Haitis drøm om normalitet

I slutten av juli godkjente senatet i Port-au-Prince president René Prévals forslag om å utnevne Michèle Pierre-Louis til statsminister. Med bakgrunn fra den sosiale bevegelsen og støtte fra intellektuelle miljøer står hun sterkt, og betraktes som immun mot korrupsjon. Men den største utfordringen hennes vil imidlertid bli fattigdommen som rammer tre fjerdeler av befolkningen.

Préval, som ble gjenvalgt som Haitis president i 2006, betrakter seg selv som en overgangspresident. Han er en beskjeden mann. Enkel og ærlig – egenskaper som ikke akkurat kjennetegnet hans forgjengere! Hvis du er siste gjest på nasjonalpalasset en dag, kan faktisk hende at han setter seg bak rattet og kjører deg hjem. Uten sjåfør eller ledsager, i et land som preges av attentatparanoia og har flust av livvakter og private sikkerhetsselskaper.

De 9000 soldatene i Minustah, FNs stabiliseringsstyrke på Haiti, har vært i landet siden 2004. Det virker som om deres tilstedeværelse har liten effekt, selv om de overvåket gjennomføringen av det siste valget og har dempet en del av volden. President Préval skulle gjerne sett at de brukte kreftene sine på å forbedre infrastrukturen i landet. Men det inngår ikke i deres oppdrag. Han skulle også gjerne sett at de rike var mindre arrogante og de fattige mindre elendige. Han drømmer om at Haiti skal bli et normalt land.

Normalt. Som flyplassen Toussaint Louverture i Port-au-Prince, som er ren og trygg, når tollerne og politiet ligger lavt. Store framskritt i gatene: asfalt, begynnende søppeltømming, trafikklys drevet av solcellepanel, mer lov og orden. Noen ekstra fontener og offentlige plasser i enkelte bydeler. Langs kysten danner Cité Soleil sammen med sine uheldige naboer en slumby med nærmere en halv million ulykksalige sjeler. Her kan man faktisk vandre rundt til fots nå, de siste lovløse områdene er fjernet.

Selgere okkuperer en kvadratmeter av asfalten, bærere løper forbi, barn står i klynger, beboere langs strandlinjen innsirkles av et handelsområde som trenger seg fram overalt: Den gamle kolonikvadraturen er blitt til et grenseløst marked. Uten offentlige toaletter. Over halvparten av støvet som virvles opp av tap-taps og vinden fra havet, stammer fra ekskrementer! I 2007 kom 80 000 nye gjester tilreisende fra åsene, med enveisbillett.

Lyden av rasin-musikk, rap og radiostasjoner på et bredt FM-bånd, mer kreolsk enn fransk, blander seg med lyden av de ikke særlig katalysatoriske eksospottene. Lydforurensningen blir komplett av mobilenes ringetoner. Ofte er det lite reell aktivitet å spore, men det optimale er å snakke i telefonen mens man gjør noe annet: for eksempel kjører eller blir kjørt i en permanent trengsel som man nærmest må kløyve i to for å komme igjennom.

I ET SÅ OPPDELT land som Haiti har mobiltelefonen revolusjonert de sosiale relasjonene. Det fantes 300 000 abonnenter i 2005, i dag er det 3,3 millioner! De første teleoperatørene satset på de velstående, og gjorde raske penger. De neste teleselskapene knuste de første ved å satse på langsiktighet, priser (en femtedel av prisene i Europa), landsomfattende dekning, sponsing av idrettslag og et system med kontantkort som gjør at de som ikke har mer ringetid kan bli «fylt opp» av andre. Kun et problem gjenstår: At strømmen ikke alltid innfinner seg for å lade opp telefonene!

I større grad enn syklene og mopedene som florerer på de stedene der byen er flat eller veiene (gjen)oppbygd, skaper telefonen en kontinuitet i de sosiale relasjonene som ikke eksisterte før. Myndighetene klarte aldri å demokratisere den ustabile fasttelefonen, og det nasjonale teleselskapet Téléco har vært en melkeku for alle sine sjefer og står i dag på randen av konkurs. Mobiltelefonien kan derimot bli en måte å styrke «normaliteten» i landet på. Og produktiviteten er på vei opp … blant dem som produserer, vel å merke!

Et mysterium gjenstår: Når prisene på matvarer stiger betydelig raskere enn kjøpekraften, hvordan klarer haitierne å betale for mobiltelefonene sine? I alle fall ikke med den nylige doblingen av minstelønnssatsene, som nå er 4 dollar dagen. Den gjelder nemlig bare ansatte i bedrifter – 3 til 5 prosent av de yrkesaktive – og loven inneholder ingen straffetiltak mot dem som ikke overholder den. Noen hypoteser: pengebidrag fra utvandrede haitiere? Mindre sjenerøsitet under kollekten i kirkene? Eller enda færre proteiner?

Hva er det med dette «utenforlandet», disse tre fjerdedelene av haitierne som er ekskludert fra alt, først og fremst sunne og regelmessige måltider? Er det bare den gjenoppstående middelklassen som får nyte av det gode liv? Driftsteknikere, mekanikere – nye strukturer er i ferd med å dannes i Port-au-Prince. Mer eller mindre formelle og profesjonelle initiativ oppstår. Man regner med at 10 prosent av haitierne vil ha tilgang til internett i løpet av 2008.
Et av de beste eksemplene, men ikke det eneste, er stiftelsen Fokal, en ordentlig bedrift som prioriterer kultur, utdanning og miljø. Den har flere hundre ansatte og flere titalls biblioteker og driver med bevaring av kulturarven … En oppgave som andre steder først og fremst besørges av staten. Men «man kan vanskelig forestille seg omfanget av forfallet i statsapparatet de siste tjue årene. Et institusjonelt tomrom som ikke lar seg skjule av den demokratiske fernissen: nasjonalforsamling og regjering. Offentlige myndigheter er fraværende. De har verken noen offentlig politikk eller klare prioriteringer, og heller ikke noen stimuleringspolitikk eller midler til kriminalitetsbekjempelse. En stordealer arresteres en dag, og neste dag er han ute!» Fokals leder, Michèle Pierre-Louis, har sympati for enkelte av de som forsøker å styre, men er lei av at det ikke finnes noen sammenheng og fasthet. Det som aktivistene fra feministbevegelsen Sofa kaller en «løgnaktig og æreløs regjering», kaller hun snarere «en regulerende stat som hekter seg på et Latin-Amerika i full endring».

MICHÈLE PIERRE-LOUIS takket lenge nei til en ministerpost i Prévals regjering. Fordi politikerstanden ikke har noen visjoner. Fordi parlamentarikerne er mer opptatt av å skaffe seg tjenestebiler enn å vedta lover. Fordi utdanning ikke prioriteres. Fordi politikken overfor økonomiske investorer framstår som uklar.

Staten bevilger 8 prosent av budsjettet til utdanning (halvparten av det som «investeres» i tilbakebetaling av utenlandsgjeld), og bare hvert sjette barn får skolegang. Over halvparten av statsbudsjettet kommer fra bistand. Kubanerne sørger for leger og støtter en alfabetiseringskampanje, for n-te gang. Venezuela leverer olje i tråd med Petrocaribe-avtalen. Brasil leder Minustah. Dermed unngår man en ny konfrontasjon med USA. Men Nord-Amerika og EU sørger for resten, med kriterier som gir mottakerlandet få valgmuligheter.

«Politikken er ansvarsfraskrivende. Den reproduserer det verste i vår historie og vårt samfunn. Fordi det ikke finnes produktive investeringer, forventer man at staten skal gjøre alt, mens den i realiteten kan gjøre svært lite. Befolkningen ønsker å bli fortalt sannheten, om valgmulighetene og framtidsutsiktene. Til ingen nytte.» Michèle Pierre-Louis analyserer uten fordommer, og indignasjon blandes med entusiasme: «Det finnes ingen prioriteringer. Eller alle har sine egne. Man trenger ikke 36 forskjellige. For meg finnes det to, som en fornyet stat kan være strateg for: en fullstendig revurdering og omlegging av utdanningssystemet, for å «avbarbarisere» oss, og en utbedring av territoriet på alle måter, en utfordring som aldri har blitt tatt opp. Og den forplikter oss til å bestemme hva vi ønsker å gjøre i det 21. århundret. Dette omfatter også kulturen som en måte å vende seg mot framtiden på.»

Regjeringen har fokusert på sikkerhet og den gjenvunne stabiliteten, i den tro at folkets tålmodighet ville tillate at man ventet på bedre dager. Den sosiale bevegelsen som har oppstått med dyrtiden, har forutsett de uutholdelige konsekvensene og påtatt seg å minne om noe grunnleggende: Når én av fire haitiere ikke vet når eller om de får sitt neste måltid, betyr den nye friheten lite. Og med den globale matvarekrisen på toppen av det hele, eksploderer landet! Som i april, da prisen på ris økte fra 35 til 70 dollar for en 23-kilossekk i løpet av noen få dager, og da mais, bønner og matolje økte med 40 prosent i månedene før, og tap-taps hver måned ble 10 prosent dyrere … Opptøyer og plyndring førte til seks drepte (deriblant en Minustah-soldat) og 170 skadde – 44 av dem skutt. En folkelig eksplosjon som endte med at statsminister Jacques-Edouard Alexis måtte gå av … og en ny politisk krise i landet.

Det normale Haiti har ennå et stykke igjen å gå. Voldelige klassekonfrontasjoner florerer, selv om landet ikke har flere kapitalister enn arbeidere som utbyttes av en sjef. Oligarkiet i landet har aldri tatt noen sjanser. Det importerer det som forbrukerne har mulighet til å kjøpe takket være pengebidrag fra utvandrede haitiere og internasjonal bistand. Det betydelige overskuddet setter de inn i Boston eller City Bank. Proletarene finner man sjelden i fabrikkene (3–5 prosent av de yrkesaktive), snarere i den uformelle økonomien i byene og på markene, uten andre samtalepartnere enn en stat som ikke kan gjøre noe særlig og et internasjonalt samfunn som er besatt av ytre tegn på demokrati.

RIKSVEI 1 LEDER mot Nordvest-fylket, et av de fattigste i landet. Mer enn syv timer tar det å kjøre de tretti milene fra Port-au-Prince. Brakkebyene langs havet virker rolige, omringet av Minustah-vaktposter. I likhet med badestedene i Akaia, som mangler gjester. Veien er nybygd, og til og med hevet for å unngå de stadig mer uforutsigbare flommene fra Artibonite, Haitis største elv, som drenerer regnvann fra en fjerdedel av landet til de utvaskede fjellene. «Avvegetaliserte», som ekspertene sier. Ingenting kan lenger stanse stormene som stammer fra de tropiske regnbygene. En kraftig orkan dreper. Hva så med en tornado? Regionhovedstaden Gonaïves er blitt oversvømt av tre meter høye masser av søle. Det var i 2004, nesten 3000 mennesker døde. Andre steder krevde den samme tornadoen, Jeanne, bare noen få ofre.

Overgangsregjeringen på den tiden slo alle rekorder i udugelighet: De som flyktet måtte noen ganger betale for identitetskortene som sikret rett til nødhjelp. Minustah, noen stater og noen ikke-statlige organisasjoner hjalp en del av befolkningen. Fire år senere er det fortsatt spor etter hendelsen i de fattige områdene, som minner om at noen tsunamier tas mer alvorlig enn andre.
Artibonite gir vann til rissletta med samme navn. For 20 år siden dekket produksjonen her nesten hele landets behov. Befolkningsvekst og voldelige konflikter rundt jorda, i et land der det ikke finnes skikkelig arkiver over skjøtene, er ikke den eneste grunnen til at Haiti i dag importerer 80 prosent av risen. Prisen på gjødsel er femdoblet og vanningssystemene dårlig vedlikeholdt.

Den sterkt subsidierte amerikanske risproduksjonen har utkonkurrert nærmere halvparten av de haitiske småbøndene. Man måtte prioritere forbrukerne i byene, ble det sagt, takket være fjerningen av tollavgiftene slik strukturtilpasningsprogrammene krevde. Dette stemte til å begynne med. Importørene, markedslederne, var ikke sene med å øke sine marginer. Og antallet kunder: Ruinerte bønder som hadde kommet til byen for å klamre seg fast i Port-au-Princes slumområder … Matproduksjon har aldri vært særlig viktig for Verdensbanken, som mye heller fremmer hypotetiske eksportprodukter.

Etter å ha passert byen Gonaïves, som delvis er gjenoppbygd, går veien langs fjellsiden som til venstre rager ut mot en tom kyst som man tidligere kjempet om. Til høyre, rødlig jord, brent, renset for trærne som tidligere vokste der. Men trekull, den viktigste energikilden for matlaging, produseres fortsatt: Tre centimeter tykke busker som trenger seg fram i jordløse steinrøyser, blir omdannet til kull. Det blir så lagt i sekker langs veien i påvente av lastebilene.

Grendene og landsbyene, isolert av den uframkommelige veien, håper på regn. Men det er sjeldent og lunefullt, på grunn av den totale avskogningen. Mennene samles rundt et dominospill, kvinnene frakter vann i beholdere. Ingen gjødsel, ingen vannreserver. Og som andre steder selges amerikanske produkter til dumpingpriser hos små landhandlere. Bak gitter, for å beskytte seg mot personer med tomme mager eller onde hensikter.

Barna er mange. Oppblåste mager og falmete hår. Tegn på underernæring, ikke sult. Så langt det er mulig overvåker FNs matvareprogram (FAO) situasjonen: skolekantiner, tallrike familier osv. Også utvandrede haitiere hjelper til. Deres pengebidrag er såpass store at Nordvest-fylket går for å være mesteren blant båtfolket som prøver å komme seg til Florida. Man finner dermed (nesten) velstående familier her, som er vant til lediggang forsørget fra Miami.

Skole? Tilfeldig oppmøte: Man må selv betale uniform, materiell og skolepenger. I tillegg til at skolen mangler menneskelige og materielle ressurser, er den en disiplineringsanstalt som fratar elevene ansvar og alt annet enn oppmuntrer til initiativ og innovasjon. Det er også en trosanstalt. I likhet med pinsebevegelsen eller «den karismatiske bevegelsen» hos katolikkene: De finnes overalt. Ofte dominerer de hele bydeler. Samlet sett er kirkene den største arbeidsgiveren i landet.

Noen lokalpolitikere er klar over dette, de ikke-statlige organisasjonene også. To av dem har etablert en lærerskole i Jean-Rabel, muligens den beste i landet. Men vil noen hundre lærerstudenter med kritisk sans og stor initiativrikdom være tilstrekkelig for å forandre et rigid og rutinepreget system?

Jean-Rabel har 100 000 innbyggere. Det er ikke en by, men en kommunesektor. Noen tusen mennesker bor i sentrum, resten er spredd utover den enorme bananplantasjen eller i de karrige skråningene. Kommunen har ingen egne ressurser. Kun en bevilgning fra staten: noen tusen euro fordelt på 45 tjenestemenn. Gatefeierne feier, men de er ikke i nærheten av å få den lovpålagte minimumslønna. Tilsynsdepartementets forslag er å doble lønningene – ved å gi halvparten av de ansatte sparken. De folkevalgte forsøker på sin side å lage en lokal utviklingsplan. Deretter må man finne noen som kan finansiere den, noen med et tilbud som ikke er altfor langt unna etterspørselen.

FYLKET HAR KNAPT én kilometer med asfaltert vei. To timer og 30 kilometer unna ligger moloen Saint-Nicolas, kolonikvadraturen med gamle hus, festningsanlegg og kanoner overlatt til tett kratt, en naturlig havn med urørte strender. Ingen turister. Etter en omfattende prosess som innbyggerne har deltatt aktivt i, er de beredt på å betale en innbyggerskatt, for å løse søppelproblemene og deretter sørge for sanering av området. Folkevalgte, organisasjoner, innbyggere: en mye bedre framgangsmåte enn den blinde troen på «ferdigsydd demokrati».
Det har i lang tid vært mulig for arbeidskollektivene å få pengestøtte. Men for NGO-ene som støtter dem, finnes en annen hindring: mangelen på lokal faglært arbeidskraft. Det finnes ikke nok kompetanse, særlig ikke i de isolerte provinsene. Det er vanskelig å finne profesjonelle pedagoger til lærerskolen, det samme gjelder rekruttering av programmerere og teknikere. Når man endelig har sporet opp noen, har mekanismene for ansvarsfraskrivelse og til og med forakt eller dagdrømmeri, hatt sin effekt … Og til millioner av ufaglærte arbeidere har man ingenting å tilby! I mangel av arbeid har de ikke andre løsninger enn materiell (eller åndelig) bistand eller opprør! Kjernen til en mulig ny start befinner seg likevel her.

Haiti har betalt dyrt for femti år med hjerneflukt. Tre fjerdedeler har utvandret til USA. Hjerneflukten nådde katastrofale høyder på begynnelsen av 2000-tallet. Den ble forverret av internett, som for eksempel gjorde at Québec kunne plukke ut de fransktalende innvandrerne de hadde behov for. Når man vet hvor mye det koster et land som Haiti å gi sine innbyggere høyere utdanning, er det forståelig at Canada tilbyr seg å øke sin innsats. Det er imidlertid fortsatt langt igjen før den tidligere plyndringen er kompensert. Man kan se det i Jean-Rabel og andre steder: Utviklingsunderskuddet og underernæringen har en direkte sammenheng med det perverse konseptet «valgt innvandring». Valgt av andre.

Oversatt av R.N. og G.E.

Fotnoter:
1 Minustah og det haitiske politiet reduserte i 2007 de siste lovløse sonene i Cité Soleil, Saline, Bel Air og Martissant, der antallet skuddskader gikk kraftig ned.

Varebiler som brukes til persontransport.

Uttrykket stammer fra Gérard Barthélemy, Le Pays en dehors (Utenforlandet), Cidhica, Québec, 1989.

Ifølge Alterpresse, Port-au-Prince, april 2004.

Fokal ønsker å fremme «et demokratisk samfunn, basert på autonomi og individuelt og kollektivt ansvar», særlig «organisasjonslivet og sosiale og kulturelle sektorer».

Utdanningsdepartementet oppgir selv at det sørger for skolegang til under 20 prosent av barna. Privatskoler oppgir 50 prosent.

Forsyninger garanteres til en lavere pris enn markedsprisen, halvparten av regningen fordeles over 20 år.

Se Dominique Baillard, «Comment le marché des céréales s’est emballé» (Hvordan kornmarkedet har løpt løpsk), og Anne-Cécile Robert, «Rares sont les agriculteurs qui cultivent le blé» (Få bønder dyrker hvete), franske Le Monde diplomatique, mai 2008.

Ifølge Den interamerikanske utviklingsbanken (IADB) sendte utvandrede haitiere 1,7 milliarder dollar til hjemlandet i 2006.

Utviklingsinitiativ basert i Poitiers (Frankrike) og Andema (Ansanm pou yon demen miyò an Ayiti ? «Sammen for en bedre framtid på Haiti»).