Grønne skyskrapere – en betongutopi?

Etter en periode med tvil om deres nytte, har skyskrapere igjen blitt et aktuelt tema. Stadig flere prosjekter dukker opp – fra La Défense i Paris til Moskva, via Dubai og Kina. Med tidligere høyhus friskt i minne, er det ikke enstemmig glede over dette comebacket. Men prosjektene rundt omkring i verden som i disse dager blir presentert av arkitektene – sammen med flerfaglig team som også inkluderer energiteknikere – gir anledning til å reflektere over muligheten for svært energiøkonomiske og til og med energiuavhengige (dvs. som årlig produserer like mye energi som de bruker) bygninger. Langt fra enhver dogmatisme, kan slike kontor- eller boligtårn i en tett urban kontekst, som virkelig gir forrang til kollektivtransport, by på reelle fordeler.

Bydelen La Défense like vest for Paris har et hundretalls kontorbygg, hvorav 28 har flere enn 20 etasjer, som ikoner for suksessfulle bedrifter. Nye høyhus skal snart reises. Et vil bli et «forbilde for økologiske tårn», et annet «vil rette spesiell oppmerksomheten mot bærekraftig utvikling, særlig i forhold til energisparing,» for ikke å glemme høyhuset som skal bli en «levende økologisk maskin».

Uansett hvor mye realitet det er i disse slagordene, tar de oppmerksomheten bort fra et annet problem: mellom 15 og 20 høyhus vil bli revet i bydelen innen 2020. Man later som om man glemmer at det å rive et helt bygg ikke umiddelbart er synonymt med en framskrittsvennlig økologisk bevissthet og at man dermed sletter det som i etterkrigstiden ble sett på som evigvarende arkitektur. Faktisk følger disse svært høye bygningene de økonomiske syklusene. Det bygges i oppgangstider, men når vinden snur tømmes de. Og det skjer desto fortere, jo høyere kvadratmeterprisen er.
Det fleste skyskrapere er energisluk. De krever heiser, pumper for å frakte vann opp i etasjene og omfattende bruk av klimaanlegg for å bøte på overopphetingen de store glassveggene medfører. I La Défense lover verdens mest anerkjente arkitekter miljømessig perfeksjon. Men disse høyhusplanene blir ikke godt mottatt av befolkningen, på grunn av «fortidens feiltrinn og det faktum at man har valgt [disse] arkitektene mer ut fra navn enn prosjektenes miljømessige kvaliteter», forklarer Christian Collin, leder for miljøorganisasjonen Val-de-Marne environnement og administrator for Ile-de-France environnement.

TYSKE FRANKFURT ER en by med en mengde høyhus, de fleste er hovedkontorer for forskjellige banker. «Disse firmaene har råd til å bygge slike bygninger», forklarer byens pragmatiske energirådgiver, Werner Neumann. På begynnelsen av 90-tallet undersøkte kommunen energiforbruket til skyskraperne. Messeturm, som ble bygd i 1992, ble trukket fram som eksempel på hva man ikke må gjøre: Det ble bygd på «amerikansk vis», uten tanke på energiproblematikken. Et virkelig pengesluk, med et klimasystem som sommer som vinter skulle gi en stabil innetemperatur på 21 grader. Men denne tilsynelatende stabile temperaturen utfordres av solbadet på den lukkede glassfasaden. Om sommeren varmer solen opp vinduene så mye at de som jobber i bygningene går ned i kjellerne for å arbeide.

På samme tid fikk Neumann nyss i at Kommerzbank planla å bygge et nytt høyhus. Han kontaktet arkitekten, Norman Foster, og fant et velvillig øre. Neumann satte Foster i kontakt med sveitsiske energiingeniører som var langt framme med bygging i høyden. Disse forklarte hvordan man kunne bruke 30 prosent mindre energi.

Foster reiste et tårn på 259 meter i form av en triangel, som skiller seg ut med å være utstyrt med en naturlig ventilasjon i form av et system av vinduer som kan åpnes i alle etasjene. Faktisk kan klimaanlegget bare skrus på manuelt, og muligheten for å åpne vinduene øker brukernes komfort.

Men hvor mye energi bruker egentlig disse høyhusene? «Det er den best bevoktede hemmeligheten i banken», sier Neumann ironisk. Om det er mulig å sammenligne oppvarmingsbehovene, er det desto vanskeligere å analysere strømbehovene som omfatter belysning, ventilasjon, oppvarming/kjøling, datamaskiner, kontorutstyr, drikke- og godteriautomater. Og mens enkelte av bankkontorene brukes 8-10 timer om dagen, brukes andre hele døgnet av ansatte som følger de forskjellige tidssonenes døgnrytmer. Strømregningene slår også forskjellig ut om datasentrene er i bygningen eller er eksterne.

Til syvende og sist kan forbruket variere fra 1 til 3, dvs. fra 300 til 1000 kilowattimer per kvadratmeter i året (kWh/m2/år). Svært dydige byggverk kan bruke mindre enn hundre kWh/m2/år, alt etter hvilken type bank det er (dvs. om den har nattlig belysning av visse fasader). Dette er tilfellet med Post-Tower som ble bygd i Bonn i 2002, som bare bruker 60 kwh/m2/år, inkludert belysning. Denne bygningen som til og med har en form som er tilpasset de dominerende vindene i området, er ikke utstyrt med noe klimaanlegg og kjøles ned med vann fra Rhinen. I løpet av sommeren 2003, mens det var 38 grader utenfor, passerte ikke gradstokken mer enn 25 inne i bygget.

DET FRANSKE nasjonalbibliotekets praktbygg Bibliothéque François Mitterrand i Paris som ble innviet i 1998, er arketypen på en type bygning som allerede på tegnbordet vender ryggen til energiproblematikken. Bygget ble tegnet av Dominique Perrault og består av fire tårn formet som bokstøtter og en hage i midten. Det tilbyr et bruksareal på 150 000 m2 (magasiner, resepsjon, lesesaler, kontorer). I hvert tårn er de syv nederste etasjene viet til kontorer og de elleve øverste til bokmagasiner. Lesesalene og publikumsområdene er delvis under jorden.

Ville ikke sunn fornuft tilsi at man gjorde omvendt, at man satte bøkene i de kalde kjellerne og leserne i høyden for å utnytte det naturlige lyset? Resultatet sier seg selv: stedet sluker hvert år 54 gigawattimer (GWh) i strøm og oppvarming. Til sammenligning er de årlige kommunale behovene til byen Montpellier (kommunale bygninger, offentlig belysning og lyskryss) 63 GWh.

En liten innholdsoversikt à la poeten Prévert: Biblioteket har et klimaanlegg som står på hele året, det går ikke an å åpne vinduene, det har 82 heiser, flere kilometer med elektrifiserte hyller for å frakte bøkene i de fire tårnene, midtposisjonen til hagen krever at man har 200 kilometer med rør og kanaler for å knytte sammen de fire bygningene … Selv med byggets nåværende form, kunne man forsøkt å dekke deler av de ytre overflatene med solcellepanel, noe som ville gitt skygge til bøkene og dekket en del av strømbehovet på stedet, eller kjøle ned bygget med vann fra Seinen som renner like nedenfor. I dag forsøker bibliotekledelsen å demme opp energilekkasjene, men anstrengelsene forblir begrenset av at bygget er så dårlig utformet. Dessuten må enhver innovasjon godkjennes av opphavsmann bak det arkitektoniske verket!
Bygging av kompakte, energinøkterne bygg som ikke forutsetter individuell motorisert transport, krever samarbeid mellom forskjellige fagfolk og utfordrer enkeltes individualisme. Det krever også samarbeid mellom investorer og brukere. Flesteparten av dagens tårnledere har ingen ide om forbruket til bygningene de får bygget og styrer, og de dytter disse problemstillingene over på brukerne: «Arkitektens arbeid består ikke i å lage en fin tegning og å gi ordre om å utføre dette arbeidet,» forklarer Wilhelm Stahl, energiingeniør som har spesialisert seg på solenergi og arbeider på slike bygninger i Europa og Asia. «Det er blitt et kollektivt arbeid der energiproblematikken må medreflekteres fra første stund.»

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Faktisk består fasaden av to lag med vinduer, et såkalt «dobbel hud»-system. Tårnet består også av ni hager som bidrar til en bedre luftkvalitet innendørs. De er også hvileområder for bygningens brukere.

Alt energiforbruk som nevnes i denne artikkelen er sluttforbruk, det vil si energi forbrukt og betalt for av brukeren. Tall uttrykt i primærenergi indikerer den energimengden fra naturen (olje, gass, uran, kull, tre) som kreves for å produsere energi til sluttbruk. Differansen mellom sluttforbruk og primærenergi tar i betraktning ytelsen til installasjonene som kreves for å produsere og distribuere strøm eller varme. Forbrukstallene som nevnes innbefatter også oppvarming, klimatisering, ventilasjon og varmtvann.

Konferanserapport, «TRI 2008, Integral Planung, energieffizienter Architecture, Bregenz», Østerriket, 7-9. februar 2008.

Bøkene må oppbevares ved 18 grader og med en relativ luftfuktighet mellom 55 og 65 prosent. Teknikken består i å kjøle ned større mengde luft som man deretter varmer opp. Som en mager trøst oppvarmes to-tredjedeler stedet gjennom oppsamling av varmen fra disse kjøleenhetene som står på året rundt.

I forhold til transport tilbyr biblioteket 380 fullstendig gratis parkeringsplasser for 2000 ansatte, samtidig som området har et svært godt kollektivtilbud. Biblioteket vekket også debatt for å ha brukt store mengder regnskogtømmer i uterommene. (…)