Coesy i Tibet

Den relativt lite utforskede sjangeren politisk romantikk har fått et nytt hovedverk: Himmelbuddhaen av sveitseren Cosey (pseudonym for Bernard Cosandey). Tegneserien ble utgitt i to bind på dansk tidligere i år.¹ Den er dels et kjærlighetsdrama om to tilsynelatende uforenlige skjebner, dels en hyllest til tibetansk kultur og ikke minst en engasjert kritikk av den kinesiske okkupasjonen.

Himmelbuddhaen er den erfarne Coseys beste tegneserie på en god stund. Albumene har en suveren stedfølelse – både i overflaten med de spektakulære snødekte fjellene, yakoksene, de rødkledde munkene, tempelsangen og røkelsen, og enda viktigere og mer substansielt i den nennsomme skildringen av personenes tros- og forestillingsverden. Cosey åpner virkelig den tibetanske kulturen for oss, og gir oss følelsen av å oppleve den innenfra.

Cosey er en dvelende og poetisk billedforteller, og en trofast leverandør av intelligente dramaserier. På norsk kjenner vi ham best fra den fortjent prisbelønte På sporet av Peter Pan (1984), en kjærlighetshistorie fra en liten sveitsisk landsby i alpene på 30-tallet. Et annet hovedverk er Rejsen til Italien (1986, dansk utg), om amerikanske soldater i Italia med Vietnamkrigen som historisk bakteppe. Det er likevel østlig filosofi og særlig Tibet som er Coseys største inspirasjonskilde, for ikke å si motivasjon, som kunstner. Vi merker i Himmelbuddhaen et engasjement som har vært nokså fraværende i andre serier han har begått de siste årene.

ETTER FULLFØRINGEN AV Himmebuddhaen ble Cosey gjenstand for en stor utstilling i Paris og den karrieredekkende kunstboken Echo ble utgitt av Galerie Daniel Maghen.² Fra gjennombruddet med spenningsserien Jonathan i 1975 og fram til Himmelbuddhaen, samt en rekke visitter i antologier og andre sideprosjekter, ser vi tydelig hvor sterkt Tibet og frigjøringskampen er til stede i Coseys tegneserier. Boken gjengir blant annet noen pastisjer Cosey har laget over klassikere som Sprint og Tintin, hvor figurene plasseres inn i en politisert Tibet-kontekst. Da den franske avisen Le Figaro for noen år siden skulle hedre Tintin, bestilte de nye, oppdiktede omslagsmotiv fra ti tegnere. Cosey gjorde sin vri på Tintins berømte Tibet-eventyr: «Tintin au Tibet Occupé», kalte han tegningen, hvor hjulspor fra kinesiske tanks markerer virkelighetens innmarsj i eventyret. Med en overflod av skisser, miljøtegninger og karakterstudier – mange fra Himmelbuddhaen – er denne boken en glimrende utdypning av serien, samtidig som den løfter fram billedkunstneren Cosey.

Cosey var 24 år gammel da den første historien med hippiehelten Jonathan ble trykt i det franskbelgiske magasinet Tintin.³ Han har selv reist i Himalaya-området og la også egne opplevelser inn i serien. Jonathan er en ung sveitser med hukommelsestap som flakker omkring i fjellstrøkene i Nepal og Tibet for å bokstavelig talt finne seg selv, men også spore opp folk som er meldt savnet. Serien har en utpreget romantisk tilnærming til de stedene Jonathan besøker, men Cosey erklærte også at skildringene av det mystiske Tibet var ment som et innlegg mot de kinesiske overgrepene i landet.

I likhet med Jonathan er Himmel-buddhaen en dannelseshistorie om en ung vestlig manns møte med buddhismen og Tibet. Cosey er samtidig mer direkte politisk denne gangen, og særlig i den nye seriens andre bind beskriver han i detalj Kinas okkupasjon og forsøkene på å utradere den tibetanske kulturen. Handlingen foregår på 50- og 60-tallet. Tittelen henspiller på jakten etter en sagnomsust buddhafigur, som sammen med den unge jenta Lhal – figurens utvalgte vokter – i serien gjøres til et symbol for Tibets identitet og ukuelighet.

Den engelske overklassegutten Gifford rømmer etter et feriebesøk i India sammen med familiens gartner til det besatte Tibet. Det er gjennom hans uerfarne øyne at vi møter den tibetanske kulturen, munkenes klosterliv og den buddhistiske forestillingsverdenen. Et vellykket grep som gir både nærhet og ektefølt fascinasjon i skildringen av den østlige kulturen. Gifford forelsker seg i jenta Lhal, men romantikken må vike for politikken og jentas religiøse oppgave. Dramaet tilspisses ytterligere når Gifford noen år senere reiser tilbake til Tibet for å finne henne.

Ikke ulikt buddhismens idealtilstand er det en bemerkelsesverdig ro og klarhet over Coseys fortellermåte. En dansk kritiker⁴ har beskrevet leseropplevelsen som en avslappende rus. Om ikke serien er direkte transcendental, har den i alle fall udiskutable poetiske kvaliteter. Det eneste som trekker ned er den hastige, oppkonstruerte og lite troverdige slutten.

Cosey høystemte tegnestil er som skapt for Tibets storslåtte natur. Særlig de snødekte fjellformasjonene passer den grafiske stilen perfekt. Coseys karakteristiske stil er en flat, forenklet realisme, som forsterker de allerede mektige konturene i landskapet. Kunstgrepet gjør miljøtegningene til stemningsfulle kulisser for personenes kjærlighetsdrama og et lands frigjøringskamp.

(…)