å foreslå et alternativ til lisensbetaling ble ledet av en markedsliberal økonom, professor Alan Peacock, men kom likevel fram til at reklamemarkedet ikke var i stand til å fôre en ny aktør på BBCs størrelse.

22 år seinere stilles spørsmålet på en annen måte: Hvordan kan man forsvare lisensbetaling når mer enn 80 prosent av husstandene gratis tar inn et førtitalls kanaler gjennom det digitale bakkenettet, samtidig som man vet at BBCs to allmennkanaler bare har en seeroppslutning på 30 prosent?

De private aktørene protesterer også mot at BBC får finansieringsgarantier i ti år, tradisjonelt indeksregulert i tråd med inflasjonen og beskyttet mot svingningene i reklamemarkedet som påvirker inntektene deres.

Etter omfattende undersøkelser har den britiske regjeringen bestemt seg for å beholde lisensen samtidig som den har bestemt at videre overveininger om å bytte den ut skal skje straks overgangen til digitalfjernsyn er gjennomført i 2012. Fram til da vil beløpet i gjennomsnitt ha økt med 2,4 prosent per år (Tre prosent i 2007–2008 og 2008–2009, og to prosent i løpet av de tre påfølgende år). Tar vi den dagens inflasjonsnivå og det vi kan forutse om framtidig inflasjon, vil dette tilsvare en tapt inntjening for BBC på to milliarder pund (26 milliarder kroner) i løpet av perioden. Et slag i ansiktet for institusjonen: Den hadde regnet med en inflasjonsjustert lisens, i tillegg til en økning på 2,3 prosent i året.
Dette førte til at Mark Thompson kunngjorde umiddelbare kutt i programbudsjettene på ti prosent, flere repriser og en plan for å si opp 1800 ansatte. Fagforeningene varslet straks streik, et våpen de ansatte i BBC kun har adgang til i unntakssituasjoner. Dette ga de ellers opp i februar 2008 etter å ha fått garantier omkring vilkårene for oppsigelsene.

BBC er likevel ikke sikret for all framtid. Ser vi på de nye private digitalkanalenes publikumssuksess, vil ITV, Channel 4 og Five (nasjonal analog allmennkringkaster som startet opp i 1997) snart være truet. Derfor har ideen oppstått om å forbeholde en del av lisensinntektene for finansiering av allmennkringkastingsprogrammer, som kan gis til hvilken som helst produsent etter at anbud er innhentet. Med støtte fra de konservative vil dette «top-slicing»-prosjektet, dvs å skjære toppen av lisensinntektene, redusere ambisjonene til et BBC som konkurrentene betrakter som en gammel rentenist som vegrer seg mot konkurranse, og som de konservative betrakter som et reir av progressive EU-tilhengere.


I EN STØRRE sammenheng dreier betraktningene seg om utviklingen av konseptet om den statlige kringkastingstjenesten som litt etter litt overlater plassen til konseptet med allmennkringkastingsprogrammet som er uavhengig av plattformen som sender det ut. Ved å være tilgjengelig i alle kringkastingskanaler, analogt, digitalt, som nettjenester, bestillingsvideo, per mobiltelefon, har BBC utvilsomt sikret sitt revir. I det minste fram til neste regjeringsskifte.

Guardians beryktede spaltist Polly Toynbee holder seg til den aktuelle situasjonen når hun advarer Gordon Brown: «Vil han virkelig være ansvarlig for ødeleggelsen av verdens mest kjente britiske varemerke, det virkelige emblemet for alt som er britisk?»

Oversatt av K.E.V.


Fotnoter:
1 Serien er solgt til Norge som «Skal vi danse?» og USA som «Dancing with the Stars». Overs. anm.

Da charteret skulle fornyes var Tessa Jowell leder av departementet for kultur, media og sport.

BBC Charter renewal public consultation, «Your BBC, your say», London, desember 2003.

«Utvalget for et nytt statlig fjernsyn» kalles også «la commission Copé» etter sin leder Jean-François Copé, som er gruppeleder i Parlamentet for representantene fra Sarkozys parti Union pour un mouvement populaire (UMP). Overs. anm.

The Board of Governors styrte BBC i fireårsperioder og ble utpekt av dronningen på regjeringens råd. Overs. anm.

Broadcast, 29. oktober 2004.

Phil Redmond, «Public service content: the conditions for creativity», i D. Tambini og J. Cowling, From Public Service Broadcasting to Public Service communications, Institute for Public Policy Research, London, 2004, s. 75.

Et program som første gang gikk på luften 16. oktober 1958, og er blitt en institusjon i Storbritannia. Overs. anm.

Report of the Independent Panel for the BBC Trust on Impartiality of BBC Business Coverage, april 2007, www.bbc.co.uk/bbctrust/research

Report of the Committee on Financing the BBC, Cmnd 9824, HMSO, juli 1986.

En liknende tenkemåte er i gjæring i Frankrike. Les Michel Boyons leder «Quelles exigences pour la télévision publique?» (Hvilke krav skal stilles til det statlige fjernsynet?), La Lettre du CSA, nr. 214, Paris, mars 2008.

The Guardian, 22. januar 2008.