Alt begynte i Biafra

Biafra-krigen blir regnet som startpunktet for moderne humanitært hjelpearbeid. Men hjelpen under krigen var svært tvetydig: Under Røde Kors-banneret ble det ikke bare fløyet inn mat og medisiner, det ble også gitt våpen og ammunisjon til ibo-separatistene.

Biafra-krigen la grunnlaget for måten vi i dag driver humanitært arbeid på. Denne konflikten mellom Nigerias sentralregjering på den ene siden og ibofolket på den andre varte fra mai 1967 til januar 1970. Krigen brøt ut da Iboene (hovedsakelig kristne og animister) rev seg løs fra Nigeria og proklamerte republikken Biafra øst i landet. Denne blodige borgerkrigen, som varte i over 30 måneder, førte til en internasjonal solidaritet av en helt ny type – mer forstyrrende, mer «oppfordrende». Biafra-krigen ga liv til en ny generasjon humanitære bistandsarbeidere. Det nye besto i ideen om at folkeopinionen kunne ha en virkning på hvilke avgjørelser som ble tatt i utenrikspolitikken. Et lands internasjonale relasjoner var ikke lenger forbeholdt diplomater og soldater.

Alt begynte 26. mai 1967 da en rådgivende forsamling øst i Nigeria avgjorde ved avstemning at de skulle rive seg løs fra landet. 30. mai ga oberstløytnant Odumegwu Emeka Ojukwu den nye staten navnet Biafra og slo fast at hovedstaden skulle være Enugu. Den føderale militære regjeringen reagerte umiddelbart: Den erklærte unntakstilstand. «Polititiltak» utviklet seg raskt til en veritabel borgerkrig. Da kampene var på sitt verste hadde Nigeria nærmere 250 000 soldater i aktivitet.
Fra juli måned av brøt voldsomme kamper ut mellom de nigerianske og de biafranske styrkene. I mai 1968 ble Biafra avskåret fra havet etter å ha tapt Onitsha og Port Harcourt. En fysisk maritim blokade førte til en sultekatastrofe. I desember 1969 gjorde en offensiv med 120 000 nigerianske soldater slutt på den siste motstanden, etter flere måneders beleiring av det som kom til å hete «den biafranske skanse». 12. januar 1970 flyktet Ojukwu til Elfenbenskysten og lot sin nestkommanderende undertegne den betingelsesløse og umiddelbare våpenhvilen. Slik endte Biafrakrigen. 33 måneder med krigføring førte til at flere hundre tusen mistet livet (de fleste som følge av sult og sykdommer) og gjorde over tre millioner iboere til flyktninger.1

DEN POLITISKE OG ETNISKE krigføringen skjulte en viktig økonomisk faktor: I Biafra finnes 80 prosent av Nigerias oljeressurser – en produksjon som i 1966 var på 400 000 fat per dag. Det er årsaken til at internasjonale stormakter og oljeselskap fattet interesse for denne krigen svært raskt.

Nigeria hadde protestert mot de franske atomprøvesprengningene i Sahara, og forholdet mellom Lagos og Paris var følgelig ikke på sitt beste. Likevel bestemte Frankrike seg for ikke å involvere seg direkte i konflikten og erklærte våpenembargo. Franske myndigheter gjør det også klart overfor Nigeria at de ikke kommer til å anerkjenne Biafra som stat. Opprørerne fikk imidlertid diskret materiell hjelp, og til og med soldater (særlig leiesoldater)2 fra general de Gaulle. Det var nemlig fordelsaktig for Paris om den gamle britiske kolonien med de enorme oljerikdommene ble svekket.

Det var bare Haiti og fire afrikanske land som offisielt anerkjente Biafras selvstendighet (Tanzania, Gabon, Elfenbenskysten og Zambia).3 Storbritannia og USSR støttet den føderale regjeringen og forsynte den med våpen. USA støttet også Nigeria, men motsatte seg våpensalg til noen av partene. I denne krigen fantes altså allerede mange av de ingrediensene vi finner igjen i konflikter av nyere dato: ekstrem vold, vekt på etnisk tilhørighet,4 brudd mot internasjonale regler for krigføring, bruk av private væpnede grupperinger, rivalisering mellom forskjellige blokker, en religiøs dimensjon, interesse for oljeproduksjon og massiv intervenering fra utlandet. «I studiet av voldsutviklingen i Afrika er perioden 1955–1969 to og en halv ganger så voldelig som perioden 1990–1995. I rangeringen av konfliktene etter antatt antall ofre kommer Nigeria på første plass, og Rwanda på femte,» forklarer historikeren Danielle Domergue-Cloarec.5

 

EN INTERNASJONAL solidaritetsaksjon ble organisert for å hjelpe de sultrammede befolkningsgruppene, ofre for blokade og kamphandlinger. Nigeria ble slik skueplassen for det mest omfattende nødhjelpsprogrammet siden andre verdenskrig, «SOS Biafra». Men programmet var ikke godt koordinert, og var preget av virvar. Foreninger fra forskjellige land, deriblant Irland, USA, Tyskland og Frankrike, sendte sårt tiltrengte matvarer. Det var for det meste kristne organisasjoner som deltok. Den føderale regjeringen, som ikke gjorde det enkelt å levere nødhjelpen (ofte kom den om natten, på improviserte flyplasser) ble anklaget for å begå «folkemord» på iboene. Selv om Lagos mangedoblet innsatsen for å stikke kjepper i hjulene for Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), klarte organisasjonen å sende 10 000 tonn mat og medisiner i måneden til de tre millioner trengende. Trass i all den internasjonale hjelpen var antallet dødsfall enormt, og Biafra skrumpet sakte inn.

I september 1968 kom en håndfull leger seg inn i den løsrevne enklaven, som var bombet sønder og sammen av den føderale hæren. De jobbet for Røde Kors, som det franske presidentpalasset hadde bedt om å engasjere seg i denne krisen. Lederen for denne institusjonen var på denne tiden en militær offiser, legen og generalen Raymond Debenedetti. Fra Libreville i Gabon ble det organisert flyleveranser med mat, medisiner, men også – under Røde Kors sitt banner – forsyninger med våpen og ammunisjon til det biafranske opprøret. Representanten for Røde Kors i Gabons hovedstad var også fransk militærattaché i landet: oberst Merle.6 De humanitære luftkonvoiene ble kritisert av Nigeria, og den nigerianske hæren gikk så langt som til å skyte ned et av ICRCs fly i luften. Takket være presset fikk legen Bernard Kouchner og hans venner gjort kjent forholdene rundt sultekatastrofen og krigen i Biafra, og brøt slik ICRCs taushetsregel.7 Noen år senere kom begrepet om «retten til humanitær intervensjon», som en direkte konsekvens av Kouchners innsats i Biafra, et prinsipp som også ble støttet av professor i offentlig rett Mario Bettati.8

Mobiliseringen for den biafranske befolkningen skulle gi liv til Leger uten grenser, og deretter til flere andre franske humanitære organisasjoner, hvorav Médecins du monde (Verdens leger). Det er tilblivelsen av hele «uten grenser-generasjonen». Det var altså i en kontekst der en krig for første gang i omfattende grad var dekket av media, at unge franske leger avslørte en dramatisk situasjon i det aktuelle området, og mobiliserte folkeopinionen og regjeringene.

Siden 1968 har humanitære hjelpearbeidere og media sammen satt søkelyset på flere av planetens tragedier, fra Biafra til Kinahavet, fra Somalia til Afghanistan, fra Rwanda til Bosnia, fra Timor til Darfur, fra Kosovo til Irak. Dette samarbeidet har pågått i både gode og onde dager. Likevel må det bemerkes – uten å beskylde eller krenke noen – i hvilken grad de humanitære pionerenes mediekampanjer på denne tiden passet godt overens med franske diplomatiske interesser. De franske myndighetene hadde stor interesse av oljeproduksjonen i området, og det er kanskje hovedårsaken til deres «sympati» for opprørerne i Biafra.

VI ER HER VITNER til en grunnleggende tvetydighet. I 1994 ga Rwanda et nytt eksempel på dette forvirrende interessefellesskapet mellom utenrikspolitikk og humanitært arbeid, da de franske troppene (Opération Turquoise) fikk i mandat fra FNs sikkerhetsråd å «sikre en sone», mens folkemordet på tutsiene var i full gang. Denne intervensjonen gjorde det mulig for hutuene som hadde begått folkemordet å flykte til nabolandet som den gang het Zaïre.9

Denne forvirringen rår fremdeles, og humanitære ikke-statlige organisasjoner (NGOer) utsettes ofte for målrettet vold. Iblant anklages de faktisk, bare fordi de er vestlige, for nødvendigvis å være partiske i konflikter som impliserer deres hjemland. I en slik kontekst er det livsviktig å ha et klart skille mellom statlig og ikke-statlig humanitærhjelp, både for sikkerheten og gjennomførbarhetens skyld. I løpet av de siste 40 årene har de internasjonale maktforholdene forandret seg mye, og det samme gjelder oppfatningen av Vesten, som jo er opprinnelsesstedet til dagens humanitærarbeid. Bistandsarbeideres sikkerhet er ikke lenger en selvfølgelighet. Som Régis Debray så treffende sier det: «Hva kan vel virkeligheten stille opp med mot forestillingene?»10

Oversatt av G.U.

1 Det snakkes ofte om én million døde (iblant to millioner).

2 Samtlige presidenter i den franske femte republikk har akseptert, og iblant stått bak, operasjoner der det ble brukt leiesoldater: general de Gaulle og Georges Pompidou fra Saba til Biafra; Valéry Giscard d?Estaing fra Komorene til Benin; François Mitterrand fra Tsjad til Gabon. Under Jacques Chiracs presidentperiode ble flere operasjoner tolerert: Zaïre (1997), Kongo-Brazzaville (1997-1998, 2000) og Elfenbenskysten (2000, 2002).

3 Denne avgjørelsen rystet den ferske Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) i dens grunnvoller. Organisasjonen var sterkt knyttet til prinsippet om at grensene var ukrenkelige, og fryktet at Biafras løsrivelse kunne føre til liknende hendelser i andre afrikanske land.

4 Det religiøse aspektet er sentralt i konflikten: Innbyggerne i Biafra er hovedsakelig kristne og animister, mens Lagos-juntaen domineres av muslimer. I tillegg til disse spenningene var det en latent konflikt mellom jorubaer og iboer.

5 Danielle Domergue-Cloarec, Des conflits en mutation ? De la guerre froide aux nouveaux conflits : essai de typologie. De 1947 à nos jours. Biafra : prélude aux conflits actuels (Muterende konflikter? Fra den kalde krigen til nyere konflikter: forsøk på typologi. Fra 1947 til våre dager. Biafra: forspill til de aktuelle konflikter), Complexes, Paris, 2003, s. 137-150.

6 François-Xavier Verschave, La Françafrique, Biafra pétrolo-humanitaire (FranskAfrika, Biafra olje og humanitærhjelp), Stock, Paris, 2001, s 150.

7 Max Récamier og Bernard Kouchner, «Biafra, Deux médecins témoignent» (Biafra, vitnemål fra to leger), Le Monde, 27. november 1968.

8 Se Mario Bettati og Bernard Kouchner, Le devoir d?ingérence (Intervensjonsplikten), Denoël, Paris, 1987 og Mario Bettati, Le droit d?ingérence (Intervensjonsretten), Odile Jacob, Paris, 1996.

9 Se Colette Braeckman, «Guerre sans vainqueurs en République démocratique du Congo» (Krig uten seierherrer i Den demokratiske republikken Kongo), Le Monde diplomatique, fransk utgave, april 2001.

10 Régis Debray, Un candide en Terre sainte, Gallimard, Paris, 2008, s. 149.