Flyktningene ingen snakker om

Teselgere i gatene, et bakeri som lager samoun1, restauranter som tilbyr irakiske spesialiteter fra ulike regioner er nå en del av bybildet i Jaramanah og Sayda Zaynab. Og på noen av kafeene i forstedene til Damaskus er det den irakiske aksenten som dominerer. Drosjene som står parkert foran reisebyråene som betjener Bagdad, Mosul og Basra, minner om at irakernes landflyktighet fortsatt er aktuell selv om situasjonen i Irak ser ut til å bedres.

«Vi måtte forlate Mosul i 2004, på grunn av uttryggheten, og søkte tilflukt i Qamichli [en liten syrisk by nær grensen til Irak]. Vi ble der i seks måneder mens jeg dro fram og tilbake for å holde byggefirmaet mitt i gang. I begynnelsen av 2005 reiste vi tilbake for å bo i Mosul da sikkerheten var blitt bedre. I februar 2006 ble vi igjen tvunget til å dra, for godt denne gangen, og vi slo oss ned i nærheten av Damaskus. Med pengene som vi hadde med oss etter å ha solgt alt, greide jeg å emigrere til Sverige med min kone i juli 2006. Mine to voksne sønner kan ikke håpe på familiegjenforening. To ganger har de forsøkt å slutte seg til oss, med grenselos, men de greide det ikke og tapte mye penger begge gangene.» Denne historien til en liten entreprenør som nå bor i Sverige er ikke enestående. Mange irakere har forlatt landet sitt i håp om snart å kunne vende tilbake, og har prøvd å fortsette med næringsvirksomhet i hjemlandet når det har vært mulig.

Flyktningene forsøker å skape seg et normalt liv i Damaskus, men når pengene tar slutt dukker vanskelighetene opp. Den femti år gamle skredderen Abu Jaber forlot Bagdad i slutten av juli 2006 og bor nå med kone og fire barn i en av forstedene til Damaskus. Han forteller: «Den ene av sønnene mine arbeidet som sjåfør i oljedepartementet. Etter 2003 ble han utsatt for trusler fordi han var statstjenestemann. I Bagdad var jeg selvstendig næringsdrivende, og jeg hadde et skredderverksted med tjue symaskiner. Jeg måtte forlate byen i all hast og fikk bare solgt deler av det jeg eide. Jeg kom hit med 4000 dollar [ca. 21 600 kroner]. Jeg lurte lenge på å dra til Jordan hvor jeg har slektninger, men jeg valgte Syria som har bedre mottaksvilkår […] I dag leier jeg en leilighet for 20 000 syriske pund [2150 kroner]. Etter en periode med arbeidsløshet og strøjobber, har jeg endelig fått leie et skredderverksted med én eneste maskin. Der arbeider jeg, og to av sønnene mine hjelper til. Sammen klarer vi å tjene 500 syriske pund [53 kroner] om dagen.»

Irakerne har adgang til offentlig skole og helsetjenester på linje med alle utenlandske statsborgere i Syria, men de må ha arbeidstillatelse for å være yrkesaktive. Arbeidsgiverne setter sjelden i gang søknadsprosessen ettersom det gjør arbeidskraften dyrere. Irakerne jobber derfor ofte i en uformell økonomi med lave lønninger og ustabile inntekter. Dette er situasjonen for mer enn halvparten av arbeidskraften i privat sektor i Syria.2 Alle irakerne som har kommet og de syriske myndighetenes toleranse, har gjort at det likevel har utviklet seg en omfattende forretningsvirksomhet i Damaskus (handel, restauranter, dagligvarebutikker, bakerier osv).


ETTER KRIGSUTBRUDDET i 2003 har mangelen på stabilitet i Irak ført til store forflytninger: Mer enn to millioner mennesker er på flukt internt i Irak, ifølge Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM).3 FNs høykommissær for flyktninger anslår på sin side at et tilsvarende antall flyktninger har forlatt landet.4

Syria har verken underskrevet Genèvekonvensjonen fra 1951 eller New York-protokollen av 1967, de viktigste internasjonale instrumentene for å styre asylretten. Men landet har likevel tatt imot flere bølger av flyktninger. Noen folkegrupper har slått seg ned permanent, slik som palestinerne som har vært i landet siden 1948. Andre har funnet midlertidig tilflukt, slik som libaneserne under den siste konflikten i juli 2006.5 På grunn av omfanget sammenlignes irakernes utvandring i dag ofte med palestinernes masseutvandring, men den har likevel sine særtrekk. Det har ikke vært en eller to bølger med masseutvandring, men en ujevn strøm som omfatter både de som forlater Irak for godt og de som drar tilbake igjen seinere. En annen viktig forskjell i forhold til palestinerne er at de fleste irakerne er byfolk og slår seg ned i byer, ikke i leire.

Det finnes ingen telling av den irakiske befolkningen i Syria. FNs høykommissær for flyktninger har registrert mer enn 200 000 flyktninger,6 men siden situasjonene er svært ulike, veiene mange og innvandrerne svært mangfoldige, er det mange av dem som ikke er registrert hos Høykommissæren. Det er derfor vanskelig å vurdere det reelle tallet, og beregningene varierer fra noen hundre tusen til halvannen million.7

Diskusjonen om tallene må likevel ikke tilsløre at det i dag dreier seg om en av verdens største flyktningebevegelser både når det gjelder omfang og regionale konsekvenser. I forhold til de 22 115 irakiske søknadene om asyl i industrialiserte land i 2006, var det Iraks naboland, særlig Syria og Jordan, som tok i mot flest (med et hederlig unntak for Sverige som har tatt i mot flere tusen de siste årene). Allerede på 90-tallet søkte flere hundre tusen irakere tilflukt i Jordan og noen titusener i Syria.8


FRAM TIL OKTOBER 2007 holdt Damaskus grensen åpen for irakerne. De var omfattet av det samme svært smidige systemet for innreise og opphold som andre fra arabiske land. Siden er det i samråd med irakiske myndigheter blitt innført krav om at man må ha fått innvilget visum «før man ankommer territoriet».

Siden det ikke finnes noen egen asyllovgivning i Syria (unntatt når det gjelder palestinerne) betraktes ikke irakerne som flyktninger, men blir underlagt lovene som gjelder for innreise og opphold for utlendinger generelt. FNs høykommissær for flyktninger utsteder på sin side et midlertidig beskyttelsesbrev til flyktninger som er registrert hos dem. Det er gyldig i ett år om gangen og kan fornyes. I teorien beskytter det mot utvisning til Irak og gir adgang til sosialhjelp (matvare- og økonomisk hjelp, utdeling av madrasser, tepper og andre nødvendighetsartikler) og medisinsk hjelp, hovedsakelig gjennom syrisk Røde Halvmåne, noen lokale hjelpeorganisasjoner og i det siste også noen utenlandske organisasjoner.
Innføringen av visum har ført til betydelig færre innreisende siden kravene for innvilgelse er svært strenge og reservert noen kategorier av irakere (entreprenører, drosjesjåfører, forskere, studenter og mennesker som faller inn under familiegjenforening). At det er blitt relativt mindre vold i Irak bidrar også til å begrense antall utreiser.

En annen virkning av kravet om forhåndsinnvilget visum er at tallet på mennesker som reiser mellom de to landene har gått kraftig ned. I forhold til det samlede antall flyktninger ser det ut til å være få som reiser tilbake, omkring 40 000 personer siden innføringen av visumplikten.9 Det er særlig vanskeligheter med levekostnadene og at det er umulig å få forlenget oppholdstillatelsen som gjør at disse irakerne bestemmer seg for å reise tilbake til hjemlandet. Ifølge ulike undersøkelser ser «bedringen» i sikkerheten ut til å spille en minimal rolle i denne sammenhengen.10

Den tredje virkningen angår formene for oppholdstillatelse. Fram til oktober 2007 ble irakerne betraktet som turister. Når visumet deres løp ut måtte de forlate landet for så å fornye det når de kom tilbake. Innføringen av et forhåndsvisum gjør det umulig å fornye oppholdstillatelsen på denne måten, og gjør at det stilles spørsmål ved grunnlaget for oppholdet til de som reiste inn før oktober 2007. Syriske myndigheter erklærte at ett brudd på oppholdstillatelsen ikke skulle være nok til å bli sendt tilbake til grensen. Noen har rett på et års midlertidig opphold, slik som foreldre til barn som går på skole i Syria, eller personer som er under medisinsk behandling og deres familie. Men mange irakere er faktisk i en ulovlig situasjon som gjør dem ytterligere sårbare.


BLANT FLYKTNINGENE er det også minoritetsgrupper. De har måttet flykte fra Irak enten på grunn av kraftig diskriminering, slik som mandeerne, eller fordi de har blitt isolert slik som noen kristne nestorianere og kaldeere. Mens sunnimuslimene ifølge statistikken fra FNs høykommissær for flyktninger utgjør majoriteten av flyktninger i Syria, er de kristne minoritetene og mandeerne likevel overrepresenterte (henholdsvis 15 og 4 prosent selv om disse gruppene er små i Irak). Delvis kommer det av at de har mer effektive migrasjonsnettverk som både er eldre og bedre strukturert. Noen av gruppene har en gammel og ganske stor diaspora i vestlige land som støtter disse utvandringsbevegelsene.

For noen tusen irakere er Syria bare en etappe på veien som skal bringe dem til Europa, USA eller Australia, men for de fleste er landet et tilfluktssted hvor de kan prøve å finne tilbake til et «normalt» liv. I 2007 ville FNs høykommissær for flyktninger videresende litt mer enn 7800 irakere til mottakslandene.11 Tross tilsagn om nye steder å bosette seg, var det bare 833 flyktninger som forlot regionen til fordel for et tredje land i 2007, men nær 5000 i 2008.12 Irakeren som vi traff i Damaskus sier det slik: «Syria åpnet dørene for oss og vi hadde begynt å leve her uten å være redde for å gå ut eller å sende barna våre på skolen. Men nå som vi har mistet alt i Irak og de vestlige landene ikke vil ta i mot oss, hva skal det bli til med oss her?»

Oversatt av K.E.V




Fotnoter:
1 Irakisk rundstykke.

2 Se Thierry Boissière, «Précarité économique, instabilité de l?emploi et pratiques sociales en Syrie» (Økonomisk nød, ustabil arbeidssituasjon og sosial praksis i Syria), Revue des mondes musulmans et de la Méditerranée, Aix-en-Provence, 105-106, 2005.

3 http://www.iom-iraq.net/idp.htm

4 http://www.unhcr.org/iraq.html. Beregningene er vanskelige å verifisere ettersom det ikke finnes noen folketelling eller demografisk studie å støtte seg på.

5 De palestinske flyktningene teller 461 467 (UNRWA in figures ? desember 2007). I tillegg må det nevnes noen hundre somaliere, afghanere, sudanere og jemenitter som er registrert hos FNs høykommissær for flyktninger, og den syriske befolkningen fra den okkuperte Golanhøyden, som man anslår til 305 000 personer (Syria. Forty years on, people displaced from the Golan remain in waiting, International Displacement Monitoring Centre (IDMC) ? Norsk Flyktningeråd, Genève, 31. oktober 2007).

6 FNs Høykommissær for flyktninger, Syria Update, Damaskus, juni 2008.

7 Central Bureau of Statistics, Syria (2007), Rapport fra Iraks parlamentariske kommisjon for flyktninger, fordrevne og landflyktige, 2. juli 2008. Se også International Crisis Group, Failed Responsability: Iraqi Refugees in Syria, Jordan and Lebanon, Midtøstenrapport nr. 77, Brussel, 10. juli 2008 (Http://www.crisisgroup.org/home/index.cmf?id=5563&1=1)

8 Se Géraldine Chatelard (2002) «Incentives to Transit: Policy Responses to Influxes of Iraqi Forced Migrants in Jordan», European University Institute Working Papers, RSC, Firenze, nr. 2002/50.

9 Iraqi Red Crescent Organization, «Iraqi Returnees from Syria», Bagdad, 19. februar 2008. (http://www.iraqredcrescent.org/reports.html)

10 Se over og FNs høykommissær for flyktninger, Syria Update, 2008.

11 De viktigste landene er USA, Australia, Canada og Sverige

12 Gjengitt av FNs høykommissær for flyktninger Syria Update, juni 2008.