Hvordan skape øyenvitner

McDonald’s-dødaren Morgan Spurlock mobiliserer et bredt arsenal av uortodokse virkemidler når han gjør terrorkrigen personlig i sin nye dokumentar Where in the World is Osama Bin Laden?. Han ikler seg rollen som verdensvant actionhelt, og som en moderne Indiana Jones setter han seg fore å gjøre det all verdens etterretningstjenester og militære styrker ikke har greid: finne verdens mest ettersøkte mann. Det halsbrekkende oppdraget har selvsagt også en personlig motivasjon: kjæresten hans er gravid og han vil gjøre verden tryggere for ungen. Etter en hastig selvforsvarstrening drar Spurlock til Egypt og videre til Saudi Arabia, Marokko, Afghanistan og Pakistan på jakt etter Osama Bin Laden.


Til tross for det herlige premisset har amerikanske kritikere vært ganske så lunkne til Spurlocks vimsete terroristjakt. At han ikke greier å overbevise verken seg selv eller oss om formålet med rundreisen og heller ikke står distansen ut – slik han definitivt gjorde i Super Size Me (2004) – er likevel ikke noe vi skal dvele ved her. Derimot skal vi merke oss hvordan Spurlock har valgt å åpne filmen: En frenetisk animasjonssekvens der en rekke karikert tegnede Bin Laden-kloner danser til MC Hammers «U Can’t Touch This». Dette på alle måter udokumentariske anslaget er overrumplende og vittig. For de fleste fungerer det nok også interessevekkende og etablerer den uhøytidelige, joviale tonen som Spurlock så åpenbart sikter etter. Samtidig er stilbruddet en hasardiøs åpning, som nesten insisterer på å bli møtt med kritikk om sammenblanding av fiksjon og fakta eller andre forbrytelser mot doku-sjangeren. Anslaget blir et vinn eller forsvinn, et manifest for filmen og Spurlocks grep om verden. Dermed har vi som velger å se videre også akseptert Spurlocks personlige og karikerte dokumentarstil. Where in the World is Osama Bin Laden? kommer på norske kinoer i september.

Dette er ikke første gang Spurlock bruker humoristisk animasjon som fortellergrep. I Super Size Me ble produksjonen av McNugget skildret i en grotesk tegnefilmsekvens. Han er heller ikke alene om å bruke karikerte animasjoner i dokumentarfilm. Michael Moores tre minutter lange historieleksjon i filmen Bowling for Columbine (2002), laget i samarbeid med South Park-duoen Trey Parker og Matt Stone, er utvilsomt det mest kjente eksemplet. Også på dette punktet har Moore preget moderne dokumentarfilmer. Selv Michael Wilsons Michael Moore Hates America, som nylig kom på DVD her hjemme, kopierer Moores bruk av tegnefilm. Wilson ønsker både å kritisere Moores manipulerende fortellermåte og forsvare det amerikanske samfunnet slik han ser det. Som en kommentar til Moores påstander om hvordan Bush og Disney prøvde å stanse filmen hans Fahrenheit 9/11 (2004), serverer Wilson en tegnet spørreprogram-parodi: «6 Degrees of Conspiracy». Programleder Skip T. Truth viser med en hjemmesnekret tavletegning hvordan Bush via broren Jeb som guvernør i Florida påvirket Disney, som eier filmselskapet Miramax, til å ikke distribuere filmen.

Enkelte dokumentarister bruker også animasjon utover den relativt forutsigbare, og mer eller mindre vittige, fortettingen eller poengteringen. Et interessant eksempel er Judith Helfand og Daniel B. Golds miljødokumentar Everything’s Cool (2006), der animasjon flere steder brukes som et dramatisk virkemiddel for å understreke alvoret i klimaproblemene og gi annerledes vinklinger på hvordan trusselen skal kommuniseres. Filmen, som har vært vist ved flere filmfestivaler i Norge, følger en gruppe miljøaktivister som hver på sin måte forsøker å overbevise den amerikanske offentligheten og maktapparatet om å ta innover seg og gjøre noe med klimatrusselen.

Et både dristig og svært godt gjennomført forsøk på å integrere animasjon og tradisjonelle dokumentaropptak er Brett Morgans nye film Chicago 10, som hadde amerikansk premiere tidligere i år. Filmen handler om de voldsomme opptøyene under Demokratenes kongress i Chicago i 1968 og rettsaken som fulgte mot noen av demonstrantene. Det var ikke tillatt å filme eller ta bilder inne i rettssalen. Morgan har derfor brukt animerte sekvenser for å skildre rettsaken, med dialog direkte hentet fra rettsreferatene. Filmen har også andre animasjonssekvenser, i flere ulike stilarter tilpasset hendelsene og den stemningen Morgan ønsker å underbygge, bl.a. av sammenstøtene mellom politi og demonstranter i Lincoln Park, radiointervju og samtaler mellom de tiltalte.

Det er altså et slags animert dokudrama Morgan har iscenesatt. Filmen lar oss oppleve både rettsaken og de voldelige sammenstøtene som øyenvitner. Bruk av animasjon gir ikke bare dokumentarfilmen nye virkemidler, det kan også være et effektivt grep for å fange seerens interesse. Judith Helfand, en av regissørene av Everything’s Cool, sier det slik: «Når publikum ser tegnede sekvenser husker de kanskje hvordan det var å være et barn og få fortalt en enkel historie – og de tenker for seg selv: ‘Okei, jeg skal høre etter, jeg er med. Du kan ta meg dit’.»1

Bruk av animasjon åpner for nye manipulative fortellermåter, men i en dokumentarsammenheng oppleves tegningene som så fremmede at selv den sløveste seeren vil være bevisst på at dette er et skapt virkelighetsbilde. I Chicago 10 gjøres bruddet med den filmatiske illusjonen ekstra tydelig ved at tegnestilen skifter gjentatte ganger, som en påminnelse om at det vi ser er en personlig fortolkning. Ifølge regissør Morgan er det et bevisst valg: «Jeg mener at det å erkjenne mediets subjektive natur kan skape en mer ærlig holdning til dokumentaren.»2

© norske LMD


Fotnoter:
1 Shira Golding: «Drawing Truth: Animation in Documentary», http://www.mediarights.org/news/2008/03/18/upstream_drawing_truth_animation_in_documentary, lest 18.06.08.

2 Se over.