Det nye Taliban

I 2003 innledet pakistanske myndigheter omfattende operasjo-ner mot militante pakistanske grupperinger i den indiske delen av Kashmir. Dette førte til en massiv evakuering av disse grupperingenes leire i den pakistanske delen av Kashmir. De fordrevne soldatene migrerte sakte men sikkert mot stammeområdene i Nord- og Sør-Waziristan, nær grensen mot Afghanistan. Disse gruppene hadde fått sin militære opplæring av «India-cellen» i den pakistanske etterretningstjenesten Inter-Service Intelligence (ISI) på 90-tallet, dermed var de fortrolige med moderne urbane geriljateknikker. Lederne deres var et lite knippe offiserer som etter Pervez Musharrafs helomvending til fordel for Washingtons politikk i kjølvannet av 11. september hadde forlatt sine stillinger i den pakistanske hæren.

Denne lille folkevandringen var av avgjørende betydning for de kommende strategiske valgene til afghanske geriljakrigere som kjempet mot okkupasjonen av deres land. Deres lite organiserte krigføring ble omgjort til en sofistikert militær doktrine inspirert av den vietnamesiske generalen Võ Nguyên Giáps «tre-stegs-strategi». Giáp hadde ledet vietnameserne til seier mot franskmennene i Dien Bien Phu (1954) og var også mannen bak USAs nederlag i Vietnam. I Afghanistan besto denne strategien av et massivt angrep våren 2008, etterfulgt av mindre, isolerte framstøt mot sikkerhetsposter og personer som arbeidet for fienden. Den tredje og siste fasen er utvidelsen av opprøret til de største byene og hovedstaden.

Denne nye strategien ble akkompagnert av etableringen av en allianse bestående av soldater fra Sentral-Asia og diverse arabiske land, i tillegg til den pakistanske organisasjonen Tehrik-i-Talibans, under ledelse av Baitullah Mehsud og en veteran fra krigføringen mot inderne, maulana¹ Ilyas Kashmiri. Sammen utviklet de en militær strategi for Afghanistan og Pakistan, som også var ment å brukes i India.

Etter 11. september hadde samtlige islamistgrupperinger i Sør-Asia store problemer, særlig på grunn av Washingtons krav om at de lokale myndighetene skulle slå hardt ned på deres virksomhet. Flere militante grupperinger reiste derfor til Afghanistan for å kjempe mot den vestlige okkupasjonen der. Denne strategien trengte noen år før den ble effektiv, men nå snakker soldatene om «de siste dagers kamp», en allusjon til en hadith² der Muhammed forutså en krig i Khorasan (område som dekker vår tids Afghanistan, stammeområdene i Pakistan og deler av Iran). Av denne eskatologiske profetien følger at frivillige må reise til Midtøsten for å støtte Mahdi (den rettledede, eller Messias) i kampen mot de vantro i Palestina.

Dette er en oppmuntring til muslimer fra hele verden, men særlig i Tyrkia og Sentral-Asia, til å reise til stammeområdene for å delta i krigen i Afghanistan. En krig som anses som et forspill til frigjøringen av Palestina, Islams triumf og rettferdighet på jorden.

FLERE HENDELSER I Sør-Asia, helt fra 2001, bidro i forberedelsene av Talibanoffensiven våren 2008. Nærmest tilfeldig møttes flere viktige personligheter fra forskjellige miljø i grenseområdene mellom Pakistan og Afghanistan. Deres strategi endret et relativt lite opprør til en veritabel krig, som ikke kan sammenliknes med de forutgående konfliktene.

Ankomsten til maulana Ilyas Kashmiri, leder for Karkatul Jihad Islami, var av avgjørende betydning. Kashmiri var en helt fra krigføringen i Kashmir, og hadde sittet innesperret i to år i et indisk fengsel. Under opprørsbølgen i 2004 ble han arrestert av pakistanske sikkerhetsstyrker på grunn av hans antatte tilknytning til kamikazesoldater som hadde kjørt biler fulle av eksplosiver mot Pervez Musharrafs kortesje 25. desember 2003.

Han ble løslatt etter 30 dager, fullstendig renvasket, men han var dypt såret over at slike mistanker kunne rettes mot ham. Han ga opp kampen for frigjøringen av Kashmir, og slo seg ned med hele sin familie i Nord-Waziristan. Flere soldater i leirene i Kashmir så hans avreise som en fatwa som påla dem å forlate dette området for å kjempe mot NATO-styrkene. Flere hundre pakistanske jihadister opprettet en treningsleir i Razmak-området.

Ankomsten til kommandant Abdul Jabbar, lederen for den ulovlige organisasjonen Jaish-i-Muhammad, som også hadde kjempet i Kashmir, var også av stor betydning. Jabbar hadde blitt arrestert flere ganger etter 11. september, og slo seg til slutt ned i en treningsleir for framtidige kamphandlinger i Afghanistan.

I tillegg kom flere offiserer som på slutten av 90-tallet og fram til 2001 hadde blitt overflyttet fra den pakistanske hæren for å trene opp soldater i Kashmir. De sa opp sine stillinger for å flytte til Nord-Waziristan. Fra og med 2005 ble strømmen av soldater bare større og større, og i 2007 utgjorde disse «omplasserte jihadistene» fra Kashmir et omfattende nettverk i Nord-Waziristan.

De nye leirene ble raskt populære blant utenlandske soldater (særlig tsjetsjenere, usbekere og turkmenere) og krigsherrer fra lokale stammer. Forskjellige arabiske ideologier ble samlet her, for de fleste av jihadistlærlingene var ikke bare praktiserende muslimer, men mennesker med svært bestemte meninger om islam, den islamske revolusjon og gjenopprettelsen av kalifatet.³
Ideologiske studiesirkler ble opprettet, først under ledelse av arabiske tenkere som sjeik Essa, Abu Walid Asari og Abu Yahya al-Libbi.⁴ Ganske raskt begynte krigsherrer å delta i diskusjonene, og litt etter litt ble en radikal krets dannet, bestående av blant andre kommandanter som Baitullah Mehsud og Sirrajuddin Haqqani (en av lederne av Mujahedin i kampen mot Sovjetunionen), samt arabiske ideologer fra Al-Qaida og krigere fra Kashmir. I løpet av to år ble slik en mektig pakistansk gren av Al-Qaida til, og den maktet å revolusjonere strategiene til den afghanske motstanden under ledelse av Taliban.

En konsekvens av denne brokete blandingen var at Al-Qaida ble beriket med en mengde overløpere fra frigjøringskampen for Kashmir, mens Talibanstyrkene fikk militær ekspertise fra tidligere pakistanske soldater. Fra dette øyeblikket av var den afghanske krigsskueplassen i hendene på de vi kan kalle «det nye Taliban».
Mellom 2006 og 2007 så en ny type kriger, godt trent og ultraradikal, dagens lys i hele stammeområdet. Nord- og Sør-Waziristan har alltid vært Talibankrigernes fremste bastioner, men i et stammeområde som Mohmand, der de var nærmest ukjente før 2006, fantes det 18 000 Talibansoldater mot slutten av 2007. I naboområdet Bajaur er det over 25 000 av dem.

NATO-KOMMANDOEN i Afghanistan synes ikke å ha forstått omfanget av disse forandringene. Selv om det nye Taliban allerede den 14. januar i år viste hva de nå var i stand til, da medlemmer av Haqqanis nettverk gikk til angrep på Hotell Serena i Kabul. I likhet med soldatene i Kashmir, som pleide å infiltrere det indiske sikkerhetssystemet før de gikk til angrep, hadde afghanske geriljasoldater forkledd seg som politimenn og organisert angrepet med hjelp fra lokale sikkerhetsstyrker. De lyktes i å drepe noen vestlige statsborgere. ⁵ Denne fremgangsmåten ble gjentatt flere ganger i løpet av året, som ved mordforsøket på den afghanske presidenten Hamid Karzai den 27. april 2008.

Den vågale rømningsaksjonen ved fengselet i Kandahar i juni, der over 400 Talibansoldater klarte å flykte, er et annet eksempel på de nye treningsmetodene og de nye geriljataktikkene Taliban har lært av instruktører fra Kashmir og den pakistanske hæren.

Men dette er bare bioperasjoner. Hovedstrategien ble brukt et annet sted, i den afghanske provinsen Kandahar og i Khyber-området i Pakistan, der 80 prosent av NATOs forsyninger passerer. Taliban installerte seg svært diskret i området, og fra og med februar 2008 begynte de med velorganiserte, målrettede angrep på NATO-konvoiene. Disse angrepene var så bra planlagt og så vellykkede at NATO 4. april 2008, i Bucuresti, måtte undertegne en avtale med Russland, der de fikk tillatelse til å transportere ikke-militært materiell gjennom russisk territorium. Denne ruten risikerer imidlertid å gå kraftig utover budsjettene til de vestlige styrkene.

«Det er en viktig del av vår strategi å avskjære NATOs forsyningslinjer fra Pakistan. Hvis alt går som det skal i 2008, vil NATO-troppene trekke seg ut i 2009, men vi trenger kanskje ett år til,» forteller en Talibanleder som ønsker å være anonym. Denne strategien tvinger Talibanstyrkene til å operere langt fra basene deres, i havnebyen Karachi og langs de lange forsyningslinjene som knytter denne byen til Kandahar og Kabul. 9. mai 2008 ble den pakistanske hovedansvarlige for oljetransport fra Karachi til Afghanistan kidnappet, og hans skjebne er uviss. I august angrep en gruppe på 35 Talibansoldater en våpentransportkonvoi akkurat idet den forlot Karachi, og det sier sitt om hvor gode informasjonskilder de har. En av de vestlige hovedansvarlige i sikkerhetsspørsmål har forklart at visse militærbaser sør i Afghanistan trengte mer av alt, og at de hadde «stanset all rekognosering og alle offensiver fordi de ikke hadde nok drivstoff». ⁶

Washington og NATO har i stor grad undervurdert denne nye strategien, samt de ideologiske og strategiske alliansene som ga liv til det nye Taliban. Likevel har den vestlige koalisjonen konstatert at det har vært økende aktivitet i de Al-Qaida-leirene som befinner seg i de pakistanske stammeområdene. I januar 2007 ba amerikanske tjenestemenn pakistanske myndigheter om ikke bare å forfølge Taliban militært, men også å knekke deres logistiske støttespillere, som den røde moskeen (Lal Masjid) i Islamabad, der 7000 menn og kvinner studerte, og der administrasjonen hadde gått offentlig ut og sverget troskap til Al-Qaida og Taliban. Et annet av målene blant støttespillerne, var organisasjonen Tehrik-i-Nifaz-i-Shariat-i-Muhammadi (Bevegelsen for anvendelse av sharia), som operer i Swat-dalen og de nærliggende stammeområdene, i området ved den nordvestlige grensen. Et tredje, de pakistanske Talibanstyrkene i Bajuar, i Sør- og Nord-Waziristan, samt i Zhob og Chaman, i Baluchistan, en provins sørvest i Pakistan. ⁷

Under deres mange besøk (minst sju i løpet av seks måneder, mellom januar og juni 2007), insisterte utsendingene fra Washington på at Islamabad måtte sette i verk tiltak for å få befolkningen til å slutte opp om «krigen mot terrorismen», slik at operasjoner mot Taliban kunne la seg gjennomføre med mindre motstand. Musharraf gikk med på å trekke seg fra stillingen som øverste militære leder, og ble slik en sivil president. De fikk ham også til å samarbeide med liberale krefter og sekulære partier, og oppmuntret ham til å forme en koalisjonsregjering etter valget som skulle ha funnet sted i januar 2008 (valget ble utsatt noen uker på grunn av mordet på Benazir Bhutto). I et slikt system kunne endelig de militære lederne i Pakistan gjennomføre effektive operasjoner mot radikale militante grupperinger.

INNENFOR RAMMEN AV denne nye avtalen spilte USA og Storbritannia en sentral rolle som meklere mellom den forhenværende statsministeren Benazir Bhutto og president Musharraf. Liknende avtaler ble undertegnet med forskjellige små nasjonalistpartier som Awami National Party og Mutehida Quami Movement, samt et religiøst parti, Jamiat-i-Ulema-i-Islam Fazlur Rahman. I juni 2007 var alt klart for en omfattende konfrontasjon med Talibanstyrkene. Denne politiske og militære strategien hadde som mål å kvele det forventede Talibanopprøret i fødselen.

Den første etappen i dette motangrepet var angrepet den 10. juli på den røde moskeen, som førte til omfattende tap på begge sider. Det skulle ha blitt fulgt opp av en felles amerikansk-pakistansk operasjon mot leirene i stammeområdene fra en base i Peshawar. I en detaljert redegjørelse for samarbeidet mellom amerikanske og pakistanske styrker, som ble avslørt av amerikansk presse, kom det fram at planen var å knytte hundre instruktører til spesialplukkede enheter utvalgt blant
85 000 pakistanske paramilitære, som skulle utgjøre offensivens fortropp.

Rett etter angrepet på den røde moskeen vendte Talibansoldatene seg imidlertid mot president Musharraf, og konsentrerte sin innsats i angrep på den pakistanske hæren. Flere påfølgende voldsbølger rystet det sosiale, politiske og økonomiske livet i hele Pakistan mellom juli 2007 og januar 2008.

Angrepet på kortesjen til Benazir Bhutto i Karachi, da hun kom tilbake fra eksil 18. oktober 2007, var det første motangrepet fra det nye Taliban mot det amerikanske prosjektet. Som ved et mirakel unnslapp Bhutto fra dette attentatet i live, mens over 200 mennesker døde, og 500 ble alvorlig skadd. Hun var den eneste politiske lederen i landet som støttet angrepet på den røde moskeen og offentlig bifalt «krigen mot terrorisme».
Mordet på Bhutto 27. desember 2007 var bestilt av ledelsen i Waziristan, og det satte en definitiv stopper for de amerikanske prosjektene i Pakistan. Vi kjenner til resten av historien: utsatt valg, stans av militære operasjoner mot Taliban. For Talibanstyrkene fulgte en nøye utformet plan og gjennomførte flere voldsomme angrep som førte til et så omfattende kaos at statsapparatet helt mistet kontrollen over hendelsenes gang.

Og så kom valget 18. februar 2008, der den Pakistanske muslimske ligaen Nawaz (PML-N), styrt av den forhenværende konservative statsministeren, fikk en oppslutning som overgikk alle forventninger. Partiet ble derfor til å begynne med en del av regjeringskoalisjonen.⁸ Og som for å rippe opp i såret ble general Mushtag Beg drept i et selvmordsangrep mot Rawalpini-garnisonen en uke etter valget.

Etter å ha forpurret amerikanernes planer om et felles amerikansk og pakistansk angrep, forsøkte det nye Taliban å vinne tid for å forberede vårens offensiv. De benyttet seg av PML-Ns deltakelse i koalisjonsregjeringen for å innlede forhandlinger med de pakistanske sikkerhetsstyrkene.

NATO forsto ikke betydningen av denne taktikken, og tolket den som en stans i krigføringen mot de vestlige. Derfor kom offensiven i mai 2008 som en stor overraskelse. I mai-juni var antallet drepte vestlige soldater i Afghanistan (70) for første gang høyere enn i Irak (52).

SELVMORDSANGREPET 7. JULI 2008 mot den indiske ambassaden i Kabul, som drepte 40 mennesker, er en tydelig illustrasjon på det paradigmeskiftet som har funnet sted hva Talibans strategi angår: Det dreier seg nå om å avskrekke landene i området, særlig India og Pakistan, fra å støtte USAs «krig mot terror». Krigsideologene i Waziristan planlegger en mer omfattende strategi, som innbefatter attentat mot amerikanske interesser i Europa.

Observatørene er enige om at Pakistan står i sentrum for Al-Qaidas og Talibans strategier. Og den store suksessen i det østlige Afghanistan gjør det mulig for Taliban å planlegge neste etappe. Antallet arabere i stammeområdene har rett nok sunket på grunn av migrasjon mot Irak, dødsfall og arrestasjoner, men nye nasjonaliteter har tatt over stafettpinnen. Deres uttalte mål er å jage den vestlige koalisjonen ut av Afghanistan og Irak og legge grunnlaget for en ny … palestinsk frigjøringsfront. De tror at dette er nok for å framprovosere nye slag, som alle må ses i sammenheng med et eskatologisk verdenssyn, håpet om Mahdis komme og «de siste dagers kamp».

Oversatt av G.U.

1 Maulana er en hederstittel som i Sentral-Asia og områdene rundt India brukes om en respektert religiøs leder.

2 Hadith, eller profetens ord, er en viktig del av islam.

3 Se Jean-Pierre Filiu, «Lengselen etter en imaginær fortid», Le Monde diplomatique, norsk utgave, mai 2008.

4 Radikale teologer, førstnevnte er egyptisk, sistnevnte lib

5 Blant dem den norske journalisten Carsten Thomassen. Overs. anm.

6 The Financial Times, 12. august 2008.

7 Se Syed Saleem Shahzad, «Al-Qaida på vikende front», Le Monde diplomatique, norsk utgave, august 2007.

8 Se Jean Luc Racine, «Le plus dur reste à faire» (Det vanskeligste gjenstår), La Valise diplomatique, 27. februar 2008.
(…)