Magikeren Cortázar

Julio Cortázar var 1900-tallets kanskje mest fantasirike forfatter. Utgivelsen av hans samlede fortellinger og noveller på fransk er en god anledning til å gjenoppdage denne allsidige forfatteren som også førte en utvetydig kamp mot imperialismen.
Slå opp på en hvilken som helst side, sett deg ned og les noen linjer: Magien oppstår umiddelbart.
Ett eksempel: En mann reiser i forskjellige land i Mellom-Amerika. Han tar bilder. Særlig av naive malerier utført av urbefolkningen. Malerier han oppdager med begeistring. Vel tilbake i Paris får han bildene framkalt, og hjemme hos seg selv kikker han på de ferdige lysbildene. Da legger han merke til at bildene av de naive maleriene er borte. I stedet finner han bilder med svært voldelige scener: politistyrker som slår ned et opprør (kanskje er de fra militærdiktaturet Argentina, men det landet besøkte han ikke på denne reisen). Har fotobutikken ved en feiltakelse byttet om to filmruller? Eller dreier det seg om et langt mer mystisk fenomen? Er det selve Historiens vold som kaller på ham? Som på magisk vis tvinger ham til å overvære scener han ikke har kunnet eller villet se? Mannen gripes av angst, føler seg uvel, og springer inn på badet for å kaste opp. Mens han er der inne, kommer kona hans hjem. Hun kikker på bildene. Og da han kommer ut fra badet, sier hun at hun syns bildene av de naive maleriene er praktfulle («Apokalypse i Solentiname»).
Eller hva med denne: Etter en ulykke skal en mann gjennomgå en operasjon. Idet narkosen begynner å virke drømmer han at han er en indianer fra tiden før Columbus. Han forfølges og tas til fange av aztekerindianere. Litt etter litt blir drømmen stadig tydeligere, helt til den når et punkt der alt snus på hodet: Virkeligheten er nå denne episoden der en indianer fanget av aztekerne skal ofres til gudene. Og rett før han blir drept har denne indianeren en underlig drøm fra framtiden, der han ligger på et operasjonsbord, mens en kirurg hever en skalpell over hans urørlige kropp («Natten vis-à-vis himmelen»).
Nok ett eksempel: I våre dagers Buenos Aires finnes det en butikk som har en mystisk forbindelse med en gate i 1800-tallets Paris. Og slik reiser fortelleren fra tid til annen bakover i tid, og befinner seg midt iblant en pittoresk folkemengde som ikke lenger eksisterer. Der forteller folk ham om en annen gåtefull søramerikaner, og leseren forstår etter hvert at det dreier seg om forfatteren Lautréamont («Den andre himmelen»).
Og hundrevis av liknende historier. Det er et prisverdig initiativ å samlet i ett bind de fleste «korttekstene» skrevet av sjangerens mester: Julio Cortázar. Og det dreier seg ikke bare om de fortellingene og novellene som ble utgitt i samlinger mens forfatteren levde – i bøker som Las armas secretas (De hemmelige våpnene), Final del juego (Spillets slutt), Octaedro (Oktahedron), og så videre – men også fortellinger som ble skrevet til bilder eller grafiske verk, samt flere fortellende tekster som inntil nylig kun fantes spredt rundt omkring, dersom de i det hele tatt var utgitt på fransk.
Resultatet er over tusen sider med konstant henrykkelse. Et univers der man slipper unna det tilsynelatendes verden, et univers der man ikke trenger å respektere vanlige, logiske årsak/virkning-systemer. Visst er det den virkelige verden som vises fram her (alt fra detaljer om dagliglivet til den politiske og historiske konteksten), men enkelte selsomme, uvisse, ulogiske, fantastiske, angstfremkallende, drømmeaktige elementer sniker seg ubemerket inn i historiene. Vi er vitner til en ustanselig omforming av rommet og tiden, der brister og åpninger kommer til skue i det vi trodde var aller mest solid, og slik muliggjør alle former for brudd, uforutsette overflyttinger, sammenstøt, forvandlinger.
DET BLIR STADIG MER tydelig at en ekte forfatters liv – til tross for de fordommene skoleverket og journalistene har påtvunget oss – er et resultat av det hun eller han skriver. I likhet med hans fortellinger, var Cortázars liv vevd sammen av reiser og møter, et liv som hele tiden ble levd mellom to rom, to kontinent, og som ikke kunne festes til et bestemt hjemsted. Han ble født i Brussel i 1914, og fire år senere reiste familien tilbake til hjemlandet Argentina. Han hadde tidlig en livlig fantasi, lærte seg det meste på egenhånd og henga seg til litteraturen. Han følte seg innesperret i Perons Argentina, og dro derfor i eksil. I 1951 slo han seg ned i Paris (som hadde en stor tiltrekningskraft på ham). Her skrev han etter hvert sine første viktige bøker, han reiste mye, og på 60-tallet møtte han de fremste latinamerikanske forfatterne i annen halvdel av 1900-tallet (Carlos Fuentes, Gabriel Garcia Marquez, Mario Vargas Llosa, Lezama Lima). Han var eldre enn dem, men følte en usvikelig solidaritet med dem. Hans ry som forfatter ble stadig større, og han engasjerte seg mer og mer for de store latinamerikanske kampsakene (mot imperialismen og militærdiktaturene). En av François Mitterrands første avgjørelser da han ble innsatt som president i 1981 var å gi fransk statsborgerskap til Cortázar (samtidig med Milan Kundera). Cortázar døde i 1984, av en mystisk sykdom som gjorde at han vokste uten stans (slik lyder i alle fall legenden) …
Fortellingen må bli et enormt magnetfelt som kan trekke til seg «et helt system av nærliggende relasjoner»
Selvfølgelig kan man konsentrere seg om Cortázars store romaner, de som gjorde ham til en av de viktigste latinamerikanske forfatterne. Særlig Rayuela (Paradis) fra 1963, dette rike, barokke mesterverket, dette «åpne verket» som lar leseren velge, ved å endre rekkefølgen på kapitlene, mellom to forskjellige romaner i en og samme bok. Dette verket der et helt nettverk av ekkoer og kontraster mellom Europa og Latin-Amerika veves sammen (utopien Latin-Amerika var for europeerne og utopien Europa nå er for latinamerikanerne). Men det er antakelig i novellekunsten, i mestringen av den korte sjangeren, at Cortázar skiller seg mest ut. En kunst han beskriver svært godt i et foredrag han holdt på Cuba i 1963, som er gjengitt i introduksjonen av den nye samlingen. Fra de første linjene av må novellekunstneren fange leserens oppmerksomhet, ved å innføre et «brudd i dagliglivet», et brudd som «går langt utover selve anekdoten som blir fortalt». Han må unngå den «falske realismen, som har som prinsipp at alt kan beskrives eller forklares», han må opprettholde et konstant spenningsnivå (leseren, forklarer Cortázar, må beseires «ved knockout, og ikke ved poeng»), komprimere handlingen maksimalt, «fjerne alle mellometapper» (disse «overgangsfasene» som lange romaner ikke klarer seg uten). Fortellingen må summa summarum bli et enormt magnetfelt som kan trekke til seg «et helt system av nærliggende relasjoner».
Cortázar deltok i nær sagt alle kampene mot imperialismen i Latin-Amerika
Og Cortázars store bragd er nettopp at han klarer å trykke inn på noen få sider alt det som kjennetegner de virkelig «store» romanene: han varierer bruken av fortellerstemmer, forteller historiene fra flere forskjellige synspunkt, utforsker det ukjente, skaper parallelle rom og tider utenfor hverdagens virkelighet, skifter fra et univers til et annet. Det er som om de vanlige begrensningene knyttet til den korte, elliptiske fortellerformen langt fra tøyler fantasien hans, men snarere gir den mer fylde. Slik skapes disse fabelaktige, forbløffende verdenene leseren kastes inn i så snart han åpner en bok av Cortázar. Disse verdenene der en jazzmusiker i løpet av noen minutter kan «leve om igjen» flere dager fra sitt eget liv med alle detaljer, og iblant også kommunisere denne utvidelsen av tiden gjennom musikken sin. Der en ung kvinne som kun var et fantasifoster i barns lek plutselig blir virkelig for en mann som forelsker seg i henne. Der speil fra Påskeøyene viser bilder framover eller tilbake i tid avhengig av hvilken bredd de er plassert på. Der artisjokker kan fungere som pendelur (du må bare fjerne bladene for å finne ut hvor mye klokken er) …
CORTÁZAR VAR ALTSÅ som Borges – men langt mer fantasirik og sprudlende – en av 1900-tallets store mestere innen fantastisk litteratur (han overskred til gangs de avtalte normene for denne litteraturen). Likevel var ikke det for ham uforenlig med et engasjement i den virkelige verden, noe hans konkrete handlinger vitner om. Han satt i Russel-tribunalet (der intellektuelle og moralske autoriteter på 60- og 70-tallet dømte amerikanske forbrytelser i Vietnam og deretter latinamerikanske diktaturer) og var en entusiastisk tilhenger av den kubanske revolusjonen. Dette engasjementet ble imidlertid etter hvert dempet da han oppdaget castristenes diktatoriske utskeielser (derfor protesterte han for eksempel mot behandlingen av poeten Herbert Padilla), uten at han dermed fordømte hele regimet, slik mange av hans forfattervenner gjorde. Han støttet Salvador Allende i Chile, og etter Pinochets statskupp bidro aktivt med hjelp til chilenske flyktninger i Europa. Han sto åpent fram som en motstander av militærdiktaturet i Argentina og han var også uttalt solidarisk med sandinistene i Nicaragua som forsvarte seg mot den CIA-støttede opprørsbevegelsen Contras. Kort sagt deltok han i nær sagt alle kampene mot imperialismen i Latin-Amerika, en kamp bygget på det «vanskelige og enkle prinsippet om at menneskeheten vil fortjene sitt navn først den dagen da menneskenes utbytting av andre mennesker tar slutt».

For Cortázar innebar imidlertid ikke dette at han måtte respektere de eksisterende modellene til den engasjerte litteraturen. I alle hans engasjement har Cortázar alltid stått steilt imot «de snevre kriteriene til de som blander sammen pedagogikk og litteratur»: «Jeg tror mer enn noensinne at kampen for sosialisme i Latin-Amerika må se virkelighetens grusomhet i øynene […] og at vi samtidig må beholde denne evnen til å leve slik vi ønsker å leve i framtiden, med alt det innebærer av kjærlighet, lek og glede.»
For Cortázar har altså litteraturen sine egne lover, sin egen kompleksitet og sin egen historie. Den må alltid oppdage og innta nye domener (om de så er imaginære) og ikke nøye seg med å beskrive det vi allerede kjenner til. Den må ikke «tjene» en revolusjon, for den er i seg selv en positiv revolusjon, et viktig spill, en grenseopplevelse der grensene hele tiden utvides, en foregripende frihet. Og ifølge Cortázar innebærer ikke disse kravene en forakt for folket, men snarere tvert om en tro på folket, en tro de egentlig ikke deler, de som faller for «den lettvine demagogiske fristelsen det er å kreve en litteratur som skal være tilgjengelig for alle». «Vi gjør folket en bjørnetjeneste,» presiserte Cortázar, «dersom vi gir det en litteratur det kan ta til seg uten videre innsats.»
Med andre ord var ikke det å «skrive revolusjonært» for Cortázar det samme som å «nødvendigvis skrive om selve revolusjonen». I så henseende er det lite som sier mer enn hans mest eksplisitt politiske fortelling, «Møte»: Her klarer han det mesterstykket å forestille seg Che Guevaras indre monolog da han kommer til Cuba sammen med de første geriljasoldatene. Samtidig unngår han i denne rekonstruksjonen alle konvensjonelle helteportrett, og gir seg til og med ut på forbausende irrasjonelle veier (i drømme innser Che Guevara at Historien også på mystisk vis fungerer i samstemning med harmonier, dissonanser, rytmekontraster, kontrapunkter, som i en strengekvartett av Mozart)…
FOR CORTÁZAR ER ikke innbildningskraften det som fjerner oss fra virkeligheten, men snarere det som finner den opp og gjør den rikere. Slik kan han dele menneskenes store «bejaende» og «vitale» håp, deres «higen etter erotikk og lek», deres «krav om en allmenn verdighet på en jord frigjort for den daglige horisonten av hoggtenner og dollar».
Oversatt av G.U.