Myten om det jødiske folket

Israel presenterer seg som staten for alle verdens jøder, og ekskluderer dermed en fjerdedel av sine statsborgere. Segregasjonen er ideologisk begrunnet i en overbevisning om at alle jøder har en felles opprinnelse i landet som i dag huser Israel og Palestina. Men har denne identitetspolitikken noen som helst historisk forankring?

august 2008

Uten et fnugg av tvil vet alle israelere at det jødiske folket har eksistert siden Toraen1Jødedommens grunnleggende tekst, Toraen (den hebraiske roten yara betyr å undervise), består av Mosebøkene, det vil si de fem første bøkene i Bibelen. ble overrakt på Sinai-fjellet, og at de stammer direkte og utelukkende derfra. De er alle overbevist om at dette folket dro fra Egypt og slo seg ned i «det forjettede land», der David og Salomons praktfulle kongerike ble grunnlagt og siden delt inn i Judea og Israel. Og ingen israelere er uvitende om at dette folket har måttet dra i eksil to ganger: første gang etter ødeleggelsen av det første tempelet i Jerusalem i det 5. århundret f. Kr., og så etter ødeleggelsen av det andre tempelet i år 70 e. Kr.

Deretter fulgte en vandring på nærmere to tusen år, som førte dette folket til Jemen, Marokko, Spania, Tyskland, Polen og dypt inn i Russland. Men blodsbåndene ble hele tiden bevart mellom disse fjerntliggende samfunnene. Dermed ble enheten aldri ødelagt. Mot slutten av 1800-tallet var tiden moden for å dra tilbake til dette folkets antikke fedreland. Hadde det ikke vært for nazistenes folkemord, ville millioner av jøder naturlig vendt tilbake til Eretz Yisrael (Israels land), ettersom dette var noe de hadde drømt om i tjue århundrer.

Det jomfruelige Palestina lå og ventet på at det opprinnelige folket skulle komme tilbake og få landet til å blomstre igjen. For dette landet tilhørte dette folket, og ikke denne historieløse minoriteten som tilfeldigvis hadde havnet der. Krigene det omflakkende folket førte for å få tilbake sitt land var dermed berettigede, i motsetning til lokalbefolkningens kriminelle voldelige motstand.

Hvor kommer denne fortolkningen av den jødiske historien fra? Den er resultatet av dyktige fortidsrekonstruktører som siden andre halvdel av 1800-tallet har brukt sin frodige innbilningskraft til å skape en sammenhengende slektshistorisk beretning med utgangspunkt i bruddstykker av religiøse – jødiske og kristne – fortidsminner. Selv om jødedommens omfattende historieskrivning innbefatter en rekke innfallsvinkler, har fagdebattene aldri sådd tvil om det essensialistiske synet som ble utarbeidet mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal

Når det har dukket opp funn som kan motstride denne forestillingen om en lineær fortid, har de fått så å si ingen oppmerksomhet. Det etnonasjonalistiske imperativet har blokkert, som en strengt strammet kjeve, enhver selvmotsigelse og avvik fra den rådende fortellingen. De spesifikke produksjonsinstansene for denne kunnskapen om den jødiske fortiden – fakulteter som utelukkende er viet til «det jødiske folks historie» og er fullstendig atskilt fra historiefakultetene (i Israel kalt «allmenn historie») – har i stor grad bidratt til denne besynderlige hemiplegien, denne lammelsen av halve legemet. Selv den juridiske debatten «Hvem er jøde?» har ikke interessert disse historikerne: For dem er alle som stammer fra folket som ble tvunget i eksil for to tusen år siden, jøder.

Disse «statsautoriserte» fortidsforskerne deltok heller ikke i kontroversen rundt «nyhistorikerne», som raste på 1980-tallet. Flesteparten av debattantene kom fra andre disipliner eller utenfor universitetene: sosiologer, midtøstenforskere, lingvister, geografer, statsvitere, litteraturforskere og arkeologer kom med nye refleksjoner rundt den jødiske og sionistiske fortiden. Det var også utenlandske akademikere blant debattantene. «Fakultetene for jødisk historie» maktet derimot ikke å uttrykke annet enn engstelige og konservative ekko, ikledd en apologetisk retorikk basert på fordommer.

Kort fortalt, på seksti år har den nasjonale historieskrivningen knapt utviklet seg, og det virker heller ikke som den kommer til å gjøre det nevneverdig i den nærmeste framtid. Men faktaene forskere bringer for dagen, reiser spørsmål som enhver redelig historiker først vil finne sjokkerende, men ikke desto mindre grunnleggende.

KAN BIBELEN BETRAKTES som en historiebok? De første moderne jødiske historikerne, som Isaak Markus Jost eller Leopold Zunz, i første halvdel av 1800-tallet, oppfattet den ikke slik. I deres øyne presenterte Det gamle testamentet seg som en teologibok som var konstituerende for de religiøse jødiske samfunnene etter ødeleggelsen av det første tempelet.

Først i andre halvdel av samme århundre kom det historikere – i første rekke Heinrich Graetz – som hadde et «nasjonalt» syn på Bibelen: De forvandlet Abrahams vandring til Kanaan, utreisen fra Egypt og David og Salomons forente kongerike til beretninger om en autentisk nasjonal fortid. Siden har de sionistiske historikerne uavlatelig gjentatt disse «bibelske sannhetene», som har blitt daglig føde i det nasjonale utdanningssystemet.

Så kom jordskjelvet på 1980-tallet som rystet grunnvollene til disse opphavsmytene. Den nye arkeologiens funn motsa muligheten for en massiv utvandring i det 13. århundret før vår tid. Og Moses kan ikke ha ledet hebreerne ut av Egypt og mot «det forjettede land» av den gode grunnen at dette landet på den tiden tilhørte egypterne! Dessuten finnes det ingen spor etter et slaveopprør i faraoenes rike eller noen rask erobring av landet Kanaan av et fremmed element.

Det finnes heller ikke fornminner eller andre tegn som viser at det antatte praktfulle riket til David og Salomon har eksistert. Funn gjort på 1990-tallet viser at det på den tiden eksisterte to små kongedømmer: Israel, det mektigste, og Judea. Innbyggerne i sistnevnte ble heller ikke tvunget i eksil i det 6. århundret før vår tid: Kun den intellektuelle og politiske eliten måtte dra til Babylon. Men det var dette avgjørende møtet med de persiske kultene som la grunnlaget for den jødiske monoteismen.

Fant eksilet i år 70 sted? Paradoksalt nok har denne «grunnleggende hendelsen» i den jødiske historien – som ordet «diaspora» stammer fra – ikke gitt opphav til det minste forskningsverk. Årsaken er heller prosaisk: Romerne tvang aldri hele befolkningen på den østlige bredden av Middelhavet i eksil. Med unntak av fanger som ble ført bort som slaver, fortsatte innbyggerne i Judea å bo i landet, selv etter ødeleggelsen av det andre tempelet.

En del av dem konverterte til kristendommen på 500-tallet, mens et stort flertall sluttet seg til islam under den arabiske erobringen på 600-tallet. Flesteparten av de sionistiske tenkerne var på ingen måte uvitende om dette. Både den framtidige presidenten i staten Israel, Yitzhak Ben-Zvi, og statens grunnlegger, David Ben Gurion, skrev om dette like fram til 1929, året for det store palestinske opprøret. Begge to nevner flere ganger at bøndene i Palestina er etterkommerne etter innbyggerne i oldtidens Judea.2Se David Ben Gurion og Yitzhak Ben-Zvi, «Eretz Yisrael i fortiden og i nåtiden» (1918, på jiddisk), Jerusalem, 1980 (på hebraisk) og Ben-Zvi, «Vår befolkning i landet» (på hebraisk), Warszawa, Eksekutivkomiteen for Ungdomsforeningen og Det jødiske nasjonalfondet, 1929.

HVIS DE IKKE BLE tvunget til å dra fra det romerske Palestina, hvor kommer de så fra de mange jødene som har bodd rundt hele Middelhavet siden oldtiden? Bak sløret til den nasjonale historieskrivningen skjuler det seg en overraskende historisk realitet. Mellom opprøret til makkabeerne [tilnavn til den jødiske presteslekten hasmoneerne] i det 2. århundret før vår tid og Bar Kokbha-opprøret på 100-tallet var jødedommen religionen som flest ble omvendt til. Hasmoneerne hadde allerede tvangskonvertert idumeerne (el. edomittene) i det sørlige Judea og itureerne i Galilea, som ble annektert til «Israels folk». Fra dette jødisk-hellenistiske riket spredde jødedommen seg over hele Midtøsten og til alle Middelhavets bredder. I det første århundret før vår tid oppsto det jødiske kongedømmet Adiabene i dagens Kurdistan. Det var ikke det siste riket som lot seg omvende utenfor Judea, flere andre fulgte tett på.

Skriftene til Flavius Josefus utgjør ikke det eneste vitnesbyrdet på jødenes misjonsiver. Fra Horats til Seneca, fra Juvenal til Tacitus, uttrykte en mengde latinske skribenter sin uro. Misjná og Talmud3Misjnáen som blir betraktet som det første verket i den rabbinerlitteraturen, ble fullført på 200-tallet. Talmud lager en syntese av rabbinerdebattene om Loven, jødenes seder og historie. Det finnes to Talmud-er: den palestinske, skrevet mellom det 3. og 5. århundret e. Kr., og den babylonske som ble fullført på slutten av det 5. århundret e. Kr. godkjenner denne konverteringspraksisen – selv om vismennene i den talmudiske tradisjonen er tilbakeholdne om temaet, som følge av presset fra kristendommen.

Seieren til Jesus-religionen på begynnelsen av 300-tallet ender ikke den jødiske ekspansjonen, men den fortrenger den jødiske misjoneringen til utkantene av den kristne kultursfæren. På 400-tallet oppstår det i dagens Jemen et livskraftig jødisk rike kalt Himyar, med etterkommere som bevarte troen etter islams seier og helt fram til moderne tid.

På samme vis forteller arabiske krønikeskriver om jødiske berberstammer på 600-tallet: I møte med den arabiske framrykningen som nådde Nord-Afrika på slutten av samme århundre, dukket det opp en legendarisk skikkelse i jødedronningen Dihya-el-Kahina, som forsøkte å stanse araberne. Jødiske berbere vil senere delta i erobringen av den iberiske halvøya, og legge grunnlaget for den særegne symbiosen mellom jøder og muslimer som kjennetegnet den spansk-arabiske kulturen.

Den største massekonverteringen kom imidlertid i området mellom Svartehavet og Kaspihavet, og omfattet blant annet det enorme khazarriket på 700-tallet. Den jødiske ekspansjonen fra Kaukasus til dagens Ukraina skapte en rekke jødiske samfunn, som de mongolske invasjonene på 1200-tallet fortrengte mot Øst-Europa. Her la de – sammen med jøder fra slaviske regioner i sør og dagens tyske territorier – grunnlaget for den jiddiske kulturen.4Språk snakket av jødene i Øst-Europa, et slavisk-tysk språk med ord fra hebraisk.

DISSE HISTORIENE OM jødenes mangslungne opprinnelser finnes, mer eller mindre nølende, i den sionistiske historiografien fram til 1960-tallet. De blir deretter gradvis skjøvet til side, før de forsvinner helt fra den kollektive hukommelsen i Israel. Erobrerne av Davids by i 1967 mente at de var direkte etterkommere av hans mytiske rike og ikke – Gud forby! – etterkommere av berberkrigere eller khazarriddere. Jødene ble derfor framstilt som en spesifikk etnos, som etter to tusen år i eksil og vandring, endelig hadde kommet tilbake til deres hovedstad, Jerusalem.

De som sverger til denne lineære og udelelige historien tar ikke bare historieundervisningen i bruk, de henvender seg også til biologien. Siden 70-tallet har en rekke «vitenskapelige» undersøkelser i Israel forsøkt å bevise – med alle tilgjengelige midler – det genetiske slektskapet mellom jøder fra hele verden. «Forskningen på befolkningsgruppers opprinnelse» er dagens Israel blitt et legitimt og populært felt for molekylærbiologien – det mannlige Y-kromosomet har blitt tilbudt en plass ved siden av en jødisk Kleio (den greske musen for historieskrivning) i denne tøylesløse jakten på en enhetlig opprinnelse til det «utvalgte folket».

Dette historiesynet utgjør fundamentet for identitetspolitikken til staten Israel, og dette er det ømme punktet! Det gir faktisk rom for en essensialistisk og etnosentrisk definisjon av jødedommen, som nører opp om en segregasjon som skiller jøder fra ikke-jøder – arabere, russiske innvandrere eller fremmedarbeidere.

Over seksti år etter at staten ble opprettet nekter Israel å se på seg selv som en republikk som eksisterer for sine innbyggere. Nærmere en fjerdedel av dem betraktes ikke som jøder, og dermed er staten Israel – ifølge lovens ånd – ikke deres stat. På den andre siden framstiller Israel seg alltid som staten for alle verdens jøder, selv om det ikke lenger dreier seg om forfulgte flyktninger, men fullverdige borgere som har de samme rettighetene som alle andre i landene de bor i. Sagt på en annen måte: et etnokrati uten grenser brukes til å legitimere den groteske diskrimineringen staten Israel utøver mot en del av dens egne statsborgere. Dette gjøres gjennom myten om den evige nasjonen som er blitt gjenreist for å samles i «forfedrenes land».

Å SKRIVE EN NY jødisk historie uten det sionistiske prismet, er dermed ikke en enkel sak. Lyset som brytes i prismet forvandles til etnosentriske farger. Men jødene har alltid formet konstituerte trossamfunn, som oftest gjennom omvending, forskjellige steder i verden. De utgjør dermed ikke en «etnos» som har samme unike opprinnelse og som har blitt fordrevet til en tjue århundrer lang omflakkende tilværelse.

Enhver historieskrivnings utvikling, i tråd med modernitetens generelle prosess, går som kjent gjennom en periode der man lager seg en idé om nasjonen. Denne ideen opptok millioner av mennesker på 1800-tallet og et godt stykke ut på 1900-tallet. På slutten av forrige århundre begynte disse drømmene om Nasjonen å briste. Et stadig større antall forskere begynte å analysere, dissekere og dekonstruere de store nasjonale fortellingene, og særlig myten om felles opprinnelse som var sentral for tidligere tiders historieskrivere.

Gårsdagens identitetspolitiske mareritt vil i morgen overlate plassen sin til andre identitetsbaserte drømmer. På samme måte som enhver personlighet består av flyktige og varierende identiteter, har også historien en omskiftelig identitet.

Oversatt av R.N.

  • 1
    Jødedommens grunnleggende tekst, Toraen (den hebraiske roten yara betyr å undervise), består av Mosebøkene, det vil si de fem første bøkene i Bibelen.
  • 2
    Se David Ben Gurion og Yitzhak Ben-Zvi, «Eretz Yisrael i fortiden og i nåtiden» (1918, på jiddisk), Jerusalem, 1980 (på hebraisk) og Ben-Zvi, «Vår befolkning i landet» (på hebraisk), Warszawa, Eksekutivkomiteen for Ungdomsforeningen og Det jødiske nasjonalfondet, 1929.
  • 3
    Misjnáen som blir betraktet som det første verket i den rabbinerlitteraturen, ble fullført på 200-tallet. Talmud lager en syntese av rabbinerdebattene om Loven, jødenes seder og historie. Det finnes to Talmud-er: den palestinske, skrevet mellom det 3. og 5. århundret e. Kr., og den babylonske som ble fullført på slutten av det 5. århundret e. Kr.
  • 4
    Språk snakket av jødene i Øst-Europa, et slavisk-tysk språk med ord fra hebraisk.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal